Døgnåpent verksted for tekst, bilder og lyd.

Ja, det gikk aldeles galt i februar i fjor da det gjenværende mannskapet på «Berserk» dro til havs og ble borte med tre unge mennesker om bord. Tragedien ble fulgt på avstand av et utenriksdepartement som kunne gå tørrskodd fra korridor til kaffemaskin tusenvis av mil unna, mens Norges hovedfiende på alle hav, antihvalfangst-kaptein Paul Watson, kom til unnsetning og saumfarte Sørishavet i flere døgn på leting etter båt og mannskap. På havet gjelder det livet, og skippere vet et og annet om å ta i et tak. Og nei, det var ikke det mest strategiske å ankomme Norge med store glis, tyggende på tyggis, og snakke i sjokk. Men nå har altså Jarle Andhøy stukket til havs for å finne svar på hva som skjedde, og Utenriksdepartementet opplever situasjonen som pinlig for Norge. Det er bonanza for å legge ansiktet i bekymrede folder på bekymrede debattprogrammer.

Pinlig. Ja, la oss snakke om det. Det er ikke lett å si hva som er mest pinlig: Den ukritiske hyllesten av norsk tilstedeværelse på Sørpolen i desember, med statsministeren spesialinnflydd med norske polarhelter og skiløpere på slep, for å markere hundreårsdagen for Amundsens flaggplanting, var det pinlig nok? Eller er det mest pinlige den norske plyndringen av Sørishavet? Vestfold Arbeiderblad skriver i 1948: “For øyeblikket deltar Norge med 9 flytende hvalkokerier og 88 hvalbåter i kampen om Sydishavets gull”. Gullet som hylles i artikkelen er blåhvalen, som Norge drev foran seg, slaktet, kokte til olje og solgte både som menneskeføde og hundemat med base i fredelige Sandefjord, det var en hel armada av kokerier og fangstskuter som skaffet Norge gode eksportinntekter. Slik så det ut på den norske fangststasjonen “Deception” på Sydshetland i 1931, foto fra Norsk Polarhistorie:

Også slik ble landet bygget. Er det pinlig nok? Eller ligger pinligheten i en polarforskning som ikke setter dagsorden på noe vis, men som klurer på rapporter i årevis og aldri er i offentligheten, og som nå uttaler seg skråsikkert og bekymret? Hva gjør vi egentlig der nede? Og på den andre enden av kloden: Hva gjør vi egentlig der oppe? Men det er Norge som er bra, vel og merke det som offisielt får godkjent-stempel og kan brukes skamløst og historieløst under jubileer.

Jarle Andhøy bad ikke om lov til å dra nedover. La oss minne oss selv om at det gjorde ikke Roald Amundsen, heller. Han løy og sa han skulle til Nordpolen. Det var dette siste vi feiret i desember.

8 kommentarer

Oppdatert værobservasjon, Sofienberg, Oslo klokken 1956: Flau vind, rundt null. Det kuinn’ ha vorre værre vær i værre’ einn det hærre. Russerkulde? Hah. Dagbladet, den går ikke. Det er nøyaktig en uke siden forrige oppslag. Hvis dette er russerkulde, så kall meg et furumøbel. Har været plutselig blitt noe man kan tjene penger på også, nå? Hæ? Hæ? Neivetderehva. Vi har ikke hukommelse som gullfisker. Så nå, værs’god meld været mer presist. Jeg vet nøyaktig hva meteorologen som dere har snakket med sa da dere ringte, den samtalen som ikke kom på trykk:
– Mmemen husk at værprognosen endrer seg fra time til time, så..
– Jaja. Joda. Så neida. Og det blir kaldt, sieru?
– Ja, men varselet er…
– Da sier vi det.
– Mmmen dere må ikke skrive at…
– Instruereru den frie presse?
– Nnnei, men…
– Du er betalt av Staten for å spå været, erru ikke?
– Jjjeg spår ikke, det heter å varsle.
– Nå instruereru den frie presse igjen. Slutt med det.
– Jaja. Skriv hva dere vil.
– Sånn skarre låte.

Og tidvis går tankene mine sørover. Nei, jeg får den altså ikke ut av hodet, sjelen og kroppen: Byen der nede, som om ikke så veldig mange ukene snur seg mot vår – åjoda, det er en stund til fortsatt, men duften av bakelser fra Kayser, de svinsende moteløvene og -løvinnene som lukter såpe når de passerer deg langs murkanten på Pont Neuf. Denne kortfilmskissen laget jeg for snart to og et halvt år siden, og jeg synes selv at den tåler et gjensyn, ikke minst en gjenføling:

1 kommentar

Akerselva. Jeg stanser på Nybrua klokka kvart på fem på morgenkvisten på vei til jobb, det har frosset på der nede, men det som fortsatt er åpent og frittrennende vann har form som et opprevet hjerte, og det er fint å se på.

På vei hjem, rett etter klokken tolv. Hjertet er der fortsatt, og det er mer synlig at hjertet er opprevet, men det som strømmer ut fra det er fortsatt varmt nok til å renne ut og ned, ned mot havet. Hjertet lekker, men det kommer påfyll, fra islagt panser under, og det blir visst aldri tomt. Javisst. Jeg kjenner det tydelig.

3 kommentarer

Jeg fant albumet hennes på et antikvariat i Oslo nylig. Selgeren dro forholdsvis uinteressert på skuldrene:
– Du får det for hundreogfemti kroner.

Det er ikke notert et eneste ord i albumet. Ingen navn, ingen årstall, ingen kommentarer av noe slag. Bildene er i svarthvitt, klistret inn over en tjue-trettiårsperiode, vil jeg anslå. Albumet er ikke stort, et drøyt a5-format, fotoene står tidvis skjevt.

Ganske fort uti de svarte albumbladene fremtrer det tre unge kvinner. For meg ligner de hverandre, særlig to av dem, og jeg får en følelse av at det er tre søstre, deriblant to tvillinger. En av kvinnene forsvinner et stykke ut i historien, det er to tilbake. Etter nye blader er det bare én igjen. Hun drar på fest, står i bakgrunnen. Nytt bilde: Et hageselskap. Hun møter en mann. Hun får en sønn.

På de siste sidene er det bare henne og mannen igjen. Hun virker trøtt, men lykkelig. Den ordløse livshistorien gjør meg rørt, og jeg sitter med en følelse av at hun ikke ble gammel. Minnene hennes, og minnet om henne, havnet i et dødsbo og ble sendt til et antikvariat. Jeg har satt Vamp som passende musikk til. Hvem var du?

4 kommentarer

Det lå en mann under trikken på Jernbanetorget på mandag. Politiet fikk melding klokken 0843, skrev de i loggen. Jeg stod og så på bergingsaksjonen, blålysene hamret over grålysningen, bussene stod, motgående trikk stod. Livet stod. Det finnes en greie under trikken, en bom som skal hindre at man dør under der. Det er fint at ingeniørene har tenkt på slikt, også. Blålysene dunket mens de jekket opp trikken og bragte ham tilbake til denne siden av livselva. Jeg leste nyhetene klokka ni.

Tirsdag. Et slags merkelig lys over Holmenkollåsen. Det er ikke så dyrt der oppe nå. Jeg undrer meg over at Jon Almaas figurerer på digre reklameplakater for TV3 sammen med Eyvind Hellstrøm.

Onsdag. Jeg kjøper juleribbe. Jeg smiler. Snakker på msn og gir trøst, får trøst. Jeg smiler.

Torsdag. PST-sjefen har gått av. Hun har kommet i vanvare dagen før og fortalt at vi har agenter i Pakistan.  Dette kollektive “vi” er Norge. Det er ikke alltid at et “vi” er overførbart: Jeg har ingen agenter i Pakistan, føler jeg. Det er hektisk i redaksjonen allerede fra klokka fem på morran, og når jeg går hjem er fortauene langs Storgata glaserte av frost. En eller annen tabloid påstår at det er russerkulden som kanskje nesten helt sikkert kommer.

Fredag. Juleribba er straks klar nå når klokken er litt før 21. Jeg hadde rett i mine mistanker angående plakatene. NRK har gitt ordre til TV3 om å ta ned plakatene, Jon Almaas har ikke blitt kokk. NRK er i en posisjon til å gi ordre. Jeg spiller “A cold wind blows through your door” fra “Grey’s Anatomy” og skjems ikke, verken over det eller juleribba. Russerkulda er utsatt til mandag. God helg.

Legg igjen kommentar

Det er kort vei mellom slagordene i Pilestredet. Dette er min favoritt. Jeg er takknemlig for at jeg ble gjort oppmerksom på det.

Et stykke lenger ned bor blitzerne, de som i tretti år har vært sinte på alt og alle. Det er kort vei mellom liv og lære i Pilestredet. Hvis de ser opp og fram, ser de det, de også.

2 kommentarer

– Jasså. Så det sier du. Du sier at Gud snakker til deg. Hvilken dialekt snakker han, da? spør mannen fra Hedningsamfunnet og leverer mikrofonen videre til den eldre damen som har stanset på Egertorget. Hun retter ryggen, lar seg ikke affisere av sarkasmen:
– Han snakker en åndelig dialekt.
– Groruddialekt eller kanskje sørlandsdialekt? fortsetter den eldre herren fra Hedningsamfunnet, han ser ikke på sin diskusjonspartner, har festet blikket et sted bak slottet, eller er det mer bakover, mot Holmenkollåsen.
– En gang, fortsetter damen uanfektet, – en gang snakket Gud til ei lita jente i en afrikansk landsby. Hun forstod alt det han sa. Det beviser at Gud snakker en dialekt alle forstår.
– Jasså. Men hvis Gud finnes, hvorfor bryter han da ikke inn i Dagsrevyen med det han skal si? spør Hedningsamfunnet og har fortsatt blikket vendt mot vest.

Jeg får ikke med meg hva damen svarer, for jeg, med min tv-faglige bakgrunn, forsøker å se det hele for meg med mitt indre øye og øre: Om Gud virkelig tok over Dagsrevyen. Dagsrevyen er en svært komplisert teknisk, journalistisk og logistisk affære, sendingen er et høyteknologisk vidunder, en balansegang, en måneferd. Gud vet å holde seg unna slikt. Men om Gud likevel skulle falle for fristelsen til å blande seg inn? Vi går til regikontrollen:
– Klar kamera to. To. Og… kjør vb.
– Neste er Hege Moe Eriksen. Hege, er du klar?
– Moahaha.
– Hege, hører du?
– Jeg hører alt.
– Hege? Så rar du høres ut.
– Dette er Gud.
– Jasså? Hege, slutt å tulle.
– Jeg har noe jeg vil si.
– Det virker som om linjene har låst seg, Anders.
– Ja, jeg ser det. Hallo. Hvem der?
– Moahaha.
– Kom deg av linja, vi har en sending her.
- Få meg på, for faen.
– Aldri i livet.
– Jeg er Gud.
– Blåser jeg i.
– Vil du jeg skal gå til TV2?
– Gå hvor du vil, men kom deg av. Vi skal ha en live-rapport her.
– Vil dere ha penger?
– Penger?
– Jeg kan gå inn i hodet til kulturministeren og fortelle henne at hun skal øke lisensen med femti kroner. Og gi dere fem nye kanaler. Gratis.
– Skrulling. Gå av linja, sa jeg.
– Utakknemlige jævler.
– Takk til deg. Nina, vi er klar, det var litt linjetrøbbel her. Og klar kamera én. Én.

Nei. Gud holder seg unna Dagsrevyen. Det handler om redaksjonell frihet. Det burde selv Hedningsamfunnet forstå.

7 kommentarer

Den nye, høyre hansken min i semsket skinn har et tydelig hull i tommel-sømmen. Ekspeditøren gransker hullet bestyrtet, han gestikulerer med hendene, snapper etter pusten, den lille herreekviperingen dirrer av fortvilelse, italienske håndsydde dresser og fersksålede sko i månedslønnsklassen står stille:
– Dette har aldri, aldri skjedd før! Mamma mia. Jeg har hatte kontrakte med deme i tolve åre, og aldri, aldri har dette skjedde! Aldri, aldri! sier han svett med italiensk aksent, han er glad for at det ikke er andre i butikken som kan se at han har solgt et par skinnhansker med dårlig søm. Han konstaterer fort at produsenten, engelske Chester Jefferies, har blingset på innersømmen og latt nåla gå litt for langt ut.
– Dette er verdens beste hanske! Smask! sier han videre og kysser to fingertupper ut i luften, lik en kelner som ikke har ord for å beskrive et orgastisk, utsøkt valg fra menyen. Og jo, hanskene var virkelig en utsøkt fornøyelse å ha på hendene, myk kvalitet siden 1936, hanskekelneren i Hegdehaugsveien uttaler “verden” med e, ikke æ, han inspiserer nok en gang sømmen, finner fram et par nye:
– Unnskyld. Beklager. Beklager og unnskyld.
– Alt i orden! svarer jeg, og jeg kan komme på et par andre ekspeditører på billigere forretninger jeg har vært borti som nok ville antydet at det hele var min feil og slengt byttevaren på disken med en ubestemmelig mine. Men ikke denne karen.
– Farvel, og unnskyld! hilser mannen og smeller håndflatene sammen i velsignelse som en hilsen til meg ut døren.

Osloettermiddagen fryser til is ned Hegdehaugsveien, jeg kjenner det på nesen, men ikke minst kjenner jeg det i venstre ringfinger der jeg har trukket på meg mine nybyttede hansker: For sannelig min hatt er det ikke hull i disse, også. Samme type hull som forrige gang: inntil sømfestet. Det er med stor munterhet jeg tverrvender, åpner døren til herrebutikken og hilser ekspeditøren et takk for sist, det var ganske nøyaktig førtito sekunder siden.

– Jeg skal spise dem til frokost! kommer det med italiensk aksent fra ekspeditøren når han ser hanskehullet. Og han mener ikke hanskene, men bandittene i Chester Jefferies. Han pruster og gestikulerer, undersøker vantro det gjenværende partiet britisk hanskekunst i esken, og finner enda en hanske med hull. Og enda en. Og en til.
– Pah! Vah! Mamma mia. Djevel.
– Ta det med ro, det er jo ikke din feil, trøster jeg.
– Djevel, fanen. Det er katastrof. Det blir mai ruinert.
– Neida. Få se. De der. Se, disse virker hele, sier jeg, vi står på hodet i esken fra England og har greid å finne et hanskepar som virker å ha klart produksjonskravene. Men nå skal de få, disse britiske slubbertene, hansken er kastet:
– Jeg skal ringe og snakke dem, jeg skal snakke dem nå!
Det tviler jeg ikke på, jeg tror han kommer til å snakke dem en rekke sannhetsord, og nesten før vi har fått sagt farvel igjen snøfter han trampende mot bakrommet, prater halvhøyt med seg selv, og det blir rikstelefon rapidamente til England så linjene skjelver. Djevel. Fanen. Mamma mia.

1 kommentar

En gang i tiden – jeg vet ikke hvordan det er nå, jeg er ute av den tiden og utvokst fra den – snakket vi veldig mye om kjemi. “Vi har så god kjemi sammen”, jeg husker ikke hvor uttrykket kom fra, om det var fra Romantikk eller en betroelseshistorie i Det Nye. Det var på den tiden vi hadde vokst fra brus og Hubba Bubba, og heller tok en kaffe og vaffel. Så satt vi der, Den Lille Kjemiker og jeg, veslevoksne med hver vår kokekaffe, og hun snakket og snakket om kjemi. Hun snakket som besatt om hvor viktig det var å føle at man hadde kjemi, og det virket som om hun nettopp hadde åpnet pappesken og hadde lest bruksanvisningen: Hvis man gjorde slik eller sånn, ville det og det skje. Bruksanvisningen hun hadde funnet i toppen av esken var lettlest, den var satt i ganske store typer slik at det skulle være mulig å lese på kortest mulig tid og komme i gang med leken snarest mulig. I dag fremstår de pre-produserte eksperimentene ganske naive og uskyldige, men hun snakket og snakket om hva man skulle blande for å få det slik eller slik, men man må aldri blande slik eller sånn, sa hun, for da kan det bli farlig, og man kan kjenne det på lukten. Så opptatt av å snakke om hvor viktig det var å ha kjemi var hun at hun ikke så at foran henne, bak koppen med kokekaffe og en tallerken vafler med brunost, satt en kjærlighetssyk og ulykkelig forelsket fyr og nikket ubehjelpelig forståelsesfullt med tilløp til hockeysveis og skjønte ikke en pøkk. Hun og jeg ble aldri tildelt Nobelprisen i kjemi. De som spiller i kjemiens elitedivisjon, tør å kaste bruksanvisningen.

2 kommentarer

Hallo, gamle venn. Det er en stund siden du gikk ut av tiden. Det er din første vinter under jorden, og jeg undrer på hvordan det er med deg, der bak horisonter og ute i evigheten. Jeg tenkte på deg i julen – den siste gangen jeg snakket med deg sa du at julen 2010 sparte du ikke på noe. Du visste det. Det ble din siste. Denne julen var du ikke her mer. Hallo, gamle venn. Tenkte bare at jeg skulle gi deg noen oppdateringer.

Det har skjedd endel siden sist. Det er et godt torskefiske, det ville du ha likt. Du hadde nese for det, og du pleide å ringe meg:
– Jakob, nå er det gode fangster der ute på yttersida.
– Sier du det?
– Ja. Veldig gode. Veldig gode.
– Det er vel verdt å registrere?
– Det er absolutt verdt å registrere.
– Absolutt.
– Har du hørt at – og dette er nytt…
Og så var vi i gang. Det savner jeg.

Noe er forandret, andre ting er de samme som da du dro: Årstidene er fortsatt noenlunde presise, flo og fjære kommer og går, rikfolk fortsetter å sno seg, regjeringen er i hardt vær, tjelden kom tilbake i mars og fløy att og fram i fjæra – alt det der. Men noe nytt er det: Vi har hatt smørkrise (synes jeg hører deg), Knausgård er ferdig med bind seks, og vi har blitt sju milliarder på kloden nå. Du stod i det forrige regnskapet. Det er et løpende tall, dette: Plutselig er vi inne i tallrekkene, plutselig er vi ute.

En felles bekjent av oss spurte etter deg for ikke lenge siden. Omtrent på din alder. Han rygget vantro da jeg fortalte det. Vi snakket om deg i muntre ordelag, husket hver våre ting, men var samstemt om hvor stødig du var. Det føltes rart å slette deg fra kontaktlista på telefonen, det må jeg bare si. Jeg gjorde det før jul, motvillig.

5 kommentarer

Det siste døgnet har jeg fulgt, og deltatt i, hashtagen #Twitter1999 på Twitter. Enkelt og greit går det ut på at vi i fellesskap skrur tiden tilbake og sender oppdateringer om hva vi gjorde for tretten år siden hvis Twitter hadde eksistert da. Eksempelvis sier en av brukerne fortvilt: “Brakk eltekroken på brødbakemaskina”, en annen “faen, jeg glemte å mate tamagotchien” og flere sier de har polyfone ringetoner å dele med andre. Det er en morsom øvelse i å finne felles berøringspunkter fra den gangen, og like interessant å se hvor tekno-fokuserte og -fikserte vi var.

Å tenke seg virtuelt tilbake til 1999 er bare et tidsfordriv, en uskyldig tankelek, men skrur vi tiden ytterligere tilbake, til 1994, er det ikke sikkert at den felles hukommelsen blir like tydelig. For mange blir minnene utydelige, det finnes færre referansepunkter til et liv uten nettet dess lengre bakover vi forsøker å strekke tankeleken. Dersom vi tar det helt ut, kan det bli riktig ubehagelig. Vi har utviklet en kommunikativ infrastruktur som står tilsynelatende uten logistisk og allmennmenneskelig kriseberedskap, og det verste er at vi kanskje ikke vet hvordan vi skal tenke oss et liv uten nett.

For mange vil spørsmålet virke irrelevant: “Spørsmålet er kunstig stilt, internett eksisterer jo”, er innvendingen. Men la oss prøve, bare for lekens skyld, hvis lek kan virke motiverende og mer behagelig. Det finnes to tenkelige scenarioer: Det første at internett forsvant i dag og aldri mer kom tilbake, det andre at nettet aldri ble innført. Vi tar det første først.

Klokken er 13. Du sitter med nettbanken åpen og skal betale en regning fra før jul. Brått blir skjermen hvit, og du leser at du ikke har forbindelse. Du forsøker igjen, venter en halvtimes tid, men forbindelsen er fortsatt borte. Da bestemmer du deg for å ringe nettleverandøren, griper mobilen, men den er uten dekning. Du forsøker ip-telefonen, også den er død. Det du ikke vet er at i selskapet du skulle betalt regningen til, sitter en fortvilt regnskapsmedarbeider og opplever det samme. Hos nettleverandøren er alle skjermer svarte. Folk strømmer ut fra kontorene, og ingen får kontakt med noen over telefon. Noen skrur på en tv, i ruta sitter en forfjamset programleder og snakker på tomgang og mens hun forteller at linjene ut til verden er borte, det er ikke flere innslag å sende.

Når klokken blir 17 skulle du forlengst fått en epost med bekreftelse på et bud på en leilighet. Men skjermen er hvit, telefonen er død, og megleren er i nabobyen. Du har også avtalt kaffe et sted i byen senere på kvelden, men en god venn skulle høre av seg på sms med tid og sted. Kjenner du ubehaget nå? På tv’n er det en plakat der det står “Et øyeblikk”, radioen er taus fordi ingen på stasjonen får kontakt med serveren der innslag og musikk ligger. Ingen aner hva som har skjedd, og ingen kan gi svar, fordi ingen kan få tak i folk som kan gi svar. På landets skoler tar frustrerte lærere helg med upubliserte ukeplaner liggende på matte skjermer.

En måned etterpå. Hvordan ser samfunnet ut? Hvor får vi penger fra? Hvordan snakker vi sammen? Hva skjedde med den leiligheten? Hva skjedde med alle de virtuelle smilefjesene vi rundhåndet delte elektronisk, greier vi å omsette dem til levende smil? Alle kan være med på en tankelek om en måned, men la oss si et halvt år senere? Hvordan snakker vi sammen – hvordan drifter vi samfunnet – om to år? Den ubehagelige tanken: Vi må bygge landet på nytt. Vi må bruke muskler, sykler, smilebånd, bygge tillit, bankene må gjenåpne filialer, statsministeren må stå på en krakk på et torg og twitre analogt, radioprogramlederen må ut i virkelighetens verden og hente historier på direkten, og et trekkspillorkester fra Gol står for musikken i pausene, de har skrevet en ny melodi, på papir, for all tidligere hukommelse står innelåst på harddisker og kommer aldri ut igjen, ingen rakk å skrive ut historien fra 1994 fram til idag. Hvor er de hatefulle ytringene, hvor er nettrollene fra kommentarfeltene, vandrer de frustrert rundt og henger opp lapper på oppslagstavla på Samvirkelaget? Og hva er egentlig klokka, analog tid, er det egentlig så farlig?

Det siste scenarioet: At internett aldri ble oppfunnet. Kanskje er det en tanke som er mer utenkelig. Hvor hadde vi da vært? Noen vil spørre: “Hva skal vi med slike tanker i dag? Nettet er jo der.” Jovisst. Men prøv.

12 kommentarer

Det står bare 4,8 sekunder mellom Bjørgen og Kowalczyk. De regner på slikt. Det er et sammendrag, og da teller hver hundredel. Som radiomenneske vet jeg at man kan gjøre mye på 4,8 sekunder. 4,8 sekunder er alt som skal til, ordene man former i løpet av 4,8 sekunder kan utgjøre forskjellen mellom smil og ettertanke, mellom øredøvende stillhet og kaskader av støy. Men i skiløypa var det i går. I dag kan sifrene vise noe helt annet. Jeg har mine 4,8 sekunder i behold også i morgen. Kan til og med bevilge meg noen flere. Sekunder er ferskvare.

2 kommentarer

6 kommentarer

Det er siste dag her i nord på juleferie på en stund. Jeg kjenner ikke frosten igjen, den har blitt så tafatt. Er dette alt du kan oppdrive, Fader Frost, som du heter der over åsene i Russland? Her, på norsk side, her heter du Julenissen eller værgudene. Samme kan det være, været er tafatt, det skulle ikke være slik.

Dette er bloggpost nummer sju hundre. Innlegg nummer sju hundre: Dette er faren min. Pressefotografen tok dette bildet i mars 1986, han gikk vel som pressefotografer flest baklengs forover som pressefotografer gjør når de skal dekke demonstrasjonstog – jeg har selv vært reporter på tv med tv-fotograf i stram kabel ved siden av meg. Vi måtte gå slik, det var ikke alltid de trådløse mikrofonene på Teknisk Lager var ledige, det var som regel en eller annen dokumentarreporter med fullt team og fullfinansiert planverk i hundetusenkronersklassen som rasket med seg alt utstyret og dro på eksotiske utflukter til Fruholmen eller langt faenivold i Barentshavet, mens vi: Vi ble stående med kobbertråd og annenrangs batterier, men vi hadde en sending å rekke, vi dekket hverdagen, som regel mot Dagsrevyens nådeløse deadline klokka 19, men de var snille i regikontrollen og skjønte et og annet om å være ute i felt. Så det hendte ofte vi fikk disp. Og ikke et vondt ord om dokumentaristene: De tryllet fram prisbelønte og kritikerroste perler fra Fruholmen eller langt faenivold i Barentshavet. Det er en annen historie. Dette er altså faren min.

Kanskje er dette bildet et av de mest rørende jeg har sett av ham. Det er mye å si om faren min, men jeg synes dette i det minste oppsummerer arbeidsmoralen hans: Gruveanlegget han jobbet i stod for fall, og han var blant dem som valgte å protestere, iført det han stod og gikk i: Kjeledress, sveisebriller og hjelm. Kanskje hadde ledelsen sagt “ja, dere får to timer avspasering til det jævla toget” eller kanskje hadde ledelsen sagt “javel, demonstrere, ja, javel, men prøv å være tilbake før ettermiddagsskiftet går på”, og uansett var de rasende, de som gikk i tog. Jeg kan ikke huske min far som rasende, men blikket hans sier noe. Jeg vet ikke hva. Jeg kjente ham ikke så godt.

Pappa, kunne du ikke bare vært slik, en far som gikk demo som en kul pappa, kunne du kke bare tatt på deg sveisebrillene og sagt at her var vi trygge, for du hadde gått i demo og industriministeren var en vattnisse?

Faren min døde i 1992. Gruvene ble stengt i 1996, og gjenåpnet i 2009.

4 kommentarer

Her er førjulsnytt, klokken er egentlig ganske mye. Tjueåtte prosent av de spurte i en norsk undersøkelse vet ikke at de spiser klementin, går det fram av førjulsoppslag. Mandarinen forsvant fra butikkhyllene for svært lenge siden, men navnet har blitt hengende igjen ved den lille oransje sitrusfrukten, som heter klementin. Ulempen ved mandarin er at den har mye stein i seg. Klementinen, derimot. Den.

Og det skal fortsatt handle om mat, vi skal utenriks: Syttito år gamle Eva Lindgren fra Älvsbyn skal visstnok ha spist en tjuefem år gammel rullekake på SVTs nyhetssending Rapport. Dette er ikke tilfelle. Aftonbladet bestemte seg for å sjekke saken nærmere, og satte derfor en av sine beste menn på saken. Han ringte opp Eva Lindgren, som fortalte at rullekaken som hun spiste på tv var helt ny, og den opprinnelige rullekaken fra 1986 ligger fortsatt urørt:
– Inte vill jag äta den. Den är nog onyttig på alla sätt och vis, sier Lindgren til avisen. SVT har beklaget det inntrufne.

4 kommentarer

Å lage mat handler i mindre grad om å følge en oppskrift, men mer om å være tilstede. Se på dette. Se på fargene som framtrer tidlig i en pepperkakedeig, når det ikke er noe som minner om pepperkaker, men når sukker, sirup, fløte og smør ligger ved siden av hverandre:

Å lage mat er ikke mekanikk. Å lage mat er smak og ettertanke, og det skal gjerne ta lang tid. Fyllet til et stykke lammekjøtt jeg lagde i går tok meg førtifem minutter å skjære opp, og da programleder Eva Nordlund i Dagsnytt Atten satte i gang siste debatt var jeg nesten ferdig med rosmarin og hvitløk, purre, olje og krydder.

Det er noe meditativt ved matlaging og radio. Hender er det beste kjøkkenredskapet, ved siden av en god kniv. Å være i nærkontakt med maten er å vise respekt for den. For meg er det bortkastet å kjøpe gode råvarer hvis alt skal slenges i en kjøkkenmaskin og ingenting kommer i kontakt med sansene. En kjøkkenmaskin kan ødelegge en brøddeig fullstendig, en eltekrok av stål kan ikke formidle følelsen av et godt rugmel. Kjøkkenmaskiner kan være bra, men alt til sin tid. Tips for helgen: Håndkraft, en kniv og en sleiv, en god radiodebatt eller et musikkstykke.

5 kommentarer

– Ja, her kan du altså ikke stå, var det aller første hun sa. Hun kikket meg rett i øynene, jeg hadde ikke greid å finne knappen som rullet ned ruta i leiebilen, så jeg hadde liksågodt åpnet hele døren:
– Nei, det er jeg klar over, kan du hjelpe meg? spurte jeg og leverte på forespørsel førerkortet.
– Du blir sittende, sa hun og gikk tilbake til patruljevogna med førerkortet. Ettermiddagsskumring på Götgatan midt på Söder, jeg ikke bare i feil kjørefelt, men også i feil kjøreretning.

Jeg føler et visst behov for å understreke at jeg fulgte veimerkingen og trodde at jeg kunne snu nede ved Skanstull, jeg skjønte at jeg var på feil vei etter avkjøringen, men oppdaget at gaten til venstre var enveiskjørt, og der stod jeg, på venstre side. Trafikken mot meg fikk plutselig grønt lys, og da var det intet annet å gjøre enn å bli stående. Jeg filosoferte litt over hva jeg skulle gjøre: Sette på nødblinkerne? Sette på radioen og høre på litt julemusikk mens jeg ventet? Hvor lenge må man egentlig vente i Götgatan før man kan ta en usving og komme seg over i rett retning? Til klokken to på natten?

Men da kom den, politipatruljen, som satte langlysene i meg i to korte blink. Den vennlige politimannen ble sittende på førerplass, den vennlige politikvinnen hadde nå tatt med seg mitt norske førerkort og stod i radioforbindelse til sentralen, kunne jeg se. Hva kom dette til å ende med? Hun hengte fra seg radioen, skrittet over mot meg, jeg hadde fortsatt ikke funnet knappen for vinduet og åpnet derfor døren igjen.
– Du har kanskje et svensk personnummer, også? spurte hun.
– Javisst, svarte jeg og fisket opp mitt svenske identitetskort.
– Takk. Bli sittende. Blås.
– Flaflafla.
– Hvor skal du?
– Flaflafla. Mot Liljeholmen.
– Blås ut i fire sekunder. Mot Liljeholmen? Altså, da er du på vei mot feil retning.
– Flaflafla.
– Takk. Det er grønt. Du er godkjent. Bli sittende.
– Flaff.
– Mot Liljeholmen, sier du? Men altså. Ååh. Aargh. Du er på feil vei. Vent her.
Hun gikk på ny inn i patruljebilen, konfererte med kollegaen, snakket med sentralen. Trafikken på Götgatan suste forbi oss i alle retninger. Götgatan i rushtrafikken kan best sammenliknes med Majorstukrysset mot Kirkeveien onsdag før påske.

Svensk politi dukker gjerne opp fra et tilsynelatende ingenting, og det finner jeg betryggende. Dette var mitt andre møte med lovens lange, svenske arm – det første møtet fant sted midt på Drottninggatan i april, da hadde jeg i min visdom dratt opp en diger skiftnøkkel som jeg skulle stille setet på sykkelen min med. Sykkelen hadde jeg låst til en gatelykt. Det er å be om bråk. Som et svisj stod det en konstabel foran meg og spurte meget vennlig hva jeg holdt på med. Jeg svarte som sant var at jeg stilte høyden på sykkelsetet. Han betraktet meg og skiftnøkkelen med hevede øyenbryn og bad meg meget høflig om jeg kunne låse opp sykkellåsen, slik at han så at jeg hadde rent mel i posen. Noe jeg selvsagt gjorde på sekundet. Låsen gikk opp med et smekk, han smilte fortsatt:
– Ville bare sjekke, vet du. Ha en fin dag.
Han kunne valgt å avslutte seansen med å gi meg fem hundre kroner i bot for å ha syklet på Drottninggatan, for det er nemlig ikke lov.

Jeg hadde fortsatt ikke funnet knappen for vindusheisen og åpnet derfor igjen døren på vidt gap da damen i politipatruljen på Götgatan for tredje gang kom bort til meg:
– Du, nå gjør vi det slik: Jeg stanser trafikken, og du snur.
– Javisst. Jeg snur.
– Mot Liljeholmen. Altså oppover.
– Javisst. Oppover.
Jeg har alltid beundret praktisk politiarbeid: Kontant rygget politivogna ut i midten av Götgatan, stilte seg opp på tvers, fyrte opp blålys som må ha vært synlig fra Globen i sør til Slussen i nord. Politidamen stod midt i veien, all trafikk stanset, lovens lange armer strakte seg imperativt i været: Stans, i lovens navn, en nordmann er i nød! Og jeg? Har lært et og annet om enveiskjørte gater på Söder.

7 kommentarer

Det er tid for oppsummering, og vi starter som vanlig med begynnelsen:

Januar var den måneden jeg måtte se kjære Oslo på en annen måte.

I februar kikket jeg på solen. Jeg så et indre bilde stå der så vakkert, og jeg ser det fortsatt.

Da det ble mars gikk jeg fortsatt i dunjakke, og jeg skrev et notat om djevelens underbukser.

I april brukte jeg en formue på kaffe i alle varianter og hadde en fin bypåske.

Mai kom. Med en følelse av at jeg måtte slutte å innbille meg ting.

Juni, vidunderlige juni. Jeg fant en flatklemt frosk, antakelig en prins.

Juli kom med en stor sorg.

Det gikk en måned, august stod i kalenderen med tjue i stil.

I september skrev jeg at det tidvis ikke var særlig gøy på landet.

Så stod oktober der. Med vellykkethetens avmektige tomhet for dem som hyller Facebook.

I november så jeg en dame med kappe, og fant det ganske fredelig.

Og desember? Det er fortsatt dager igjen av 2011.

Hvordan var året for deg?

13 kommentarer

Jeg byr med dette på en unik radiotidsmaskin. Lydopptaket under her er unikt i verdenssammenheng. Det ble donert på syttitallet til NRK fra det finske søsterselskapet YLE. Opptaket er like dramatisk som det er unikt: Det viser en privatsamtale mellom Adolf Hitler og den finske general Mannerheim, og er, av alle ting, gjort i en finsk jernbanevogn.

Adolf Hitler kom i all hemmelighet til Finland i 1942, for å feire sin daværende allierte general Carl Gustaf Mannerheims 75-årsdag. På dette tidspunktet var Tyskland og Finland blodsbrødre. Den finske statskringkastingen YLE fikk i oppdrag å dokumentere den offisielle delen av besøket. Men etter at det offisielle programmet var over, ble en mikrofon “gjenglemt” i hattehyllen i jernbanevogna der de to krigsherrene hadde en privat samtale. Dette opptaket ble uten Hitlers og Mannerheims tillatelse gjort, deretter hemmeligstemplet og glemt. Opptaket ble gjort tilgjengelig for den tyske skuespilleren Bruno Ganz i forbindelse med innspillingen av “Der Untergang”, der Ganz skulle spille Hitler på en måte som aldri var slik naturtro gjengitt før. Han fikk tilgang til den eneste innspillingen i verden der Hitler snakker med hverdagsstemme.

YLE hadde i 2004, da NRK kjøpte opptaket for flere hundre euro, ikke kjennskap til at opptaket var donert gratis til NRK et trettitalls år tidligere. NRK ble lurt til å kjøpe et opptak som selskapet allerede hadde tilgang til, men som var nedlåst i arkivene og ikke kjent for noen. Arkivmateriale er vanskelig tilgjengelig stoff.

Men slik hørtes han altså ut: Adolf Hitler hadde ikke den pipestemmen vi er vant til å huske ham fra propagandaaviser og taler for. Han hadde en dyp hverdagsstemme, den høyeste stemmen i opptaket her tilhører general Mannerheim. Hitler oppdaterer Mannerheim, uten at han vet at det blir gjort opptak, på den siste krigsutviklingen i Europa, og forteller blant annet at de har funnet og desarmert en panserfabrikk med trettifem tusen panserkjøretøyer. Han forteller om det gigantiske funnet til en vantro Mannerheim. Det er ikke kjent hvilket land Hitler snakker om i togkupeen i 1942:

4 kommentarer

Det sies at de unge ikke greier å stå på eksamen fordi det fordres enhver skritflig formuleringsevne. Jeg synes det er helt ok.

Vi fortsetter stafetten med revytekster, her er min kommentar til politimangelen, som sedvanlig støttenoter i form av innspilling uten vokal nederst:

Tekst: Jakob Arvola
Melodi: «He’ll have to go» fremført av Jim Reeves, komponert av Audrey Allison og Joe Allison

Det er purken som sier hei på telefon!
Jasså, får du ikke svar nedpå stasjon?
Det er stengt der, ja det har vi faktisk sagt,
for etter fire er det ingen der på vakt!

Har du innbrudd? Jasså, det var int’ressant!
Har du huset fullt av tjuvpakk og av fant?
Du må snakke hardt til tyven, ja, gjør det nå!
Og du kan hilse tyven fra meg, si han må gå!

Du må ikke ringe hit til meg
når jeg sover i min seng
For hvis jeg blir vekket natterstid
da kan jeg bli veldig streng!

Du må vente helt til det blir morgengry!
Eller har du prøvd å ringe neste by?
Du må snakke hardt til tyven, ja, gjør det nå!
Og du kan hilse tyven fra meg, si… han… må… gååå!

————

Legg igjen kommentar

Jeg lever nå i en by der det ikke er mangel på noe. Der alt kan skaffes, alt er på lager, og er det ikke det, finnes det en konkurrent et halvt kvartal unna som har det, og til halvparten av prisen. Et bysamfunn som består av 2,1 millioner mennesker har alltid et svar. Er det alltid like bra? Er dette – her til lands som i Norge – det endelige metthetstegn?

Det er lenge, lenge siden nå. Men en gang gikk jeg rundt i byens julebutikker og julespurte om de julehadde noen juleduker i julefarger. De julesvarte da at de juleikkehadde dette, ettersom det julegikk så mye av disse juledukene i disse juletider. Det avstedkom følgende julesang, hjelp til avsynging i lydfilen under, Nord-Norge fra sør til nord, fra Honningsvåg i nordvest til Fauske i sørvest:

Tekst: Jakob Arvola
Melodi: «Oh lonesome me»

Du står der foran disken og har bladd opp pæng’.
Du har en rar idé om at det e nåt du træng.
Men ka du trur æ kommer til å si..?
«Åååå, vi e friii!»

For viss det passe mæ så får du service her,
og blir du sur og tverr så kan du bare fær’!
Det e så deilig å få kunne si:
Åååå, vi e friii!

I byens handelsklikk,
kvær eneste butikk,
så vil du få det samme, enkle svar:
«Ved påsketid, min vænn
da kan du prøv igjæn
så ramse æ opp alt vi ikke har!»

Ja, æ står og tygger Toy og lar dæ fort forstå
at ingenting e bedre enn om du kunne gå!
Æ smile opp i fjeset ditt og si:
«Åååå, vi e friii!»

(mellomspill med gitarsolo)

For lagret det e tomt,
og det syns du e dumt?
Vi vente på nån vara i fra sør.
Æ svare ganske kvasst, at hvis det va sånn hast
så skulle du for faen kommet før!

Ja, æ står og tygger Toy og lar dæ fort forstå
at ingenting e bedre enn om du kunne gå!
Æ smile opp i fjeset ditt og si:
«Åååå, vi e friii!»
«Åååå, vi e friii!»

1 kommentar

Jeg har skrevet en vise til trøst for de som ikke vil ha smør, ikke fant smør, , ikke liker smør, ikke tror på smør, ikke fikk solgt smør, hva som helst. Teksten er basert på Johnny Cash, “I walk the line”, og er for de tøffeste av de tøffe jentene og gutta. Smøret er borte, leve bakeren!

Det hender støtt og stadig opp mot lunsj,
at jeg ser kaker fylt med krem og punsj,
og ikke sjelden går jeg derfra med en bunch
av skolebrød,
og loff med frø.

Ekspeditrisen, hun som lukter som fiol,
hun klatrer opp – på hylla fra en stol,
der finnes brød, som ren kolesterol,
og skolebrød.
Og loff med frø.

Det hender ofte at jeg er der klokka sju.
Det er så deilig at det nesten er en gru.
Og der i køen er det altfor sent å snu:
Jeg vil ha brød.
Og loff med frø.

Men nå for tiden skal man helst fortære smør.
Og mine venner sier: “Tenk at du virkl’ig tør!”
“Du skulle heller spise kjøtt og flesk og gørr!”
Man kan visst dø.
Av loff med frø.

Det er desember, jul i alles sinn.
Det er medisterkaker, sursild, pølseskinn.
Men jeg og bakeren, vi ringer julen inn
med morgenbrød.
Og loff med frø.

Trenger du musikalsk hjelp under avsynging, her er lyden av Johnny Cash som støttejul, unnskyld, støttehjul:

1 kommentar

NRK setter bommen på Skomakergata og erklærer den lille veistubben verneverdig. Det blir aldri mer noen “Jul i Skomakergata” i adventen. Det er slik et tv-selskap i endringsvillighet skal tenke. Antakelig er “Grevinnen og hovmesteren” neste post som står for fall, tankene er ganske sikkert allerede tenkt, og det kan være godt å få det på bordet.

Da Skomakergata rullet første gang over skjermene hver dag i adventen i 1979, var det FNs internasjonale barneår. Det preget også serien, der Jon Blund kjørte og fløy rundt i farkoster mens han viste fram tegninger som slo fast at “alle barn har rett”. Den østtyske dukkeserien som element i Skomakergata var i seg selv en pussig konstruksjon: Jon Blund, i den østtyske figuren Sandmännchen, var et ektefødt barn av det østtyske propagandamaskineriet i den kommunistiske staten, der han fartet rundt i DDRs barne-tv og fortalte søvndyssende historier om statens fortreffelighet. I den lille skomakergrenda var det norske barnetegninger han hadde i sekken.

Det ligger mye julenostalgi i Skomakergata, men kanskje er det først og fremst hos oss voksne den nostalgien ligger? Det er godt forståelig, med dagens briller, at serien i dag fremstår “langsom, temaene som blir tatt opp er uaktuelle, fortellerstilen er gammeldags”, som programdirektør Nils Stokke sier til Aftenbladet. Modig valgte ord, og så smertefullt som det enn måtte være for de hundre tusen som visstnok har protestert: Det er og forblir trettito år siden.

Det har skjedd mye i skomakergrender siden den gangen, enkelte av grendene har blitt drabantbyer, skuespillerkunsten har gått videre, og verden har rykket nærmere: I Skomakergata selges det nå importerte varer fra fjerne strøk, og i torgbodene står folk som julaften 1979 flyktet opp i afghanske fjellpass og kjempet mot sovjetiske soldater. Javisst: Mens siste spiker ble trukket i adventsappelsinen hos Jens Petrus og Tøfflus, gikk russerne inn der barn ingen rett hadde. Det bodde forbausende nok ingen pakistanere i Skomakergata i 1979, selv om de første kom til Norge i 1967.

I Skomakergata av i dag er det kunstnerkollektiv i jernbanestasjonen til avdøde stasjonsmester Flagge. Det ble hardere å være barn i Skomakergata utover i jappetiden, forsåvidt hardere å bli gammel, også. Men fru Hirse er i dag en meget, meget gammel dame som er på sosiale medier. Det er lite for oss som var barn den gangen å kjenne seg igjen i, vi andre gikk videre, men i Skomakergata ble man ved sin lest. Enda mindre å kjenne seg igjen i for generasjonen etter oss.

Serien finnes på dvd, for dem som ønsker nostalgi. Og det er helt supert. Men å forplikte seg til å sende serien i år etter år herfra, ville vært en uforståelig kulturpolitisk avgjørelse. For det handler også om kulturpolitikk: NRK skal skaffe rom for nye tanker, andre manusforfattere, andre skuespillere og nye tider. Skal NRK i mange tiår bruke penger på reprisehonorarer, eller pløye pengene inn i nåtidens kreative redaksjoner og idéskapere?

Det neste tradisjonskuttet kommer til å komme lillejulaften: Det innebærer å vinke kontant farvel til en sketsj som trivialiserer og ufarliggjør hva tusenvis av barn håper å unngå lillejulaftens kveld og videre utover i jula, der det skulle være fristed og fred og ro. Kom igjen, NRK. Vi vet at dere tør.

3 kommentarer

Jeg skal fortelle to historier om Oslo Taxi. Begge episodene dokumenterer et holdningsproblem i bedriften.

Den alvorligste episoden inntraff i juli i år. Jeg hadde tatt bussen til en jobb i Bærum, og etter endt jobb ringte jeg etter en drosje. Jeg valgte det alternativet som lå lagret i adresseboken på telefonen min, nemlig Oslo Taxi. Sentralen, en kvinne, svarte at de skulle sende en bil straks. Jeg fikk også en sms som kvittering, med mobilnummer til bilen som var på vei. Etter femten minutter hadde det fortsatt ikke kommet bil til den oppgitte adressen. Jeg ringte derfor direkte til sjåføren, som jeg hadde fått nummeret til i sms fra sentralen.

Sjåføren fortalte irritert at han stod og ventet på adressen. På spørsmål om hvor konkret han stod, gjentok han at han stod der han var blitt dirigert. Jeg svarte at jeg ikke så ham, det nærmet seg nå tjue minutter fra bestillingstidspunktet. Han gjentok nok en gang at han stod der sentralen hadde bedt ham møte. Jeg sa at jeg kom til å se meg om etter en ny drosje, og da kom det:
– Det gjør du ikke! Du skal kjøre med meg!
– Det avgjør jeg selv, svarte jeg over mobil.
– Nei, det bestemmer ikke du! Du venter til jeg kommer!
Jeg fant samtalen svært ubehagelig, og la på. Sjåføren ringte deretter meg opp på mobilen, jeg besvarte ikke samtalen. Noen få sekunder etter dette stanset en bil fra Asker og Bærum Taxi på signal fra meg. I bilen fortalte jeg om den ubehagelige samtalen med bilen fra Oslo Taxi. Sjåføren satte kursen mot Oslo og fortalte at dette ikke var første gang han hadde mottatt klager på kollegene.

Ved enden av stikkveien vi kjørte, møtte vi bilen fra Oslo Taxi. Han manøvrerte bilen sin til midt i kjørebanen og sperret veien for drosjen fra Asker og Bærum Taxi. Bilen fra Asker og Bærum Taxi måtte kjøre helt ut til høyre i veibanen, men kom likevel ikke forbi. Det kom til følgende dialog med nedrullede vinduer:
– Passasjeren du har i bilen er min, sa Oslo Taxi.
– Jeg ser helst at du flytter deg, slik at vi kan komme forbi, svarte Asker og Bærum Taxi.
– Nei, jeg vil at passasjeren kommer over i min bil. Jeg forlanger at han kommer ut.

Det endte med at sjåføren fra Asker og Bærum Taxi valgte å kjøre videre. Vi var begge temmelig skjelvne etter møtet med den irriterte representanten fra Oslo Taxi.

Den andre episoden med Oslo Taxi skjedde nå lørdag. Klokken 1316 satte jeg meg inn i en bil etter bestilling fra Thon Hotel Gyldenløve i Bogstadveien. Jeg oppgav en adresse i Siebkes gate til sjåføren. Han stilte seg uforstående til gatenavnet, og begynte straks å ratte på gps’en på dashbordet. Jeg måtte bokstavere gatenavnet fire ganger før han greide å finne treff i gps-basen. Han satte deretter kursen nordover. Han beklaget seg over at byen var vanskelig å finne fram i. Jeg hadde aldri vært i Siebkes gate før, men av kartet jeg på forhånd hadde studert visste jeg at vi nå var i ferd med å kjøre en stor omvei. Jeg sa at Siebkes gate ligger på Tøyen, men dette protesterte han på, gps-en sa at gaten ligger på Grünerløkka, og han fremstod irritert over at jeg la meg opp i stedsbeskrivelsen. To-tre minutter etterpå fikk han en privat mobilsamtale, som han valgte å besvare.

Da taksameteret passerte 250 kroner og vi fortsatt ikke var kommet fram, påpekte jeg at dette ble dyrt. Sjåføren og jeg havnet deretter i følgende diskusjon:
– Dyrt? Hvor er du fra, egentlig? Dette er Oslo, ikke sant. Og det er helgetakst.
– Men du vet jo ikke hvor adressen er.
– Det trenger jeg ikke å vite, jeg kjører på gps. Man kan ikke gå rundt å ha tusenvis av gater i hodet, ikke sant.
Han valgte snurt å skru av taksameteret på 256 kroner, og han fortsatte å fortelle meg hvor vanskelig det er å være sjåfør. Jeg måtte, etter å ha hørt på en lang tirade, be ham være stille. Vi kom fram til adressen i Siebkes gate tre-fire minutter etterpå. Han hadde da valgt å overse rådene fra gps-en og heller kjøre etter gateskiltingen.

I en alder av 44 år har man rukket å ta noen taxier: Jeg har satt meg inn i drosjer i Kirkenes og Hamburg, i Paris og Hammerfest, jeg har tatt taxi i Stor-Stockholm og i Bergen og Kristiansand, i Alta og Murmansk og Trondheim. Men noe lignende har jeg aldri opplevd.

Og jeg har tatt drosjer i Oslo før i tiden. Jeg husker den klassiske taxi-sjåføren, han som snakket hull i hodet på deg om verdensproblemer og vansker på hjemmebane fra Fredensborgveien og helt ut til Fornebu. Men han var en hyggelig mann, og han hadde hele Oslo i hjernebarken, han visste hvor den minste avkrok av byen befant seg, og han visste pinadø om oppganger og graving og hvor det for tiden var lurt å kjøre. Han visste hvem som burde regjere landet, men han visste også hvor det nylig var innført enveiskjøring. Han besvarte aldri private mobilsamtaler på jobb, og gps-en var forbeholdt amerikanske militærstyrker.

Jeg praktiserer journalistisk tilsvarsrett, og Oslo Taxi er gjort kjent med denne bloggposten.

24 kommentarer

For noen år siden ble jeg rammet av en flere uker lang tørrhoste, basert på en forkjølelse man skulle tro var fugleinfluensa. Det var ikke fugleinfluensa, bare vanlig. Men jeg gikk til min fastlege, den muntre doktor Vogel. Han ordinerte steady-as-you-go, og Cosylan.

Jeg skrev en tekst, det vil si: Jeg skrev flere tekster, den høsten. Tekstene stod svært tett mitt følesesliv den gangen, og gjør det fortsatt. Kort fortalt: Tekstene var basert på et til da levd liv. Deriblant denne, “Den gang da”, basert på Frank Sinatras “All the way”. Teksten er skrevet av meg, musikken er ved supre Vadsø Storband, arrangert og dirigert av musikalsk trollmann Harald Devold. Vokalist er den fabelaktige Bill Iversen. Lyd som følger:

2 kommentarer

Den går ikke i trafikk mer, Twin Otteren, ble faset ut og overlot luftrommet til den slanke Dash’en. Og da forsvant også postsekkene. Nå for tiden fraktes posten på egne ruter, eller blir stuet vekk i lasterom. Men den gangen delte vi plass med de brune striesekkene med posthorn-emblemet, vi krøket sammen føttene foran sekkene som stod faststroppet og bardunert foran i Twin Otteren, enten det var fra Tromsø klokka 0530 eller fra Vadsø tre timer senere, vi delte alltid plass med posten, og det var plass til veldig mange brev den gangen.

Vi kalte den for melkeruta. Opp og ned, innom Hasvik og Hammerfest, Honningsvåg innimellom, hvis blåsten ikke var for hard fra sør, da kunne det komme fallvinder, og taust var det fra cockpit mens kaptein og styrmann vurderte været, forsøkte seg på en nedstigning, konfererte med tårnet på Valan og fant det tryggest å stige igjen, mot Mehamn, kort beskjed over det skurrete høyttaleranlegget:
– Vi dropper Honningsvåg, for dere som skulle dit blir det buss fra Mehamn.
Mer ble ikke sagt mens Twin Otteren viftet med vingene gjennom bygene.

Det var alltid åpent inn til flygerne, de fremste passasjerene satt bare en drøy meter fra midtkonsollen, og med årene fikk vi en steg-for-steg-innføring i praktisk flygning bare ved å observere rorutslag og sammenligne dem med flygernes ratting der inne, hvordan de gav throttle, som de kalte det, begge flygerne holdt hånden på gasshendelen over vinduet, skjøv den varsomt og bestemt forover når tårnet sa kjør. Kråka, kalte vi henne, Twin Otteren, fordi hun flakset avgårde i det meste av vær.

Det går en historie om en avgang fra Båtsfjord en gang: Flyet hadde stått på den korte taxe-banen og ventet på grønt lys fra tårnet. Brått tok en eling tak i flykroppen og løftet den til værs uten mer om eller men, skipperen hadde ikke kunnet gjøre annet enn å trekke stikka til seg og fyre opp full gass, og brått var flyet på nordgående, to minutter før oppsatt ruteplan, på tvers av rullebanen. Historien ble senere adoptert både i Berlevåg og i Hasvik, så det er ikke godt å si hvor dette egentlig fant sted. Men det fant sted, og postsekkene var alltid med på morgenkvisten. Den skulle fram.

Det hendte til og med at posten kom fram før oss.

2 kommentarer