skrevet av Jakob Arvola den 11. mars 2010
Denne bloggposten handler om å gjenvinne pusten. Du lærer noen enkle håndgrep for å få tilbake et slags analogt liv. Dette er rett og slett noen livsnødvendige råd mot en digital hverdag. Og du kan selv dele dine beste analoge råd.
Det var Marius borte hos NRKbeta som for noen dager siden fortalte hvordan én eneste dings, telefonen, holder orden på et menneskes liv i 2010. Både fascinerende, og dypt skremmende. Jeg har mer enn en gang forsøkt å kjøre et scenario i hodet: Hva om internett bare ble borte? Hvis vi i morgen våknet opp til et analogt samfunn? Etter alt å dømme ville vi ikke kunne betale regninger. I og for seg et mindre problem, ettersom ingen regninger heller kunne blitt sendt ut. TV ville vært historie. I mange kommuner styres vannverket digitalt. Og hvordan skulle du kunne få sagt i fra om feil i vannkrana når telefonselskapenes servere ikke fungerte?
Desto mer betenkelig er det hva vi er nødt til å fylle hodene våre med. En rask opptelling viser at jeg til enhver tid har tjueto brukermanualer i hodet, bruksanvisninger som jeg har lest for å kunne takle en gjennomsnittlig digital dag i livet. Til og med en varmevifte i stua er digital. Vaskemaskinen er digital, den er programmert til å forstå at det er klimakrise i verden og vasker bare det den må. Men for noen måneder siden lot maskindøren seg ikke åpne fordi den digitale hjernen i maskinen led av tvangstanker om at den måtte vaske og vaske og vaske. Å skru av strømmen hjalp ikke. En servicetekniker fakturerte 850 kroner for å snakke den til rette. Jeg priser meg lykkelig, lykkelig over at jeg har en analog bil.
Den digitaliserte hverdagen er vill ferd mot galskap. Med dette tempoet er det ikke lenge igjen før en hel generasjon ikke husker, eller er i stand til, alminnelig analog livsførsel. Her er noen enkle råd til selvhjelp:
Spis en banan. Historien om bananen er fylt av analoge eventyr fra de sju hav. Det var visstnok portugisiske sjøfarere som bragte bananen fra det sørlige Asia til Europa. Bananen er full av vitamin a, som motvirker infeksjoner. Men hjelper ikke mot datavirus. De siste ukene har Facebook-brukere landet rundt fått merke at virusreiret Facebook ikke er så kult likevel, i alle fall ikke når maskinen i verste fall må kasseres på grunn av skadelig programvare forkledt som morsomme lenker, og der antivirusfirmaene står rådløse. Facebook-brukere blir ofte forledet til å tro at de er del av et verdensomspennende demokrati. Men at en godtefabrikant gjeninnfører et varemerke etter press på Facebook er et resultat av gratis markedsanalyse. Notat i margen til gravende journalister: Hvem står bak slike Facebook-grupper, hvem initierer dem? Hvem ler hele veien til banken? Å spise en banan er omtrent tiden det tar å slette en Facebook-profil. Analoge venner har framtiden for seg.
Skriv et brev. Husker du hvordan det var? Du skrev for hånd, tankene hadde ingen hast, det var ingenting som trakk strøm. Hvert eneste hvite ark var en ny mulighet, en ny start, en slutt. Du kunne føle skriften. Du kunne lukte kanten av håndflaten som hadde strøket seg linje for linje nedover arket, en lang tankepause fra brevskriveren førte til at arket fikk en liten buktning et sted fordi svette fra hånden hadde trukket inn i papiret. Noen hadde slikket på et frimerke, kanskje satt det opp-ned, som en kode. Ventetiden var lang: Hvordan blir tankene mine tatt imot? Hva tenker hun selv? Det gikk ikke an å sende sms. Du måtte vente. Frimerkene finnes fortsatt, selv om de i dag er selvklebende. En analog postkasse står ute i vær og vind og bare venter. Du kan til og med installere et analogt spamfilter ved å sette merkelappen “Reklame nei takk” på den. Og det blir respektert, fordi postbudet er analogt.
Les en bok. Det er lov å kjenne seg gammeldags og takke nei til lesebrett. En god bok kan være så skremmende at ethvert dataspill, som dessverre har fått plass på kultursidene i Dagbladets nettutgave – tilgi dem, de aner ikke hva de gjør – fremstår som en dårlig spøk. En god forfatter bruker bare noen få setninger på å ta deg inn i landskap du aldri før har sett, hun får deg til å glemme tid og sted, og du kjenner et vemod som farvel til en venn når du oppdager at bokens siste kapittel rykker nærmere. En analog leseropplevelse trenger ikke opplading. For eksempel Frode Grytten: “Rom ved havet, rom i byen”, Samlaget 2007.
Fotnote: Jeg trodde jeg hadde varm kaffe på kjøkkenet. Det viste seg å være feil. Kaffetrakteren versjon 3.2.2 har skrudd seg av.
skrevet av Jakob Arvola den 10. mars 2010
De sju dydene, siste del av sju selvstendige fabelfortellinger.
En uke senere.
Gressbakken nedenfor kirken har løvetann-blader. Noen av bladene har sprengt i stykker asfaltdekket ved parkeringsplassen der de to mennene står. Og det er ikke engang mai. Mennene svaier, øynene er rødkantede, sorgsprengte. De svarte slipsene deres blåser sidelengs i vårvinden.
- Du lå ikke med henne? Står du her og sier at du ikke lå med henne?
- Ikke det siste året, nei.
- Så hvis verken du eller jeg lå med henne, hvem hadde hun sex med da?
- Vi… Vi kranglet mye om det. Hun pleide å si at hun sparte seg.
- Sparte seg? Dette er helt forrykt. Jeg var gift med henne, men du kjente henne best.
- Nei. Ingen av oss kjente henne, Frank. Under kranglene sa hun at hun hadde mistet lysten på både deg og meg.
- Så hva i helvete sparte hun seg til?
- Vær så snill. Hun er død. Slipp taket i dette nå.
- Ikke faen om jeg slipper taket i det. Hvem sparte hun seg til?
- Nestemann, sa hun.
Kontrapunkt: Dødssynden begjær.
Stikkord:
døden,
utroskap
skrevet av Jakob Arvola den 6. mars 2010
De sju dydene, sjette del av sju selvstendige fabelfortellinger.
Atten år senere.
- Hei, har jeg kommet til familien Johnsen?
- Det har du.
- Jeg vil gjerne snakke med Grethe Johnsen.
- Det er meg.
- Dette er løytnant Bernhardsen fra Frelsesarmeens ettersøkelseskontor. Jeg vet ikke om du skjønner hva dette gjelder?
- Ja. Det gjelder Eirik Johannessen?
- Det stemmer. Vi har lokalisert ham.
- Åh gud.
- Ja. Velsignet være Herren. Amen.
- Amen. Hva sier han?
- Eirik sier at han vil være i fred.
- Hvor er han?
- Det kan jeg dessverre ikke si. Jeg er lei meg. Men jeg kan ikke si det. Det tilligger de rettigheter en forsvunnet har.
- Hva sier han?
- At han ber om tilgivelse.
- Vi har de siste ti årene forsøkt å få tak i ham for å si at han er tilgitt.
- Jeg vet. Beskjeden er overbragt.
- Hvordan reagerte han?
- Det overstiger mine fullmakter å fortelle.
- Har han det bra?
- Nei.
- Hva mer kan vi gjøre?
- Ingenting. Jeg vil si at… vel. Jeg skulle sagt så mye. Jeg tror dere har gjort nok.
- Kan dere hilse ham?
- Vi skal… jeg skal se hva jeg kan gjøre.
- Hils ham.
- Jeg skal se hva jeg kan gjøre uten at det går ut over mine fullmakter. Farvel.
Kontrapunkt: Dødssynden latskap.
skrevet av Jakob Arvola den 5. mars 2010
De sju dydene, femte del av sju selvstendige fabelfortellinger.
Et kvarter senere.
Butikken er stengt.
Man kan ikke lage kjøttkaker uten løk, gjentar han hele veien til graven. Og han vet at dette er siste gang.
- Pappa. Det er en ting jeg skulle ha sagt deg for lenge siden, sier han og svelger gråten. Gravsteinen er overgrodd med mose og en begynnende bregneskog.
- Og nå skal du høre på meg. Du snakket alltid om hva bestefar hadde lært deg. Om ære og arbeid og nøysomhet. Og alt dette skulle gå i arv, pappa. Men arverekken stanset den dagen jeg sa at jeg var homo. Husker du den dagen, pappa? Ikke? Jeg husker alt. Til og med hva klokken var da nyheten sprakk. Og nå går jeg. Det er dét jeg skulle ha fortalt deg for lenge siden. Det var bare det. Døden er ingen unnskyldning, pappa.
Dette var den dagen Knut skjønte at det er fullt mulig å lage kjøttkaker uten løk.
Kontrapunkt: Dødssynden misunnelse.
skrevet av Jakob Arvola den 5. mars 2010
- Herre min hatt, så fort uken har gått! pleier vi å si.
- Ja, det føles ikke lenge siden det var mandag! svarer vi. Strengt tatt har jo uken ikke krympet. Men det pussige er altså at ofte har vi lik oppfatning av at det er nettopp det den har gjort.
Det finnes så langt ingen vitenskapelige holdepunkter for at tiden rent faktisk går saktere og fortere enn seg selv til tider. Men enkelte frittenkende kvantefysikere har begynt å former surrealistiske tanker: Hva om tiden beveger seg på ulike plan, på ulike nivåer og med ulik hastighet? Finnes det lag på lag av tid? Kan det være forklaringen på at vi fornemmer tiden som omskiftelig? Og her trenger jeg lesernes hjelp. Når opplever du at tiden går sakte, og hvorfor? Og når skulle du ønske at den kunne stanse?
Norge har i sytti år hatt noe veldig få land fortsatt har: et tidssignal. Tidssignalet sendes nå for tiden på NRK P1 nøyaktig klokken 12.59.50 mandag til fredag. Først fem korte bipp. Så et opphold på fem sekunder. Og nøyaktig klokken 13.00 kommer siste bipp. Tidssignalet var ment som et felles norsk referansepunkt for tiden. Var klokken 12, så var den 12 over hele kongeriket. Tiden gikk nøyaktig like fort på Lindesnes som i Gjesvær. Vi var kanskje ulike ellers fra landsende til landsende, men klokkene skulle i det minste gå rett. Men også der er tiden blitt knapp: I gamle dager var tidssignalet tretti sekunder. Selv tidssignalet er altså innhentet av tiden og jaget etter effektivitet. Så derfor tar vi oss tid til å mimre. I lydklippet under får du høre hallomann-legenden Leif Dubards avsindig vakre radiostemme fortelle at klokken er 12 på julaften 1984.
Fotnote: Den som hører lydklippet med headset, kan høre setningene som sies etter tidssignalet på forhånd i bakgrunnen. Årsaken er at klippet er lagret på et gammelt spolebånd. Når et spolebånd blir liggende ubrukt i mange år, smitter mikroskopiske jernspon, altså lydene, fra tapen over i hverandre. Derfor pleide teknikerne i gamle NRK med jevne mellomrom å lufte båndene ved å spole dem fram og tilbake. Det var tider, det.
Stikkord:
livet,
radio
skrevet av Jakob Arvola den 3. mars 2010
De sju dydene, fjerde del av sju selvstendige fabelfortellinger.
Måneden etter.
- Åttifire femti. Med kort?
- Med kort, ja. Åja, er det deg, Vidar? Du fikk jobben her på Narvesen? Supert. Skal vi se.
- Kode og klar.
- Kode og klar, ja. Du trives her?
- Kortet er avvist, står det.
- Neei. Gjør det? Jeg kan prøve igjen.
- Kode og klar.
- Skal vi se, Vidar, skal vi se. Sånn.
- Kortet er fortsatt avvist.
- Men faen. Hva slags dato er det i dag?
- Tiende.
- Faen. Jeg trodde lønna skulle ha… Jaja, jeg…
- Dere andre kan ta neste kasse.
- Vidar, jeg… Er det mulig å skrive opp og komme i morgen?
- Det har jeg dessverre ikke lov til.
- Nei. Nei, selvsagt. Ja, da må jeg bare…
- Du kan låne av meg.
- Vidar, du… du har jo…
- Deltidsjobb, ja.
- Takk. Du, kan du stikke oppom kontoret i morgen, så… ja, så…
- Du sa vel desember?
- Ja. Men kanskje du vil komme nå. Takk, Vidar.
Kontrapunkt: Dødssynden hovmod.
Stikkord:
anger,
desember,
livet
skrevet av Jakob Arvola den 3. mars 2010
De sju dydene, tredje del av sju selvstendige fabelfortellinger.
Tjueseks år senere.
- Hvordan er hun i dag? spør han og ser på pleieren som nettopp har notert ham inn i besøksprotokollen.
- Nja. Så som så. Hun fikk en tablett i formiddag, ser jeg, men det ser ikke ut til å ha hjulpet. Du vet jo hvordan det er nå. Det er ikke så mye vi kan gjøre.
- Nei, svarer han og skritter ut i korridoren. Rommet hennes ligger nederst mot vindeltrappen. Det gamle ubehaget drar gjennom ham som en midtvintersvind; uvisst fra hvor, uvisst hvor lenge. Men den kommer alltid fra mørket. Han går inn med faste steg. Hun sitter på gulvet, tett ved vinduet.
- Hei, mamma. Hvordan er det med deg?
Hun ser foraktelig på ham og hever øyenbrynene. Alltid disse hevede øyenbrynene.
- Jeg skal ikke ha noe, sier hun.
- Hva er det du ikke skal ha?
- Jeg har leksikon, jeg skal ikke ha leksikon. Se her, jeg har leksikon, sier hun og viser fram en sokk.
- Jeg er Sigurd. Bare Sigurd. Du burde legge deg i sengen, mamma.
- Du skal faen ikke fortelle meg hva jeg burde! Ikke prøv deg! Kom deg til helvete unna! Jeg roper på brannmannen! Du er en jævel! Du er jævelen!
- Pappa har tatt med vafler. Se her.
- Jeg har ingen pappa!
- Nei, men jeg har. Se her. Spis nå.
- Hvem er du? Du virker kjent.
- Jeg er sønnen din.
- Åja. Du, ja. Jeg prøvde å drukne deg en gang.
- Ja, du sier så.
- Det er sant.
- Ja, og om så var, så husker jeg det ikke. Du har fortalt det mange ganger, mamma. Mona hilser så mye.
Kvinnen på gulvet kaster pappfatet med vaflene i veggen.
- Jævel.
- Pappa kommer en tur i morgen. Mona og jeg drar til Haukeli nå i vinterferien.
- Jeg har alltid hatet deg.
- Ja, mamma. Du har alltid hatet meg. Og det er først nå du har lov til å si det.
Kontrapunkt: Dødssynden vrede.
Stikkord:
hat,
hjernen
skrevet av Jakob Arvola den 1. mars 2010
De sju dydene, andre del av sju selvstendige fabelfortellinger.
Fem minutter senere.
- Sover han?
- Jeg tror det.
- Han har vondt i kveld.
- Ja. Hva leser du?
- Om bivirkninger.
- Kjære. Kan vi ikke ha én eneste frikveld?
- Det er siste julen vi har ham. Du vet at…
- Ja. Turid, jeg vet alt om leukemi nå.
- Hvorfor ble han sint?
- Han ønsket seg Playstation.
- Tror du vi får delt opp strømregningen i januar?
- Ja. Du gråter.
- Du også.
- Juletreet står skjevt.
Kontrapunkt: Dødssynden fråtseri.
Stikkord:
døden
skrevet av Jakob Arvola den 27. februar 2010
De sju dyder, første del av sju selvstendige fabelfortellinger.
To år senere.
Det ligger et stetoskop sammenrullet på skrivebordet. Kvinnen er nesten blåaktig blek i ansiktet, legen har reist seg og står med ryggen til henne. Det er snøbyger fra vest.
- Hvordan vet du dette, Ove?
- Fordi jeg har snoket i journalen hans. Men han vet det ikke selv enda. Systemet har ikke rukket å sende ut beskjed. Men jeg tenkte at du kunne ha nytte av å vite det.
- Ove. Du og jeg… vi… Det gikk jo ikke lenger.
- Nei, det gikk ikke lenger.
- Jeg har så lyst til å si deg at…
- Jeg vil ikke snakke om det.
Han snur seg fra snøbygene, setter seg ved pulten og noterer på en blokk.
- Når hadde dere sex sist?
- Det er en stund siden. Ove, jeg…
- Hvor lenge?
- Fire måneder.
- Da er du frisk. Han var her selv og tok testen etter en tjenestereise til Chile for tre måneder siden.
- Herregud. Herregud.
- Jeg vil bare for sikkerhets skyld be deg teste deg. Som jeg sa er det fullt mulig å leve i et forhold der partneren har hiv.
- Når får han selv vite det?
Legen kikker på skjermen og henter opp en kalender.
- Onsdag neste uke.
- Ove. Jeg elsket deg alltid.
- Disse brosjyrene gir deg et innblikk i de ulike stadiene i sykdommen.
- Ove.
- Jeg setter opp time på laboratoriet for deg i morgen.
Kontrapunkt: Dødssynden grådighet.
Stikkord:
sex
skrevet av Jakob Arvola den 26. februar 2010
- Filipenser. Det høres definitivt ut som noe man ikke vil ha, sa en kollega av meg. Og jeg er veldig enig. Filipenser har jeg hatt, og det er ikke noe å trakte etter. Hva er det skrekkeligste ordet du vet?
Jeg holdt lenge en knapp på ‘busemann’. Inntil jeg fant ut at busemannen egentlig ikke finnes. Og den største bløffen vi i Nord-Norge har kjørt, ved siden av at vi alltid står han av, er at ‘hæstkuk’ er godt ment og er noe vi bruker som kjælenavn på hverandre. Sorry, men slik har det aldri vært.
Over til leserne.
Stikkord:
Språk
skrevet av Jakob Arvola den 26. februar 2010
- Hallo, skriver.
- Hallo, Jakob.
- Du er ganske ny, du.
- Ja. Du kjøpte meg i forrige uke.
- Jeg vet det. Du heter Brother.
- Eh, ja.
- Fint navn.
- Ehe.
- Du, hvor er Word-dokumentet jeg nettopp skrev ut?
- Word-dokument? Jeg har ikke sett noe word-dokument.
- Det har du. Det står at det står i utskriftskø. Wazzup, Brother?
- Feil med utskrift. Avbryt utskrift og sjekk tilkobling.
- Nå tuller du. Jeg prøver om igjen.
- Skriver ut.
- Det gjør du ikke. Få Word-dokumentet mitt.
- Ordene dine er inni meg. Jeg trenger påfyll. Sjekk arkmaterskuff.
- Du er full.
- Ja.
- Og?
- Jeg er ikke kompatibel med hva som helst. Ok eller avbryt.
- Og jeg bare minner om at du er utbyttbar. Det finnes en angrefristlov. Det finnes fortsatt en Canon.
- Okei, da. Her er det jævla Word-dokumentet. Frr. Frr. Frr.
- Nå skriver du det ut i fjorten eksemplarer. Stans.
- Kan ikke. Frr. Frr. Jeg frr er inne i en skriveprosess. Frr. Det burde du som skriver selv forstå. Frr. Frr.
skrevet av Jakob Arvola den 25. februar 2010
De sju dødssyndene, sjuende del av sju selvstendige fabelfortellinger.
Det er så stille i tingrettssal 4. Stillheten består av flere ubehageligheter: Susingen i ventilasjonsanlegget. Fagdommeren som noterer med kulepenn. Foreldrene på tilhørerbenken der de flytter føttene tett sammen, en tørr hånd som stryker en våt hårlokk til side. Og til sist aktor som trekker pusten før han fortsetter:
- Vi var kommet til det tidspunktet der du kjørte inn i krysset.
Gutten i vitneboksen vrir seg og ser mot forsvareren. Hun ser opp fra en ringperm:
- Ærede rett, dette har min klient svart på før.
- Ærede rett, jeg spør én gang til fordi det er visse ting jeg ikke forstår.
Fagdommeren nikker.
- Du kan fortsette.
- Fint. Takk. Nå skal vi se, Eirik. Nå skal vi se.
Stillheten. Hva skal man fylle den med? Hva er det mer å si?
- Nå skal vi se, Eirik. Du kjørte inn i krysset. Og da svingte du til venstre.
- Ja.
- Og der stod Stine.
- Ja.
- Hvor stod Stine?
- Hun stod midt i veien.
- Ja. Hun stod midt i veien. Hun stod midt i veien, gjorde hun ikke?
- Ja.
- Hvorfor tror du hun stod midt i veien?
Forsvareren sukker.
- Ærlig talt, dette har vi…
- Hvorfor tror du at hun stod midt i veien, Eirik?
- Fordi hun trodde at det var klar veibane.
- Og det var det jo. Hvorfor var det klar veibane, Eirik?
- Ærede rett, dette kan…
- Han kan fortsette.
- Takk. Eirik, det var klar veibane fordi..?
- Fordi jeg ikke blinket til venstre.
- Fordi du ikke blinket til venstre, Eirik. Visste du at Stine hadde hatt om trafikksikkerhet på skolen uken før?
- Nei.
- Vet du hva hun lærte der?
- Nei.
- At bilister som skal svinge bruker blinklys. Stine ble nesten sju år.
- Nå er det nok her! Nå er det jammen nok!
- Han kan fortsette.
- Takk. Hvorfor blinket du ikke, Eirik?
- Jeg vet ikke.
- Du gadd ikke?
- Dommer! Dette er trakassering!
- Han kan fortsette.
- Takk. Det er litt tøft å ikke gidde, er det ikke?
- Nei. Eller. Jeg vet ikke.
- Du vet ikke. Du vet ikke, Eirik. Du vet ikke.
Det er antakelig feil på ventilasjonsanlegget. Det går ujevnt.
skrevet av Jakob Arvola den 24. februar 2010
De sju dødssyndene, sjette del av sju selvstendige fabelfortellinger.
- Knut. Knuut. Sandslottet er ødelagt.
- Næmmen. Igjen? Æsj, det var dumt.
- Det er dumme tyver som har gjort det.
- Ja, det er dumme tyver som har gjort det. Ta med deg Britt, så bygger dere det opp igjen.
- Kan ikke du bli med, Knut?
- Jeg må passe firer-gruppa, jeg. Gå bare, dere.
Det er egentlig ikke så mye annet å si om førskolelærer Knut B enn at han lever for barn. Knut er den mest populære på Knotten barnehage. Han trøster, plastrer skrubbsår, leser merkelige eventyr fra alle verdens land og riker, og han kan synge tostemt med seg selv.
Det som er rart med Knut B. er at ingen har sett ham gråte. Ikke engang i farens begravelse for tre år siden kom det én eneste tåre fra ham. Knut satt på fremste benk, stirret på kistehåndtakene og var hvit i ansiktet. Etter begravelsen hadde han forsvunnet ut av kirken, ingen så ham ved jordpåkastelsen. Men mandag morgen stilte han på jobb på Knotten, hilste god morgen og hvilken dag er det i dag og stablet femten par sko sirlig på plass i tørkeskapet, slik han alltid pleide gjøre før samlingsstunden. Knut B var seg selv igjen.
Kråkene sitter på barnehagegjerdet og skjeller, krangler om en gjenglemt brødskive og flyr sin vei over åsene mens Knut B samler sammen spader og legger dem i skjulet. Enda en dag har gått. Barnehagestyrer Monica S er på tur ut døren og minner ham om foreldremøtet torsdag og roser ham for gitarspillet til formiddagsmaten. Du er så flink, Knut. Du er så flink. Du skulle hatt barn selv, du. Ja, jeg skulle kanskje det. Vi sees i morgen.
Knut B låser døren til avdelingen og husker at han mangler løk. Man kan ikke lage kjøttkaker uten løk. Førskolelærer Knut B setter kursen mot det gjenreiste sandslottet. Man kan ikke lage kjøttkaker. Uten løk. Og for fjerde gang denne uken sparker han istykker sandslottet. De møysommelig formstøpte tårnene flyr inn i krattet som brune klumper, kråkefjærene som omkranser vollgraven knekker, han sparker, ansiktet er hvitt, fraværende, man kan ikke, borggården er med to korte spark pulverisert til alminnelig sand, lage kjøttkaker. Uten løk. Man kan ikke. Lage kjøttkaker. Uten løk.
Stikkord:
fedre,
menn
skrevet av Jakob Arvola den 23. februar 2010
De sju dødssyndene, femte del av sju selvstendige fabelfortellinger.
- Hei, hvor er du?
- Hallo, dette er Frank Joachimsen, jeg skulle snakke med Nina.
- Nina?
- Ja?
- Hvem er dette, sa du?
- Frank Joachimsen, jeg vil gjerne snakke med Nina.
- Åja, Nina, ja. Hun er bortreist akkurat nå.
- Når kommer hun hjem?
- Det er litt… Ja, altså. Mandag, tror jeg. Hva gjelder det?
- Det gjelder min kone, Christin Joachimsen. Tror?
- Hun kommer hjem mandag. Hva handler dette om?
- Det handler om at Christin Joachimsen er død. Ninas nummer lå på mobilen hennes, som jeg nå ringer rundt og varsler hennes kontakter om dødsfallet på.
- Jeg tror… at du… har kommet feil. Nina er ikke her.
- Nei, Trond. Du heter Trond. Jeg vet det. Nina er ikke der. Christin er død. Hun fikk hjerneslag onsdag. Som du vet ble hun trettitre år.
- Jeg vet ikke hva jeg skal si.
- Hvor lenge, Trond?
- Fire… fire år. Ville det vært. Til høsten. Frank, jeg er…
- Da vil jeg se deg i kirken fredag, Trond.
- Hvor vil du ha meg?
- Fritt valg, Trond. Christin reserverte visst ingen faste plasser.
Stikkord:
utroskap
skrevet av Jakob Arvola den 23. februar 2010
De sju dødssyndene, fjerde del av sju selvstendige fabelfortellinger.
- Ragnar, hva er det for noe? Hva var det som skjedde nå? Nå som det er julaften og all ting.
- Dere kjøpte Wii. Wii er teit.
- Hør nå, Ragnar. Kom fram fra dyna. Hør på pappa nå.
- Nei.
- Hva var det du ønsket deg, da?
- Playstation. Jeg sa jo det til dere. Playstation.
- Åh, det visste vi ikke.
- Joho! Det visste dere! Det viss-te de-re! Det viss-te de-re det-så!
- Ikke spark i veggen, Ragnar, vær så snill.
- Jeg få-hå-r al-dri no-e!
- Ikke spark i veggen, Ragnar. Du. Unnskyld. Det er ikke mer enn en måned igjen til bursdagen din. Jeg skal snakke med nissen, jeg. Unnskyld, Ragnar. Unnskyld.
Stikkord:
avhengighet,
jul
skrevet av Jakob Arvola den 21. februar 2010
De sju dødssyndene, tredje del av sju selvstendige fabelfortellinger.
- Mamma, kan vi gjøre det en gang til? Please?
Hun holder tak i armene hans, svømmehallen er full av skrål og plask, og hun kjenner klorlukten som en dampende eim rundt nesen.
- Okei, men bare én gang til, så må vi opp, avtale?
- Avtale! Vi dykker på likt, ikke sant?
- På likt.
- Men du må holde meg.
- Jeg skal holde deg. Er du klar?
- Si én to tre, mamma.
- En. To. Treh!
De forsvinner under vannflaten med et klask. Under vann er det andre lyder. Gledeslydene i hallen er forvridde, de har blitt til groteske rop båret på en bassfylt, ekkoløs frekvens. Hun holder armene hans fast, han ler, og han har alle babyrefleksene intakt: Han kan holde munnen åpen uten problemer. Det stiger bobler opp mot overflaten. Hvor mange år har hun mistet? Fem, eller er det mer? Hun husker plutselig ikke bursdagen hans. Jo, det er fem år. Du har fratatt meg fem år, og flere skal det bli. Boblene stiger, grepet rundt armene hans er fast, han spreller frydefullt. Hvis jeg holder deg litt til blir det med fem år. Tiden kan stanse her. Det vil virke som en ulykke. Blikkene deres står festet i hverandre under vann, klorvannet svir ikke, hun føler seg opprømt, brystvortene har stivnet veldig, hun holder ham fastere, dine lunger er mindre enn mine, jeg kan holde deg fast til dauen tar deg, og alt vil virke som en ulykke, jeg stod på nederste trinnet til et lykkelig liv, vet du det, men jeg lot meg overtale. Jeg bad deg aldri inn i mitt liv. Jeg lot meg overtale. Hun ser det første glimtet av luftmangel ta form som et undervannsgisp, snart blir leppene dine blå, og da er jeg fri. Du vet ikke hva frihet er. Du vet bare hva avhengighet er. Jeg hater deg for din avhengighet. Hun smiler til ham under vann. Neglene hans borer seg inn i midjen hennes. Så slipper hun.
- Oi, mahhamma, dhet vhhar leeenge!
Han hiver etter pusten og ler siklende.
- Ja, nå var du flink! Kom, så går vi hjem, jeg tror pappa har laget vafler!
Stikkord:
døden
skrevet av Jakob Arvola den 20. februar 2010
For en rekke år siden søkte jeg en annen jobb. Jeg ble innkalt til intervju, til og med. Vi satt på redaktørens kontor, som lå høyt i bygningen med utsikt over snødekte åser. Et ekte norsk kongerike av snø. Slik er nordmenns vis. Jeg syntes selv intervjuet gikk riktig så bra. Redaktøren og jeg hadde gode meningsutvekslinger om journalistisk mot, om etikk, om arbeidsmoral og vi utvekslet til og med synspunkter på konkurrenter. Men så kom spørsmålet som til syvende og sist måtte komme:
- Jakob, hva er din holdning til sportsstoff?
I enkelte viktige samtaler kommer det vendepunkter. Stoppesteder der alt kan skje. Dette var et slikt stoppested. Dette var det punktet i samtalen der ordflyten kunne ta et bråstopp, eller bare en pust i bakken for deretter å fortsette med samme muntre tone. Jeg bestemte meg for å være aldeles ærlig. Man lyver verken for nåværende eller framtidige arbeidsgivere, så jeg festet blikket på de snøkledte åsene et øyeblikk, samlet meg, og sa det deretter som det var:
- Vet du, jeg er ikke så glad i sport.
Tausheten som fulgte var skingrende. Redaktøren snudde svingstolen etthundreogåtti grader rundt, og kikket ut vinduet. Jeg på min side av den avbrutte samtalen tenkte: Jaja. Dett var dett. Jeg tror det gikk et helt minutt. Redaktøren strøk seg over skjegget, rettet på brillene, svirret stolen tilbake til blikket mitt og sa med ettertrykk:
- Vet du. Det er ikke jeg heller.
Fotnote: Jeg aner ikke hvem som spilte cupfinale i fotball i 2009. Hvis det fortsatt er cupfinale det heter.
Og det er bare to uker siden jeg skjønte hvem Petter Northug er. Jeg har ikke plass til sport i livet mitt. Jeg beklager. Jeg er komplett sportsidiot.
Stikkord:
alvor,
bekjennelser,
glede
skrevet av Jakob Arvola den 20. februar 2010
De sju dødssyndene, andre del av sju selvstendige fabelfortellinger.
Saksbehandleren på sosialkontoret setter blyanten mot arket.
- Det var en Alfa Romeo, husker jeg rett?
Sosialklient Vidar E. vrir seg i stolen.
- Ja. Nittifiremodell.
- Og du fikk hvor mye for den, sa du?
- Sekstiåtte tusen.
Saksbehandleren noterer. Det er plastblomster i vinduskarmen, standardinnkjøp til alle kommunale kontorer, rød pellargonia.
- Du har tapt firehundreogførtitre tusen på den bilen, Vidar. Det er mye penger, det.
- Ja. Men den har jo egentlig holdt seg ganske bra.
- Nei, den har ikke det, Vidar. Den har ikke det. Og selv er du sekstimodell. Femti år gammel, Vidar. Og du vant i lotto i 1990, husker jeg rett?
- Ja.
- Hvor mye var det, Vidar?
- Tre millioner.
- Nettopp. Tre millioner. Det var mye penger det, Vidar. Den gangen. En halv million brukte du på å kjøpe en Alfa Romeo 164 med V6-motor. Og automatgir.
- Automatgir, ja.
- Javisst. Automatgir var det, Vidar. Du sa opp jobben din som typograf. Og du har ikke arbeidet siden.
- Ikke siden det, nei.
- Og du har levd på lottogevinsten og avkastning av noen fond. Som du investerte i.
- Investerte litt i, ja.
- Men nå er du blakk. Når ble du egentlig blakk, Vidar?
- To år siden.
- Stemmer. Stemmer. Stemmer. Du har mistet mange pensjonspoenger på den tiden som har gått, Vidar. Hele nittitallet. Hele totusentallet. Og du er femti. Sytten år igjen, så er du minstepensjonist, Vidar.
- Sytten år igjen, ja.
Saksbehandleren spisser blyanten.
- Men da sier vi det. Sekstiåtte tusen fikk du for bilen. Det burde du klare deg med til – hvilken dato har vi nå – skal vi si desember? Jeg setter opp en ny time da. Det betyr altså at jeg avslår å gi deg sosialstøtte nå.
- Avslår, ja.
- Vi sees, Vidar. Husk å fortsette å søke jobber, Vidar. Jeg vet at det er en ledig deltidsstilling på Narvesen. Bare som et tips, Vidar.
- Deltidsstilling, ja. Et tips, ja.
Stikkord:
penger
skrevet av Jakob Arvola den 19. februar 2010
De sju dødssyndene, første del av sju selvstendige fabelfortellinger.
Hun ser på ham med en høytidelighet som får ham til å fryse. Han ligger i sengen, skjelver fortsatt ukontrollert, hun sitter på sengekanten og retter på blusen.
- Herregud, sier han og setter seg opp i sengen. Hun snakker formelt og nasalt nå, som den første gangen de møttes for to år siden. Det finnes ingen dirring i stemmen:
- Ja, det var altså den dårlige nyheten. Jeg håper du kan slutte å gråte snart. Ja. Jeg har vært utro i natt, og det var med overlegg og jeg er klink edru. Men så kommer vi altså til den gode nyheten: Jeg har bestemt meg for å tilgi meg selv, så jeg kommer med andre ord ikke til å gå fra deg.
Stikkord:
utroskap
skrevet av Jakob Arvola den 18. februar 2010
Hver morgen de siste ukene på badet, på vei til morgenvakt, har jeg hatt selskap av dere. Dere er antakelig gråspurver, og dere kvitrer iherdig over hylla. Vi ser ikke hverandre, men vi hører hverandre, dere i veggen, og jeg på badet. Man kan godt at det er dere, og ikke jeg, som synger i dusjen. At dere skjøv litt byggemateriale inn ventilsprekken var bare morsomt – det var kanskje en practical joke med det gresstrået som plutselig stod vinkelrett inn over hodet mitt? Men hør. Jeg har et forslag. Skal vi bryte opp? Ta sats og si at noen ganger er gresset grønnere på den andre enden, og at noen fortier det? Andre har jo gjort det før uten å angre. Så hvorfor ikke vi?
Jeg skjønner så godt engstelsen. Dere har, som meg, vært stedbundne så lenge. Dere ble aldri traner, som spiller trompet og legger seg dekadent på sørlig kurs i september for å spise på franske åkre. Og dere ble ikke låvesvaler, som suser med supersonisk fart over sør-afrikanske savanner midtvinters og mauler mark. Nei, dere ble hjemme og spiser husmannskost. Dere er leilendinger – leietakere på livstid bundet til andres velvilje, og tradisjonen tro klager dere ikke. Dere er dem som ser med engstelse opp på gåsetrekket når høsten står frostpustet, trekker vingene tettere mot kroppen og sier: ‘ Nja. Skeptisk. Det er bedre å holde seg ser man er.’
Men så var det dette med å utvide horisonten. Jeg har sett gråspurvene langs boulevardene i Paris. Tilgi meg, men de virker mer tillitsfulle enn dere i distriktene. Mer folkevante. De er fortsatt gråspurver, men de ser deg inn i øynene og er ikke så lettskremte. Ja, jeg vet at det er mye fælt i byene. Og ja, jeg har lest Jens Bjørneboes dikt “Bøndene på Capri ø” om hvilke farer som lurer der sør. Men om vi la alt dette til side. Om vi forsøkte å se litt mer optimistisk på ting. Og gråspurvene langs avenyene der nede i den vakre byen er for meg et bevis på at man ikke trenger å pynte seg med lånte fjær for å være seg selv.
Stikkord:
glede,
oppbrudd,
utferdstrang
skrevet av Jakob Arvola den 15. februar 2010
Papiravisens død er forlengst varslet av bekymrede bransjefolk. Jeg er overbevist om at Dagbladet og Statoil bør snakke sammen i så måte.
Om dette trettifem minutter lange opptrinnet fant sted i Sørkedalsveien eller på Gvarv er egentlig ikke så nøye. Og hva skulle jeg egentlig på en bensinstasjon å gjøre? Jeg sitter selv med et ansvar for å kjøpe mine aviser der det er praktisk vel tilrettelagt for det – om det nå var så nøye for meg å få kjøpt den avisen. Og jeg burde selvsagt skjønt hvor det bar, da bussen på kort matpause-stopp foran meg åpnet dørene. Det tøt ut barn fra alle bussens åpninger, og de var sultne og kom fra fotballturnering. Scenen er herved satt: Dagbladet i stativet fremst ved disken, jeg bakerst, og et fotballag inkludert trener og reservebenk imellom.
Enhver med en viss erfaring med barn – eller som i det minste kan huske hvordan det var å være barn – vet at det mest tidkrevende man kan finne på er å gi en tolvåring valgmuligheter. Og her stod valgmulighetene i kø, i likhet med resten av butikken. Grovt eller fint brød, med eller uten løk, ketchup eller sennep, løk eller ikke løk, og i så fall hvilken løk: Stekt eller rå, eller begge deler, rørt sammen med rekesalat, med eller uten salt og pepper, eller kanskje bare pepper eller bare salt, og skal du ha meny. Hva er meny. Meny er med drikke. Hva slags drikke. Kan jeg ta Kuli istedet for Cola. Ja, men det er meny. Ja, det er sant. Men da skal jeg ha meny. Har dere denne med jordbærsmak. Jeg vil ha en sånn, hva heter en sånn. Er den god. Nei, jeg skulle ikke ha sennep, det var Karsten som skulle ha sennep, jeg skulle ha med grovt brød og uten meny men med litt rekesalat. Karsten. Karsten. Oi, en melkesjokolade. Hvor mye får jeg for trettito kroner.
Et helt fotballag. Med reservebenk og trener. Det ble ikke noe aviskjøp på meg. Jeg gikk da midtbanepartiet i butikken måtte låne småpenger fra keeper helt bakerst. Noen skulle blåst pause eller offside eller hva faen som helst.
Stikkord:
irritasjon,
media
skrevet av Jakob Arvola den 13. februar 2010
Ja, jeg har sett tv-bildene fra Haiti. Og jeg synes det er forferdelig. Jeg har fattet poenget. Men jeg gir deg ikke kontonummeret mitt.
Du brukte forholdsvis lang tid på å spekulere ut en forretningsidé. Og det kan jeg forstå. Det var sikkert mye som måtte organiseres for å skaffe deg en så profesjonelt utseende nettside som den du presenterer i spammen til meg. Jordskjelvet skjedde den 12. januar i år. Og nå er du klar. Du har skaffet deg bilder av ofrene, ikke minst barn. Jeg har undersøkt bildene du har lagt ut. De er ikke dine. Det er svært lett å sjekke via en funksjon i Photoshop, der jeg kan undersøke de såkalte exif-dataene. Jeg vet hvor du har stjålet bildene. Nå legger du dem ut som dine egne og appellerer til min samvittighet. Min skamfølelse.
Jeg vet to ting: Min samvittighet er ren. Og en dag blir du tatt.
Message to a spammer regarding Haiti: Shame on you. Shame on you.
Stikkord:
kynisme
skrevet av Jakob Arvola den 13. februar 2010
Og så var det denne parterapeuten som gikk konkurs, fordi han hadde en svært merkelig og naiv forretningsidé: Han hadde skrevet i annonsen: “Helt fornøyd eller pengene tilbake!” og trodd det beste om folk.
Stikkord:
dialog,
skuffelse
skrevet av Jakob Arvola den 12. februar 2010
Skulle jeg skrive en kjærlighetserklæring til noen foruten kjæresten, måtte det bli til radioen. Gud, som jeg har elsket radioen. Og jeg har fått være med på så mye som jeg er takknemlig for. Å hilse hjemmefra til dem der ute er blant det fineste.
Det er ikke helt klart hvem det var som egentlig oppfant radioen. Teorien om radioen ble først beskrevet i 1873, mens de første eksperimentene ble gjennomført av Heinrich Hertz tretten år senere. Eksperimentene ble mange, og det var ikke før i 1906 at verdens første offisielle kringkasting fant sted, da Reginald Fessenden spilte fele og leste bibelvers over en sender fra Massaschusetts. Det var ikke NRK som var først ute med radio i Norge, men derimot Kringkastingsselskapet AS, som var et privateid foretak som gikk på lufta i 1925. NRK var et faktum i 1933, og resten er historie.
På midten av nittitallet – som forsåvidt på midten av sekstitallet – var frykten stor for at radioen kom til å avgå ved døden. Radio var dustete og gammeldags, utrendy og støvete. Men paradoksalt nok tror jeg at nettet var med på å redde radioen fra gong-gong’en. Ved få tastetrykk kommer nå hele verden inn i skrivekroken her jeg sitter. En av mine radiofavoritter for tiden er en fransk nisjeradiostasjon som bare kjører telefonintervjuer – ett eneste intervju på telefon varer gjerne tjue minutter før neste innringer er klar. Slik går det døgnet rundt. Dårlig radio, vil vi fagfolk si – men utmerket for dem som vil snakke ut, fantastisk for dem som vil holde tråden, og glimrende for språktrening. Jeg spår herved at den gode, lange samtalen vil komme tilbake. Kanskje ikke til radioen, men til menneskers liv.
Så derfor, rykk tilbake til start: Dette med å komme nærmere, dette med å bety noe for noen. Kortbølge-sendingene våre var slik. De satt nemlig der ute et sted, disse lytterne i utlendighet: En utvandret jærbu med kiosk på Hawaii, ei sliten trise fra Gol i lugaren på en Reksten-båt midt i Stillehavet, eller en oppdøl med diplomatisk ærend i Australia. Alle hadde behov for nytt hjemmefra, og det bragte vi dem på kortbølgen fra Norge.
Kortbølgen er selve ur-radioen: Radiobølger med opp til hundre meters lengde (ja, de regnes i meter, man kan ikke se dem, men de kan måles) som reflekteres av spesielle lag i ionosfæren og kan hoppe jorden rundt. Sendingene ble administrert og sendt fra NRK Utenlandssendingen. Jeg var så heldig å få være en av stemmene hjemmefra hver jul. Er ikke dét meningsfull radio, så vet ikke jeg.
NRKs kortbølgesendinger ble lagt ned i 2003. Lydklippet under er fra sendinga til trøndere julen 1949. Hvis du hører riktig, riktig godt etter vil du høre gjennomslag av morsesignaler fra en eller annen nabofrekvens. Det er magisk.
Stikkord:
kjærlighet,
lyd,
radio
skrevet av Jakob Arvola den 12. februar 2010
skrevet av Jakob Arvola den 11. februar 2010
skrevet av Jakob Arvola den 9. februar 2010
skrevet av Jakob Arvola den 7. februar 2010
Jesper Jøtvatn er tjue år gammel og har akkurat kastet sin splitter nye gamer-pc ut av vinduet. Klokken er 0238 natt til torsdag.
Jesper har fortsatt svært høy puls når han kikker ut vinduet og ser datamaskinen, oppløst i ram og løse bokstaver, ligge knust mot hjørnesteinen ved blomsterbedet. Jesper er fortsatt avmektig og himmelropende sint. Hendene skjelver – han var midt i et avgjørende angrep da det fryktelige skjedde: datamaskinen sluttet å virke. Jesper Jøtvatn, tjue år gammel og spillavhengig, hadde sittet foran maskinen med sammenbitt munn og trykket på mustasten med hundreogtjue trykk i minuttet, rett foran nivå sju. Gruntene bak ham satte flammekasterne rett i ryggen hans, ildtungene slikket raspende over murveggene, Jespers høyre pekefinger trykket så raskt at hele underarmen skalv, skjelvingen forplantet seg oppover i skulderbladet, gruntene kom nærmere, porten åpnet seg, control f6, fortere, hamrende museklikk, Jesper ristet, hjertet hamret usammenhengende, munnen hans åpnet seg, to av gruntene kom opp på siden, grep tak i ham, hardere, control f5, for faen, control f5, inn porten, ildtunger, høyre mustast, venstre, venstre, høyre, midtklikk, jaah, åpne porten for faen inn slipp meg inn, venn eller fiende jeg er venn control f4 nei f5 mustast venstre svett faen ikke nei åpne space space space – og så bare zapp.
Det kommer knapt som noen overraskelse at Jesper Jøtvatn ikke leser aviser, verken på nett eller papir. Det har ikke Jesper Jøtvatn interesse av eller tid til. Akkurat denne natten er dét litt synd. For dersom tjue år gamle Jesper Jøtvatn hadde lest lokalavisen Inndølen, avisen som økte mest på Indre Østland under forrige opplagsperiode, ville Jesper under “Kunngjøringer” ha lest at det lokale kraftlaget skulle utføre ordinært vedlikehold på strømnettet denne natten. Strømmen skulle, med værforbehold, kobles ut ved midnatt og komme trygt tilbake klokken 03. Men Jesper Jøtvatn leser verken aviser eller varsel om lavt batterinivå, og det måtte gå som det gikk. Han var som sagt midt i et angrep mot gruntene mens Children of Bodom hamret ut i headsettet. Plutselig ble det svart, og “Follow the reaper” forsvant med et svakt knepp i øregangene. Jesper Jøtvatn ikke bare har en avatar, men han føler seg som en avatar.
Jesper Jøtvatn ble først fryktelig redd. Men redselen varte bare noen få sekunder og gikk deretter over i et raseri som fylte ham med et skrik, et skrik som fra et barn som har lenge igjen til stemmeskiftet, et skrik som sprekker i begge ender av vokalen. Skriket sank ned i magen og ble et avsindig brøl. Han løftet pc’en og kastet den ut av gutteromsvinduet. Denne natten er vinduet av en eller annen grunn åpent og står fastspent i haspen. Pc’en som flyr ut går med millimeter-tilfeldighet klar av glassruten. Tilbake i mørket sitter Jesper Jøtvatn og snøfter rytmisk av raseri. Det verker i hele kroppen, og høyre hånd rister ukontrollert.
Huset er stille. Natten der ute er skremmende svart og virkelig. Et rådyr har flyktet fra åkeren og ut til skogholtet etter braket mot murkanten. Det siver en ukjent lukt av blomster og våt jord inn vinduet. Jesper skyver den veltede Tab Extra-flasken over mot bordkanten og kikker ned. Han må ut og rydde opp, rett og slett kaste den nye maskinen i søpla. Vi må ikke glemme at dette skjer på den kanten av landet der gjenvinning av elektriske komponenter blir regnet som noe stort tøys; søppel er søppel. Derfor: Jesper Jøtvatn står to minutter etterpå i hagen med sin istykkerslåtte datamaskin under armen, åpner søppeldunken og kaster tjuefem tusen kroner resolutt ned blant råtnende potetskrell og aviser han ikke har lest. Vi forlater presens og går over i preteritum: Det voldsomme braket som deretter fylte natten fikk de halvt sovende kornkråkene til å ta til vingene med høye skrik.
Det var vanskelig for politiet å finne vitner til det som videre skjedde, men det ble antatt at strømbruddet hadde ført til at svingen ble liggende i totalt mørke. Til tross for at ulykken hadde skjedd i svingen rett ved familien Jøtvatns hus, hadde ingen i huset hørt noe. Naboen på Tversovergården tre hundre meter unna, en av bygdens storbønder, hadde interessante – men ikke spesielt troverdige – opplysninger å komme med. Han påstod at han hadde sett Jesper Jøtvatn stå ved bilvraket som hadde krøllet seg rundt lyktestolpen. Han påstod til og med at Jesper Jøtvatn hadde stått rolig og sett på den avrevne kroppen til en av bilpassasjerene, snudd seg, slukket utelampen over inngangsdøren og deretter ruslet rolig inn i det sovende huset.
Kraftlaget koblet inn strømmen nøyaktig klokken 03.
Stikkord:
avhengighet
skrevet av Jakob Arvola den 3. februar 2010
Departementsansatt Jon K. er i ferd med å få kjevelåsning. Han har hørt på statssekretæren med hestehalen i snart førtiseks minutter. Klokken går, og selv statsråden begynner å få fredagsblikk. Det er ikke statsråd på slottet denne fredagen, ettersom både Kongen og Kronprinsen har dratt til Bergen på statsbesøk.
Det er noe de er veldig dårlige på i departementet – å skape fredagsstemning når ministeren ikke er i statsråd. Noen prøvde med vafler en gang, men det endte med en krangel om hvem som skulle vaske opp. Nå hviler det en ekstra trykket stemning på kontoret, ettersom siste VG ligger midt på bordet. Overskriften er tydelig trykket i svart mot den hvite legefrakken til lederen i Lægeforeningen: “Opprør i legestanden: Statsråd kalte norske leger for vattnisser”, og Lægeforeningens representant holder en skalpell mot kamera. Statssekretæren er i sluttrunden på et foredrag om hva det var hun egentlig ikke mente at de ikke burde ha sagt. ‘Vattnisser’ var greit, men ’sykefraværets bestevenner’ mener hun var å gå for langt. Statsråden lager drodler på regjeringens brevhode, han har tegnet kalosjer på riksløvens føtter.
Jon K. kjenner plastkortet hennes som en flat pakke på innerlomma. Han vet at hun heter Marielle Anderberg, det står preget i plasten. Han har fremskaffet mobilnummeret hennes, og tekstmeldingen ligger klar under Kladd i mobilen som han nå fikler med i fanget.
Han har to kladdemeldinger liggende, i den øverste står det “Hei, Marielle, du glemte kortet ditt på butikken, jeg stod bak deg i køen da du la det fra deg der vi pakket varene. Jeg heter Jon, og jeg synes du luktet så godt.” Men han har angret seg og skrevet en kladdemelding der det rett og slett står “Hei, du glemte kortet ditt på butikken, jeg plukket det opp, jeg leverer det til butikken i morgen, så kan du hente det der, beste hilsen Jon K.”
- Jon, du som er så fornuftig, hva mener du vi bør gjøre nå? spør statsråden og lager skjegg på riksløven. Statssekretæren kikker på Jon med et snurt blikk og drikker Imsdal.
- Jeg, eh, ja… svarer Jon K.
- Ja? spør statsråden og trekker brillene på nesen.
- Jeg, eh… jeg tror kanskje du bør ta ut en sykemelding, svarer Jon, og trykker ved et uhell avgårde sitt første utkast til tekstmelding.
Denne historien er en fortsettelse på denne historien.
skrevet av Jakob Arvola den 2. februar 2010
Stadig flere foruroligende meldinger om sensur og kontroll av det frie ord kommer fra Kina, Iran og vasallstater der opposisjonen går på gummisåler. Det er å håpe at vi forstår dybden av slike nyheter i 2010. For det fantes en tid da manusforfattere og skuespillere også i Norge måtte trå med kløkt. Leif Juster var ikke bare Lange-Leif, han drev et livsfarlig motstandsarbeid fra scenekanten.
Det er knapt mulig å fatte i dag hva slags kår det frie ord levde under fra april 1940 og fram til maidagene fem år etterpå. Da Vidkun Quisling spaserte inn i NRK, tok over landet og overlot det til tyskerne, startet en intensiv klappjakt på alle frie kulturarbeidere, forfattere og musikere som ikke ville la seg innordne. Problemet med Norge var alle revyscenene, og særskilt i hovedstaden, som i flere årtier i tiden før krigen hadde befestet seg. Publikum forgudet dem, disse revystjernene og cabaretartistene som tilbød folkelig underholdning med snert. Det var ikke mulig, selv for nazistene, bare å stryke naziflagget over kulturen og trylle den vekk. Skuespiller Leif Juster og tekstforfatter Sverre Bævre var blant de allerede etablerte, Juster var tillitsvalgt blant skuespillerne og ble prompte sendt på Grini da skuespillerne nektet å underordne seg i 1941. Der fikk Juster tid til å tenke ut en snedig omvei rundt sensuren.
I mellomtiden gikk de sensurerte revyene og teatrene for glisne benkerader i Oslo. Man kunne tross alt ikke tvinge folk til å gå på forestillingene, det skjønte også nazi-myndighetene. Og da Juster slapp ut to måneder etter arresten, gikk han straks i gang med sitt nye prosjekt, Edderkoppen revyteater. Under tvil og sensur slapp de ham til igjen, og publikum strømmet til salongen. Men nå var tekstene så subtile og tvetydige at ingen andre enn et våkent publikum skjønte dem. Et av de største høydepunktene var sangen “Det er det vi går og venter på”, skrevet av en kløktig Sverre Bævre, og fremført fra scenekanten i 1944 av lange, modige Leif Juster. I salen satt blant andre naziledere som trodde at teksten var en hyllest til en kommende tysk seier. Uforståelig at de ikke skjønte den, for sannheten var jo tvert om. Men den slapp gjennom sensuren.
Leif Juster døde i 1995, tekstforfatter Sverre Bævre levde til 1964. Begge regnes som viktige krefter i kampen for et fritt, norsk ord.
Stikkord:
kultur
skrevet av Jakob Arvola den 29. januar 2010
Ukens søkebegreper er klare. Reglene: Google sender treff til bloggen, og jeg svarer. Vi tar det i noenlunde riktig rekkefølge:
“Gråspurven kort fortelling“: Gråspurven (Passer domesticus) trives svært godt sammen med mennesker. Tillitsfulle små artigkarer og -frøkner som har tilpasset seg et liv med oss. Det er dem du oftest ser i tettbygde strøk. Jeg har et bilde av noen av dem utenfor Nôtre Dame fra august i fjor:
Vi fortsetter med det franske:
“Moulin Rouge høye spark“: Sikter sikkert til en av Paris’ revyscener. Jeg har den svært høyt på ønskelista, men Moulin Rouge er ekstremt dyr. Du kan få billetter til Moulin Rouge i flere kategorier: med og uten sjampanje, med og uten middag, men få med deg forestillingen. Moulin Rouge er opphavet til myten om Frankrike som sparkepikenes land.
“Gullvasking Finnmark“: Forsøk Karasjok kommune, og beveg deg over i Porsanger, er mine stalltips. Det skal visstnok finnes en uoppdaget, enorm gullåre i Finnmark. Den skal strekke seg fra Nordkapp kommune i nord og helt ned i Kautokeino i sør, og videre ned i Finland. Ingen har funnet denne gullåren, men på gullvaskekurset som jeg tok i 1987 ble vi opplært i faget av legendariske Gull-Robert, som har sine egne hemmeligheter. Hvis du skal vaske gull i Finnmark må du søke tillatelse fra Bergmesteren, som sender søknaden din til formell høring til Sametinget. Du har rett til å vaske gull innenfor rimelighetens grenser, men sett deg nøye inn i reglene, og lykke til.
“Bibelvers til ettertanke“: Matteus 10. vers, 34. kapittel: “Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd.”
“Kirkens dobbeltmoral“: Se over.
“Øyeblikkelig nytelse”: Sjokolade eller orgasme, full pott i lotto eller ny jobb. Her bør det være fritt valg.
Så til ukens jodling, som er et utmerket eksempel på at norske mannskor bør fornye seg. Alt dere trenger er to forholdsvis gode tenorer, ro i bassrekkene og en stødig dirigent. Til alle norske mannskor: tenk nytt. Musikken nedenfor fremføres av Jodler-Doppelquartett Bärgfründe og heter “Echo-Jodel”:
Stikkord:
søk,
tøys
skrevet av Jakob Arvola den 29. januar 2010
Altså. Jeg har tenkt på dette med tannlegeskrekk. Egentlig har jeg tenkt like mye på syttitallet som på tannlegeskrekk, og for meg er det én og samme sak. Jeg har kommet fram til at tannlegeskrekken handlet vel så mye om skam, angst for hva tannlegen kunne komme til å si (og faktisk også sa) som om angsten for selve smerten.
Men gjerne for meg, jøss bevares: Det var smerter involvert i ethvert tannlegebesøk før i tiden. Jeg kan huske den lammende, gnistrende følelsen når boret traff nervene. Det var som om noe eksploderte i hodet. Hele kroppen trakk seg sammen i konvulsjoner mens boret gikk og gikk og gikk. Og jeg forstår ikke hvorfor denne smerten var nødvendig. Bedøvende og smertestillende sprøyter og gasser var forlengst oppfunnet, men på syttitallet var det ikke snakk om slikt på de tannlegekontorene jeg frekventerte.
De som har fulgt meg en stund vet at jeg ikke er så glad i syttitallet. Hvis jeg skal strekke meg langt og imøtekommende: Jeg har i alle fall et svært ambivalent forhold til dette tiåret. Ikke synes jeg musikken fra syttitallet er noe særlig bra – ikke i det hele tatt, faktisk. Somrene var heller ikke bedre, slik vi yndet å tro lenge etterpå. TV-programmene var aldeles forferdelige, når man ser dem i reprise i ettertid. Det var kald krig i verden. Det var harsk sild, sur melk og mobbing på skolen. Og så var det disse tannlegene: hvitfrakkede eldre menn med brutale, tørre og oppsprukne fingre og hårete underarmer som førte sløve bor og avla skarpe moralprekner mens man spyttet blod og forholdt seg taus.
Det var nemlig moralpreknene som var verst, ikke smerten i seg. Gikk man til tannlegen med hull, var det fordi man hadde syndet. Man ble kryssforhørt om hvert eneste hull som ble funnet: “Jasså, du har ikke pusset tennene? Hvorfor har du ikke pusset tennene? Du vet hva som skjer dersom du ikke pusser tennene? Tennene dine faller ut, og gjør de det, er det ingenting annet jeg kan gjøre enn å gi deg gebiss. Du vil vel ikke ha gebiss? Du spiser kanskje Fox-karameller? Fox-karameller er nesten det skadeligste som finnes for tennene, du er klar over det? Du er vel ikke en slik som spiser Fox-karameller etter skoletid, du er vel ikke en av dem som stikker på kiosken og kjøper Fox-karameller mens du egentlig burde vært hjemme og spist gulrøtter, er du vel? Neihei? Hvor kommer da disse hullene fra, annet enn fra Fox-karameller?”
Det var et helvetes mas om disse Fox-karamellene. Javisst hatet jeg disse tannlegebesøkene. Hver gang jeg åpnet kjeften, var det ikke annet enn kjeft å få.
Men da åttitallet kom, virket det som om det skjedde noe i verden. Kanskje har det noe med at jeg da bodde i en større by med andre tannleger? Hun het Marie, skoletannlegen på Rosenborg. Og hun var snill. Hun spurte ikke om Fox-karameller, men dyttet bare amalgamen rutinert ned i oppdukkende mål, smilte og visste et og annet om verden. Hun sa ingenting om krembollene fra Rosenborg Dampbakeri, selv om hun visste at vi dro ned og kjøpte dem så snart vi hadde en blå tier i hånden. Ting har en tendens til å jevne seg ut.
Stikkord:
ekkelt,
glede,
smerte
skrevet av Jakob Arvola den 28. januar 2010
Jeg kjenner en mann, en feiende kar, som ikke vil være en pingle.
Jeg husker ham ofte nedtrykt og vár, han tilhørte gruppen ‘de single’.
Hver eneste mandag han klaget sin nød, han hadde vært ute på dans,
ja, dansen gikk drivende svett og rød, men ingen gav ham en sjans.
Det samme gjentok seg år etter år, mannen var fortsatt alene.
Men hør, kjære venner, det kommer en vår, for den som vil grønnes på grene!
“Det gjelder å finne en proaktiv vri”, tenkte min venn der i nøden.
“Singel, det er jeg, men gift skal jeg bli, om så det skal koste meg døden!”
Han gikk til en gullsmed, kjøpte en ring, satte den frekt på sin lanke.
I krig og i kjærlighet finnes det ting man ikke bør skjenke en tanke.
Og lørdagen etter, på dansen på Mo, da skjedde i tiden et skifte.
For kvinner, som menn, ja, det visste man jo, er dypt fascinert av de gifte.
De flokket seg om ham, de danset og lo, han hadde jo ring på sin finger!
Og Undis Beate het kvinnen som dro ham med på et nachspiel hos Inger.
Så han ble sammen med Undis Beate, de havnet hos ham samme natt,
i sengen sang hun en vakker kantate, og kalte ham elskling og skatt.
Historien kunne nok sluttet her, men planen ble endret på stedet,
for Undis Beate var mer enn sær, hun ønsket seg tredobbel glede:
“Jeg ser du er gift, min gode mann, og vi har da funnet en tone!
Jeg synes at vi skal i seng dann og vann, og neste gang: ta med din kone!”
Stikkord:
tøys
skrevet av Jakob Arvola den 24. januar 2010
Ettermiddag og lysgrått, ikke dypblått, som lengre nord i Skandinavia. Mälaren har frosset ordentlig, og da kan stockholmerne, flere hundre, gå søndagstur over frosset ferskvann. Det blir endel snarveier av det i de vestre delene av byen. Det er noe som minner om vår, selv om januar fortsatt ikke er over, og det er enkelte gjenglemte adventsstjerner i vinduer. Det er nok kjøttmeisen som synger fra lønnetrærne.
På Konditori Lyran, bygd i 1867 og drevet som konditori siden 1960-tallet, er det surrende søndagssteming. Selma Lagerlöf skal ha sittet her, Bjørnstjerne Bjørnson, også. Jeg lurer på om han satt her før eller etter at han skrev teksten til “Ja, vi elsker”, som egentlig het “Sang til Norge” da den forlot hans notatbøker i 1869, to år etter at Lyran ble bygd.
I dag, denne søndagen, sitter et sterkt middelaldrende par to bord bortenfor oss. De tegner med fargekritt. Han tegner interiøret på konditoriet med den store lysekronen som henger rett over dem, hun tegner åpenbart ham. De kan ha kjent hverandre svært lenge. Esken han oppbevarer krittstykkene i er velbrukt, den har vært åpnet og lukket mangfoldige ganger, uvisst når første gang. Hun har sakene sine i et penal av nyere dato og en mindre eske. Jeg kan se at de er flinke. Jevnflinke, jevnbyrdige, jevngamle. Kanskje ble esken kjøpt eller laget på sekstitallet? Kanskje rett før Cuba-krisen? Mens skytteldiplomatiet arbeidet rutinert under jorden, presset mellom triggerhappy generaler på den ene siden og paralyserte politikere på den andre, der miksen tilsammen ble lisvfarlig. En Adlai Stevenson eller en den gangen ung Mikhail Gorbatsjov, som ikke engang CIA visste hvem var eller skulle bli – de er ellers ganske raske med analysene sine. Jeg er fascinert av diplomater. Diplomater som jobber under press må være villige til å se på seg selv og omverdenen på et annet vis enn vi andre trenger: “Hvorfor virker mitt land og mitt folk truende for deg? Hva er det ved meg som virker uforsonlig? Hva kan jeg være villig til å diskutere, og hva er det ved deg jeg kan være villig til å leve med?”
Stikkord:
historie,
Stockholm,
storbytanker
skrevet av Jakob Arvola den 22. januar 2010
Jeg ble invitert av Språkrådet og DIFI til å skrive om språk. Vide fullmakter, altså. Jeg valgte å skrive om adjektiver. Adjektivene, disse norsklæreres utskjelte småtasser.
Vi tar oss først tid til en leksikal oppfriskning av hva et adjektiv er. Adjektivet beskriver substantivet. Når du beskriver en bil som blå, er ‘blå’ adjektivet. Adjektivet har den magiske egenskapen at det ikke bare beskriver det du beskriver, men kan også beskrive deg: Dersom du omtaler en film som kjedelig, sier det noe om holdningen din. Du flagger synspunkt. Adjektivet blir i profesjonelle kretser ansett som den objektive journalists verste fiende. Så er da spørsmålet om adjektivet ‘objektiv’ kan, eller bør, brukes om journalister.
Den gamle skolens lærere fortalte oss at en forfatters mest innpåslitne følgesvenn er den såkalte adjektivsjuka: Trangen til å overlesse en tekst med utmalende adjektiver. Det gikk varmgang i rødblyantene på åttitallet der de spankulerte hissig nyspissede langs linjene i stilbøker. Ironisk nok ble mange adjektivrike tekster rettet ved hjelp av nye adjektiver: “Ble ikke denne teksten forholdsvis svulstig?”
Det mest forskrudde skriverådet jeg har sett på lenge, fant jeg i en blogg der forfatteren så sent som i september i fjor fastslo: Når du tror at du har skrevet teksten ferdig, gå gjennom det du har skrevet og stryk minst halvparten av antallet adjektiver. Jeg vil tippe at slike tips har skylden for mange anspente kjever, innestengt fortellerglede og kjedelige tekster. Derfor: Glem slike råd. Språk er ikke matematikk, men musikk. Du kan med god samvittighet se på teksten din som et partitur, der du er allmektig komponist. Matematikerne har fastsatte formler som skal munne ut i fasit, mens du har språkets uendelighetstegn fritt til din disposisjon. Elegant bruk av adjektiver setter smak på leserens tungespiss, og et velplassert adjektiv smører tankebanenes tannhjul.
Du kan også lage dine egne adjektiver: Mens jeg skriver dette er det svært kaldt utenfor vinduet mitt. Å beskrive kulden som ‘blå’ blir for upresist. Jeg føler tvert imot kulden som ’svartsvidd’. Smak på ordet før du avviser det. Får du bilder i hodet? Følelser i huden?
Jeg oppfordrer til økt bruk av gjennomtenkte og velfølte adjektiver. Jeg vil rett og slett at hele språket skal i sirkulasjon og inn i dansen. Da kan ikke dansens mestre, adjektivene, stå som veggpryd og bare se på.
Det er fredag. Hvordan føler du deg? Hvordan ser fredagen ut? Bruk adjektiver – smør tjukt på.
Stikkord:
Språk
skrevet av Jakob Arvola den 20. januar 2010
I nedoverbakke har du alltid oppoverbakke bak deg.
Og forsåvidt også motsatt.
Det kommer vel egentlig an på hvilken vei du har bestemt deg for å stå.
Solen er tilbake nordpå. To måneder mørketid er over.
Stikkord:
glede,
sol,
tenning
skrevet av Jakob Arvola den 18. januar 2010
Den langsomme maten i dag tar fem minutter å forberede og fire timer å steke. Da rekker man en god del tankevirksomhet i mellomtiden. Kjæresten min har lært meg denne dvelende kveldsmaten, og dagens nyhetsbilde fra kulturens verden har lært meg at vi aldri slutter å sette freak-stempel på kulturpersonligheter. Denne gangen er det Jean Sibelius det gjelder.
Du starter med å røre sammen en grøt av olje, samt like deler salt og sukker, tilsatt krydder etter fritt valg. Oregano og basilikum var det jeg valgte i dag. Grøten skal være ganske tykk, og cherrytomatene vendes i blandingen. Så setter du tomatene pent på et bakepapir og setter alt i ovnen, på syttifem grader. Varmluft? Nei. Grill? Nei, nei, nei. Bare syttifem grader midt i ovnen, og så er det fire timer til neste gang ovnsdøra skal åpnes. En del av ventetiden kan du bruke til å skru opp volumet på “Finlandia” og “Karelia-suiten” av Jean Sibelius. Om du tør.
Det er nemlig denne amerikanske musikkprofessoren, Timothy L. Jackson, som mener at Finlands nasjonalkomponist var nazist. Han leflet med herrefolket, påstår Jackson, som viser til at Sibelius blant annet mottok pensjon og opphavsrettighetspenger fra tyskerne. Det er på ingen måte uproblematisk for finlenderne som, da Sovjetunionen tvang landet i kne med seks hundre tusen soldater, måtte kaste ut tyskerne på rekordtid i 1944. Sibelius var forlengst sitt lands ikon.
Finske musikkvitere vil, jeg har nær sagt forutsigbart nok, ikke godta den amerikanske musikkprofessorens slutninger. De på sin side peker på at Jackson verken kan finsk eller svensk, og derfor ikke har kunnet tyde dagbøkene Sibelius etterlot seg. Det verste som kan skje et lands ikon er å bli tilsmusset av historie, enn si legning.
Vi har hatt vår egen Knut Hamsun. Og da forfatter Ove Røsbak tok Alf Prøysens legning ut i det åpne rom i 2004, rant det over for mange, i flere år etterpå. Prøysen, som var vår alles trygge radiostemme, han som diktet om Helene Harefrøken og skrev juleviser til oss – at han var bifil ble for mye å forholde seg til.
Vi har med oss etterkrigstidens sorgløshet og optimisme, men det finnes vedlegg til historien om etterkrigstidens Norge, og flere av disse vedleggene, eller vedhengene, forteller historiene sine i NRK-serien “Rødt, hvitt og skrått” fire mandager på rad. Hvis du setter tomatene på i god tid, rekker du tredje del av serien i kveld med en god porsjon kveldssnacks til. Ventetiden kan brukes til å tenke over et par saker. Som for eksempel om komponister eller forfattere, helter og forbilder, bør forbli på den pidestallen vi satte dem på, eller om de skal få lov til å klatre ned og være som oss.
Stikkord:
ettertanke,
mat
skrevet av Jakob Arvola den 15. januar 2010
Det er ikke bare fordi jodling er morsomt. Det er også fordi jodle-melodier – for oss sproginteresserte – byr på store utfordringer. Melodien dere får høre denne uken har jeg store vansker med å tolke, til tross for ganske omfattende tyskkunnskaper. Jeg begriper rett og slett ikke hva han synger om her. Det er bare en fascinerende studie i en eller annen dialekt. Jeg forstår såpass at det er en eller annen som skal stå på ski. Kan noen få tak i en tolk? Wenche Mühre, er du her?
Tiden er inne for en ny søkeord-runde, det gjør man alltid på fredager, og reglene er som før: Leserne googler, jeg fanger opp søkeordene via adm-verktøyet, gir svar, og belønner deretter alle med en vakker jodlemelodi.
Som overskriften antyder har dere vært skikkelig slemme gutter og piker denne uken. Noen ordentlige fulinger har dere vært. Og det er bare å hoppe i det:
“Sex på badet”: Ja, det er bare å sette igang. Kast ikke bort tiden med å google det. Det kan bli ganske morsomt, også, se neste søkebegrep.
“Det går på rim”: Vel, jeg kan forsøke: “Jeg kommer! Om det er vinter eller sommer! Det går, både høst og vår!” Greit lite dikt å ha i baklomma. Eller på badehylla.
“Fy a meg”: Ja. Fy a meg.
“Skyss i flyplass cdg”: Jeg antar at den som har søkt på dette mener flyplassen Charles de Gaulle i Paris, forkortet CDG. Ganske enkelt: Når du har fått ut bagasjen din og gått gjennom tollen, ta heisen ned til shuttle-toget, som går kontinuerlig, er total ubemannet og datastyrt, og gratis. Hvis du skal videre ned til Paris sentrum går du enten av på stasjonen Roissypôle eller Terminal 2, der RER-linje B starter. RER-togene har andre billettyper enn Metro’en, vær påpasselig når du kjøper billett. Kast ikke billetten, du får bruk for den når du skal gå av og gjennom bommene. Flyplassen står på RER/Metro-kartet avmerket som CDG, og du kan laste kartet ned her.
“Hva skjedde 31. mars 1946″: Dersom Malta hadde vært selvstendig, ville øygruppen hatt nasjonaldag. Dagen før forliste båten «Brattegga» i Lofoten, og 14 mennesker omkom.
“Hva kommer sjøsyke av?”: Sjøsyke kommer av at balansenerven utsettes for gjentatte bevegelser, gjerne i kombinasjon med at synsinntrykket ikke stemmer med opplevelsen av bevegelse. For noen kan det hjelpe å se horisonten under en seilas.
Her er ukens jodling. Den fremføres av – og her må man holde tødlene rett i munnen – Kapelle Lüönd, med vokalist Kaspar Gander. Albumet er “Swiss Mix – 60 Schwyzer Musigtrümpf”. Utenpå coveret er det bilde av en ku påmalt det sveitsiske flagget. Tyd teksten den som kan.
Stikkord:
kunnskap,
musikk,
søk
skrevet av Jakob Arvola den 14. januar 2010
Jeg var innom en stor plateforretning rett før jul. Kassakøen snodde seg som en mangehodet slange rundt i hele lokalet, og flere av kundene hadde ferskpresset vinyl i hendene. Den heteste utgivelsen var Melody Gardots plate “My one and only thrill”, til den avsindige prisen av 200 kroner, femti kroner mer enn cd-utgaven. Og folk vil ha det.
Gjorde dere som meg? Solgte, gav bort, og muligens også kastet, LP-platene som stod kvadratiske og flate i hyllene gjennom en rekke år? En bruktforretning jeg var innom for noen år tilbake hadde akkurat fått inn en hel vegg av pappesker: en platesamler hadde dumpet hele rockehistorien sin for noen hundrelapper. Der stod førsteutgaver av Elvis og klassikere du ikke finner på cd stablet inn blant skistaver og gamle kjøleskap. Den nye, digitale tiden hadde kommet til et hjem, og det var ikke bruk for riller. Kassene med musikkhistorie var stablet fra gulv til tak, og man måtte bokstavelig talt laste dem ned hvis man skulle kjøpe dem.
En nær venn av meg, nå profesjonell musiker i Trøndelag, introduserte meg for Pink Floyd i 1981. På ettermiddagene etter skoletid satt vi på loftsrommet hans i Trondheim mens de sugende, svakt knitrende sporene dunket gjennom høyttalerne: “We don’t need no education, draramtaram, daramtaram, daramtaram”. Det krevde plass å spille musikk; bare Adresseavisen var større målt i kvadrat. Men du verden, for en magisk verden. “No dark sarcasm in the class rooom, draramtaram, daramtaram, daramtaram”. Takk, Morten, for stundene på loftet med platene, knitringen og de gode samtalers tid!
Cd’ene introduserte en ny tid. De ble tidvis markedsført som så slitesterke at man kunne hoppe på dem uten at de tok skade – hva nå dét skulle være godt for. Det viste seg selvsagt å være helt feil. Og det ble spådd en snarlig slutt på vinyl i hyllene. Men med på kjøpet fikk vi også nye bekymringer, for det ble sagt fra påstått velkvalifisert hold at cd’er ikke var evige, likevel. De kunne boble vekk, smelte av seg selv eller bare smuldre bort. Lyden kunne dessuten komme til å forsvinne, ble det sagt: Sakte ville lyden på cd’er fordunste, inntil det en dag ikke ville være mulig å høre noe som helst på dem. De mest dramatiske spådommene var at cd’ene rett og slett kunne komme til å eksplodere.
Jeg kjøpte min første cd i 1988. Den lever i beste velgående: Anne Grete Preus’ “Fullmåne”, med tekster av Jens Bjørneboe, lever og puster fortsatt. På filmklippet under, som jeg lagde i fjor, har jeg bare for nostalgiens skyld lagt på plateknitring. Men jeg innrømmer at dersom cd-samlingen min kommer til å eksplodere, lurer jeg på om det kommer til å skje på én og samme dag: Berlinersymfonikerne med Herbert von Karajan fyker til himmels, tett fulgt av Johnny Cash med Kari Bremnes hakk i hæl. Kan bli en interessant samtale med forsikringsselskapet.
Stikkord:
musikk
skrevet av Jakob Arvola den 11. januar 2010
Og jeg har vært så priviligert å høre en rekke varianter av dem. Derfor skal jeg fortelle om stillheten.
Det finnes teorier om at den absolutte stillhet ikke finnes. Jeg er blant dem som ikke tror på absolutt stillhet, til tross for at man sitter i lydisolerte rom. Jeg har mye erfaring med akkurat det. I et lydtett studio er det tvert imot slik at alle lyder blir forsterket, og du tar mange av lydene med deg inn: Pusten. En svak, svak høyfrekvent tone – en begynnende tinnitus? Ledd som knirker ved selv den minste bevegelse. Lyder man ikke blir kvitt er forresten noe både mennesker som er dypt angrepet av tinnitus, og de som har blitt utsatt for lydtortur, forteller om: Noen av dem har lært seg å skape stillhet. Koble ut og lage en stillhet som ikke finnes.
En gang i tiden gikk vi i studio med såkalt knitrefritt papir: Gult papir i a5-format, der teksten var skrevet på maskin langs langendene av papiret, designet for en knirkefri opplesning av nyheter. Jeg vet ikke om det funket noe særlig. Teksten som var hamret inn i papiret var i alle fall ikke lydløs: Elektriske skrivemaskiner knatret noe infernalsk. En manuell skrivemaskin-bokstav, i seg selv en estetisk skriveopplevelse, sier et kontant ‘fjekk-kafisj’ når den treffer papiret og spretter tilbake i alfabetet, mens en elektrisk bokstav sa ’smækkkkk’ så hele rommet skvatt. I dag kommer ordene ut med et ’svooouuuuiiiiiiii’ fra skriveren. Man kan på et vis si at nyhetene var hardere før.
Stillheten ved havet er en annen type stillhet som godt illustrerer at det ikke finnes klinisk stillhet. Stillheten ved havet er et bilde på stillhet, men den er ikke stillhet. Og det blir sagt at om natten er det stille på landet, og bråk i byen. I beste fall er det en misforståelse, i verste fall distriktspolitisk propaganda. Jeg stod og hørte på stillheten i en storby om natten denne julen, og den er fascinerende: Stillheten er lavfrekvent, mangesidig, susende og trygg – jeg identifiserte en hel rekke lyder som til sammen skapte nattestillheten i storbyen: Fjern trafikk fra europaveien, popler som svaiet fra side til side, bruddstykker av samtaler gjennom gatene, vind som passerte stakittgjerder og plastskjermer på verandaer, klikkelyder fra opphenget til et huskestativ – til forskjell fra hvordan huskestativer låter om dagen. Alt dette til forskjell fra hvordan storbyen er når tusenvis av mennesker våkner samtidig. Det som er stillhet for noen, er bråk for andre. Og gudskjelov motsatt.
Youtube-klippet under her kan virke svært merkelig. Det er en stor prøvelse for hastige mennesker å se på. Opptaket er gjort av BBC, og reporteren forklarer skjematisk hva du får høre – eller snarere ikke høre. John Cage komponerte dette verket i 1952, og fremføringen du ser i klippet fant sted i september 2008. Da BBC spilte verket på radio, grep kringkastingens automatiserte stillhets-knekker inn og sendte popmusikk over stillheten. Det skulle nemlig ikke være stille på eteren. Klippet bør høres med headset. Nyt stillheten, og ta inn inntrykkene. Fortell gjerne om din favorittstillhet.
Stikkord:
livsglede
