Slyngelalder

Under bokstaven s i «Psykologisk ordbok», Henry Havin, Johan Grundt Tanum, Oslo, 1950, har jeg i dag lest oppslagsordet «slyngelalder», som er, sitat, «en fase da guttenes adferd ofte kan preges av balanseløshet, eventyrlyst, trassighet og seksuell uro.» Psykologer. Noe av det mest pipende, ravende gærne man kunne tenke seg. Dette var endatil sju år før rockeopprøret. Det må ha gått varmgang i hodet og veltet fet svartrøyk ut av ørene på Havin og gjengen da Bill Haley gikk til topps på hitlistene. Gadd vite hvor lenge norske psykologer snakket slik seg imellom, og til barn bak lukkede dører. Barn, som i dag er fedre og bestefedre. Boka er for øvrig så full av finne-på-sykdommer at man kan rulle seg i latter. Men det var vedtatt diagnostikk, så seint som den gang.

Det er noe vi leter etter

På rødt i Jens Bjelkes gate blir jeg tilsnakket av en fortvilet representant for Hare Krishna-bevegelsen. Med flagrende, sommerhvit kjortel og plastblomster rundt halsen sier han:
– Jeg spør rett ut: Har du funnet det?
Og jeg kikker i bakken, for jeg lurer på om han har mistet noe, jeg står der med bøyd hode og leter, hva er det vi leter etter, er det et kronestykke eller er det et fyrtøy eller et støpsel eller et fenderbeslag, og han sier:
– Du trenger ikke bøye deg i skam. Det er slett ikke alle som har funnet det. Det er så mange som leter, tiden er forvirret, sier han.
Og jeg vet fortsatt ikke hva vi leter etter, men retter blikket opp igjen, og kommer ikke på noe annet å si enn:
– Ja, det er harde tider.
– Hare, hare, svarer han.
– Ja. Beinharde, sier jeg.
Og han kommer nærmere, han er en close-talker, jeg kjenner den søte duften av brente valmuer fra Birkelunden, en duft som henger igjen i det lyse stoffet han har svøpt seg i, det er en velkjent duft på Grünerløkka, den, sammen med lukten av nittitre kaffesorter som er håndplukket av fattigfolk og hjemmebrent av de kredittverdige, de som sier at det er kaffe vi skal leve av etter den siste oljen, det og barbersaker og sykler uten gir. Han ser på meg med pumpende pupiller:
– Mann, du har skjønt det. Det har gått for langt.
– Har’e?
– Hare, hare.
Samtalen går i stå, den skal ikke flere steder, jeg må gå, jeg bare finner på noe og nikker mot en rød buss jeg ikke skal ta:
– Nei, jo, altså, så… Du får har’e.
– Hare, hare, svarer han, og vi skilles.
Det er noe vi leter etter. Hver på vår kant. Vi vet ikke hva vi leter etter, men det trenger ikke være store greiene vi leter etter, det kan være noe så enkelt som en vingmutter eller en penn eller hva vet jeg.

Syttende mai -77

17. mai 1977, jeg hadde nypresset cordfløyelsbukse. Brøyta hadde skrapt rent langs veiene kvelden før. Jeg hørte det, stål mot is og snø om kvelden den sekstende, en grusom lyd. Hestehoven lå avventende og ropte på mildvær i veikanten, i den grad hestehov roper, jeg vet ikke. Vi hadde lært om gå- og løpenoter i musikktimene, og tegnet Henrik Wergeland. Ingen av oss hadde sett Henrik Wergeland. Vi tegnet ham på frihånd, alt er lov, sa frøken Daa, «det er nye tider nå.»

Varför är där ingen is till punschen

Eckersbergsgate, Frogner, klokken 04.41. Friherre og advokat emeritus Chris Christophersen glemte å ta inn klesvasken i går. Nu henger en nyvasket røkejakke og kritthvite underbenklær rett ut i frosten, med nysne dryssende i maibrisen, som hos et ganske alminnelig fugleskremsel. Vi er alle like for mai. Vegtrafikksentralen anbefaler å la biler på sommerdekk stå.

Beauforts vindskala

Det var om høsten.
Hun la seg på magen, spredte kjønnsleppene ut til sidene med fingrene på den venstre hånden. Lot ham se. Bare et kort øyeblikk. Så snudde hun seg rundt, satte seg over ham, lekte med kjønnet hans mens hun snakket om vinden utenfor. Hun var flink til å snakke om vinden. Hun kunne alle vindstyrkene, alt fra vindstille (røyken stiger rett opp, sjøen er speilblank), via frisk bris (småtrær med løv begynner å svaie, på vann begynner bølgene å toppe seg, sjøsprøyt fra toppene kan forekomme) fram mot sterk storm tretti meter per sekund (meget sjelden, følges av store ødeleggelser, sjøen er fullstendig dekket av lange, hvite skumflak som ligger i vindens retning, overalt blåser bølgekammene til frådelignende skum, sjørokket nedsetter synsvidden) og helt opp mot orkan, trettito meter per sekund og over (uvanlig store ødeleggelser, sjøen er fullstendig hvit av drivende skum). Alt over er orkan. Om det er femti meter per sekund, samma det: Det er orkan.

– Hører du hvor nær vinteren er? spurte hun lavt. Da det brått og rytmisk gikk for ham, holdt hun ham tett og fast med hendene, ventet ikke på svar, begge hendene rundt ham i mørket mens han fylte hele rommet med høye rop. Etterpå gråt de stille sammen, det var i ettertid uklart hvem som begynte.

Han kunne ikke ha sovet lenge. Det kan ha dreid seg om et kvarter, ikke mer. Hun lå med ansiktet vendt mot ham i grålysningen. Det høyre beinet hadde hun snodd rundt hans venstre. Han kunne kjenne at hun onanerte seg selv med den høyre hånden, fortere og fortere før hun trakk seg sammen i harde rykninger og dro foten hans tettere mot seg midtveis i orgasmen, full storm tjuefem meter per sekund (rullingen blir tung og støtende, synsvidden nedsettes.)
– Du kommer til å savne meg, hvisket hun roligere ved lett bris (løv og småkvister rører seg, vinden strekker lette flagg og vimpler).
– Det har jeg gjort lenge, svarte han på utpust og svak vind tre meter per sekund (små korte, men tydelige bølger med glatte kammer som ikke brekker).
Og nå regnet det.

Nestenulykke

Lærer ikke små hunder å gå fot, eller lever de med et så forenklet sjelsliv at det ville være som å snakke til et tyttebær? Jeg spør fordi jeg var nær ved å få en ulldott med ti meter tamp inn i sykkeleikene, mens eierinnen snakket i mobil med høye kneløft. Og jeg kjører med et meget kraftig batteri, så det ville blitt litt av et pariserhjul, frue.

Kunstanmeldelse

Performanceforestilling på et fillete galleri på Frogner. Ja, jeg vet ikke jeg, altså: Først kom det en ung naken kvinne ut på scenen med ei flaske lønnesirup og en pose linser i hendene. Lønnesirupen tømte hun over hodet og ned brystene mens hun ropte og skrek, deretter åpnet hun posen med linser over scenegulvet og rullet seg i dem. Så gråt hun mens hun siterte Murakami. Terningkast to. Jeg tar kvelden med «Reinflytting minutt for minutt», flokken har slått seg til ro for natten ved de slake, blåfargede åsene på Bojobeaski. Terningkast seks.

Ftalat

Selv om ftalat er et skrekkelig giftstoff, er det i det minste et vakkert ord. Smak på det: Ftalat. Det er et ord som kunne vært brukt av en fetert, aldrende aksjemegler med talefeil på Theatercafeen:
– Kelner, i dag går jeg bare for en meget enkel ftalat!
Og kelneren forstår hva han mener, for de har fulgt hverandre siden gullalderen og atomalderen og oljealderen, og nå skal de straks følge hverandre inn i alderdommen og aftenrøden.

Andre påskedag

Jeg har ikke skrevet på nettene på flere år. På mange år nå, begynner det å bli, det er bra, og slik skal det være. Det kan bare skje på fridager, alt til sin tid. Påskedagene forsvinner i bakruta som en tilbakelagt strekning man ser i sladrespeilet, det er foroverturen i revers man ser, og det gjelder å ha blikket rettet mot veien forover. Påsken 2017 har vært blant de bedre på flere år – jeg vet strengt tatt ikke om det er nødvendig, eller ønskelig, å telle fridager på den måten – men den har vært det.

En notatbok med gamle notater ligger foran meg. Det står, notert på mandag den 9. mai 2016 med svart, fet fyllepenn: «Grunnmuren i meg er smuldrete og løs. Jeg vet ikke hvor jeg finner sand som er fast nok, vann som ikke er salt, tid til at det kan herde i fred. Jeg har aldri fått tid til å herde i fred. Alltid skulle det komme noen og lage spor før jeg hadde størknet.» Deretter et mellomrom på notatsiden, og så: «Jeg må støpes på nytt.» Det var et avsnitt som skulle inn i forrige bok, husker jeg, i den novellen som heter «Ekko». Jeg kan ikke nå huske hvorfor den passasjen ikke kom med – enten glemte jeg det, eller redaktøren min og jeg ble enige om å la det ligge. Men det står seg godt, alene, uten å høre til noe sted, den dag i dag.

Jeg kan heller ikke huske hvorfor andre påskedag finnes. Hvorfor dette er en fridag. Det kan ha vært noe som skjedde på Golgata, eller ved Jesu grav, eller deromkring. Eller det kan bare være av rene bekvemmelighetshensyn – noe et fagforbund greide å kjempe gjennom en gang, noen som banket i bordet på et forhandlingsmøte eller et sjefskontor og sa «Klart vi må ha fri andre påskedag. Hvorfor? Fordi.» Og så ble det sånn. Greit nok, det. Behagelig. Men særlig produktivt er det jo ikke. Det kan jo jeg si, som sitter her om natten og skriver.

Kokepunkt

Han fyren i femte har akkurat vasket klær i vaskerommet, og han gjør det på vanlig vis hver fredag kveld: Først alle klærne på vask i maskin 1 på førti grader, og deretter alle klærne på tørk i trommelen på nitti grader.

Nå lukter det grillede skjorter og gloheite gensere i hele bakgården. Men hun tilgir ham hver gang; hun pleier å komme med trillekofferten inn porten ved 22-tiden fredag, hun er vel flyvertinne, da har han akkurat rukket å hente opp klesvasken, og har nykokt sengetøy og glødende glidelåser å by henne.
Rundt 22.30 er de allerede i seng, og de gjør det på vanlig vis hver natt til lørdag.

«Det skal være ro i gården etter klokken 23»
, det står uttrykkelig på plakaten i porten. Det er haken ved det hele. Men vi klager sjelden her i gården.

Ord i behold

En av kveldens siste trikker skraper seg skinnelangs opp Briskeby. Lyden av jern mot stål, to brødre av samme støpning, mens trikkeføreren sakker farten gjennom svingen – velkjent nå. Lukten av en vinter som ikke fester seg i Oslogatene, snøfnugg som farer langs husveggene og blåser bort. Sneen som falt i fjor er borte; det var ikke mye å snakke om.

Jeg vet ikke om jeg har vært så trøtt-fornøyd på flere år. Ny bok, ny jobb. Nye dager, gode dager, og som sagt: Vinteren kunne godt lagt seg til ro. Men man kan ikke forlange alt, heller. I en overgangsfase før nye morgensendinger i NRK Klassisk har jeg vanlig dagrytme-jobb, en uvant affære: Byen har for lengst våknet når jeg setter sykkelen i gir i gatene, lyskryssene er fulle av en dunkende hovedstadsrytme som jeg hadde glemt på morgenkvisten. Nettene er tunge av søvn, skuldrene verker – på den gode måten – drømmene er langtrukne og insisterende. Jeg våkner av meg selv ved firetiden og lytter ut i mørket – Oslo er like stille som Kirkenes eller Berlevåg når klokka er fire, det er en godt bevart hemmelighet. Men nå er det altså ute i det åpne rom.

Redaksjonen, studioene og korridorene på NRK-huset er en jevnt durende, varm og vennlig maskin, smurt av ord og lyd og bilder og beskjeder og signaler i tiår etter tiår, og det er de, vi, innenfor veggene som holder smørekanna; tv-teamene og radioreporterne som haster inn og ut, teknikere og sjefene og bakkemannskapet på Servicetorget, gjestene og Kringkastingsorkesteret, rengjøringspersonalet og publikum. I redaksjonen nynner noen fragmenter av en menuett. Jeg blir bedt på suppe og kaffe, og jeg famler meg tilbake til datasystemer og redigeringsverktøy med den beste veiledning, gamle venner og nye kolleger, og jeg har nok en gang mareritt om ikke å komme på lufta – det er en gammel greie som de fleste innen radio og tv drømmer med ujevne mellomrom. Det er en underbevisst forsikring om at vi tar jobben vår alvorlig.

Boka, ja. Den er der nå. I reolene hos bokhandlerne – jeg har da sjekket – i anmelderhender og på nattbord til lesere jeg aldri har møtt, og på kontorpulten til bokbloggere som går grundig til verks. Jeg har bak meg den fineste lanseringsfest forrige uke med de vennligste menneskene, og foran meg har jeg flere intervjuer og kveldsmøter. Jeg har fortsatt ordene mine i behold, men de går langsomt nå om dagene, som etter passering av en målstrek, jeg må bare puste litt, jeg vet at jeg slett ikke er i mål, det er visst ingen skrivende folk som kommer i mål, har jeg hørt, ikke en gang Askildsen, som sa at han skulle gi seg, gav seg, selv om synet sviktet og han sukket og viftet trett med hendene «nei, nei, nå er det slutt» når de spurte.

De, avisene, noen av dem, skriver forresten at russerkulda kommer. Men det skriver de hvert år. Det blir aldri noe av det. Og så er det jo flåtten. Men det er en stund til. Jeg må begynne å velge mine aviser med omhu. Musikken har jeg jo funnet. En ny trikk skraper seg opp linjene. Eller er det den gamle som har snudd?

Kantoren i klokketårnet

Godtfolk, dette hendte på den tiden da verden var like uforutsigbar som den er nå. Året disse hendelsene jeg nå skal fortelle om fant sted var 1914, og de sier at det var på den tiden da den nye musikken kom til bygda. Det finnes bare et fåtall mennesker tilbake, om noen, som husker disse hendelsene, omtrent like få som husker den forferdelige verdenskrigen som brøt ut dette året. Selv kan jeg ikke huske om disse hendelsene hendte nær Stryn eller under de milde åsene rundt Levanger, på den forblåste Jær-kysten eller for den saks skyld i Tvedestrand, men jeg mener bestemt at det var der i nærheten. Og skulle det ikke være der dette foregikk, og skulle denne historien være tatt like ut fra min frie fantasi, noe jeg får en stadig sterkere fornemmelse av dess mer jeg tenker på det, måtte jeg da bli tilgitt både i Stryn og i Levanger, på Jær-kysten, ved de milde svabergene rundt Tvedestrand eller hvor som helst, egentlig.

Kirken i bygda hadde vært det trygge stedet i århundrer, slik kirker var på den tiden. Sogneprestene fra tidligere tider hang dystre og piperøkende langs kortveggen på venteværelset i prestekontorets førsteetasje. De hadde blitt lenge i gjerningen, disse sogneprestene, derfor var det plass til dem alle på kortveggen. Ingen ville egentlig ha det annerledes i bygda. Sogneprestenes lange gjerning – kallet – var en betryggelse.

Men én mann i kirkens tjeneste hadde overlevd hele tre sogneprester: Kantoren, kirkens musikalske oppsynsmann, hadde kommet til bygda en gang på midten av 1870-tallet. Og dette var, og er, lenge for en kantor.

Han var et syn der han hastet inn til øvelsene med kirkekoret hver onsdag, noen ganger med nye partiturer under armen, andre ganger med løse notater i nevene, og det hendte titt og ofte at sognepresten, den til enhver tid sittende, stod med bekymret mine i døråpningen og hørte på kirkekorets stigende og synkende sang og orgelbrusets svale toner mens han påpekte, med riktignok varsomt, men samtidig bekymret tonefall:
– Hvor har De fått dette fra, herr kantor? Kan dette virkelig være passende?
Og herr kantoren snudde seg med taktstokken, alltid like irritert over å bli avbrutt:
– Herr sogneprest, jeg arbeider. Skriv på prekenen Deres, musikken får De tidsnok høre under høymessen, så gå nå.
Det endte alltid med at sognepresten, den til enhver tid ansvarshavende, motvillig forlot kirkeskipet og tuslet tilbake til prestegården. Deretter fortsatte kirkekoret sine underlige toneøvelser under kantorens lave, brummende ledelse. Og ved neste høymesse satt kirkelyden forbløffet på benkeradene og hørte ukjente toner drønne ut fra orgelpipene, det gikk slett ikke an å synge til dem, men ingen sogneprest hadde noensinne turt å bemerke det. En kantor var tross alt kirkens øverste musikalske myndighet, innsatt i gjerning av biskopen selv, likesom sognepresten. Da fikk det bare være slik det var.

Det var av en eller annen grunn i klokketårnet man kunne påtreffe kantoren utenom øvelsene. Høyt der oppe, i den iskalde trekken vinterstid, og med låvesvalene pipende og stupende utenfor sommerstid, satt han med sine oppstrekede papirer og skrev nye arrangementer for kor og orgel, samt et flyktig mellomspill for en og annen trompet og en og annen harpe. Vinterstid med pulsvanter og frakken høyt kneppet, sommerstid med halstørkle og oppbrettede buksebein. Han hadde avslått kontorplass på prestekontoret, og sognepresten hadde ikke med sin beste vilje kunnet forstå at kantoren foretrakk klokketårnet. Men der oppe satt han altså, i en skinnstol inntil en gammel trebenk, bare en faretruende drøy meter fra den store klokkekåpens svingbane. Det var imidlertid ingen fare: Kantoren var jo uansett ikke i tårnet mens klokkene ringte, da stod han selvsagt i kirkeskipet iført frakk og dirigerte koret eller nervøse instrumenter inn mot den nye tidens liturgi. Det ble forresten snakket om hans flagrende frakk; den var eksklusiv og silkefóret, sa de som en sjelden gang hadde sett den henge på prestekontoret. Han hadde dessuten bowlerhatt, men den brukte han utelukkende til særegne anledninger, og den hatten var det få som hadde sett.

Naturligvis hadde det sine ulemper å holde til i et klokketårn på denne tiden, antakelig var det like upraktisk den gang som det er nå: Murpussen flasset av, og et bestemt år – det er dette året denne historien handler om – hadde menighetsrådet enstemmig innstilt på et omfattende murerarbeid oppe i tårnet: Kantoren hadde nær fått en løs stein i hodet en kveld han hadde sittet med sine notater, og selv om man vel syntes at kantoren var en merkverdig mann, ville man ikke ha noe av at han gikk hen og stupte for løse steiner. Dyktige kantorer var, og er, ikke noe man greier å få tak i med en enkel annonse. Dermed begynte renoveringsarbeidet om våren før bekken ved kirkebakken hadde tint i april: Et arbeidslag av murere og snekkerfolk inntok klokketårnet for å forskale, støpe og pusse tårnets innside. Dette var også svært beleilig, ettersom herr kantoren selv dro avgårde på sin årlige, gåtefulle studietur utenlands.

Han reiste nemlig mye, denne kantoren, og det sies at han var passe dekadent: Hver vår, mens epleblomstene stod i knopp ned den vidstrakte alléen mot kirken, dro han til Christiania. Der tok det prustende dampskipet ham over Nordsjøen til Le Havre. Togreisen derfra inn til Paris tok nesten to døgn den gangen. Han steg av toget på Gare d’Orsay med frakkeskjøtene sedvanlig flagrende, og på perrongen ble han varmt tatt imot av en mann med kortklippet skjegg og ei lita jente med samme, glade utrop på fransk hver gang de møttes:
– Herr Kantor, herr Kantor! Vi har savnet Dem så mye, og far har skrevet en helt ny melodi til Dem!
Kantoren bøyde seg ned, trakk den lille jenta tett mot seg og svarte på sin prikkfrie fransk:
– Og jeg har savnet Dem, lille Chou-Chou, bråker det gamle vegguret i værelset mitt like meget som vanlig slik at jeg nesten ikke får sove?
– Det bråker slik det pleier, Monsieur, men vil De fortsatt lese for meg om kvelden? Vær så snill, Monsieur!
– Vi får se hva Deres far tillater, svarte kantoren.
– Det skal vel bli en råd, sa mannen med helskjegget og fortsatte med klang i den nasale stemmen:
– Det er riktig som hun sier, jeg har allerede det neste klart, så dersom De ikke er altfor trett etter reisen går vi gjennom det i kveld.
Kantoren nikket fornøyd, og den kryssende avenyen luktet allerede sommer. En ventende hestedrosje la fra seg en ruke, ble smattet i fart og tok det lille følget ut til utkanten av Montmartre, og om det bare er fantasi eller om det var virkelighet: Det nystekte brødet spettet med fiken duftet alltid like innbydende hver vår når kantoren skrittet over dørstokken inn til sine vennlige verter. Mens himmelen rødmet over Caulaincourt-gaten ble brødet dyppet i fyldig saus, forbipasserende hørte latter flyte ut av det åpne vinduet, du vet den latteren som fyller kvelden når gamle venner møtes etter en lang vinter.

Etter middag gikk husverten til sin arbeidsstue, hans kone skar opp kjøtt til neste dags måltid i grovkjøkkenet, mens gjesten i huset som sedvanlig ble sendt opp på kvistværelset med sin norske bok under armen. Der ventet den lille piken i sengen med frydefulle grøsninger langs de solbrente armene, og kantoren leste både lenge og vel før han klappet boken sammen:
– Mer blir det ikke i kveld, Chou-Chou. Kantoren bredte dynen over skuldrene til den lille piken, hun var rød og opprømt over historien om buskete troll fra de store skogene i nord:
– Nå får jeg ikke sove, Monsieur, jeg tenker på gutten i fjellet, kommer trollet til å spise ham?
– Jeg røper ikke mer før i morgen, nå må jeg arbeide med din far, så sov nå, Chou-Chou, sa kantoren og kysset piken på den varme, venstre håndbaken. Hun snudde seg mot veggen, løftet hodet:
– Hør. Far spiller. Han lager musikk til Dem, Monsieur Kantor. Far sier at han ser på meg og skriver. Og det er til dem.
– Ja. Til meg, og til kirken i nord. Sov godt, Chou-Chou.

– Det er fryktelige tider, kantor. Sover hun?
– Som en liten bustete skogsalv. Ja, Claude, det er ingen som vet hvordan dette ender, sa kantoren og slapp seg tungt ned i skinnstolen ved pianoet. Husverten satt lutrygget over klaviaturet, han la fra seg en penn på kanten av notebrettet, de smale øynene var tørre:
– Det går troppetransporter fra hver havn, sa mannen ved pianoet, – de sender ut konvolutter fra kommissariatene. Unge menn spar allerede skyttergraver i myrene nordøst for Metz, skriver Le Figaro. Hva skal verden nå med lys musikk, min venn? Er rekviemer hva verden trenger? Mine pasteller…
– Deres pasteller er nøyaktig hva verden trenger i denne tiden. Nå mer enn noensinne. Og etter denne tiden mer enn nå, sa kantoren og strakte seg mot partituret:
– Jeg ser at De har skrevet, som De sa. Da, daradam dara da… La meg høre.
Husverten strakte tørre fingertupper mot klaviaturets lyse deler, han lukket øynene, og snart falt også kantorens øyenlokk ned mens akkordene gled prøvende ut i arbeidsværelset. Slik satt de, de to mennene, og om det på jorden i dag fortsatt fantes noen som gikk forbi det åpne vinduet denne juninatten, ville de fortalt hvordan de stanset opp ved lyden av disse nye tonene, og to mannstemmer som vekselvis sa «slik, kanskje» og vekselvis utbrøt «bravo, jeg tror De har den».

Kveldene gikk, ny saus og nye brød stod velduftende mot neste morgen, boken som ble lest på loftet hadde en lykkelig slutt, og siste natt pakket kantoren et langt partitur ned i kofferten og tok tidlig kveld.

Dampskipet fra Le Havre til Christiania var sterkt forsinket. Lasteskipene lå tett langs leden, og provisoriske mobiliseringskontorer var snekret opp i havnen. Kantoren stod på nederste dekk, han så unge menn skritte i travle steg langs kaiene, de bar på skipssekker og matesker, noen av dem hadde papirer under armen, ferdigstemplede og innrullerte som soldater.
– Tyskland med ultimatum, England og Frankrike avventende! ropte en avisgutt mot skutesiden.
– Hva vil Russland? Les svaret i vår avis! skingret det fra en syklende konkurrent som sprakk i stemmeskiftet. Gutten skrenset opp ved pullerten framme i dampskipsbaugen:
– Hei, Monsieur! En avis på turen til Christiania! ropte han og viftet med et sammenrullet eksemplar. Trossene ble løsnet, dampskipet hadde fått klar havn, det gled sidelengs ut, fra broa ble det dratt i signalhornet, et pustende drønn skar gjennom havnedistriktet, lyden gjallet som hundre groteske valthorn, avisgutten fortsatte å rope, han viftet med avisen, men kantoren kunne bare høre bruddstykker av ordene før skipet tverrvendte. Kanalen var grå og skumfylt, og det tok ikke lang tid før skipet la seg i en ujevn, kvalmende rulling mot nordøst. Kantoren ble stående lenge på dekk, han kikket utover kanalens grå skumsprøyt, en due fløy over skumtoppene, steg og ble borte, kantoren kjente seg uthvilt. Han var så vant til å reise.

Håndverkere, den gang som i dag, kunne bruke både uker og måneder på å sette sluttstrek for påbegynt arbeid. Da høysommeren var på sitt mest dampende i bygda, og kyrne på jordene rundt kirken lå i gresset og viftet klegg med halen, var arbeidet i klokketårnet fortsatt ikke sluttført. Men kantoren lot seg ikke merke nevneverdig av det, han hadde forlengst påbegynt arbeidet med høstens og vinterens kirkemusikk.
– Jeg er redd for at det gjenstår enkelte støpearbeider med den lave trappeveggen her oppe, som De ser har snekkerne allerede lagt forskalingen, murerne har lovet å komme i kveld for å fylle støpemasse, sa sognepresten og kikket bekymret på notearkene som kantoren hadde brettet ut på skrivebordet i tårnet:
– Vil De ikke heller arbeide i dagligstuen i prestegården så lenge?
– De skal ha takk, men jeg sitter utmerket her i sommervinden, svarte kantoren og myste langs linjene. Sognepresten heiste seg opp på skotuppene, lot blikket skli over partituret:
– Det er urolige tider på Kontinentet, kantor. Tyskland erklærte Russland krig i forrige uke. La fille… aux… cheveux de lin. Det der er en salme jeg ikke kjenner, sa han prøvende og ventet på svar. Noe svar kom ikke.
– Noen av de mest trofaste i menigheten spør forsiktig om vi har mistet Herr Petter og Landstad her i kirken, fortsatte sognepresten nervøst.
– Jasså.
– Ja, De vet. «Vår Gud han er så fast en borg» og desslike.
– Det ser i det minste ut til at det har gått en besvergelse i «Kirken den er et gammelt hus», svarte kantoren, børstet murpuss fra bordkanten og fortsatte sine notater for orgel og harpe. Mer ble det ikke snakket om den saken. Senere samme kveld ble det som presten sa: Murerne heiste bøttene med sement opp og ned i klokketårnet, tømte dem i de midjehøye forskalingsrammene, og det ble ikke fred i tårnet før låvesvalene i skumringen suste rundt værhanen og fanget nyklekkede steinfluer som steg opp fra bekken. Men kantoren arbeidet like flittig med sine arrangementer, fortalte murerne som hele kvelden til ende svingte og heiste bøttene i taljene fra taket.

Samme natt, jeg mener bestemt at de sa at dette hendte natten til den 8. august, kom det et forferdelig vær ned fra fjellet. Åsene i vest var plutselig omgitt av et djevelens styggvær som brølte seg gjennom dalføret. Rognetrær og popler veltet og sperret gårdsveiene, kyrne drev vettskremte rundt i blinde i de sviende haglskurene. Bekkefaret este ut til en flod som fløt opp langs hveteåkrene, og i de mørke stuene bad folk en stadig høyere bønn om nåde mens uværet drev som et remjende dyr over gårdene. Ved totiden på natten kunne man høre kirkeklokkene slå uregelmessige svingslag, stormen suste rett gjennom det åpne klokketårnet og satte fart i klokkekåpene, den dype og uhyggelige klokkeklangen blandet seg med den ulende regnstormen og kunne høres tvers gjennom sognet, som en siste innkalling til dødsmesse: Stig om bord, det er Herren som kaller deg, bunnløse synder har funnet sted, og i natt skal noen unngjelde. Stig om bord.

Stormen gav seg ikke før nattemørket vek for en svakt rødlig, tynn rand av morgensol over fjellet i øst. De våte åkrene lå med knekte aks, den dyrebare høsthveten måtte gå til dyrefôr dette året. Likevel mente folk at de hadde kommet velberget fra uværet med Guds nåde.

Kantoren ble ikke meldt savnet før kirkekoret og organisten hadde ventet to timer på ham under øvelsen den neste lørdag. Sognepresten ble budsendt, men nei, kantoren, nei, når dere sier det, ham har jeg ikke sett på dagesvis. Hadde han ingen familie her i sognet? Nei, ikke hva presten visste, kantoren hadde da vært her i så lang tid at ingen riktig visste hvorfra han kom. Det fantes ingen å telegrafere.

Lensmannen satte opp manngard, de lette og ropte, de soknet i elveløp og snudde høysåter som stormen hadde veltet langs jordene. En tidlig kveld elleve døgn etterpå banket det på døren i prestegården. Det var lensmannen som kom med bud:
– Vi kan intet mer gjøre. Det finnes ingen flere steder vi kan lete. Presten bør underrette biskopen om at det er ledig post som kantor.

Og slik ble det. Da de første frostrosene la seg over glassmaleriene i kirken den andre søndagen i advent var han på plass, den nye kantoren. Kirkekoret og organisten skjønte straks at dette var en annen dans, med vekt på en langt annen dialog med Gud, noe som ikke ble udelt godt tatt i mot. Jeg mener å ha hørt at selv sognepresten stod sorgtynget i døråpningen, «det var så meget mer jeg skulle sagt ham», og det til tross for at lyden av Landstads og Herr Petters verseføtter nok en gang lød i kirkeskipet under høymessene. Den grufulle krigen hadde brutt ut på Kontinentet, men den kom aldri til den fredelige bygda der den gamle kantoren med sine notater var og ble borte.

Nesten fire år senere stod det i en notis i Aftenposten at en betydelig komponist i Frankrike var gått bort. Svært få i bygda leste om det, ettersom det ikke var mange der som holdt Aftenposten den gangen. Ikke mange år senere var også den engstelige sognepresten borte, det kom en ny krig, og i kirkebøkene ble etterhvert nye generasjoner skrevet inn, og andre generasjoner kvittert ut. Det fantes til slutt ingen i sognet som kunne huske gamle stormer eller forunderlige toner fra en gammel tid.

At offentlige bygg stadig trenger vedlikehold synes å være noe myndigheter har glemt til alle tider. En gang på midten av 1950-tallet, etter en julemesse, kom klokkeren ned til sognepresten som stod i sakristiet og skiftet til dress etter gudstjenesten:
– Jeg tror vi må be om en oppussing av både klokketårnet og vindeltrappen, sa klokkeren, – murpussen flasser av, og jeg må rapportere om en besynderlig sak i den lave trappeveggen, sa han.
– Jasså? sa sognepresten og brettet sammen messekappen:
– Ja, jeg tror du har rett, i følge papirer jeg har sett har ikke kirken vært vedlikeholdt siden 1914. Hva mener du forresten med besynderlig sak?
– Jo, jeg… Jeg kan jo naturligvis ikke være sikker, men noe av betongen på trappeveggen har løsnet, og jeg synes så tydelig at jeg ser at det sitter en sko loddrett i veggflaten, sa klokkeren og rettet på slipset.
– Hva slags sko? spurte sognepresten med stigende interesse gjennom stram slipsknute.
– Det virker som om det er en herresko, eksklusiv utførelse, sålen er av meget god kvalitet, men hva verre er: Jeg mener også å se et bukseben som fortsetter inn i murverket, sa klokkeren og pustet varme i hendene. Mennene vekslet blikk.

Hvem som deretter tok affære er ikke godt å si. Men da langfredagsmessen drøye tre måneder senere ringte inn, var det utført et forholdsvis amatørmessig klattverk av et murerarbeid i klokketårnet, og det gikk ingen bygningsteknisk sluttrapport verken til kommunens tekniske etat eller bispekontoret, noe som både var og er sterkt beklagelig sett ut fra et offentlig forvaltningsperspektiv.

År om annet skjer det fortsatt uautorisert murerarbeid i dette klokketårnet, der yttersålen på en herresko med jevne mellomrom kommer til syne i murpussen. Det er forøvrig forholdsvis god rekruttering til kirkekoret, har jeg hørt.

Moralpreken i lyskryss

– Pappa, kan vi ikke gå over nå?
– Nei, vi må vente på grønn mann. Vi må alltid vente på grønn mann.
– Pappaaa. Det er så kjedelig.
– Det hjelper ikke. Vi må vente på grønn mann. Det er viktig å lære.
– Jammen, pappaaa. Alle andre går jo over. Det er jo ikke biler nå.
– Det hjelper ikke. Vi må vente på grønn mann.
– Åh-e. Nå går det enda fler over. Og enda fler. Se. Åh-e.
– Jeg skal fortelle deg hvem det er som går på rødt. Det er de lovløse, de som ikke vil innordne seg, de ulydige som tror at livet er en lek, dette er de uansvarlige, hvis de kom til makten ville alt være lov, hvordan skulle det gå, dette er folk som gir blanke blaffen i systemer og lovverk, de som snyter på skatten og ler av det, de som går på rødt er snylterne blant oss, kunstnere og anarkister og gratispassasjerer og hjemmebrennere, depraverte individer som tror at alt kretser rundt dem, motbydelig er det, folk som sniker seg unna fellesskapet og turer frem, uten tanke på at hvis alle var som dem ville systemet kollapse, det vi omhyggelig har bygd opp som samfunn ville rakne og falle fra hverandre, dette er forfall i praksis, vi må ha rammer i tilværelsen, vi må ha noe å forholde oss til, vi kan ikke bare gjøre som vi vil.
– Men pappa, nå er…
– Vi kan ikke holde på slik, vi må oppføre oss konsistent og forutsigbart, vi kan ikke bare drive på og drive på, det er slik verden kommer til å gå under, vi må holde sammen mot krefter som vil oppheve lover og…
– Men pappaa!!
– Ja, hva er det?
– Det var grønt. Nå er det rødt igjen. Åh-e.

Nattlige flygninger

Tirsdag.
– Hallo, har jeg kommet rett?
– Det vet jeg ikke, svarer han og kikker i taket med lukkede øyne.
– Dette er fra SAS.
– Jasså. Så sent? Klokken er to på natten.
– Du, vi skulle bare si at flyet er forsinket, sier den kvinnelige oppringeren.
– Jeg skulle ikke med noe fly.
– Jo, det skulle du. Hadde du lagt deg?
– Ja. Selvsagt. Spør alle i SAS om det?
– Ja. Jeg håper jeg ikke holder deg våken mens du burde vært i seng.
– Jeg er i seng.
– Ja, det er sant. Men flyet er forsinket.
– Jasså. Hvor mye forsinket er dette flyet?
– Det er litt uvisst å si. Men du kan sjekke inn hvis du vil. Utgangen er åpen.

Onsdag.
– Hallo, det er fra Norwegian.
– Jasså. Midt om natten? Klokken er snart tre, svarer han.
– Ja. Jeg… Vi har en kampanje på gang.
– Og hva heter den kampanjen?
– Den heter «Nå går jeg snart rett i lufta».
– Nåvel. Hvor lenge har denne kampanjen pågått?
– Siden bestandig. Hvordan har du det?
– Takk som spør. Flyselskapene er aktive natterstid.
– Ja. Jeg spurte hvordan du har det.
– Om jeg er flygedyktig?
– Ja.
– Ja. Er du?
– Ja. Vil du høre mer om kampanjen?
– Ja.
– Den er i samarbeid med Widerøe.
– Jasså.
– Du kan få overgangsbillett hvis du vil.

Torsdag.
– Hei. Det er Ryanair.
– Jasså. Trodde dere var i trøbbel?
Kvinnestemmen i den andre enden spisser munnen og slikker på ordene.
– Tja. Mener du disse flygningene fra Rygge? De betød ingenting for oss. Det kostet ingenting å kutte dem ut. Det var en feiltakelse. Håper du tror meg. Vi beklager.
– Hvordan har du du det nå?
– Takk, bra. Jeg har uniformen på. Skal jeg ta den av?
– Klokken er snart fire. Jeg snakket med Norwegian i går.
– Jasså. Hva hadde hun å si til godt? Du vet at vi er gode.
– Og billige. Og upålitelige.
– Vi har en kampanje på gang. Vil du høre om den?
– Dere rotet vekk bagasjen min en gang.
– Jeg har den her.
– Hva heter kampanjen?
– Den heter «Vi gjenopptar flygninger og stopper på signal.»

Fredag.
– Sov du? spør kvinnestemmen.
– Ja, lyver han.
– Det er fra Widerøe.
– Å gud. Nei. Ikke du. Hva vil du?
– Jeg vil bare si at vi har en kampanje.
– Hva heter den?
– Den heter «Opp og ned på alle steder, og vi kommer flere ganger i døgnet, og hvis du vil er vi veldig fleksible og vi venter alltid på deg med mindre du flyr med SAS».
– Det var et langt kampanjenavn. Når ble den lansert?
– Da vi fikk vite at du hadde snakket med Ryanair. De lyver. Fy faen, de lyver.
– De flyver.
– Du og disse ordspillene dine. Jeg husker dem godt. Du er ikke morsom. Eller, jo, kanskje litt. Vil du bli med?
– Norwegian sa at de samarbeidet med deg. Og klokken er snart fem.
– Det er ikke helt sant. Please. Husker du ikke at vi kommer til på steder der SAS ikke kommer til? Husker du alle de fine avgangene og landingene våre? Please.
– Si det en gang til.
– Please.
– Hvor lenge varer kampanjen?
– Kanskje til neste uke. Eller, nei. Kanskje til jul.
– Neste år?
– Hele neste år, når jeg tenker etter. Eller. Nei. Kanskje i tusen milliarder dilliarder år.

Damesykkelen på Osterøy

Den stod alltid på samme sted. Like velplassert inntil muren på et jorde på Osterøy, og ingen så noensinne verken at den ble plassert der eller at den forsvant.

De bare konstaterte at den var der om kvelden, og borte om morgenen: en damesykkel. Tenke seg til, en damesykkel ikke langt fra Mikal Søftelands hus. Sykkelsetet var alltid fuktig og varmt, kveldene alltid tørre og varme, og det var bare april. Dette med fuktig og varmt var det ingen som riktig kunne huske hvem som hadde sagt, eller vedkjent seg å ha funnet ut.

Ingen hadde altså sett sykkelens eier. Saken hadde flere sider: Én ting var naturligvis at det syklet en frivol tøs rundt i sognet på sen kveldstid, kanskje med blomstrete bluse og duvende bryster og skjørt sydd i lett stoff kjøpt i byen, og bare Gud vet hva under. Men en langt annen sak var det at Mikal Søfteland var medlem av menighetsrådet.

Han var kjent som en trivelig kar. Stødig og gudsfryktig var han også. Han sløste aldri bort penger på tippelapper eller øl, og arbeidssom var han: Det var aldri nei i hans munn når slåtta skulle over hesjene. Det var derfor ingen tvil da det skulle velges nytt menighetsråd i 1974: Mikal Søfteland var en grådig kjekk kar å ha i rådet. Men det var før denne damesykkelen dukket opp.

Det var ingen som fikk seg til å spørre ham, heller. Dette var ikke slikt man bare gikk hen og spurte om på Vestlandet i 1974, og for alt jeg vet: Ikke i dag, heller. Derfor ble det heller ymtet forsiktig. En dag i mai på Samvirkelaget kremtet bygdas modigste mann, gikk bort til Mikal Søfteland som stod og malte kaffe på kaffekverna (man måtte male kaffen selv på Samvirkelaget på den tiden, kaffen kom i hele bønner) og spurte ham rett ut, ja, han gikk bent fram rett på sak:
– God dag, Mikal. Ka va det eg sko ha sagt. Dei e fine no, kvældane?
Mikal Søfteland hadde lukket kaffeposen med et klips, stirret på sambygdingen og svart:
– Jo, dei e jo det.
Etter den dagen ble det ikke stilt flere spørsmål til ham om saken. Sykkelen fortsatte å ankomme om kveldene, og på forunderlig vis greide sykkelen å ta oppstilling, og forsvinne, før noen fikk sukk for seg eller kikkerten fram.

Det var naturligvis spekulasjoner. Noen mente at det kunne være distriktslegens fraskilte kone som hadde kveldsærend, andre mente at det kunne dreie seg om landbruksstudenten fra Laksevåg, noen mente at det i verste fall kunne dreie seg om prestens kone, mens atter andre håpet at det var nettopp det.

Som alt annet, også på Osterøy, mister til og med en damesykkel nyhetens interesse. Det ble slitsomt og tidkrevende å speide mot muren ved Mikal Søftelands hus, og det er tungt å holde kikkerter timesvis til øynene når man ikke engang vet når ting skal skje. Kikkertene på syttitallet var veldig tunge, det vet alle som har eid en kikkert fra syttitallet.

Sommeren etter, 1975-sommeren, var svært varm på Vestlandet. Alle som kjenner Vestlandet godt husker det. Lerkene sang så muntert hver julimorgen fra skyfri himmel, Reiseradioen spilte sommerslagerne som Reiseradioen gjør nå til dags, og bekkefarene tørket ut. Rett etter at jonssok-kvelden hadde stilnet av, falt Mikal Søfteland om i bislaget og våknet aldri mer til lerkesang av denne verden. Slåttefolket fant ham dagen etter, og det gikk ut bud både om begravelse og nyvalg til menighetsrådet.

Mikal Søfteland ble båret til graven av sin bror uteseileren samt fem av slåttekarene. Han etterlot seg lite annet på kistebunnen enn enkelte ukeblader. Heller intet storslagent og oppklarende testamente.

Den dag i dag er Mikal Søftelands grav alltid velstelt, kranset med blomster i april, ryddet for brunt gress i november, og hver julaftens kveld brenner det et lys foran granittsteinen. Og om det nå for tiden kommer noen på sykkel eller spark eller til fots eller med rutebussen, det er det ingen som husker at de interesserte seg for.

På tomgang i påvente av Odd Grythe

Begrep fra fortiden: TV-reparatør. Mann i frakk som kom på døren med verktøykasse, skrudde opp støvete teak-kasser og lyste inn i fjernsynet bakfra med lommelykt. Jeg strakte meg opp på tærne og fikk se et billedrør for første gang. Ikke rør skruene, sa TV-reparatøren og pirket i ledninger som Erik Bye kom inn gjennom, støvsugde en krok av Lekestua mens han fiklet med Dagsrevyen. Han banket i chassiset og skrudde inn bakdekselet. Satte støpselet i. Alle holdt pusten. Det flimret i skjermen. Og ja, så sannelig, der kom Odd Grythe til syne igjen fra Oslo, med firkantede briller og Arnt Haugens orkester. Det var noe med elektronkanonen, mumlet TV-reparatøren, fikk kontant betaling i entreen og forsvant ut i kulden, der en Bedford med firmalogo og stige på taket hadde stått på tomgang. TV-reparatørene opptrådte stadig sjeldnere. Det gjorde Arnt Haugens orkester, også. Ikke er det lov å lage TV av teak mer, heller. Bedfordene har forsvunnet, og de få av dem som er igjen, har ikke lov til å gå på tomgang. Det er bare støv tilbake.

Pessimistens paniske fredagskveld

Nå har jeg lett overalt.
Under sofaen, over skapet i entreen, i trappeoppgangen – etter fellesvasken – det var ikke min tur, men jeg gikk arbeidet etter i sømmene: Ingenting å utsette.
Jeg har lett i skuffer og hyller, i skatollet og under ullpledd. Jeg har undersøkt muligheter og urimeligheter, jeg har lyst med lommelykt under badekaret, demontert tankerekker og skrudd fra hverandre vedtatte sannheter, jeg har vrengt plastposer og den nederste hylla i fryseskapet, jeg har sett etter i avisene og hørt på Dagsnytt Atten.
Jeg har åpnet hermetikkbokser, jeg har sprettet opp støvsugerposen og slått opp Bibelen,
jeg har ringt rundt
sendt tekstmeldinger
fått svar
Og jeg finner absolutt
ingen
grunn
til bekymring.

I seg selv er det bekymringsfullt.
Og da er kvelden, tross alt, som pessimist, reddet.

Gleden ved å kaste bort andres tid

Jeg vet at jeg trekker det langt. Det er et minutt over stengetid, og hun har kastet meg lange blikk for lenge siden. Det er ingen tvil nå: Det er meg hun vil ha – bort fra dette stedet. Hun bærer på en oppvaskklut som hun demonstrativt feier nabobordene med. Det er meningen at jeg skal se det. Kassa har hun allerede gjort opp. Hun vil hjem. Det er bare meg igjen i lokalet, og jeg kaster bort alt hun har av tid. Kaffekoppen jeg kjøpte for en halvtime siden er ikke mer enn halvtom. Hva verre er: Jeg er den eldste av oss to i lokalet, og burde vite bedre enn å holde på sånn. Og jeg vet bedre, men jeg benytter meg ikke av det.

Vi fra arbeiderklassen kan være så jævlig ufyselige, sier’em. Det er et gjennomgående trekk ved oss: Vi roter til ting. Jævla slusker. Roter det til i verden, sier’em. Roter rundt på vestkanten. Særlig vi nordfra, vi er de verste. Roter rundt i landet, i cocktailselskaper, i stemmelokalene. Vaser rundt i andres liv. Innordner seg ikke.

Hun ser misbilligende på meg. Men jeg vil sitte en stund til. Jeg undrer meg over hva hun ville si dersom jeg sa, bare for å mildne situasjonen:
— Ti øre for tankene dine.
Hun ville antakelig påpeke at det ikke finnes tiører i sirkulasjon mer, vi nordmenn driver ikke med småpenger nå for tiden, men da høyner jeg til ei krone, og da vil jeg tro at tilbudet begynner å bli langt mer interessant. Hva får man for ei krone i dag? En plastpose. Muligens en uavbrutt tankerekke, som kanskje på det åpne markedet er verdt det tidobbelte. Rentesenking og deflasjon, samt kronekursen tatt i betraktning, ville jeg gjentatt tilbudet og hvisket:
— Dette er et tilbud du rett og slett ikke kan motstå.
— Ut, ville hun antakelig ha svart, – det er stengt, og penger har jeg nok av.

På den trygge siden

På en av byens kafeer i ettermiddag ble jeg rammet av denne lysten på leskedrikk i mitt hjerte. Ved disken blinket jeg meg ut plommesaft og hyllebærbrus, og muntert gav jeg det glade budskap til damen i kassen. Hun tok gladelig imot bestillingen og spurte, slik hun er forpliktet til, om jeg skulle drikke der og da, inne, eller ta med.
– Det er litt begge deler, svarte jeg: Planen min var nemlig å smake litt på den ene, så på den andre, og deretter ta med meg resten hjem. Men det var her problemene begynte. Det norske momsreglementet tar nemlig ikke høyde for takk, begge deler, tross at SV har sittet i regjering, og tross at FrP nå gjør det. Man må bestemme seg: Enten det ene eller det andre. Jeg fortalte dette til damen, og det oppstod en pause, den falt lang, kan jeg nå i ettertid erindre. Jeg er løsningsorientert, så jeg foreslo at hun kunne ta moms på den ene flasken, og kjøre momsfritak på den andre, men så kom jeg på at det ville være å lure staten, og hvem vil ha besøk av staten på en lørdagskveld: Jasså, sitter du her og drikker plommesaft uten moms, du påbegynte vitterlig den flasken på kafeen? Slik stod vi en stund og snakket, jeg vurderte å foreslå at jeg kunne måle opp det jeg drakk der og da, og komme tilbake i morgen med regnskapet for resten. Jeg tror det endte med at hun slo inn moms på begge flaskene, og da er vi begge på den trygge siden. Jeg var skamløs nok til å be om to glass og isbiter, også. Jeg kan videre hilse og si at køen bak meg etterhvert ble meget lang, men folk i denne byen er så forekommende og hyggelige, og bærer i stedet raseriet inni seg.

Gamle menn og støvete bøker

De samler seg denne helgen, de gamle mennene i Norsk Antikvarbokhandlerforening. De har pakket store esker med bøker, stuet dem i varebiler og bagasjerom, og i ettermiddag bærer de dem forsiktig inn på Litteraturhuset i Oslo. Varsomt, varsomt bærer de dem over skarpe steinheller og inn bakdøra, ned i salen. Der skal de selge dem på sin egen bokmesse i helgen. Det er noe de gjør årlig, disse gamle mennene fra antikvariatene. Førsteutgaver, atlas og bibler, avglemte romaner og gjenglemte noveller, overmette litteraturprisvinnere fra urtiden og misforståtte, sultne tapere fra datiden.

Jeg er livredd for gamle menn på litterære antikvariater. De er så strenge, og skeptiske, og sinte. De er som skoletannleger på syttitallet, der de stod over meg med hårete armer og spurte om jeg hadde spist Fox-karameller:
– Jeg vet at du har spist Fox-karameller! Hvordan har du ellers fått så mange hull? Du har masse hull, ser jeg! Du kommer til å bli uten tenner før du er tolv hvis du fortsetter å spise Fox-karameller! Skam deg!

Nå har skoletannlegene blitt gamle, alvorlige menn med bøker, som de stabler sirlig på bord på Litteraturhuset, der de skriver lapper med blek, svart tusj mens de tasler i tøfler og cordfløyel og venter på kundene. Men jeg er forferdelig redd for dem, og det er ikke selve litteraturen de selger, de selger ikke leseglede, men sine egne investeringer og skinninnbundne hjertebarn fra støvete skap og hyller.

Jeg var på den bokmessa i fjor. Og jeg har tidvis vært flittig gjest på norske antikvariater, og franske, og tyske, og svenske. Det er ikke noe som frister til gjentakelse, det er det samme overalt: Det styrter menn med duggete brilleglass og hinneaktig blikk bort til meg så snart jeg tar ut ei bok, og det er som om jeg er ti år, og de noen og åtti, og det er 1953:
– Ja, du ser på en bok, ja. Den er verdifull den der, vet du. App, app, vær forsiktig, dette er en signert førsteutgave fra 1892. Ja, du skal kanskje kjøpe den, ja? Nei, vær nå forsiktig, jeg vil ikke ha eselører i den. App, app, er du ren på fingrene, tørr bak ørene? Har du penger i banken, dekning på kortet? App, app, ikke brett, ikke les, ikke rot, ikke le! Dette er alvor! Sett den tilbake på rett plass der du fant den når du er ferdig, på A for Alvor, eller F for Fortiden! Ikke mist i gulvet, ikke prut, ikke lag bråk. Hvis du ikke skal ha noe, vil jeg foreslå at du faktisk går, og når du går: Ikke tråkk på plenen! Og forresten, har du spist Fox-karameller?

Jeg blir tent av levende litteraturformidling. Jeg blir tent av bokhandlere og bibliotekarer som i 2016 kommer bort til meg og kvitrer:
– Den boka der! Den har jeg lest! Den er vidunderlig! Bare ta på den, kjenner du strukturen i omslaget? Ser du trykksverten, språket, vendingene hennes? Hun har havnet i bråk med Aftenposten. Og han der, han ble slaktet av Klassekampen! Sett deg der borte i kroken, les litt i dem! Disse bøkene! Og denne! Denne blir du sorgtung av, glad i, dritkåt på, du kommer til å le deg fordervet! Og forresten er de på tilbud!

Og plutselig, nå mens jeg skriver, får jeg dårlig samvittighet for alt det ufordelaktige jeg nå har skrevet om de gamle mennene på antikvariater. For de gjør så godt de kan, det vet jeg. De brenner for noe, de, som mange andre. Gamle bøker er deres pasjon. Og kanskje, en dag, forhåpentligvis, er det jeg som forfatter som ligger steindaud på et salgsbord på Litteraturhuset, og er avhengig av dem. Da er det mitt håp at jeg blir solgt, til en noenlunde brukbar pris, etter min død, der jeg ligger som et avglemt beinrangel. Og jeg håper at antikvaren da kan si:
– Han var helt koko, han der. Slå opp på side 76, så får du se. Femti kroner, ikke én krone mer.

Men hva spiller det egentlig for rolle. Den 27. mai i fjor sa Dag Solstad i podkasten Bokpod, ordrett sitert, om sine egne bøker: «Om to hundre år er alt dette borte, likevel.»
Og han burde vite hva han snakker om.

Dekonstruksjon

Når jeg dekonstruerer drømmene mine, skrur dem fra hverandre, demonterer dem ned til sine enkelte faktorer, blir jeg alltid sittende tilbake med komponenter og deler som til forveksling ligner skrapjern: Forvridde deler av sorg, et håp som har fått seg en trøkk, en rusten lyst og et flekkete unnskyld.

Fragment av manus, datert 11. juni 2016.

Tekstutdrag fra kommende bok

Snik-kikk: Teksten er del av novellesamlingen som kommer i januar.

Jeg var alltid en kløne i fotball. Bestandig. Klarte det aldri. Men jeg øvet meg i hemmelighet. Det gav visse resultater. Det var noe jeg aldri fortalte til noen. Det var alltid noe jeg aldri fortalte til noen. Slik var jeg bestandig. Det var del av løgnene.

Den dagen: Det var i bakgården. Terje skulle bare legge opp en ball til meg – det var en av de der sommerdagene som meteorologene benekter i dag fantes – at det bare var vakre sommerdager før. Men jeg vet: det var bare det. Spiller ingen rolle hva de sier: Jeg var der.

Terje skjøt ballen over til meg på den irrgrønne bakgårdsgressmatta. Jeg hadde lært meg det der trikset med å ta ballen på hælen – og jeg greide det! Jeg greide det! Jeg var tretten år – og jeg greide det!

Fra hælen min gikk ballen rett i stuevinduet til Simonsen. Det er en spesiell lyd når en fotball går gjennom vinduet på østkanten på syttitallet: Det var en mer sprø lyd enn i dag; glassrutene var tynnere, vi hadde ikke råd til så mye mer. Fotballen føk rett inn, det var ingen motstand i glassflaten. Inn gikk ballen, og ut kom Simonsen:
– Hvem var det der?

Terje og jeg var de eneste skyldige. Det var ingen andre i gården – hvem skulle det ha vært? Simonsen stod der med de vemmelige øynene sine og ropte i raseri:
– Ja? Hvem var det?
Og jeg. Som aldri før hadde stått opp for meg selv eller noen andre, pekte:
– Det var han!
Terje så forskrekket på meg, og Simonsen skottet ned på Terje, ropte:
– Du kan be faren din komme hit etter jobb og gjøre opp for deg!
Så slamret han det som var igjen av vinduet inn i karmen.

Jeg har forstått at den vindusruta kostet 179,50. Det ville ha gått ut over bursdagsgaven jeg skulle fått uka etter. Det ville aldri blitt råd til både bursdagsgave og ny vindusrute til Simonsen.

På bursdagen fikk jeg bilbane. Det var det jeg aller helst ønsket meg.

Jeg har skyldt på Terje i alle disse årene. Det kommer jeg til å fortsette med. Han var bedre i fotball enn det jeg noensinne ble, derfor var det hele rimelig. Men det var jeg som gjorde det. Og det er samtidig noe stakkarslig over de som ikke står opp for seg selv, og sin uskyld. Det klandrer jeg Terje for, den dag i dag. Terje og jeg lekte aldri sammen etter dette. Vi er heller ikke på talefot i dag. Hva i alle dager skulle vi hatt å snakke om?

De sa

De sa at øyenstikkerne stakk ut øynene på folk.
Folk? Hvilke folk? Var jeg blant dem?
Jeg testet dette. Jeg la meg ned i lyngen, med øynene åpne og munnen lukket,
for ikke å få fluer i munnen.
Jeg var elleve år. Utsatte meg for det verste: Å få øynene stukket ut.
Jeg sperret øynene opp, øyenstikkerne svirret rundt hodet mitt, men alt jeg så var øyenstikkere som gjorde alt de kunne for å unngå meg.
De ville ikke en gang se meg i øynene.
Jeg var så skuffet da jeg reiste meg. Noen hadde løyet. Jeg var ikke blant folk.

Bare noen dager igjen nå

Skolegårdene i slutten av juni, fulle av latter – jeg gikk forbi en av dem i dag. Leken går ledig i løs t-skjorte, jenter ler og lufter håret der de henger opp-ned i bildekk-huskene, noen av gutta drister seg frampå og stryker tilfeldig en hånd gjennom en av hårmankene som henger der, de tør mer nå, tør ting de ikke turde i vinter, det er ikke jentelus nå, det er noe annet, noe man skal holde kjeft om. Det er ikke lenge igjen nå. Jeg husker hvordan det var: Sommerferien som nærmer seg, det kan ikke gå fort nok, man teller timer, ikke sant.

Lærerne: Slentrer rundt på inspeksjon og kjenner det likedan som ungene: Bare noen dager igjen nå. En god lærer på denne tiden av året, en lærer som vil bli husket som kul, skal ha akkurat den riktige balansen mellom å gi frislipp og fortsatt holde tøylene: Jo, det er fortsatt to-tre sider igjen av norskboka nå når året sleper seg støvete mot slutten, men lærebokforfattere vet det så godt: Det er fåfengt, de siste to-tre sidene er bortkastet arbeid. Det har aldri kommet noen oppsiktsvekkende konklusjoner mot slutten av norskbøkene, ingen leser de sidene, likevel. Istedet: Gleden en lærer har ved å kunne slippe gjengen avgårde litt tidligere i dag, gleden ved å holde pokerfjes, for så å kunne si etter spisefri: Jeg tror vi kaller det en dag. Bare noen dager igjen nå, så er dette semesteret over, så vinker de farvel til klassen, en ny står i døren i august: Gleden ved å gi én gjeng videre, og ta imot en annen.

Men mest som barn: Gleden ved å kjenne i fingertuppene at neste fredag nærmer seg. Ilingene ved å legge seg om kvelden – det er tusen billiarder ganger bedre enn lillejulaftens kveld – og å vite at i morgen tidlig er sommerens uendelighet enda nærmere. Jo tidligere man legger seg, jo fortere kommer morgendagen. Og jo fortere morgendagen går, jo fortere kommer dagen i morgen, og når neste fredag endelig er der, da går klokka mot 11 fort som en vind, og man kan sette seg på sykkelen ut porten.

Og på vei ut av den jernporten, fredag klokka 11, da gjør det ingenting at det siste du enda en gang hører i ryggen er hvor dum du er, hvor stygg du er, hvor tjukkebollefeita du er. Om hvor fattig moren din er. Om at du bare kan gå og dø. Du har hørt det før. Du har hørt det i hele vinter. Og vinteren før der. Og før der. Og før der. Og du har ikke fortalt det til noen, for ingen kommer til å tro på deg, likevel. Men det er sommeren nå, vet du. Du sykler ned den bakken, og du gråter, både fordi du er lei deg, men mest fordi du er glad. Den spyttklysa du fikk plantet i håret, også i dag, den renner av og tørker på vei ned gata, fordi du sykler så fort nå, og du sykler og sykler og ser deg ikke tilbake, og det er noe som åpner seg i magen, klør i fingrene, bretter seg ut i skuldrene, svømmer i øynene. Vet du hva det er? Det er sommeren. De kan ikke ta deg nå, vet du, ikke i heite helvete om de kan, ikke på lenge, ikke på en evighet. Du sykler inn i åtte uker frihet, til snille fabeldyr du har tegnet i hemmelighet, og til bøkene dine og nakne føtter i gress og rare fugler i skogen.

Vet du! Det er sånne som deg sommeren er laget for. Det er derfor det i det hele tatt finnes sommer – fordi du skal få den. Det er derfor ørreten napper, det er derfor sola skinner, det er derfor det er godt med regn i håret og på armene etter en lang dag ved havet. Det er for deg komponister har skrevet den aller fineste musikken, det er derfor det finnes bøker med lykkelig slutt, vi forfattere har gjemt det aller fineste til deg, og det er derfor det finnes sommerforelskelser som slamrer så hardt i hjertet om natta: Fordi akkurat du skal få oppleve det, fordi du skal få lønn for at du holdt ut. Du skal få igjen for alt det du har gått og tålt. Det er ikke lenge igjen nå. Det er bare noen dager igjen, husk det. Du teller timer, ikke sant. Kom, så skal jeg hviske deg noe: Jeg husker hvordan det var. Du har ikke fortalt det til noen, for alle kommer til å tro at du bare ljuger, ikke sant. Og så skjems du. Men jeg tror på deg, og jeg kommer til å kjenne igjen blikket ditt når du suser forbi meg på sykkel ned den bakken. Det blikket kjenner jeg igjen på lang avstand, og jeg kommer til å kjenne det igjen så lenge jeg lever. For sånn var jeg. Hør nå: Smør sykkelkjedet i kveld. Tegn fabeldyrene røde. Legg de fineste hårstrikkene klare. Finn de beste tankene. Gjør deg klar. Bare noen dager igjen nå, så er det sommer. Snart. Snart.

Godstog

Tidlig i livet, 1993.
“Det befriende med deg er at du ikke stiller så mange spørsmål”, sa Cecilie og tente en sigarett i vinduet. Hun hadde slengt et håndkle over skuldrene, trakk sigarettrøyken inn med smilende munn, rødmalte lepper som hadde smittet av på brystkassen min.
“Hvilke spørsmål er du glad for å slippe?” spurte jeg og gikk bort til henne, strøk henne over den nakne rumpa.
“Om hvor vi skal med alle disse treffene, for eksempel”, svarte hun og grep hånden min, førte den inn mellom beina sine bakfra. Jeg skilte kjønnsleppene hennes med to fingre, sæden rant varmt og tyntflytende ut av henne og ned langs fingrene mine.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg slikket på fingrene, det smakte søttsalt og luktet en blanding av Cecilies karakteristiske solbærblad-lukt og min rå skogslukt. Sammen: som arktisk, iskaldt sjøvann, den smaken som er helt ned i havkanten om morgenen i slutten av april når man setter munnen mot havet. Slik var det alltid med oss, luktblandinger og smakssammensetninger som ikke endret seg fra gang til gang. Sammen var vi sprengstoff, men ikke mer enn det, heller.

Jeg har ikke snakket med Cecilie siden den gang. Men jeg vet at hun fikk utgitt boken sin noen år etterpå. Notatene til boken lå på bordet ved vinduet der hun stod den vinterformiddagen, en og annen kaffeflekk på noen av notatsidene, skrift med rødt blekk over enkelte av avsnittene, der hun hadde rettet seg selv, strøket ut og skrevet nytt. Boken skulle handle om et forhold som aldri kunne lykkes, jeg ble flere ganger utspurt og testet på de forunderligste vis som en slags uforbindtlig og anonym konsulent for ting som ble til i Cecilies univers av emosjoner og svirrende planeter. Arbeidsteknikkene hennes lærte jeg mye av, hun visste at hvis hun ikke gjorde noe med sanseinntrykk og innskytelser med én gang, så ville de forsvinne. Derfor grep hun ofte til notatblokken:
“Fortell meg hva du kjenner nå.”
“Jeg kjenner glede over å være i nærheten av deg.”
“Hvordan kjennes det?”
“Som å kunne gripe tak i noe flyktig. Du er flyktig, Cecilie. Du har noe ved deg som jeg aldri greier å få tak i, og når jeg får sjansen til å være i den følelsen, og glemme det flyktige, da er det glede jeg kjenner.”
“Ikke så fort. Jeg skriver.”
“Jeg vet at dette ikke varer evig.”
“Vil du rive trusa mi i to og ta meg bakfra?”
“Ja. Dette varer ikke evig. Jeg vet jo det, Cecilie.”
“Nå kan du rive.”
“Er du klar?”
“På tre. En. To.”
“Det tar slutt en gang.”
“Tre.”

Da Cecilie og jeg omsider brøt opp og gikk hver vår vei, var det som å vinke farvel til et godstog. Hun som lokomotivet, prustende forover, jeg som en nyttelast bak, hang med i svingene og greide aldri å bremse annet enn med hennes hjelp. Men skinnene var jo fastlagt på forhånd, som de fleste slike ruter er.

Cecilie var en eneste stor protestvise mot alt og alle, nipsfigurene i vinduet var bare hastig innkjøpt en gang i tenårene, tror jeg, den gangen hun mente at hun var stille og duknakket, der hun skulle stifte familie og la mannen bestemme, mens det i realiteten var Cecilie som ikke hadde bestemt seg for hva hun skulle bestemme, det kom først i årene etterpå, og da ble hun sint. Mest sint på seg selv. Nipsfigurene og elefantene i vinduskarmen i Helgesens gate stod nedstøvete som et minne fra den stille tiden i Cecilies liv, den gangen hun var en dukke, men protestvisen hennes var allerede under skriving, og det var det jeg fikk sunget til meg, gang på gang.

Det var et lokomotiv hun var. Og det mest skremmende, enn si fascinerende, var at hun aldri stanset på signal: Kom det et rødlys, så satte hun bare full fart og smadret bommer og sperrer til pinneved så flisene føk. Hun satte fartsrekorder og nektet å forholde seg til endestasjoner. Jeg så bare røyken etter henne da jeg hektet meg av.

Du kan vel si noe

«Romfolk står overfor utfordringer
på en rekke ulike områder.»

Utdrag fra en av Solberg-regjeringens
utredninger om romfolk, datert 7. mai 2014.

 

 

Se på ham. Se nøye på Alexander Bjørkum-Baldwin der han sitter. Er han ikke et ynkelig skue? Ikke fullt så tøff nå, nei. Men på den andre siden: Tøff har han aldri vært, så hva er egentlig nytt?

De har en feil med ventilasjonsanlegget her, tenker Bjørkum-Baldwin mens han sitter i stolen og lytter. Det er en ulyd i veggene et sted. En ujevn summing, kanskje er det et vifteblad som har vridd seg inne i luftekanalene og skapt en ubalanse i systemet. Lyden forplanter seg som en svak skrapelyd gjennom hele politihuset, fra rom til rom, fra toalettbåsene og over til politiadvokatene, fra politiadvokatenes avlukker til pauserommene til trappegangene til arkivene, og nå: til avhørsrommet der han sitter på plaststolen og kikker ned på de semskede skotuppene sine. De er tilsmussede, skotuppene til mannen foran ham er upåklagelig rene.

Politijuristen kikker over notatene sine, blar frem og tilbake, snur seg mot skjermen og tilbake, legger pennen fra seg, venter, og stirrer på Bjørkum-Baldwin med armene i kors, venter, stirrer, Bjørkum-Baldwin kjenner at skrapingen i ventilasjonsanlegget klør i ørene. Omsider snakker politijuristen:
– Ja, her var det ikke mye å hente, du.
Bjørkum-Baldwin drar på det:
– Nei, det… var vel… ikke det.
– Det er ikke mye du husker, sier politijuristen.
– Ikke egentlig.
– Ja ja. Sånn er livet.
– Det er vel det.
– Ja ja. Ja ja, du. I forrige uke sa du at du kanskje hadde et signalement.
– Sa jeg det?
– Det står her.
Bjørkum-Baldwin drar på det:
– Jo, men skal vel… være… sikker.
– Det skal man.
Politijuristen snurrer stolen rundt, kikker ut på de nakne trærne bak Borggata opp mot Tøyen.
– Det må være ganske plagsomt.
– Hva da? spør Bjørkum-Baldwin.
– Å huske så lite. Er ikke det veldig upraktisk?
– På hvilken måte?
– I din stilling, mener jeg.
– Jo, det…
Det suser i veggene, og i ørene. Juristen vipper med stolen:
– Jeg har en datter som har det sånn akkurat nå. Hun er tolv år, og kan glemme de enkleste tingene. Nøkler, innetider, avtaler. Sånne ting.
– Sånne ting, ja.
– Men slik er det jo å være tolv år, fortsetter han.
– Sånn er det, ja, svarer Bjørkum-Baldwin.
Politijuristen snurrer stolen tilbake, og han smiler ikke nå:
– Det kan i visse tilfeller være straffbart å huske så lite, hvis vi i ettertid finner ut noe annet. Er det noen sjanse for at vi finner ut noe annet?
– Du anklager meg for noe, sier Bjørkum-Baldwin og prøver å møte blikket hans, men får det ikke til. Politijuristen ler tørt:
– Nei, nei, nei. Jeg anklager ingen, jeg. Det er ikke mitt mandat. Du har status som vitne, det er alt. Det er ingen som har beskyldt deg for noe. Det er jo ikke derfor du er her. Det er ikke beskyldninger vi driver med her, vet du. Herregud, nei. Neida, Alexander. Vi kartlegger bare fakta. Men du kan jo ringe hvis du kommer på noe mer.
– Takk, det kan jeg jo, svarer Bjørkum-Baldwin og reiser seg.
– Ja, så da ringer du, da, kanskje?
– Jo, det… sier Bjørkum-Baldwin og kjenner politijuristens øyne i nakken hele veien ut kontoret, ned trappene og forbi resepsjonen.

Og han er helt sikker på at de har en feil med ventilasjonsanlegget. Det er i grunnen ganske irriterende at de har det. Han tenker at han er glad han er ferdig her. Ferdig med saken. På utsiden ringer han en kort samtale. Han føler seg uvel når han legger på, mer uvel enn forrige gang han var uvel. Og det er stadig kortere tid mellom hver gang.

Departementsansatt Alexander Bjørkum-Baldwin liker fredager. Det er befriende med fredager. Sjefen, statsråden, pleier å dra fra kontoret allerede ved titiden på formiddagen for å rekke Kongen i statsråd klokken 11. Det brer seg alltid en lettelse i systemet når ministeren drar. Det pleier å bli tidlig helg i departementskorridorene når den svarte statsrådsbilen svinger ut av kvartalet. Og i dag fikk Bjørkum-Baldwin endatil fri for å dra til politiet:
– Dette ordner du bare opp i, sa statssekretæren, – du bare rydder opp etter deg. Forstår du? sa hun tidligere i uka og slo håndflaten i bordet så kaffen skvatt.
– Joda, det skal vel… gå… greit det, svarte Bjørkum-Baldwin og tok en taxi til Grønland.

Det tok kortere tid hos politiet enn han hadde trodd. Dette er årsaken til at trettisju år gamle Alexander Bjørkum-Baldwin nå står på Rema allerede klokken 13. Han registrerer med et visst ubehag at årets juledadler ligger klare i en pent utbrettet og sortert eske tett ved bananene. Han har et anstrengt forhold til dadler. De skrukkete, brune og klisne søtsakene minner ham om ubehageligheter han helst kunne vært foruten.

Det blir sagt om Alexander Bjørkum-Baldwin at han aldri gjør noe overilt. Faktisk blir det trukket fram som et vesentlig, pålitelig og stabilt karaktertrekk ved ham, og det står i papirene hans. Statsråden pleier å si det på stabsmøtene, når de forrykte ideene til statssekretæren kommer på bordet:
– Bjørkum-Baldwin, hva mener du om denne saken, du som er så fornuftig? Burde vi gå ut i media, slik statssekretæren her mener, og si at distriktsopprøret består av ullhoder? Kan man si slikt? Ullhoder? Er det virkelig innafor?

Og Bjørkum-Baldwin har lyst til å si at han synes at distriktsopprøret virkelig er helt på trynet og distriktsfolket noen kravstore jævler, at statssekretæren har rett, og ikke bare det, men at statssekretæren er den eneste rundt bordet som har snev av fornuft i hele departementet og at ministeren er pompøs og ryggslikkende overfor statsministeren og at statssekretæren er søt med oppsatt hår og at kaffemaskinen burde vært byttet ut og at forslaget til statsbudsjett er noe tøys og at statssekretæren er alt han selv, Alexander Bjørkum-Baldwin, aldri har turt å være. Men han gjør jo aldri noe som er overilt. Det står i papirene. Så derfor svarer han alltid:
– Ja, nei. Hm.
Og statsråden nikker fornøyd:
– Som jeg skulle sagt det selv!

En gang, nå i adventen etter et planmøte – det stod dadler på møtebordet – tok statssekretæren ham til side og sa:
– Alexander, du er bare helt utrolig. Jeg er helt målløs.
Og han ble så glad, for det var første gang hun hadde sagt noe sånt. Hun tok en kunstpause, og han ble så sørgmodig da han skjønte at fortsettelsen ikke stod i stil med begynnelsen:
– Takk skal du faen meg ha for at du aldri støtter meg. Du bare sitter der. Du er den kjedeligste jeg vet om som går i brune, semskede sko. Det er aldri noe klart å få ut av deg. Hva står du egentlig for? Er det noe du prøver på, eller? Innynde deg på noe vis? Du kommer ikke høyere her, vet du. Du kommer aldri noe annet sted enn akkurat hit.

Så hadde hun snudd på hælen, slått ut håret med et elegant grep rundt hestehalen og kastet sluttsetningen mot ham over skulderen:
– Det står dadler på bordet, ta så mange du vil ha. De er like skrukkete og inntørkede som deg.

Og fra den dagen følte Alexander Bjørkum-Baldwin seg som en inntørket daddel. For innerst inne visste han at hun sa sannheten. Det var den dagen han fikk et anstrengt og ubehagelig forhold til dadler. Men han sitter ved bordenden og nikker, og hvem kan klandre ham?

En gang fikk han ansvaret for underholdningen på departementets sommerfest. Han brukte mye tid på å bestemme seg for hva slags latter og spas han skulle tilby, og falt til sist ned på en variant av «Tjue spørsmål». Men det falt ikke helt i smak.
– Er dette noe man har med seg? spurte folk.
– Ja, helt klart, svarte Bjørkum-Baldwin.
– Kan man spise det?
– Ja, det er ikke uvanlig, svarte Bjørkum-Baldwin.
– Kan man ha det på hodet? spurte en annen.
– Selsvagt, svarte han, og kjente at han bare gledet seg til slutten. Men da ingen klarte det, og han avslørte at løsningsordet var «stortingsproposisjon», begynte folk å se en annen vei, løse ut drinkbonger, og selskapet brøt opp. Han forstod ikke misnøyen. Alle politikere har da med seg stortingsproposisjoner. Og han syntes at han svarte ganske presist og vittig på spørsmålet om man kan spise det, fordi det alltid finnes stortingsproposisjoner som en politiker bare må ete i seg. For øvrig kan man selvfølgelig ha en stortingsproposisjon på hodet, hvis man skriver den ut, og sitter helt stille. Men folk tok ikke den, heller.

På butikken har han vansker med å bestemme seg. Peppersaus eller fløtesaus? Han står ved sausehylla og nøler. I det hele tatt nøler Bjørkum-Baldwin ganske mye. Han er redd for å velge feil. Det er det alle, unntatt statssekretæren, kaller å være stabil. Var han bare som henne.

Det piper i telefonen hans, det er et nyhetsvarsel:
Distriktsopprøret avlyst
Oslo (NTB): Den varslede politiske streiken mot regjeringens distriktspolitikk er avblåst. Sentrale kilder i distriktsopprøret sier at man har diskutert saken og kommer nå regjeringen i møte.
Han merker at det trekker en skam gjennom ham, en skam som den gang man var ti år og hadde tatt noe fra benken.

Etter ti minutters vurdering foran reolene blir det peppersaus. Kassakøen er kort, foran ham står en langbent kvinne med en pose epler i den ene hånden. I den andre holder hun et ukeblad der overskriften ‘Vakre Bali – vi viser deg strendene!’ lyser i solgult over halve forsiden. Bjørkum-Baldwin kjenner lukten av henne. En søtladen, avdempet kvinnelukt som trekker en gammel uro gjennom ham. Bali. Ja, kanskje det. Han kjenner at nakken er stiv etter møtet på politihuset, det knirker langs skulderbladene. Kvinnen trekker opp et Visa-kort, han oppfatter navnet Marielle Pitter preget i plasten på forsiden. ‘Hei, Marielle, jeg heter Alexander, du lukter godt, hva drømmer du om?’ tenker han at han under gitte omstendigheter kunne ha sagt, og legger peppersausen på rullebåndet. Sauseposen ruller litt for langt inn mot kassen og inn på Marielles territorium. Det er ikke flere skilleklosser igjen å legge mellom varene, og det er fare for forveksling. ‘Snart må jeg si noe,’ tenker han. ‘ I det hele tatt må jeg vel snart si noe.’
Sauseposen har blandet seg med den ukjente kvinnens varer, posen hans ligger klemt inn til epleposen hennes, hun snur seg mot ham, halvveis henvendt til ham og til ekspeditøren:
– Nei, den er ikke min, og skyver den tilbake, bakover mot ham med et smil. Han stirrer forskrekket på henne.

Han vet ikke hvorfor han gjør det, men noen ganger later Alexander Bjørkum-Baldwin som om han er russer. Og det skjer nå. Han senker stemmen og slår om til tullerussisk, later som om han ikke forstår hva som blir sagt og antydet, tar opp sauseposen, kikker forbauset på den, ser på Marielle og rister på hodet mens han sier lavt:
– Njet, dzi probetsko dsja tsvoi, karasjå.
Det er bare noe han finner på, men han høres akkurat ut som en russer. Marielle Pitter legger hodet på skakke, svarer:
– Oh, sorry? It’s not yours?
Bjørkum-Baldwin rister på hodet:
– Ztarovji gubbli njet, kaster sauseposen megetsigende inn i tyggegummireolen ved siden av båndet. Så sier han ‘zorry’ og forlater køen, sidelengs opp mot Marielles hårfeste, han trekker såvidt pusten gjennom nesen idet han passerer nakken hennes, og han skammer seg over det, skammer seg så skammelig, og han er rød av skyld, både av det, og av at han forlater butikken uten peppersaus, han ser rett frem, skynder seg ut, forbi avisstativet, kikker ikke på avisene, for han vet hva som står der, det om hun sigøynerdama, statssekretæren sa det, ‘i helvete, Alexander. Hva tenkte du på? Nå rydder du opp etter deg, og trekk faen ikke regjeringa inn i dette.’

Ja, hva tenkte han egentlig på? Det er litt vanskelig å si. Det er like vanskelig å si, som det var å finne på ting å si på det møtet med distriktsopprøret i Trondheim forrige uke. Det ble ganske ubehagelig der oppe på Palmehaven etterhvert som distriktene fyrte seg opp over gjeldende politikk. Bjørkum-Baldwin hadde lyst til å si det som det var: vi gir bare blaffen. Dere skulle hørt når statsråden holder hoff med de politiske reporterne og snakker om dere. Alle ler da. Alle ler. Men her er jeg, og jeg får bare jatte med.

Flere ganger i løpet av kontaktmøtet fikk han lyst til å mumle og spille russer, og da opprørslederen satt ved bordenden og påstod at regjeringen lyver, at det skal bli et rabalder fra landsende til landsende, ja, bærre glæd dokk, da begynte tunga å løpe i munnen hans, han knep sammen leppene og kjente at lyder som «zpravoj» og «shatsat bolsjoi» smalt mot ganeveggene og lengtet etter å fylle rommet. Fra utsiden så han ut som om han tygget på noe, et eller annet som enten skulle ned eller ut igjen, akkurat som når man tar et villbringebær inn i munnen, roterer det med tungespissen i spytt for å få det til å vare lenge, bare sånn at bittelitt av saftene kommer ut, blubb, blubb, men så er det en mark inni, og man må bestemme seg for om man bare skal svelge fort eller spytte ut.

Han har tenkt endel annet. Som hva han skal gjøre hvis han en dag må snakke tullerussisk og står overfor en virkelig russer. Da finnes det ingen plan b. Det er bare en helt forferdelig tanke. Den tanken gjør at departementsråd Alexander Bjørkum-Baldwin holder seg mer og mer for seg selv om kveldene. Det er bare altfor mange russere der ute. De er overalt.

Men etter møtet, da han gikk ned trappene fra Palmehaven for å gå en luftetur noen timer senere – alt hadde kjørt seg helt fast – hva tenkte han da, rakk han egentlig å tenke så veldig mye før han så det? Kvinnen som lå på fortauet på utsiden, inntil murveggen, mennene som stod rundt. Den friske sjølufta som kom inn med striregnet fra fjorden.

Han gjenkjente flere av bøndene fra Verdalen, fiskere fra Hareid, de unge odelsguttene fra kontaktmøtet hadde dannet en halvsirkel rundt kvinnen sammen med to fete inntrøndere. Det luktet regn og sjø og akevitt og kvalm øl på regjeringens regning, samt skarp kvinnesvette. En av mennene sparket kvinnen i brystet slik at hun slo bakhodet mot muren, og Bjørkum-Baldwin kunne se at hun blødde fra begge øregangene. De hadde revet av henne skautet. Hun gråt mens blodet i den sprukne kjeven blandet seg med slim fra nese og munn – det var nesten akkurat som på film, tenkte han der han stod og kikket på. Han tenkte at jammen så det veldig ekte ut på film. Tenk at de greide å få det så ekte på film.

En sunnmørsfisker som hadde hevet stemmen på kontaktmøtet og forlangt økte distriktsoverføringer no, itje neste år, men no, no e vi lei av dittan tullet, bøyde seg ustøtt ned mot kvinnen, tok tak i håret hennes, vred knyttneven sidelengs fylt av hår, han sa at sånne som deg har vi aldri bedt til landet. Hun ropte noe, var det tullerussisk eller noe annet? En av de andre mennene grep pappkoppen hun hadde foran seg, han åpnet buksesmekken, la penisen inntil kanten av koppen og pisset skummende. Så satte han koppen mot munnen hennes og trykket den inn i svelget hennes.

Alexander Bjørkum-Baldwin stod plutselig midt i sirkelen. Det ble sagt noe, om det var han som snakket tullerussisk eller kvinnen som jamret seg eller om det var noen fra distriktene som snøvlet, det kunne han ikke riktig huske. I alle fall ble kvinnen liggende igjen på utsiden, inntil muren, mens Bjørkum-Baldwin og de andre gikk inn i resepsjonen og bad om nøkkelen til suiten der distriktsopprøret holdt til.

 

 

Ved Deli de Luca nederst på Grønlandsleiret piper det i mobilen, det er statssekretæren, det står
Godt jobba, god helg 🙂

Men hva han egentlig, rent egentlig, helt ærlig, tenkte på? Han tenkte vel på henne som en gang sa til ham:
– Alexander, jeg elsker deg. Det er ikke dét. Men du er som en gjenglemt fortøyning. Du har hørt til et sted en gang, du har vært med en båt, du. Du er en sånn fortøyning til en båt som noen dro ut med, på vakre dager på en fjord, og du ble med, du lå som et mykt feste fremme i båten, alltid klar til nye fortøyninger, du var det festet. Dere var ett. Men så var det noen som glemte båten, og du var den fortøyningen som holdt den tilbake. Det kom stormdager, til slutt slet båten seg, og det ble bare fortøyningen igjen, en avslitt taustump som har en knute i enden. Og nå er det ingen som kan løsne deg, for knuten har blitt så hard etter alle de dagene og nettene da båten rykket i fortøyningen, den ble strammet til mer og mer, og frostnettene i januar frøs den til en klump av is, og ingen var der til å løsne. Og så forsvant båten. Og der ligger du igjen. Men det er mer: Du er en slags… feilkonstruksjon. Som om noe har herdet for fort. Eller som om noen har slurvet med listverket, slik at det som skulle være rett, ble skjevt. Du er malingen som aldri tørket helt, det er alltid noe klebrig igjen på flatene når man lener seg inntil deg. Og rundt deg er det brakkvann. Du er brakkvann – verken det ene eller andre. Hvem kan over tid leve i brakkvann? Bare de mest tilpasningsdyktige, og det er ikke mange.

Han står slik og puster.
Tenker.
Kjenner han en befrielse?
Og Alexander Bjørkum-Baldwin har den lave ettermiddagssola i ryggen når han plutselig tverrvender ved kiosken og setter kursen tilbake til politihuset. Se på ham nå! Se på Alexander Bjørkum-Baldwin.

Internhumor

Jeg tenker på om folka på Meteorologisk Institutt har internhumor på jobben, sånn som alle oss andre. Lurer på om sjefmeteorologen kommer inn på lunsjrommet på fredag, sukker alvorlig:
– Jaja. Håper nu det blir fint vær i helga.
Og han ferske meteorologstudenten, på utplassering, ser forvirret på sjefen mens alle er stille. Og så flirer sjefmeteorologen:
– Neida, æ skøye nu bare, kainn du skjønne!
Og hele lunsjrommet klasker seg på lårene og bare:
– Hahahaha!
– Hehehe!
– Hihi!
– Hohoho!
– Hehe!
– Hahahaha!
– Hæhæhæ!
– Hihihoho!

Fragment 1978

– Hva er det til middag? ropte vi inn gangdøra.
– Pytt i panne! var svaret fra husmorvikaren.
Vi hadde aldri hørt om det før:
– Spytt i panne! ropte vi tilbake og lo oss forderva. Vi hadde husmorvikar den dagen fordi katta skulle skytes. Det måtte to voksne og en onkel til for å bringe det niende livet til ende. De sa de skulle på kino. Hvem drar på kino med en onkel med et fårete smil, en gønner og ei katt? Det burde ha ringt ei bjelle, den bjella som før hadde hengt på katta, og som nå lå igjen på respateksbordet sammen med myggspiralen. Det var mye mygg den sommeren.

Gjesteartist

Han blåser med voldsom kraft, en eller annen sirkusmarsj, han har vært sirkusmusiker, jeg hører det på
beskaffenheten i pusten, skarpheten, uvørenheten, han får femten kroner, og han spør where are you from, sir, og beskjemmet svarer jeg Norway.
Det er et navn som ikke klinger bra der ute et sted, trompetspillerhardere enn messingen han setter mot leppene, kaldere enn stålene som ligger i koppen hans, ryktene om oss er ganske harde på hans trakter, og jeg tenker hva kommer nå, skal han blåse meg en stortingsproposisjon eller «Herr President» eller kommer det noe enda verre, eller noe bedre. Så spiller han «Kanskje kommer kongen», ser på meg: «Norway, heh?»

Og jeg nikker tilbake og tenker at Knutsen og Ludvigsen kom seg ut av den tunellen til slutt og helt ned til den rumenske landsbygda, før de endte opp foran nasjonalforsamlingen i kongeriket Norge, dit kongen tidvis kommer. Lett yr, pluss fem.

Opptrinn på Theatercaféen, aka vår i vente

En sjefredaktør har gått over stag, kvelden har gått over styr, biskopens datter er over seg og en sekretær fra kulturkomiteen er under bordet, svingende med selfie-stang mellom damaskdukenes dusker. Men serveringen er ikke slutt, det er åpen svingdør til kjøkkenet, der kelnerne passerer hverandre sidelengs, oppskjørtet og oppdresset, og det er da sjefredaktøren reiser seg, klirrer på glasset, hever sin røst og sitt ambisjonsnivå og roper:
– Send oss en tallerken suppe, kelner! La denne tallerkenen jeg nu bestiller komme flyvende og uidentifisert, sett meg på vent, gi meg summetonen, frøken! Jeg sa: Gi meg summetonen, frøken, for fanden, rikstelefon til utkanten av tilværelsen, jeg betaler!

Og det er sukker på bordene, blod i appelsinen, en trikk er i rute, og nord om Nakkholmen dovner siste rest av vinter vekk, med hendene godt plantet under Dyna fyr.

Det sitter en fugl der oppe

Der. Ved trikkeholdeplassen i Birkelunden. Akkurat der. Det sitter en fugl der oppe, er det en meis eller er det en spove, jeg vet ikke, er det en poppel eller er det ei bjørk, jeg vet ikke, jeg tok ikke brillene med meg, men ører har jeg. Og det er en feil på den fuglen. Det er derfor det ikke er klart for meg om det er en meis eller en spove. Den høres, nå i mars, ut som ei slitt viftereim fra en kassert Opel, eller noe enda mer alvorlig, den aller siste gangen mekanikeren skrur om tenningsbryteren, lytter, rister på hodet, skrur av tenningen, stryker lua av seg, klør seg over skjeggstubbene og konstaterer:
– Nei, dette blir dyrt, du. Her må det en ny Opel til, det kan jeg si.
Bytt ut «Opel» med «fugl», så skjønner du hva jeg mener.

Enten må noen bytte deler på den fuglen, eller gi den sangtimer, vi er allerede langt ut i mars. Jeg vet for øvrig ikke hvem dét skulle være, verken det førstnevnte eller det siste. Den fuglen, den ulykkelige fuglen, står enten helt på fallrepet av sin karriere som sangfugl, eller også helt i starten av en karriere som kanskje burde avsluttes her og nå; det er ikke sikkert å si hva som krever mest jobb, og ikke minst vondest selvinnsikt. Har fugler selvinnsikt? Det burde de ha.

Men hvis ingen gjør noe med den fuglen, eller hvis den ikke tar seg selv i nakken, kommer ingen snart til å høre forskjell på den og 11-trikken, vi er på god vei dit. Og slik kan vi ikke ha det. Jeg tipper det blir trikken som må på service. Det er nok det enkleste for alle parter.

Det er ikke lange biten

Cecilie smugrøyker. Hun har fisket opp tipakningen og har gått helt ned på kanten av fremre langside, vekk fra de andre skrålende foreldrene, trekker kåpen tett rundt halsen i regnværet. Den 27. desember er snøfri, men banemannskapet på Frogner har greid å holde isen fri for overvann. Hvordan greier de det? Hvordan greier de å holde overflaten slik, så skinnende, blank, ingenting som butter, bare dette glatte, vakre, fine, skinnende?
Det er maskinene, tenker hun.
Maskinene.
Banepreppen som går ved 16-tiden polerer vekk alt det oppskrapede, alle riper, alle spor av fall og sinte hakk.

Hun ser Sebastian svinge hockeykølla på skrå mot målet, pucken suser inn, han løfter den andre armen, svinger elegant over mot kortsiden, mottar jubel fra de andre på laget. Hun ser at han er i ferd med å bli noe mer enn sine ti år, noe har skjedd med ham, hun ser at uvørenheten hans er borte, ubalansen er ikke der mer, han vet det ikke selv, i alle fall kan han ikke sette ord på det, men han vokser nå. Det er ikke lenge igjen.

Hun griper Sebastian i den venstre hånden når de svinger ut døren fra stadion og møter grusen på gangveien langs Middelthuns gate. Selv har han slengt hockeykølla og skøytene over den høyre skulderen, han er svett og glad:
– Mamma, så du det siste målet? Så du det?
Cecilie nikker, svarer mhm. Det mørkner fort. Det er ikke lange biten opp til Majorstukrysset, men hun føler seg avmektig sliten. Sebastian er sterkere enn henne, hun kjenner at han drar i henne, han går for fort. Hun slipper hånden hans, han fortsetter på egenhånd et godt stykke foran henne. Snart er de ved det første lyskrysset, der Middelthuns gate krysser Kirkeveien, det lyskrysset som alltid bruker så lang tid på å skifte til grønt, krysset der folk blir stående og se rett fram, ingen snakker med hverandre, alle venter på grønt, alle skal et annet sted. Det er ikke lange biten igjen dit. Hun snur seg, kikker over skulderen, tilbake mot stadion.

Hun ser ei jente gjøre en slak, vakker piruett, snurrer rundt, ut med armene, ler en latter som kommer helt nede fra magen. Slik ja, Cecilie, så flink du er. Litt til, Cecilie. Sånn, ja! Nå greier du det! Det er ikke lenge igjen nå, Cecilie! Nå er det ikke lenge igjen! Men Cecilie, kan du ikke prøve litt til? Vi har sånn tro på deg, Cecilie. Prøv litt til. Nå skuffer du oss. Cecilie, jeg vet ikke hva jeg skal si. Anklager du meg? Du ville jo dette, du også. Jeg tar jo min del av det, Cecilie, du vet jo det, det er bare så masse… så masse nå, det er ikke lenge igjen så blir det mer tid. Ikke lange biten igjen nå, Cecilie. Kan du ikke prøve litt til? Du som er så flink jente?

Sebastian står allerede ved lyskrysset, det er rødt, som vanlig. Så sterk han virker. Vipper med støvlene og har full kontroll. Han har fortsatt det der blikket som bare tiåringer har, snart her, snart der, snart så fokusert at det tidvis er ubehagelig, mange spørsmål i det blikket. Mange spørsmål om hvorfor. Det er ikke lenge igjen nå, til spørsmålene blir såre, skarpere. Hun tenker: Nå er det ikke lenge igjen. Hun tenker det om igjen og om igjen mens bilene suser forbi: Snart kommer alle spørsmålene. Om hvorfor. Om når det ble bestemt. Ja, når var det egentlig du bestemte deg, Cecilie? Hvor lenge før jul? Du satt jo bare der. Du sa ingenting. Nå skuffer du meg virkelig. Du satt bare der, rundt julemiddagen med alle oss som vil deg bare godt, og du visste det hele tiden. Og alle de der Instagram-bildene, Cecilie. Sebastian, gå på rommet ditt. Se på oss, Cecilie.
– Kom nå, mamma, det er grønt! sier Sebastian, han står midt i krysset:
– Du må forte deg! Snart blir det rødt, det er ikke lenge igjen!

20-bussen tar dem igjen ved krysset til Arbos gate. Hvor går egentlig 20-bussen? Hun forsøker å skjelne folk bak de duggete rutene der inne, hvordan de er kledt, hvilke ansikter de har. Sebastian traver videre, hun er irritert. Var det den sigaretten? Du burde ikke røke, Cecilie. Det gjør deg så umedgjørlig. Stump nå den sigaretten, Cecilie. Dette tar seg virkelig ikke ut.

Han står som avtalt med nødblinkerne på tett inntil det siste lyskrysset rett ved Majorstuhuset, de venstre hjulene vrengt opp på kanten. Han gjør alltid det, tar seg til rette. Det var det hun falt for ved ham. At han tok seg så skamløst til rette. 20-bussen venter på grønt tvers over. Det er ikke lange biten. Hun vet at hun har et Ruter-kort med penger på et sted i skuldervesken. Han åpner bagasjelokket innenfra, Sebastian slenger skøytene og ishockeykølla inn, smekker lokket på plass, setter seg myk og svett inn i baksetet, hun smetter inn foran.
– Bra med dere?
– Ja.
– Har du røkt?
– Nei.
20-bussen står i filen ved siden av, det er ikke lange biten over. Hun vet at hun har det Ruter-kortet et sted.
Det er rødt.
– Cecilie. Ikke lyv for oss. Du har røkt.
Det blir grønt.
Han har satt på Bing Crosby, «Silver Bells» fyller bilkupeen. Marco, du er trettifire år gammel, og du spiller Bing Crosby.
Hvem er det Bing Crosby synger duett med? Hvem er det som har andrestemmen?
Hun har hørt det en gang.
Hvem som har den andrestemmen.
Crosbys stemme er som fløte.

«Ring a ling», synger han.
«Ring a ling» svarer hun.
«Hear them ring» synger han.
«Ting a ling» svarer hun.

20-bussen forsvinner.
Han trår på gassen, svinger til venstre opp Schønings gate.
Snart er de hjemme.
Det er ikke lange biten igjen nå, så er de endelig hjemme.