Noen få timer igjen

22. november 2014

Flere burde prøve løksuppen man får servert på Mistral på Majorstuen! Fløyelsmykt kokt, passe saltet, godt servert langs bordene, noe av vestkanten på sitt beste. Den fuktige, vakre kveldståken utenfor blander seg med røk fra peisild fra godt møblerte hjem, jeg vil tippe at det fyres med enten bjørk eller bøk, ikke den vulgære furua, nei, den smeller i peishjørnene og er borte på et blunk, slik kan man ikke ha det, det er ikke kostnadseffektivt. Løksuppen sitter godt i ganen.

Det er tidlig på kvelden. Det er dekket for julebord på Mistral. Gjestene kommer i puljer, nikkes mot bordender og ytterkanter av kelnere som har sett det før. Halvstive menn med helstive snipper, snupper med snirklede skjørtekanter, og ingen skal være bange for at bongene tar slutt:
– Det er mer der det kommer fra! sier han som åpenbart er sjefen over alle sjefer i kveld der han strør om seg med drikkebonger mens han trykker hender og gjør forsøk på en high five med en av bedriftens nestorer, noe som ender med at begge bommer, og lekebokser istedet for å glatte over klossetheten.

Sist ankomne: en kvinne i en i overkant trang bluse i varme sommerfarger – blikket hun tråler lokalet med sier at kvelden er ung, og her skal det bli rai. Hun hesper opp noe som antakelig er hofteholdere mens hun gladelig tar imot bonger fra velkomstkomiteen.

Ja, det er tidlig på kvelden. Men det er bare noen timer igjen nå. Når bongene er oppbrukt for lenge siden, og firmakortet er plassert i baren. Landet rundt skal hofteholdere av på avlåste kontorer. Menn over hele landet skal sitte rautende på glattcelle ved firetiden i natt etter at lekeboksingen plutselig ble alvor, det kommer politi på dører landet rundt i morgen formiddag med beskjed om å innfinne seg som vitner. I kveld er kvinner i usunne og kjedelige ekteskap landet over utro for aller første gang, og får smaken på det. I natt blir det klart at barn over hele landet kan glemme julen de har gledet seg til, og adventen blir ikke som planlagt. Silblødende småbarnsfedre blir kjørt til overfylte legevaktstasjoner, og kvinner som trodde de stod for opprykk i avdelingen får gråtende sannheten servert som rykter på dass. Og det lukter spy. Men det er tidlig på kvelden, og ennå vet ingen at etter dette julebordet, lørdag den 22. november 2014, kommer ingenting til å bli det samme igjen, noensinne. Bare noen få, korte timer igjen nå. Og kelnerne har sett det før.

Men før jeg glemmer det: Flere burde prøve løksuppen man får servert på Mistral på Majorstuen!

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

{ 0 kommentarer }

Fellesterapi

19. november 2014

Jeg frekventerte en gal psykiater en gang for noen år siden. Jeg hadde det slett ikke bra på den tiden, ikke på noe vis. Eller – gal var han jo ikke, denne psykiateren, han var snarere utradisjonell – skrev notater på vegger, ropte og skrek gatelangs, og holdt for øvrig et svare leven på kino, vikarierende innflytter som han var, fra Vinderen, flagrende med gul golfjakke, åpen vindanorakk og beksømstøvler, men han var grei.

Det er strengt tatt ikke nerveslitne psykiatere fra Vinderen som skal ta seg av alminnelige depresjoner i folket, det er det kommunepsykologene som gjør, men kommunen måtte rekvirere det de fikk; alle sognets psykologer var bortbestilt til familieterapi den ettersommeren – det er som regel på ettersommeren det er ventelister etter hjemkomster fra klam familielykke i Tyrkia og bilferier som var dømt til å mislykkes allerede på utkjørselen til riksveien – og med femti mil igjen til campingplassen og nye krangler ved kveldstid. Ekteskap som hadde gått på grunn for lenge siden på øde, iskalde, tause kvelder foran tv-apparater, langs spisebord gjennom stumme, pinefulle middager, deretter fortvilt redesignet på Facebook til løgn og nymalt fasade – før det rant over utpå høstparten, grunnmuren sprakk, fasaden veltet, statusoppdateringene som ble stadig mer innbitte og tolkbare i alle retninger, for deretter å forstumme. Den gang, som nå. Og så måtte psykologene inn i katastrofeområdene der de vasset i årelangt oppsamlet hat. Den gang, som nå. Og da var det for sent. Den gang, som nå.

Slikt krever kommunale ressurser og et velfungerende behandlingsapparat, bevare meg vel, vi forstår da dét. Så derfor: Det var denne psykiateren fra Vinderen kommunen hadde å tilby oss helt normalt deprimerte. Ham, og fellessamlinger: Separattimer kunne vi ikke få, det var for dyrt og tidkrevende, så vi tok det vi fikk. Først innledende samtaler, skjemaet med Hopkins Symptom Checklist-25, alle depresjoners referansetest. Deretter ventetiden etter alvorlighetsgrad. Deretter, de av oss som ikke ble hentet og innbragt: Samling i et nedslitt klasserom på kveldstid, der veggene var dekorert med hysterisk fargelagte tegninger fra barn hvis foreldre befant seg på avgrunnen – absurde og smakløse tegninger av soloppganger og båter og fisk. Vi var en del deprimerte den ettersommeren, husker jeg; kommunen kjørte et slags oppsamlingsheat for oss som ikke passet inn noe sted, vi som ikke ville dø eller skille oss eller begynne med narkotika. Men kaffe fikk vi, som trøst.

Skal man inn i dypet av seg selv, må man mobilisere mot og kløkt. Motet fordi man vil se ting som gjør en mørkredd, kløkt fordi man vil prøve avledningsmanøvre fra de mørke veggene som man nesten ikke tør ta på. De mørke veggene leder ned i kjellerdyp der det kryper dyr på veggene. Det er ikke det spor morsomt. Det er slitsomt, det er som å ha bommet på målet og bli tvunget til å ta strafferunder i sitt eget livs løp, mens alle andre har kommet i mål og har fått skimerket. Men deretter! Deretter vil du se farger du knapt turde håpe på. Alt dette må man håndtere, og det gjelder å prioritere, for ting skjer ofte i stor fart når man møter psykiatere fra Vinderen. Det skjedde med meg.

Jeg møtte en bekjent her om dagen, hun sa:
– Jeg prøver å unngå å bli sett for tiden. Jeg har det forjævlig. Jeg tør ikke se folk. Jeg har ikke engang hatt mot til å skifte til vinterdekk.
– Takk, du, jeg kan huske et år jeg aldri skiftet til sommerdekk, svarte jeg og beundret fandenivoldskheten hennes. Så lo vi. Det skjer noe i meg i møter med menneskers tapperhet gjennom sorg og angst. Jeg er ikke så interessert i tilsynelatenhet, det kjeder meg.

Jeg husker fellestimene blant oss deprimerte med glede i dag: Psykiateren som tross sitt forvirrende ytre og indre gav oss tilbake troen på noe – dette noe. Letingen etter «trygge rom», som han kalte det. Jeg kommer for bestandig til å huske den vikarierende psykiateren kikke ut av et vindu som var dypblått av seinhøst, han slurpet kaffe:
– Satan, jeg brente meg på tungen, pfføy.
I rommet satt en kvinne og gråt stille ved siden av meg. En annen kvinne lukket øynene og gruet seg til at det ble hennes tur. En loslitt fyr fra nabobygda pirket i notatene om hvordan menneskesinnet fungerer – han fant ikke ut av det. Det var klamt i rommet. Gråten fortsatte. Psykiateren lot henne gråte i fred, forbannet kaffen:
– Satan. Fy for satan.
Gråten fortsatte, den var inderlig og ektefølt, ekte og trist som en raspende Tom Waits-låt, ekte som somrene da man var barn og ikke ville inn for kvelden, ekte som det siste kjærtegnet fra en kjæreste som gjorde det slutt.
– Han bare dro, hikstet kvinnen i klasserommet.
– Fy for satan, sa psykiateren.
– Hvordan kunne han? Han sa ingenting, fortsatte hun.
– Fytti hællvete, hveste psykiateren.
Jeg gruet meg til at det skulle bli min tur, kikket på en av barnetegningene på klasseromsveggen, tegningen forestilte en snøskuter som fløy over et islagt vann, en drøm om hvordan det kunne vært, en framtid som aldri ble fullført. Det fikk meg i tanker om hvordan mitt eget liv kunne vært.

Gråten i klasserommet stilnet plutselig. Det var noe som hadde blitt sagt, noe jeg hadde gått glipp av fordi jeg satt i egne tanker. Kvinne med gråten hvisket:
– Mener du det?
– Visst hællvete mener jeg det, svarte psykiateren fra Vinderen, han var åpenbart rasende for noe, slengte pappkruset med den kommunale kaffen i papirkurven, brettet opp ermene på golfjakken.
– Takk, svarte hun.
– Fy for satan, sa psykiateren.
– Ja. Fy for satan, svarte hun.

Mer kan jeg ikke huske, for deretter ble det min tur. I oppkjørselen hjemme stod bilen min, som fortsatt hadde vinterdekk. Men så var det da tross alt snart atter en gang vinter. Jeg tror forresten det gikk bra med ham som satt og pirket i notatene om hvordan menneskesinnet fungerer. Han fant visst ut av det. Han, også.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

{ 5 kommentarer }

Underveis

november 5, 2014

Radioen spiller «Stuck on you» med Lionel Richie. Jeg husker den låta. Kommer jeg hjem nå?
En venn av meg – han trekker pusten:
– Jeg er bekymret for flere av dem rundt meg.
– Flere av dem? Rundt deg? spør jeg, kaffen er passende.
– Flere av dem. Det som var livssterke unge kvinner henfaller til fortiden, faller […]

Les mer →

Word

oktober 20, 2014

Fil >Nytt dokument
Dokument 1
Heisann.
Tror du jeg har glemt det? Du sa det. Jeg fikk klar melding: Du ville se meg gå til grunne. Slik sa du det:
– Deg vil jeg se gå til grunne! Jeg knapt vente!
Du ble et monster, av hevntørst, glefsende. Det fantes brått ikke bunn i deg. Du falt og falt, til […]

Les mer →

Dæven, kor du lyg.

oktober 11, 2014

Den er forlengst over nå, denne sommeren. Jeg puster ut: Omsider. Jeg gikk som en tørst kamel i ørkenen i juli og lengtet etter at det skulle gå over. Den helsikes heten gatelangs, jeg kunne ikke utstå det, jeg leste værmeldingene og lette etter tegn på regnskyll – og dem var det få av. Men […]

Les mer →

Blanke ark

september 15, 2014

En utrolig og uforglemmelig helg på Oslo Bokfestival, hvori opptatt Debutantfestivalen, er over. Jeg leste. Vi, debutantene, leste. På åpne gater, i en stålkontainer, på kafé – vi leste, svarte på vennlige og nysgjerrige spørsmål. Mennesker kjøpte bøker, klappet, smilte. Intervjuere spurte hvem vi var, hvor vi kom fra, hva vi vil, hvor vi ønsker […]

Les mer →

Til Kjelsås og bortigjennom

august 29, 2014

Høsten tar tak nå. Jeg merker det. Og jeg liker hva jeg ser. Jeg så det på vestkanten i går; der oppe er de forut for sin tid, så smått gulnende blader ved Frogner stadion, det er et svakt, svakt rødskjær der. Boken min, den er fortsatt grønn og blå og fin og kan kjøpes […]

Les mer →

Hva jeg egentlig kan

august 20, 2014

Oslo-Paris-Vadsø-Oslo.
Årets sommer! Jeg har stilt klokken feil. Mine forhåndsinnstilte alarmer for morgenvaktene eksploderer alltid første gang klokken 0415, og jeg skyver alarmknappen fram til på-stilling for å rekke morgenflyet til Paris. Legger meg så rolig på puten. Men i feriemodus har jeg gått glipp av at jeg skal stå opp på en søndag, og ikke […]

Les mer →

Noe senere

juli 7, 2014

Jeg har vært hos optiker her i byen før. Hvordan dét gikk? Les dette først, les deretter nedenforstående fortsettelse, nesten et halvt år senere.
Jeg vakler inn. Hadde vel håpet at det ikke skulle være den samme dama, men det er altså det:
– Værsågod? Å faen. Det er du, ja.
– Ja. Hehe.
– Hehe. Du kom tilbake, […]

Les mer →

Jeg forsvarer regn

juni 30, 2014

Jeg kom gående skinnelangs i fjor på denne tiden. Det var uutholdelig varme dager – jeg hadde vandret inn og ut av tørre skogholt en hel morgen, en hel ettermiddag og en halv kveld. Heten var uutholdelig. Alt var knusktørt rundt meg, vegetasjonen hadde allerede fått høstfarger. Tungen klebet seg til ganen, feltflasken var tom.
Det […]

Les mer →

Dikt ifbm lørdagens homolesbe-marsj

juni 27, 2014

Historien jeg gjenforteller nå
den kan nok virke søkt, ja, det er så.
Du tenker kanskje: ‘Slik er det ikke her!
Nei, vi har kommet lengre enn det der!’
Men ta da dette stevet kun for gøy!
Ja, del det gjerne vi´dre, kun for skøy!
Slik er det ikke lenger, nå for tiden.
For, som du sier: Det er så lenge siden!
Vel: […]

Les mer →

Tanker ved skinnegang

juni 27, 2014

Hvor mange ganger har du sett denne opptrukne linja? Finnes det i det hele tatt et eneste sidespor du ikke har sett? Er det sant at linja er strukket på forhånd? Ligger det ikke et eneste sidespor et sted som vi kan ta? Der du ikke har vært? Der jeg ikke har vært?
Alle disse gjengrodde […]

Les mer →

Moment ved vindu

juni 21, 2014

- Tror du på det du selv sier? sa hun og blåste en røykring uvørent ut mellom leppene, stumpet sigaretten og så avventende på ham.
Han vred seg over på siden og strøk vekk en våt stripe fra det venstre låret hennes.
– Var det ikke vi som skulle slutte med dette? spurte han uten å fargelegge […]

Les mer →

Det var før

juni 12, 2014

Bokmanuskriptet mitt brekkes om nå. Det betyr at forlaget vasker fortellingene inn i en form som ligner boksider. De har bestemt seg for skrifttype, jeg ser på fonten de har valgt og tenker: selvsagt. Klart at det måtte bli den. Skriften de har valgt gir meg en følelse av å bli tatt tilbake i tid; […]

Les mer →

På vekslingssiden

juni 8, 2014

Neimen søte, slitne småbarnsmor med familie på slep, rødmet De nyss i lønn da jeg så på Dem? Slapp av. Min munn er lukket, frue. Og her skal jeg av, så det blir ikke noe mer. Lykke til.

Les mer →

På åttitallet

juni 7, 2014

På åttitallet hadde vi den ultimate, definitive replikken tilgjengelig når vi slo opp: «Her er en femmer. Ring meg fra en telefonkiosk når du har blitt voksen. Adjøss.» Eller man kunne slenge på røret mens man kastet på hockeysveisen. Men i dag? Det blir liksom ikke det samme å gi fra seg et kontantkort ved […]

Les mer →

Den sjette sansen

juni 6, 2014

Nåtid: Antakelig er hun helt blind. Jeg ser det av måten hun skifter grep på den hvite staven på; fingertuppene berører hverandre helt ytterst mens hun lar den gli mellom hendene, blikket er vekselvis festet i veggen, vekselvis i taket. Vi står i samme kø på butikken, og akkurat nå er det ingen andre enn […]

Les mer →

Tilsynelatende lykkelig

mai 21, 2014

Det grilles i Birkelunden! Lukten er tilforlatelig helt alminnelig, men hvis man lukter ekstra nøye, og ikke bare registrerer den, er det en annen og råere lukt bakenfor. Jeg greier å plassere den etterhvert til en togtur, det var vinter, på et russisk tog der det ble servert te fra kullfyrte samovarer som stod i […]

Les mer →

Grålysning

mai 20, 2014

Om natten ved firetiden: Jeg er klar over at jeg drømmer. Jeg har fortalt om det tidligere. En ansiktsløs kvinne, men jeg vet godt hvem det er, jeg gjenkjenner ubehaget hun omgir seg med. Hun var en av dem som hadde frost rundt seg, som om hun mangler grunnvarme i kroppen, blikket er fraværende, hun […]

Les mer →

De pussigste mennesker

mai 15, 2014

Så er strek satt. Klokken er 2018, og språkvasken er lukket. Den tause, sinte kvinnen har fått sagt sitt, det er ikke mer å si, hun sier det selv. Det hun ikke har sagt nå, blir ikke sagt. Ikke i denne boken. Den triste advokaten har kommet med sin bekjennelse, og den forrykte psykologen har […]

Les mer →

Si toi aussi tu m’abandonnes

april 21, 2014

Pulverkaffe, klokken 0544, andre påskedag. Fransk retro-musikk på skurrete opptak fra den merkelige radiokanalen Paris Chansons har vært følgesvenn gjennom en hel skrivenatt. Månen svever over Oslo. Jeg er for trøtt til å bedømme om den er halvfull eller på vei opp eller ned, jeg vet bare at få menneskeskapte systemer er så stille som […]

Les mer →

En russer på Tøyen

april 16, 2014

På en dagligvarebutikk et sted på Tøyen sleper livet seg inn i den stille påsketiden. De aller fleste har fått handlet fra seg, og det er sprengfylte kjøleskap herfra til Golsfjellet, ja, videre forbi der, også.
Det må være noe som sitter igjen fra syttitallet, det der: At alle handlevogner skal over sine bredder rett […]

Les mer →

Notat om sykkel og sorg

april 12, 2014

Omsider regner det! Det er et så fantastisk vær! Jeg henter fram manuskriptet, kvinnen på side hundreogsju er rasende. Jeg kjenner henne så godt etter disse årene linjelangs med henne. Hvor langt kan jeg strekke henne på en lørdag? Hun får en ny hårfarge, en jeg vet hun liker, fra et annet manusutkast, jeg tillegger […]

Les mer →

Det får ta den tiden det tar

mars 30, 2014

Søndag. Frokost på Laundromat Café på Bislett. Jeg er ikke her ofte. Frokost og frokost; klokken er rundt 14. Klokkene er stilt, de fleste av dem, det er nesten middag sommertid, men fortsatt lunsj vintertid. Det er ikke så viktig hvilken tid det er, ikke akkurat nå, ikke før i morgen tidlig, da er grålysningen […]

Les mer →

Happy ending

mars 27, 2014

Hun som startet sine tweets med de endeløse «De som…» fant en vakker vårdag ham som fant opp de endeløse Facebook-gruppene «Vi som…» til begges nytelse.
De møttes på kafé, hun bare, fremst i køen:
– De som aldri har varm kaffe. Aarggh!
Han bare, rett bak:
– Vi som har varm kaffe på hybelen. Mmmm!
De ufullstendige setningers lovestory […]

Les mer →

Ikke noe å snakke om

mars 25, 2014

- Faren din ringte, sier jeg.
Jeg veit at jeg juger. Jeg veit ikke hvorfor jeg juger om sånne småting, jeg bare gjør det. Jeg veit da faen. Det er den enkleste ting i verden å finne ut av, alt hu behøver å gjøre er å ta den jævla telefonen, ringe faren og spørre hva han […]

Les mer →

Tvangstanker

mars 25, 2014

Kristjanna G. ville egentlig ikke bli kokk. Hun drømte om å bli flymekaniker. Men det ulykksalige var at hun var så fordømt god på gulrotkake som barn.
– Du som er så fordømt god på gulrotkake, du må jo bare bli kokk! sa hennes far.
– Jeg er enig med din far! Du må bli kokk! sa […]

Les mer →

Skrei puler ikke i varmtvann

mars 20, 2014

Jeg er sikker på at det var åte i Oslofjorden i dag. Det luktet åte lang vei: Fra Grønlandsleirets øverste til Karl Johans nederste på morgenkvisten. Kystfolk kjenner den lukta. Åte lukter salt, fuktig, svakt av tang; det er en blanding av sjø og elementene rundt sjøen, lufta blir mettet av en råhet. I Frankrike […]

Les mer →

De gamle mennene

mars 5, 2014

Det går gamle menn rundt der ute.
De spisser munnen, plystrer atonalt, eller også later som om de plystrer. Og de går med hendene på ryggen, uavlatelig, som om de leter etter noe å inspisere; et sprukkent rør, en sykkel, en nylagt asfaltstripe, slike ting, hva vet jeg. Enten det, eller så er det noen som […]

Les mer →

Kjære kommentatorfolk

mars 4, 2014

Jeg skulle ha svart dere, hver enkelt og én av dere. Jeg har dårlig samvittighet, fordi jeg gjennom fem år har forsøkt så godt jeg kan å takke, svare, gi dere tilbakemeldinger og oppmuntringer. Og fordi det blant annet er takket være dere at jeg er her jeg er nå: Som forfatter av en bok […]

Les mer →

Fragment

februar 17, 2014

Det føles så lenge siden nå; det lange håret hennes var i veien, jeg hjalp henne med å trekke det til side for hver gang hun bøyde hodet fremover. Jeg følte meg så takknemlig. Hver gang vi hjalp hverandre møttes fingertuppene våre, fingertupper og hårstrå i en uregelmessighet, vevet av varme. Jeg hadde lengtet så […]

Les mer →

Noe å vente på, Pedersen. Bare vent.

februar 15, 2014

Oslo, 1953 og frem til dags dato.
Hver gang de møttes hadde hun med seg en knitrende papirpose med to ferske solskinnsboller, kjøpt trippende i kø hos Baker Samson i Valkyriegaten før han kom for å hente henne. Deretter pleide de å dra opp dit, til det hemmelige stedet, dette pussige stedet som ikke ligger på […]

Les mer →

Strykninger til sisteutkast

februar 7, 2014

Usammenhengende misnøye.
Og hun føler seg ensom men kan ikke si det og der begynner en ny serie på tv og så slipper de å snakke sammen i kveld, også, og slutten av årets juleferie, det nye året, med all sin gru, kommer nærmere, men nå er det jul med sin glede og barnlige lyst og […]

Les mer →

Kort og kontant

januar 29, 2014

Jeg har kranglet med en optiker denne uken. Eller, jeg vet ikke om hun egentlig er en optiker. Jeg antar det. Hun er rundt 30. Står i en større brille- og linsebutikk et sted i Oslo.
Kranglet og kranglet – jeg vet ikke – hun satte meg under lupen og lurte på om jeg snakket sant:
– […]

Les mer →

Krysninger

januar 24, 2014

Det hender tidvis at jeg får høre ting jeg ikke skal høre. Eller er det likevel meningen at jeg skal høre det? Enkelte sene kvelder, temmelig sjelden, men likevel, det hender – ved midnattstid på Tøyen, at det oppstår særegne atmosfæriske forhold som gjør at lyden bærer langt nede fra. En kveld for noen uker […]

Les mer →

Og takk for det gamle

desember 27, 2013

Det er ikke mye til yrke: Jeg lever av å fortelle historier. Hvem kan stole på slike som oss?
Min mor sa det allerede for trettifem år siden: At jeg burde finne meg noe mer håndfast å holde på med, slutte å tøve og vase med alt dette tøyset med skriveriene mine og heller finne meg […]

Les mer →

Det er ikke lange biten

desember 27, 2013

Cecilie smugrøyker. Hun har fisket opp tipakningen og har gått helt ned på kanten av fremre langside, vekk fra de andre skrålende foreldrene, trekker kåpen tett rundt halsen i regnværet. Den 27. desember er snøfri, men banemannskapet på Frogner har greid å holde isen fri for overvann. Hvordan greier de det? Hvordan greier de å […]

Les mer →

Den beste førjulsaften

desember 23, 2013

Vi var utsendt fra NRK, fotograf Gunnar Hoftaniska og jeg. Oppdraget vårt var å lage en harmløs lillejulaftens-reportasje til fjernsynets kveldenførkvelden-sending, følge en nødhjelpssending fra overflodsfylte Kirkenes til nabobyen Murmansk. Året må ha vært julen 1999. Den kalde krigen var for lengst over, en ny tid dro over verden: Forskjellene mellom fattige og rike, mellom […]

Les mer →

Notat om reklamasjonsrett, aka kunsten å gjøre det beste ut av ting

desember 17, 2013

- Telefon på linje to, honey!
– Hvem faen er det nå? sier Nordpolsnissen og tømmer glasset.
– Det er en far nede i Sarpsborg, kvitrer sekretærnissen.
– Hva vil han?
– Han vil reklamere på sønnens gamer-pc som han, altså gjennom deg, gav til jul i fjor. Sønnen koblet vekk brannmuren første juledagsnatt, og siden da har maskinen […]

Les mer →

Fortell meg eventyr, pappa

november 23, 2013

Banklokale, Oslo, jeg drar kølapp nummer 406. En far og en sønn ved siden av meg. Sønn rundt seks år, far rundt 40.
– Pappa, det er så kjedelig!
– Ja, men det er snart vår tur.
– Pappaaaa! Kan du ikke lese noe?
– Klart jeg kan.
398, pling!
– Hva skal jeg lese, da?
– Den der.
– Brosjyren?
– Jaa. Pappaaa. […]

Les mer →