Risør, tirsdag 2. september 1958
Til den det måtte angå.
Det er høst, og jeg skriver med stor glede. Jeg føler meg opprømt.
Nede ved bryggene er det spor efter årets aller første høststorm. Det er så vakkert! Avrevet tang fra det opprivende uværet ligger skyllet opp ved Kastellet, det lukter skarpt av havluften som driver opp mellom Brennholmen og Verven. Jeg har funnet fram den store vadmelsfrakken til bruk nå når dagene blir stadig knappere mot aften. Den henger over stolryggen her i arbeidsværelset, jeg skal snart ta den på og vandre ut.
Det er meget som blir kortere for meg nå for tiden, og jeg skal gi min versjon av saken, slik at noe en gang kan bli fattbart. Jeg har allerede funnet stedet. Jeg har tenkt meg fram til at det må være der, og ingen andre steder.
Den som finner, og åpner, dette brevet kjenner meg ikke. Jeg ble døpt Valdemar H. Min vei var ryddet for lenge siden. Når dette brevet blir funnet, åpnet og leses, er jeg forlengst støv og muld. Det har ingen hensikt å søke efter meg.
Som sogneprest er jeg strengt tatt ikke engstelig for så meget. Jeg vet at jeg er kjent som en fryktløs prest: Jeg har ikke vært redd for glefsende horder av konfirmanter, fulle av livsglede, slik også vi unge prestene fra fakultetet var. Og også er. Ikke for den nye liturgien, som har påkalt så mye vrede i menighetsrådet. Heller ikke for Guds åsyn eller dødsskyggens dal eller apokalypsen. Jeg kan min apokalypse, jeg har gjenfortalt den i menigheten til det kjedsommelige. Men det finnes en hemmelighet gjemt i et avstengt kott i meg: Jeg er mørkeredd.
Det er bare å erkjenne det: Efter min mening finnes det mer mellom himmel og jord enn det som med rene ord står i Skriften. Men hva verre er: Jeg har aldri hatt noen å fortelle dette til. Hvem skulle det nå være? Kallskapellanen? Biskopen? Min kone? Det finnes ingen.
Første gang jeg møtte skyggen var en vintereftermiddag, på vei hjem fra høymesse. Jeg vandret som sedvanlig i egne tanker med den brune skinnvesken i hånden, inneholdende bibel, salmebok, prekennotater og nok et brev fra menighetsrådet med klager på den nye liturgien. Midtvinterstid setter jeg alltid opp farten slik at jeg skal kunne rekke hjem før kveldsmørket kommer og tar meg. Jeg kan aldri vite hva som befinner seg ute i det omsluttende mørket, det tette blå mørket som varer bare en times tid før det nok en gang blir beksvart, kulden og mørket som vandrer side om side inn fra havet. Den som har det slik vet at hva som befinner seg der ute, kan man bare ane dem, skikkelsene, uhyggens ansikter, lydene. Anelsen om det har vokst seg sterk til en erkjennelse gjennom år.
Jeg gikk med krum nakke, forsøkte å feste tankene i mine egne argumenter for den nye liturgien. Og brått: En lang mannsperson, kledt i frakk, skallete. Han henvendte seg til meg, tiltalte meg ved navn, og sa at han hadde observert meg en god stund. Først trodde jeg at det var gårdsgutten som stod der, lutrygget og mager. Men efterhvert gikk det opp for meg at dette ikke var et syn som kunne bortforklares rasjonelt. Og da jeg ikke svarte, men derimot forsøkte å overse synet og overhøre replikken, gå fortere og knuge skinnvesken tettere, hevet skyggen stemmen:
– Valdemar H., jeg snakket til Dem! Hvorfor går De så meget alene? Og hvorfor tør De ikke vedkjenne Dem tvilen?
Det var ved denne sistnevnte uhyrlige påstanden at jeg la på sprang hjem. Mørkeredselen jaget meg opp bakkene ved Viddefjell, det er så skammelig, jeg snublet og falt i skaresnøen og kom blodig og vettskremt hjem den kvelden, vasket blodet av meg i hemmelighet og sovnet svært sent ved siden av min kone.
En uke gikk, på ny stod jeg på prekestolen, og denne søndagen snakket jeg om syndens forsoning til menigheten. Det var mye å snakke om, men jeg hadde nok av tid til rådighet. Jeg skriver aldri mine prekener ut som fullstendige manuskripter, det jeg fester til papir er alltid bare omrisset, en skisse. Utover det er mine prekener ren improvisasjon basert på menighetens dagsform, oppmøte og grad av anger og bakrus. Jeg er meget god på å beregne tiden. Jeg kan beregne hvor mye jeg skal vektlegge syndens plass i en preken, veid opp mot anekdoter fra Skriften, før jeg gir signalet til menigheten og organisten. Jeg forsøker alltid å unngå anekdotene fra Skriften. Jeg finner Bibelen avsporende og forstyrrende, jeg vil helst bruke mine egne ord. Så også denne søndagen, der jeg stod med kirkeskipet foran meg og formante menigheten.
Det knirket i kirkedøren, noen kom inn. Jeg løftet hodet efter lyden. Det var skyggemannen. Han hadde en kjepp i den ene neven, han støttet seg til den, bøyde den lange ryggen og satte seg på den aller bakerste benkene der aldri noen pleide å sette seg, angerens og skammens benk. Jeg kjente halsen tette seg til, det svimlet for meg og jeg fikk tåkesyn; så var jeg altså blitt mørkeredd på høylys dag, også. Skyggen kikket opp mot prekestolen, vekslet blikk med meg, foldet hendene og smilte. Jeg hørte min egen stemme som sprakk opp i angst, jeg stammet da jeg bad menigheten finne riktig salmenummer. Skyggemannen bladde opp i salmeboken og sang. Jeg så på ham over min egen salmebok: Han trengte ingen salmebok, han kunne salmen utenat, og det var mer enn jeg kunne håndtere. Jeg kjente meg ikke bare lammet av redsel, men også avsindig rasende.
Efter siste klokkeslag søkte jeg tilflukt i sakristiet. Jeg bad en forpint bønn om nåde. Kirken var tom for lyder da jeg åpnet døren ut til kirkeskipet. Han satt fortsatt på bakerste benk, radmager og uten hår på hodet. Stemmen var tørr, raspende:
– Jasså, Valdemar. De står og snakker om synd og nåde i dag. Ja, det er store ord.
– Hvem er De, og hva vil De bekjenne? spurte jeg.
– Jeg ser inn i det De helst ikke gir innsyn i, De trenger ikke stå her og lyve. De vet svært godt at løgn er synd, og nå står De i kirken, skam på Dem, sa skyggen.
– Hvem er De? gjentok jeg, og jeg følte meg både uvel og rasende.
– Det trenger De ikke vite. Ikke er jeg sikker på om De vil vite det heller, Valdemar H. Men jeg kjenner meg velkommen her. Jeg har sett Dem lenge.
– Hvor lenge? spurte jeg og følte skammen skylle tvers gjennom meg, det var ingenting jeg kunne gjøre for å skjule det.
– Siden De begynte å tvile. Én ting er at De har tenkt på menighetssekretærens hender, disse hendene som De i ensomhetens mørke har mant fram i sovekammerset, og der De de siste årene ikke har følt Dem vel, og jeg vet hva De har tenkt på når De innbitt innbiller Dem selv at det livet De lever med prestefruen er slik De har drømt om. For det var aldri dette De drømte om. Det kan vi la fare. Men en langt annen sak, Valdemar H., er at De i det siste har begynt å tvile på Gud. Og det er en langt annen skam.
– Det er ikke sant.
– Det må jeg si. De står i Herrens hus og sverger en løgn, Valdemar H.
– Jeg vil at De skal gå, svarte jeg.
– Som De vil. Men jeg kommer tilbake. Tiden var inne til å si ifra. Farvel.
Skyggemannen grep vandringsstaven, støttet seg mot benkeraden og forsvant ut kirkedøren.
– Du er sen. Hvorfor er du sen? spurte min kone da jeg senere på eftermiddagen satte skinnvesken fra meg i entreen. Jeg svarte ikke, men spiste taust av oksesteken hun hadde satt på bordet. Den kvelden elsket jeg med min kone på en måte som for oss begge var uvant:
– Valdemar, du er annerledes i kveld, pustet hun og holdt hånden for munnen min. Og selv om det var min kone kjente jeg en stigende skam: Noen hadde sett meg. Og menighetssekretærens hender var sterkere og fastere den kvelden.
De påfølgende ukene var det ikke mulig for meg å unngå ham. Han stod på samme sted, uansett om jeg forskjøv tidspunkter og gikk tidlig eller sent til kirken. Jeg forsøkte også å gå meningsløse omveier, men de førte bare til de sørpete jordene, eller opp i den leirete fjellskjæringen, og ikke kunne jeg komme til kirken og se ut som en lasaron, derfor snudde jeg og gikk tilbake, og skyggen stod der og ventet. Den snakket til meg, bad meg om å stanse.
– Jeg vet at De slett ikke er virkelig, jeg kan ikke snakke med skygger, jeg har ingenting å snakke med dem om, mumlet jeg en av disse eftermiddagene.
– Nå. Så det sier De. Men mitt tilbud står åpent, svarte skyggemannen, og med et bedrøvet drag over det smale ansiktet slo han blikket ned, – så kan heller De gi meg et signal når De kommer på noe å snakke om. Farvel.
Dette siste greide jeg ikke å forstå. Jeg undret på om jeg hadde vært for uforsonlig, jeg ble rammet av en uforklarlig dårlig samvittighet, og de påfølgende nettene ble jeg liggende våken i anger på hva jeg hadde sagt. Det ble ikke bedre, snarere verre.
Få dager efterpå samlet jeg alt mitt mot, stanset opp på det vanlige stedet og sa ut i luften:
– Vi burde snakke sammen.
I selvsamme øyeblikk angret jeg meg, jeg visste hva jeg hadde gjort: Jeg hadde påkalt ham. Det tok bare et øyeblikk:
– Tusen takk, Valdemar, hva har du behov for å snakke om? spurte skyggemannen og trådte fram.
Hver søndag vinteren gjennom møttes vi, på samme sted, til samme tid, og samtalene ble lengre. Jeg kunne fortsatt kjenne mørkeredselen som en frysende angst i meg, men han gjorde meg ikke noe. Det skjedde en endring i meg, jeg kjente meg friere til å stille stadig flere ord lagelig til for hugg, og jeg brukte etterhvert et språk som forundret meg selv. Jeg hadde den siste tiden begynt å glede meg til disse samtalene.
Jeg fortalte ham om den skammelige distansen jeg hadde følt til min kone, men at det ikke var hennes skyld, det var mitt eget fravær av ord. Og jeg erkjente tvilen på Gud. Erkjennelsen kom motvillig, men han oppmuntret meg, slik at jeg turde. Og skyggemannen kunne fortelle at slik var det fra tid til annen, og at ordene likevel fantes et sted, de var ikke borte, de var bare usagte.
Mens vinteren gikk ble eftermiddagene stadig lettere. Skyggesamtalene ble kortere.
– Jeg sier snart farvel til deg, Valdemar. Det blir stadig lysere, og en dag kommer jeg ikke til å være synlig mer, sa skyggen en sen aften i april.
– Mener du at jeg aldri mer får se deg? spurte jeg og følte en sorg ta form.
– Skygger som meg er alltid et sted, men nå vet du at det ikke er farlig å se oss, sa skyggen og strakte den lange ryggen mot en himmel som var blå og løfterik.
Og en søndag da vårløsningen satte fart på bekken og duene kurret fra eiketrærne var det ikke mulig å se ham mer. Jeg stanset min vane tro opp på vei fra kirken og konstaterte at jeg følte meg uthvilt. Så gikk jeg med sorgtunge, men likevel lette skritt mot prestegården og tok i dørklinken. Der hadde jeg den aller nødvendigste samtalen med min kone, og hun forstod hvert eneste ord. Jeg forsøkte også, dagen efterpå, å snakke så varsomt jeg kunne med menighetsrådssekretæren, men hun kunne ikke forstå et ord av hva jeg sa, og hun bad seg løst fra stillingen.
Jeg har sett ting som jeg aldri burde ha sett, og jeg har vært vitne til hendelser som jeg aldri kan snakke med noen om. Hvem skulle det i så fall være? Kallskapellanen? Biskopen? Min kone kan jeg nå snakke mer med enn tidligere. Men selv ikke hun vil kunne forstå mine mørkeste møter med det uforklarlige, og jeg vil skåne henne for det. Enhver prest har slike hemmeligheter. En prest som benekter det, taler usant. Ingen prest ønsker å tale usant og kan derfor aldri, ikke til kallskapellanen, ikke til biskopen, ikke til menigheten, betro seg. Vi må leve med våre redsler for mørket, og med vår tvil. Vi kan ikke fortelle om slike hendelser, de ligger innelåst på dypet av et nattsvart mørke. Dersom vi fortalte om det, ville vi miste enhver troverdighet selv i de mest ekstatiske forsamlinger, og våre nærmeste ville miste vett og forstand.
Jeg har fra barnsben av lært at djevelen kommer i enhver forkledning, og at man ikke skal inngå samtaler med ham. I dag er jeg ikke så skråsikker på noe mer. Men hva verre er: Jeg er ikke like mørkeredd som før, men min tillit til Herren har aldri vært svakere.
Det er aften, vinden har vendt fra pålandsvind til fralandsvind, og jeg er opprømt: Det må skje i aften. Nå tar jeg på meg den store vadmelsfrakken til bruk nå når dagene blir stadig knappere.
I beste mening,
Valdemar H.
