Strøkne notater
Det var en gang en krydderimportør som dro til India. Men det ble bare dill.
Og så var det fiskeeksportøren som satset på trål, men endte opp med kredittnota.
Litt morsomt, egentlig, at man vinterfórer rein med høy, mens de egentlig spiser lav.
En sammensvergelse: På svensk uttales ‘appelsinjuice’ ‘appelsinjos’. Ljus på svensk er ljos på nynorsk. Noe å tenke på der.
Det regnet den kvelden. Regnet hadde gått over fra sein ettermiddag, over i grå kveld. Til sist ble også de gule bjørkebladene borte i grått, mørkeblått, og til sist svart. Gatelysene la lyspunkter i det blåsende og våte løvet, vinden satte fart rundt bjørkeleggene, ikke mye, bare nok til at det ble en viftende bevegelse. Jeg hadde sett det så mange ganger før. Men den kvelden ble alle bevegelser, lukter, og alt regn, så mye sterkere.
Det var ei klokke på veggen der på fødeavdelingen. Den gikk ikke riktig. Jeg fikk det for meg at hvis den ikke gikk riktig, var det ingen som kunne vite når du egentlig ble født. Derfor klatret jeg opp på en stol og stilte den klokka. Jeg tror til og med at jeg skiftet batteri.
Det sies at det er en så vakker opplevelse. Jeg har vel stilltiende sittet og hørt på alle nyfrelste fedre og mødre som har glemt epidural og oppkast og åtte centimeter åpning. Det er så vakkert, sier de. Nei, jeg synes ikke det var vakkert. Det var tvert imot voldsomt. Det var vått, det var ustoppelige krefter, det var livet på vei ut i friluft.
Og så var det dette blikket ditt. Jeg var den første som så det. Blikket ditt var svart, øynene hadde vært vant til mørke, du myste, ansiktet uttrykksløst, alt var svarte pupiller som med langsomme sveip søkte i rommet. Så stanset øynene dine i mine i noen få sekunder, svarte, dype og blanke, nye øyne som så at det var et annet liv der, og jeg ble livredd, det var et voldsomt øyeblikk av å være observert, du registrerte et annet liv, så slapp du blikket og var fri. Klokka var rundt 2140. Vakkert? Nei. Men det mest besnærende jeg har opplevd i hele mitt liv, og jeg har aldri glemt det. Siden den kvelden har jeg tenkt på deg hver eneste dag. Siden den kvelden har jeg elsket deg så godt jeg har kunnet. Det var den kvelden klokka begynte å gå. Jeg vet det, for jeg stilte den.
Tilegnet sønnen min, som er 18 år i dag.
- Hallo, kammerat. Psst, kammerat. Harru no småmynt te en gammal sjøulk?
- Nei, tenk at jeg har ikke det. Og jeg skal fortelle deg hvorfor. Det er et jævla mas. Kommer man så i kassa på Rema. Står man så der med lommeboka. Drar man så opp en hundrings. Og har man så betalt. Og da kommer det: Har du femti øre, eller kanskje en krone, eller kanskje en femmer, og så blir man stående der, vrenger lommene, køen stopper opp, hele butikken stopper opp, man vet at man kanskje har femti øre et sted i jakkefóret, joda, man kjenner noe inni der, og ekspeditrisen retter på håret og tygger videre på tyggisen og renser neglene, og det drysser lommerusk over hele gulvet, kvitteringer og småspiker og til og med en narresmokk, hvor faen kom den fra, den skulle man stappet i kjeften på den tyggegummityggende og passe engasjerte kassadamen, der var den, nei, det var en mutter og ikke femti øre, vent, jeg har den snart, jada, bare press på der bak, jeg gjør så godt jeg kan, og snart er det deres tur, og da er det dere som står der og tømmer bukselommer og skjørtekanter for papir og småstein, de må jo ha et gedigent renholdsbudsjett på Rema, alle gulv skal feies rene for den samlede befolknings navlelo og tobakksrusk når dørene stenger for kvelden, og alt på grunn av hundretusenvis av menneskers fortvilte jakt på småmynt, der var den, nei, det var en eurocent, så beklager, jeg har ikke femti øre, nei, ikke engang ei krone, nei. Her har du en hundrings.
- Takk skarru ha, kammerat. Tusen takk. Velsigne deg.
- Kjeften på deg.
- Hva skal vi skrive om, ååååhhh. Åhhhh. Lææærer! Aaaarg!
Sist hørt i femteklasse.
Jeg satt på vindusrekka – jeg har alltid sittet på vindusrekkene – og kastet blikk på den andre av klassens to skriveføre, ei jente med langt hår som luktet Timotei-sjampo. Dette siste kan jeg ikke vite sikkert, for jeg kom aldri på lukthold, men om hun vasket håret i noe (noe hun vel gjorde), må det ha vært Timotei. Alle vasket håret i Timotei på syttitallet. Hvorom allting var: Vi himlet begge stumt med øynene over klagingen fra bakerste benk, over denne evinnelige sutringen fra dem der bak, og vi satte bare i gang. Vi skrev i rasende fart, kikket ut vinduet, skrev videre og videre og videre. Det var aldri noe spørsmål om hva vi skulle skrive om. Herregud, jeg elsket norsktimene. Og senere, litt hårvekst rikere og et stemmeleie lavere, elsket jeg norsktentamenene. Eksamenene. Disse herlige, stumme timene der tyngdelover var opphevet, stillhet rådet, og det var lov å ha med godteri. Jeg så ut av vinduet og hadde alltid kontroll. Hva man skal skrive om? For et dumt spørsmål. Spør heller hva man ikke kan skrive om. Det er ikke mye.
Eller, jo. Jeg kunne ha skrevet mye om tokomponents epoxymaling. Om blandingsforhold, om tørketider som er raskere enn rundetidene til Kay Stenshjemmet var. Og om å ha blandet nøyaktig én desiliter for lite for å klare første runde. Kay Stenshjemmet, du vant riktignok på lengde. Men så føk du heller ikke rundt og skulle rekke kvadratmeter. Mye jeg kunne ha skrevet om det. Men jeg gidder ikke.
Jeg kunne heller ha skrevet om gressløk. Jo, sannelig min hatt, det gjør jeg. Jeg har eid min egen gressløktue i tolv år. Det er en underlig plante, klar til høsting i mai, mens bjørkebladene står måpende og hutrer inne. Det er ikke rart at bjørkene ikke vil springe ut: De ser jo at jeg kommer ut med saks og skjærer i levende grønt, derfor velger de å bli inne en måned til. Men gressløken – den er like blid og kommer ut igjen, vokser seg fyldig og saftig, og der bjørka gir opp i august, gir gressløken seg aldri, aldri, ikke før frosten kommer, da siger den sammen, og du kan høre den hviske ‘i’ll be back’ i triumf.
Og til vintermånedene: Gressløkolje. Legg gressløken i rapsolje, skru til, og som læreren i norsktimene skrev på tavla: La stå. Jo, det finnes da alltid noe man kan skrive om. Ferdig med den saken.
Jeg leste i dag et partibarometer,
nå går jeg bare her og leter og leter
etter ham som kan si hva som skjer her til lands,
trenger jeg egentlig si navnet hans?
Drei litt på knappen, finn en kanal,
hvis jeg snart ikke finner ham, blir jeg gal!
Men puh, jo der var han, i dag som i går,
nå kan jeg sette meg ned med min kaffetår
og endelig skjønne hva barometeret viser,
han forklarer på radio, etter en teaser.
Takk, Dagsnytt Atten, takk alle mann!
Takk for at dere gir meg Arne Strand!
Jeg var nødt til å gå til innkjøp av et hullbor. Hullet som skulle bores, måtte være maks 57 millimeter. Til nød 55, men altså maks 57, stod det i bruksanvisningen på trepakningen med halogenspot’er, som i seg selv var vakuumpakket i hardplast og måtte åpnes med både saks, filetkniv og kjøttøks.
Dette fantastiske hullboret, som du her ser i all sin prakt, måtte kjøpes med en spesialdings som skal monteres på selve hullboret, før hele herligheten settes fast i chuck’en på drillen. Prislappen for dette ene 57 millimeter hullet kom på 414 kroner. Jeg er nå den lykkelige eieren av et hullbor, som bare kan bore 57 millimetershull – og intet annet. Skal jeg bore 60 millimeter, må jeg ut med ytterligere 249 kroner. Og så videre. Og så videre. Det er Bosch som står for denne forretningsideen. Nå har dere et navn på dyret.
Jeg vurderer å starte en slags hull-tjeneste. På et aller annet vis må dette vel lønne seg. Dør til dør skal jeg vandre.
- Unnskyld, frue, De skulle ikke tilfeldigvis trenge et hull på eksakt 57 millimeter?
Eller
- Goddag i stua! Jeg kommer fra Norsk 57, som vi kaller oss. Jeg jobber frilans med å bore opp hull. Ikke hvilke som helst hull, nei, hva tar De oss for? Femtisju millimeter skal det være, det er siste mote i år.
En venn på Twitter forteller at han, på sin side, har et ubrukt hullbor på 73 millimeter liggende. Jeg ser for meg en business her, en hel arbeidsstab med hver sine spesialiteter. Javisst. Det er størrelsen det kommer an å. Vi kunne hatt så mange morsomme julebord.
Og, ja: Både hullboret og tilbehørsdingsen var vakuumpakket i hardplast.
Et nølende festskrift til en femtiåring.
I dag feirer vi femti år med tv i Norge! Du finner masse, masse stoff om det på jubilantens nettsider, og der kan du blant annet høre Hans-Tore snakke halvveis bokmål. Som mange av dere vet, var det ikke tillatt med dialektbasert fremføring i NRKs nyhetssendinger inntil for bare et par år tilbake. Den skansen er nå beseiret etter en opprivende debatt både internt i NRK og ute i offentligheten, anført av vår tidligere språkkonsulent Finn-Erik Vinje på den ene siden og NRKs eget språkutvalg på den andre.
Mens jeg skriver dette, snakker Trond Viggo Torgersen på radio om hvordan det er å lage tv. Han forteller at det er hardt arbeid, og ikke alltid like koselig som på radio. Han kunne ikke sagt det mer presist. Dagen i dag er dagen der mange av oss som har stått foran kamera blir intervjuet. Jeg har lyst til å snakke litt om kabler, om de folkene du ikke ser, og dem som står i all slags vær og gir deg bildene som kan zappes vekk med et eneste klikk på fjernkontrollen.
Mars i år, Tana i Finnmark. NRK satser offensivt på å dekke Finnmarksløpet, Europas lengste hundeløp. Vi har etablert oss med utestudio i en lekkert designet iskulisse, perfekt lyssatt. Anne Rimmen er klar til sending. Slik så det ut for seerne, hvis du ser bort fra kamera som du normalt ikke ser. Vi hadde fått laget et fantastisk spesialdesignet studio i is og snø. Vakkert, ikke sant? Det som kanskje ikke kommer klart nok fram, er at det er 32 minus. I hver sending skulle det brenne et bål, noncalant plassert i venstre bildekant, som den største selvfølgelighet. Men jeg kan si et og annet om bjørkeved kjøpt på Shell. Den er ikke spesielt tørr. Vi hadde en hel del bry med det bålet. Enten røk det som en indianerlandsby på krigsstien, eller så ulmet det som i Arbeiderpartiet før et landsmøte. Men de fikk det til, disse fantastiske ståpå-menneskene bak som aldri gir seg. De gav jernet, fyrte og slukket, blåste og svor. Men fyr ble det.
Vi hadde også hunder der. To trekkhunder som skulle fungere som kulisser, bare ligge stille og være deilige. Men hunder på sending er en risikosport. Hunder hyler og uler. De fjerter og gulper og spyr. Og de går umotiverte turer. Hunder går alltid turer, de skal alltid et eller annet sted. Rett før jeg skulle på direkten en av disse dagene fant en av dem ut at han skulle ule. Det ville tatt oppmerksomheten vekk fra meg og budskapet, og det vil man jo ikke. Men hunder er usedvanlig dumme, tåpelige og lettlurte dyr, så et elgbein gjør enhver hund rolig. Det sørget bakkemannskapet for. Så, derfor, ingen uling mer, bare en lydig hund, perfekt som staffasje, stolpet til bakken i solid is. Alt takket være dem du aldri ser. Og de strakk kabler.
Kablene, ja. Her ser du noen av dem under Finnmarksløpet. Under enhver tv-produksjon er det alltid en rekke kabler. Ikke bare skal de funke, men de skal også sitte koblet nøyaktig der de skal. Det er kilometervis av dem. Bildekabler og lydkabler, styringskabler og kommunikasjonskabler, firetråds- og totrådskabler, telefon- og fakskabler, datakabler og kabler til regi i Oslo og Bergen og Stavanger og Trondheim, og alltid en kabel som må fikses og sikres. Javisst, sikres, og også bevoktes. Det finnes alltid noen der ute som vil klippe en kabel: En misfornøyd lisensbetaler, en som ikke er enig i programmets budskap, eller noen som gjennom førti år har opparbeidet seg en aggresjon mot værmeldingen. Folk klipper faktisk kabler med den begrunnelsen. Disse kabelklipperne er i mindretall, men de finnes. Dess verre er det med mer normal feil: Kabler som er feilkoblet, kobbertråder som er slitt, kabler som er analoge når de burde vært digitale, optiske kabler, utgåtte kabler og sterkstrømskabler som skulle vært svakstrømskabler. Og nei: Vi bruker ikke scart. Men vi fryser.
Slik så en av fotografenes fottøy ut under Finnmarksløpet. Praktisk, velprøvet og fungerende. Dette er en NRK-medarbeiders hverdag mange måneder i året. Det er essensen av et yrkesmenneskes erfaring gjennom årtier. Goretex til sitt bruk, urfolks erfaringer ellers. Dette fottøyet har også sin fordel for deg som seer: Du hører dem ikke, alle disse fottrinnene på ordre fra regi, kamera 2 høyre, litt til, så ja, stans, og alt du ser er en liten innzoom, en liten bevegelse på tv’n, du lurer på hva som skjer, litt mer til venstre, få se, få se, flytt deg litt, og vi vet at du sitter der i sofaen og ber oss flytte oss, men vi venter, for dette er dramaturgi, dette er tv på sitt beste, det er dette som gjør at du ikke går til TV2. Ja, vi skal zooome ut, men bare hvis du blir sittende, vi vet hva du vil ha, dette er femti års opparbeidet fagkunnskap. Du skal få se. Men det er vi som bestemmer, dette heter dramaturgi. Og vi vet at du sitter der.
Og jeg elsker det. Jeg elsker denne frysingen ute på settet, jeg elsker fagkunnskapen som er formsydd for at du skal sitte der og ville ha mer, mer, mer. Jeg elsker å ha vært en del av dette maskineriet, og the show som must go on and on and on. Jeg elsker følelsen i studio når jeg jeg har sølt et helt glass vann i en monitor på en valgsending mens et innslag går, og alt bakkemannskapet sier er “slapp av, vi ordner det”, og når innslaget er over kan du som ser ikke se annet enn en kontrollert programleder som fortsetter. The show goes on and on and on. Sendingene slutter aldri. De gjorde det før, men de gjør det aldri nå.
For meg er fjernsynet mer enn underholdning. Det er en kultur, en oppvekst, en barndom. Da jeg ble profesjonell tv-medarbeider ble det frysing, svett sminke, tårer, krangler, medarbeidersamtaler, seertall og memorering av introer, ikke bare Bilde-For-Bilde, mens også samarbeid med Roald Øyen og bildeklipp og seertall og værsgod og har vi det vi skal ha. Tv i Norge er historien om blodslit og en evinnelig frysing. Og jeg er så takknemlig. Jeg er takknemlig for at jeg fikk være del av historien og jakten på bildene og seere.
Javisst, jeg er kritisk, til det meste. Jeg er kritisk til de av dere som ser tv som fiksjon, og til de av dere som ser tv som virkelighet. De som bare ser fiksjonen, ser bare kjendisene. Men de ser heller ikke den stadige uroen og blikkene på t-banen, eller hvorfor mange av mine kolleger har hemmelig telefonnummer. De ser heller ikke den stadige uroen på redaksjonsmøtene over andres seertall, over uroen for egen arbeidsplass og personlige økonomi. De som bare ser virkeligheten kan heller ikke se arbeidslistene, den stadige uroen i arbeidsplanene, frykten for konkurrentene, frykten for å bli mislikt. Frykten for at du skal ringe inn og si at du ikke liker oss. Men jeg er bekymret for mer: For deg som skrur på tv som en bakgrunn. For deg som tror at dette er ren underholdning, og som var blant de tusenvis av barn mellom 8 og 12 år som så reprisen av Big Brother kl 01 om natten. Hvor var foreldrene dine? Ikke nekt, vi har statistikk, vi vet hvem du var. Det var ikke slik vi ville ha det. Vi tenker også på deg som ikke synes det er morsomt med en full mann som snubler på lillejulaftens kveld på gulvet i rus, mens alt du vil er at mamma ikke skal røyke hasj i morgen. Og alle vi andre kaller det tv-tradisjon.
I dag skal du kose deg med femti år med en fri tv i et fritt Norge. Du har selv kunnet velge tv-tilbudet på NRK1, og det er mye å glede seg til. Akkurat nå, mens jeg skriver, forteller Erik Bye om pionértiden. Glem den ikke, den er gull verdt. Erik, det hender jeg savner deg.
Skrevet i dyp takknemlighet over å ha fått være med på tjueen av de femti. Fortell gjerne om din beste tv-opplevelse.
(Kosekose-radiostemme på bokmål med trykk på alle verdiord som tenkes kan. Vi gjør oppmerksom på at denne leksjonen er uredigert.)
Hallo, alle sammen, så er vi klar for siste del av dette kurset i nordnorske fraser og myter! Kurset gir deg rett til førti studiepoeng, studielånsnedskriving og generell rett til multeplukking. Er du klar med penn, papir og kaffekoppen?
(pause for at lytterne skal svare ja)
Fint! Da går vi i gang! I denne leksjonen skal vi snakke om oljeboring i nord, og vi skal såvidt også innom motorferdsel i utmark. Du blir også kjent med Geir Leif, en sunnmøring som driver snurrevad-fiske på Nordkappbanken. Og blir det tid på slutten, skal vi innom holdninger til urfolkskonvensjonen, også kalt ILO-konvensjonen nummer 169.
(en dør smelles opp, produsenten kommer inn)
Nei, nei, nei, nei! Kutt! Dette har vi snakket om før! Dette kan du ikke si!
(Programlederen forurettet, mørk kosestemme forsvunnet, erstattet med pinglestemme fra Hattfjelldal)
Du ska’kje vør å bry deg!
(Produsenten)
Kursopplegget er støttet av Landsdelsutvalget for Nord-Norge og Nord-Trøndelag og skal være ukontroversielt, passe vassent og passe svevende. Vi kan ikke avvike fra statuttene, og det vet du!
(Skjelvende underleppe på programleder som ser i bordplaten)
Ke ska e snakk om då?
(Produsent sukker)
Snakk om gjestfrihet, begrepet hæstkuk, om at vi står den av og slike ting. Så. Da er vi klar for ny tagning.
(Programleder gråter)
Søringjævel. Du ska’kje vør å vær så hærsjlig.
(Produsent hever pekefinger)
Pass deg. Husk hvor du kom fra før vi i det offentlige plukket deg opp fra rennesteinen. Klar? Oooog værsss’god!
(Halvveis entusiastisk radiostemme, litt tett i nesen, i bakgrunnen synger Kirsti Sparboe)
Da er vi kommet fram til siste del av dette kurset i nordnorske myter og fraser. Bestått kurs gir deg lavere skatt, økt barnetrygd, og diverse andre unntak fra å bidra til fellesskapet. Er du klar?
(pause)
Fint! Da går vi i gang! Vi skal i denne siste delen gjøre noen skriftlige oppgaver.
(pip)
Hvem snakket om at det skulle bli lys i husan?
a)Arthur Arntzen, og da flirte æ så æ skreik
b)Helga Pedersen, men kor e ho i dag?
c) Elkjøp
Hvem sa at det går an å leve av fiskeri, bare man driver rasjonelt og målrettet?
a) Møringan
b) Arthur Arntzen, og da flirte æ så æ skreik
c) Jens Stoltenberg, og se bare korsen det gikk
Hvem snakket om at vi må satse offensivt på alle flanker i nord?
a) Jonas Gahr Støre, den pratmakarn
b) Egil Drillo Olsen
c) Arthur Arntzen, og da flirte æ så æ skreik
(pip)
(Passe engasjert radiostemme)
Og bestod du disse tre kursmodulene er du godt skikket for et liv i nord! Glem ikke det gode humøret, og husk: Vi står han av!
(Meget entusiastisk radiostemme med sterkt overdrevet trykk på verdiord)
Hei og velkommen til andre del av dette kurset i nordnorske fraser og myter! Dette kurset er for deg som vil gli sømløst inn i det nordnorske samfunnet, og gir deg førti studiepoeng samt rett til nedskriving av studielånet etter gitte regler. Er du klar?
(Pause for at lytterne skal svare ja)
Bra! Da går vi i gang. Leksjon to, side to, eksempel to. Du har lyktes i å komme gjennom til stedets pizzasjappe. Følgende dialog utspiller seg mellom deg og ekspeditøren:
(pip)
- Hei, jeg skulle bestille en pizza.
- Jaha.
- Ja?
- Ja, ka slags pizza?
- Jeg skal ha en ganske sterk, med ananas, banan, curry, kjøtt og paprika.
- Banan??
- Ja?
- Det bruke vi ikke her.
- Men kan jeg få det?
- Med banan?
- Ja.
- Da må æ ut og kjøpe banan. Kanskje i morra.
- I morgen??
- Rema e stengt.
- Jaha. Ja, da får det bli uten banan. Men curry har dere?
- Vi har grillkrydder.
- Er det curry i den?
- Vent. Æ må læse.
- Hallo?
(et minutt pause)
- Hallo?
- Ja?
- Ja? Hallo?
- Ja, hallo??
- Det er meg igjen.
- Ja, ka du vil?
- Ja, hallo? Ja, var det curry i den?
- Nei.
- Neivel. Men så var det kjøttet. Hva har dere?
- Biffsnadderkjøtt.
- Det er ganske seigt, er det ikke?
- Rema e stengt, sa æ.
- Javel. Da får det bli det. Og hva koster pizzaen?
- To hundre og trædve krona.
- Hva??? I Oslo koster det åtti.
- Så fær te Oslo, da. Skal du ha pizza?
- Ja. Hvor lenge er det til den er ferdig?
- En times tid.
- Hallo, du. Det tar vel bare maks et kvarter? Dere er jo bare hundre meter nedi gata?
- En time.
- Hvis jeg henter den selv?
- En time, da også.
- Jaha. Og da skal den til Storveien 3. Det er andre etasje, du går inn i…
- Æ vet kor det e.
(klikk)
(pip)
(trøstende stemme)
Oisann. Dette gikk ikke så bra. Men vi skal gi deg svaret på hvordan denne samtalen kunne gått så meget bedre. Er du klar?
(pause)
Bra! Da tar vi den korrigerte dialogen.
(pip)
- Hei, jeg skal ha en pizza nummer to.
- Te?
- Storveien 3.
(klikk)
(pip)
(Entusiasme)
Men dette var da ikke så vanskelig?
(Pause)
Nei, ikke sant! Øv på denne dialogen til i morgen.
(Økt entusiasme)
Og som de sier nordpå: Vi står han av!
(Pedagogisk riktig radiostemme med overdreven entusiasme og barnehageaktig trykk på verdiord)
Velkommen til dette kurset i nordnorske fraser og myter. Dette kurset er i tre deler og gir deg førti vekttall studiepoeng samt rett til nedskriving av studielånet etter gitte regler. Det er til hjelp for deg om du sitter med penn, papir og tålmodighet.
(Økt entusiasme)
Er du klar?
(Pause for at lytterne skal kunne svare ja)
Fint. Da går vi i gang. Leksjon én, side én, eksempel én.
Du står på kiosken, og du hører følgende dialog mellom to kvinner:
(pip)
- Nå ka.
- Nå. Ja. Og du?
- Nå. Ja.
- Han va hard i natt.
- Ja. Hos dæ åsså?
- Ja. Men han blei stygg i morres.
- Æ håpe han bli bedre i morra. Nå hei.
- Nå hei.
(pip)
(Pedagogisk stemme)
Denne dialogen kan virke både fremmedartet og støtende. Men vi skal forklare. Her kommer dialogen i oversatt versjon.
(pip)
- Heisann, trivelig å se deg! Hvordan står det til?
- Heihei! Jotakk, bare bra! Og du?
- Finfint!
- Hjelpe og trøste, det blåste fryktelig i natt!
- Javisst! Var det like ille ute hos deg?
- Ja, men det ble faktisk enda verre utpå morgenkvisten.
- Vi får krysse fingrene og håpe på bedre vær i morgen. Jeg må stikke nå, men det var trivelig å sees!
- Takk det samme, vi snakkes!
(pip)
(Pedagogisk og lett imperativ stemme)
Øv på denne dialogen til i morgen.
(Entusiastisk)
Og som man sier nordpå: Vi står han av!
Det står her i avisen at en spesiell type musling ikke bør spises i Sør-Norge. Effekten av å spise den kan være permanent hukommelsestap.
- Ja, vi kan konstatere matforgiftning. Hva har du spist det siste døgnet?
- Aner ikke.
Tjueni grader i skyggen. Jeg raller. Det står her i avisene at polisen smelter. Og dette har de altså visst hele tiden. Jeg kan bare med min beste vilje ikke forstå hvorfor vi ikke mye tidligere har fått vite sannheten om politimangelen i distriktene. En av naboene får en telefon.
- Hei, lille venn. Hvor er du, da? Åja, på landet. Så fint. Hvor er pappa, da? Åja, er han også på landet? Så fint.
På en tur til Danmark en gang besøkte jeg et vanntårn. Tårnet var bygget fordi vanntrykket i området var for dårlig, terrenget var for flatt. Men jeg skjønte ikke hvordan de da greide å få vann opp i tårnet. Skal jeg spise is først, og deretter jordbær, eller er det en øl der borte som speiler seg i varmedisen? Naboen med telefonsamtalen halvveis hvisker ned til meg.
- Hallo der nede, kan du høre meg?
- Ja?
- Det er en rømt fange der oppe, hun har rømt fra et fengsel.
- Jasså?
- Det er hun som gjør alt dette.
- Gjør hva?
- Hun skal ikke være der. Hun er en rømt fange.
Så tar hun med seg kaffekoppen og rusler inn igjen.
Antakelig kommer det regn til kvelden. Dette voldsomme, styrtende, loddrette regnet som bare plutselig er der, de store trekronene kommer til å hvese og suse. Det er delte meninger om det lønner seg å springe eller gå gjennom styrtregn. Folk har gjort forsøk, det er laget tv-reportasjer om slikt. Resultatene av forsøkene peker ikke i noen entydig retning. Det tar åtte minutter for sollyset og varmen å nå jordkloden og huden. Hvis man føler at man holder på å bli solbrent, burde man altså gitt seg for åtte minutter siden. Er åtte minutter nåh eller… nåh? Det er noe å tenke på. Eller kanskje ikke.
Det jobbes overtid i kontorene til Statens Havarikommisjon for Transport, avdeling Luftfart, på Lillestrøm. Inspektør Halvorsen lener seg forover, kaster kulepennen i bordet og pruster gjennom barten:
- Vi må ta dette én gang til, kaptein Ulriksen. Eller snarere forhenværende kaptein Ulriksen. Flygesjefen i Widerøe har meddelt deg at du har mistet jobben med øyeblikkelig virkning, er ikke det korrekt, Ulriksen?
- Han har ikke meddelt det, han har skreket det i telefonen, ja, svarer Ulriksen og børster støv av jakkekragen.
- Widerøes avgjørelse blir til fulle støttet av oss, det kan du ete vinklene dine på, Ulriksen. Men vi skal ta dette én gang til. Du var altså på innflyging med Widerøes rute WF957 fra Hammerfest til Berlevåg. Du hadde forlatt Båtsfjord. Maskinen var en Dash 8 100.
- Nydelig maskin.
- Vi etterforsker dette som en nestenulykke, Ulriksen. Tørk av deg det fliret. Du er 59 år, uteksaminert fra Luftforsvaret i 1968, har fløyet sivilt siden 1974.
- Kjedelig, kjedelig, kjedelig.
- Hold kjeft, Ulriksen. Du var på innflyging til Berlevåg, klokken var 2254, om bord hadde du sju passasjerer.
- Sju pax, styrmann Hansson, kabinbesetning Yvonne Ellefsen, hundreogtjue kilo gods og én hund i cargo, ja.
- Hunden kommer jeg tilbake til. Du er altså på innflyging. Up wind leg, alt går normalt. Men som vi allerede har hørt av opptakene fra cockpit griper du plutselig mikrofonen, trykker inn knappen og sier ‘Hallo, this is the kæpten, spenn fast setebeltene, for her skarre bli tivoli’.
- Javisst.
- Så tar du spaken og trekker flyet opp i loop.
- En perfekt loop, ja.
- Du tar en Dash 8 opp i loop, med sju pax, en uvitende styrmann og en skrekkslagen flyvertinne, som plutselig henger oppned i beltet og hyler.
- Flyvertinner nå til dags.
- Oppe i loopen, Ulriksen, hører vi av opptakene at du roper ‘jippi, jippi, jippi’ i mikrofonen. Og så er det en gurglende lyd.
- Styrmannen som spyr.
- Ulriksen, på Berlevåg lufthavn kjørte de brannbilene ut på rullebanen.
- Overreaksjon. Vi landet perfekt.
- Så var det hunden i lasterommet.
- En collie, var det ikke?
- Ja. Den har ikke hatt avføring på fem dager, og kan bare si ‘fjoff, fjoff ‘. Les, her er utskrift av søksmålet.
- Hadde vært enklere å satse på kanarifugl.
- Ulriksen, du er ferdig som flyger, du.
- Fjoff, fjoff.
Inspirert av en samtale om hva man skulle gjort om man vant ti millioner. Hva ville du gjort?
Jeg kjenner en fyr. Vi kan kalle ham Tom. Jovisst. Vi kaller ham Tom. Hei, Tom. Nettopp kommet tilbake fra ferie og gode greier. Hvordan har du det?
Tja.
Tja? Bare Tja? Du har jo akkurat kommet hjem fra tidenes sommer, Tom! Danmarksferie, og avsluttet med en uke på Sørlandet. Du kan ikke bare si tja!
Joda. Gikk greit nok det.
Du dro jo avgårde med alle tiders feriepenge-utbetaling på konto. Og sammen med konas pott hadde dere jo det ganske fett!
Joda. Det er ikke det.
Ungene kunne få det de pekte på. Tivoli og bading og is og – dette var vel lykken, Tom?
Joda. Jovisst. Det er ikke det.
Så hva er det da, Tom?
Vet ikke. Føler meg litt… tom.
Hehe. Den var god, Tom. Ordspill og greier. Du har sannelig fått overskudd i sommer, hører jeg! Høhø! Du Tom, du Tom! Alltid en god replikk på lager!
Nei, seriøst. Jeg trodde vi skulle… tja, du vet.
Nei.
Komme nærmere hverandre, lissom.
Hvordan nærmere da?
Ja, litt sånn som vi snakket om… jeg mener, som jeg tenkte, etter påske.
Du hadde da tidenes påskeferie også, Tom?
Nja. Jo. Men du vet. Det var litt sånn… stress. Påsken var et mas. Så vi… jeg, trodde at sommeren skulle bli litt bedre.
Bedre? På hvilken måte?
At vi skulle kunne senke skuldrene og snakke om de viktige tingene.
Som hva da?
Kjærligheten. Samhørigheten. Bare være sammen, lissom.
Nå tuller du, Tom. Du er da vel lykkelig, du?
Nja.
Neimmen Tom. Kom igjen, da. Du fikk jo ta ut alle fem ferieukene dine, på ett brett. Alt klaffet. Været, pengene. Glade unger. Brun kone. Du må da være fornøyd, Tom?
Ja, når du sier det så.
Dere husker vel de gamle kassettbåndene. Det var om å gjøre å sitte klar med pauseknappen mens Vidar talte mentometer-stemmer og hadde neste plate klar på tallerkenen. En av dem var “First we take Manhattan”. Det var nok en og annen hockeysveis som ristet på hodet og lurte på hva en gammel mann hadde på hitlistene å gjøre. Men det var da. Jeg fikk den nådegaven å oppleve ham live i går, og det var ikke en eneste mentometerknapp å høre.
- Jeg vet ikke når vi neste gang er på disse kantene, så vi får heller gi alt vi har nå, sa snart 76 år gamle Leonard Cohen etter å ha åpnet med “Dance me to the end of love”. I følge Globens pressetjeneste nå mandag var vi drøyt 11 500 i går som hørte ham si det. Det er en lyd jeg gjerne skulle hatt i mitt private lydarkiv: Lyden av elleve tusen fem hundre mennesker som lytter når Leonard Cohen snakker. Lyden av den ru, durende bassgangen i stemmen hans, og den uvirkelige følelsen av intimkonsert i en av Skandinavias største konserthaller. Og det er sant som han sier. Han vet ikke når det blir en neste gang. Eller om.
Det var egentlig rått parti den gangen i mentometer-knappenes tid. Han var fengende, men ikke spesielt tilgjengelig. Faktum var at Cohens materiale i stor grad var preget av hans mange tiår lange depresjon. Javisst er hans United Hearts Tour også en “hitparade”, som Dagbladet skrev etter Oslo-konserten lørdag, men i liten grad blir tekstene hans tolket og satt i sin sammenheng av anmeldere. Jeg har funnet noen få bloggere på verdensbasis som fortsatt kan analysere Cohen, som vet at tekstene er avtrykk etter et levd liv, skrevet på forblåste topper av motbakker der det finnes to veier ned. I et intervju med The Observer den 14. oktober 2001 forteller Cohen at depresjonen slapp taket to år tidligere. Da var mye av poesien vi får del i under dagens turné allerede skrevet i ildskrift og risset dypt i rillene med ettertrykkelig bass.
Jeg lurer på hva jeg skal fremheve fra gårsdagen. Kanskje “Bird on a wire” eller “Anthem” fremført i knestående. Eller “Tower of song” ved et enkelt keyboard assistert av de dypt begavede The Webb Sisters og Sharon Robinson: Hvis du klikker på denne Youtube-lenken, fra London-konserten, får du et godt bilde av hvordan det var på Globen i går kveld.
Det er fortsatt muligheter for å oppleve legenden med bassrøsten, men du må reise etter ham: Berlin den 18. august, Marseille 21. september eller Stuttgart 1. oktober er noen realistiske alternativer. Turneen avsluttes på den andre enden av kloden, i Phnom Penh i Kambodsja den 27. november. Ikke gå når han sier at det er over. Han har rundt regnet sju ekstranumre i ermet.
Leonard Cohens band:
Roscoe Beck (musikalsk leder, elektrisk bass, kontrabass, vokal)
Rafael Bernardo Gayol (trommer og perkusjon)
Neil Larsen (keyboard, akkordeon, messing)
Javier Mas (akustiske strenger)
Bob Metzger (diverse gitar)
Dino Soldo (blåsere, munnspill, keyboard, gitar)
Sharon Robinson (vokal og musikalsk samarbeidspartner)
The Webb Sisters (kor og solo)
Jeg så deg i køen i går,
du hadde nyklippet, rufsete hår
og greier.
Du bløffet og smilte som før,
men jeg vet at du går rundt min dør
og feier.
Jeg ser at du går der på vakt,
du håper at smilet har bragt
deg seier.
Du ville sagt: “Hei, er det deg?”
Men sorry, det var ikke meg.
Jeg har gått
andre veier.
Jeg hørte et intervju med ham på Sveriges Radio i desember i fjor. Statsminister Fredrik Reinfeldt hadde akkurat kommet tilbake fra klimamøtet i København, og han var ikke nådig: Reinfeldt, en av de mer beherskede i Moderaterna, sluttet seg til miljøvernernes dom over verdenslederne, som greide å gjøre en enestående klimamulighet til en stor fiasko. Under sommersolen i regjeringskvartalet Rosenbad i dag har han på ingen måte mildnet når jeg minner ham på reaksjonen hans i desember:
- Kan du utdype hvorfor du var så skuffet?
- Det finnes alltid en frustrasjon når ens ambisjon, som man dessuten deler med mange andre, ikke er mulig å gjøre til virkelighet, i et beslutningssystem der hver og en har vetorett, svarer Reinfeldt. Det er uvant å høre en politiker fra høyresiden snakke om demokratiets forbannelse:
- Det kan være nittini som vil, men når den siste, som utgjør den siste i gruppen på hundre ikke vil, og denne siste har all makt, da blir det ingen avtale, fortsetter Reinfeldt. Sveriges konservative statsminister ville komme hjem med konkrete, bindende løfter til verdensopinionen. Nå forsøker han heller å gjøre det hjemme.
Om tjue år skal nemlig ingen biler gå på fossilt drivstoff i Sverige. Det kan virke som en håpløs kamp:
- Hvordan skal dere greie det?
- Vi støtter oss til forskningen. Jeg har selv besøkt flere av laboratoriene, og det er fascinerende å se teknikken, blant annet hvordan det forskes på lastebilssiden. Jeg tror at jeg i min levetid kommer til å få se et teknikkskifte. Vi kan vokse på utfordringer, sier Reinfeldt. Han støtter seg blant annet på det svenske miljøinstituttet, som har skissert fullt oppnåelige mål på bare et pust av menneskehetens moderne historie.
Et godt stykke lengre nord i Skandinavia står petroleumsbransjen klar med boret og venter på grønt lys. Jeg har sett nordnorske kommuner der all framtidstro hviler på drømmen om oljemilliardene. Planarbeidet i flere kommuner handler om oljebaser, forsyningslinjer til gassindustrien, formaninger går ustanselig til ungdommen om å satse “framtidsrettet” på en utdannelse i petroleumsfag. Alt skal bli så mye bedre da. Da skal det bli liv i bygdene. Da skal det bli lys i husene. Da skal folkeflukten snu. Da.
- Ikke gjør det, sa Margaret Curole fra Louisiana i Lofoten i dag. Nå står det på at den siste i regjeringen heller ikke vil. Et AP-nei kan være rett rundt hjørnet.
Men skulle det bli ja: Det er ikke mulig å få solgt bensinen til Sverige om tjue år. Hvis Fredrik Reinfeldt får det som han vil. Merkelig skandinavisk paradoks: Slutt på billig bensin i Sverige. Slutt på bensin i det hele tatt, hilsen Moderaterna.
Denne sommeren. Det er noe med hjemmelaget karamellsaus. Man skal nyte og ta for seg. Det er vaniljeis, det er villbringebær, det er langsomme tanker, og det er denne varme, hjemmelagede karamellsausen.
Jeg har surfet litt rundt i tankene og på nettet, og jeg har lyst til, i samarbeid med leserne, å lage den komplette listen over myter som ble en hel generasjons svøpe. En sommerlig mythbuster:
Det er ikke sant at man får mark i magen av å spise snø.
Det er ikke sant at tyggegummi setter seg fast i tarmene om man svelger det.
Melk er ikke sunt.
Det er ikke sant at man får hull i tennene av å spise for mye sukker.
Man får ikke struma av ikke å spise fisk.
Det er ikke sant at hvis en hest bæsjet på en gate i 1921, kan man fortsatt få stivkrampe hvis man faller og får skrubbsår på knærne på det stedet der hesten bæsjet.
Det er ikke sant at man liker smør hvis man blir gul på haken av gjenskinnet fra smørblomster.
Barn blir ikke hyperaktive av sukker.
Det er ikke sant at våt ull isolerer mot kulde.
Det er ikke sant at hvis man skjærer grimaser, kan man bli sånn.
Det er ikke sant at samer som folkegruppe er løgnaktige.
Flere?
Arrangørene anslår nå lørdag kveld at rundt 40 000 feiret friheten i ettermiddag. Deriblant de homofile og lesbiske i politikorpset, som er trent for fredsmekling og ordensarbeid i et lovregulert samfunn. Men mange av dem som gikk i tog under Pridefestivalen i Stockholm i dag husker tiden da homofili var straffbart, den tiden det var nettopp politiet som skulle håndheve lovforbudet. I Norge feirer vi seksti år siden den åpne kampen startet, men både i Norge og i Sverige advarer frontkjemperne mot å hvile seg på en tilsynelatende seier.
For det er greit nok i byene. Greit nok, sier de, både i Norge og i Sverige. Det er fest i stockholmsgatene, men det er neppe den samme feststemningen på landsbygdene. Ingen nevnt, ingen glemt. Mange av dem har kommet nettopp fra landsbygdene inn til storbyen denne uken. Kim Friele sier at det fortsatt ikke er ok på bygda. Jeg tror henne så gjerne. Jeg kjenner flere av dem. Det er så greit med pastor Jan-Aage Torp og resten av gjengen, de står fram, vi vet hvor vi har dem, jeg har respekt for åpen meningsbryting. Men det er verre med det som sies i skolegården, bak gardinene, i kommunale kontorer, på fotballtreninga, rundt stambordet på senterkafeen, på pauserommet i barnehagen. Der formes framtidens homofober, og der går bygdedyret fritt blant sine egne. Bruk ørene, tjuvlytt, så får du høre dyret snakke.
Men i dag er det gleden. Og de stolte foreldrene som med glede strekker banneret ut for å vise hvem de er, som ikke skjemmes, og som står der uansett.
Fotografmester Jens Johan Brundalen har malt seg selv inn i et hjørne. Det hele var et ulykksalig sammentreff av to faktorer, den ene skyldtes værgudene, den andre skyldtes ene og alene Brundalen selv: Først den varslede kulingen som plutselig tok fart fra åsene rundt huset. Men dernest at Brundalen ikke hadde passet på å sikre smekklåsen på ytterdøren. Dermed føk døren igjen bak ham med et brak. Foran seg har fotografmester Jens Johan Brundalen et ferdigmalt entrégulv i antikkhvit, oljebasert farge. Ferdigmalt, bortsett fra en flik på tretti kvadratcentimeter bak seg.
Nå kan man spørre seg hvorfor fotografmester Brundalen ikke bare vrir om låsen, smetter ut og klatrer inn verandadøren. Hadde omstendighetene vært annerledes ville Brundalen selvsagt også gjort det. Men for det første er det slik med denne historien at Brundalen ikke har noen verandadør. Jeg skal være ærlig med dere: Han har ingen veranda i det hele tatt. For det andre blåser det stadig sterkere opp der ute, og Brundalens nøkler ligger i frakkelommen innerst i entréen, ytterdøren ville blåst i lås på få sekunder, og så ville han stå der for alvor. Og hva har han egentlig utendørs å bestille? Det er kveld, det går mot en forblåst natt, Brundalen bor avsides til. Derfor bør vi stole på vurderingene hans der han nå står inneklemt opp langs veggen.
Fordelen med dette, tenker Brundalen, er at ingen kan trampe uforvarende inn ytterdøren og ødelegge det nymalte gulvet hans på vei til uanmeldt kaffebesøk. Men ulempen, tenker Brundalen videre, er at jeg må bli stående her til gulvet er gangbart. På baksiden av malingsspannet blir det antydet rundt sju timer til flaten er belastningstørr. Og belastning vil det bli dersom Brundalen skulle skritte over gulvet med sine ett hundre og femten kilo. Forover kan han altså ikke gå. Ikke nå. Det er bedre å vente. Det er alltid best å vente.
Fotografmester Brundalen har ventet mye de siste femten årene. Han har ventet på å komme til heder og verdighet igjen: Med stigende mismot har han opplevd den avskyelige digitale revolusjonen. Folk kommer ikke til fotografmestere mer. Nå for tiden tror folk at de kan ta sine egne høytidsbilder, og de spør ikke engang fagfolk til råds. Det siste året har blitslampene i fotostudioet hans vært i bruk én eneste gang: Et par i sekstiårene bestilte timer for bryllupsbilder. Brundalen plasserte dem rutinemessig opp foran den blå papirbakgrunnen, stilte skarpt i sitt mellomformatskamera, målte lyset mot brudebuketten og sa med høytidelig fagmannsrøst:
- Og så smiler vi, da!
- Dette er ingenting å smile av, sa bruden halvhøyt, og siden ble det ikke snakket mer om den saken.
Det har ikke gått mer enn en halvtime, og allerede verker Brundalens rygg hver gang han skifter tyngdepunkt med føttene. Penselen ligger med sprikende bust på det nesten tomme malingsspannet. Han kunne jo bare skritte bortover entréen og etterpå male fotsporene. Men fotografmester Brundalen er ikke en mann som går unødvendige steg forover. Og etter hans mening ville dette vært fullstendig bortkastede og tåpelig skritt. Ting tørker ut av seg selv, tenker han.
Dessuten er det noe med et nymalt entrégulv. Det er like vakkert som en kontaktkopi på vei opp fra skyllekaret: Den blanke overflaten som sakte blir mattere. Detaljer som trer fram, pigmenter. Fotografmester Jens Johan Brundalens hender skjelver hver gang han henger en kontaktkopi opp på tørkesnoren i mørkerommet. Den siste tiden har han irritert seg over at det har blandet seg inn en annen type skjelving i håndflatene hans. Han vil ikke tenke på det. Det er for tidlig å tenke på det. Det går over. Alt går over. Tenk på stoppebad og fix, Brundalen. Stoppebad og fix, i den rekkefølgen. Tenk på baryttpapir, fremkallingsvæske som gjør fingertuppene glatte, tenk på det som skulle bli, tenk på sekstitallet, tenk på det som var. Og så smiler vi da, Brundalen.
En edderkopp har firt seg ned fra taklampen og har ankret fast et festepunkt i enden av dørhåndtaket. Med progressive glass følger Brundalen forbløffet den lille skapningen som i rasende fart klatrer opp på skrå langs sitt eget rep, setter et nytt boltepunkt i taklampen, rappellerer mot gulvet og setter enda et punkt på malingsspannet. På under to minutter har edderkoppen laget hele skjelettet til et gigantisk spinn som strekker seg over hele entrédøren. Nå skjer noe meget besynderlig. Edderkoppen studerer den digre Brundalen med svarte, tettsittende øyne. Det er som om den øyeblikkelig skjønner at skapningen foran ham er fanget. Edderkoppen tar fart ved å rygge, slipper seg deretter ut i sin egen sikkerhetsline og fester flere punkter på Brundalens sko. Den klatrer opp igjen, setter flere liner i kryss foran døråpningen, sklir inn mot Brundalens nesevinger og forsvinner bak i nakken, kommer fram igjen mot halsgropen og drar nye liner etter seg. Fotografmester Jens Johan Brundalen er i ferd med å bli fanget som en gigantisk flue. Spindelvevet dekker snart hele ansiktet hans, Brundalen står som forstenet og ser edderkoppen spinne ham tettere og tettere inn i dødens vev.
Det er vanskelig å si hva det er som rakner først, edderkoppspinnet eller Brundalen. Han ser noe for sitt indre øye, sitt trente blikk for lys og skygge. Noe som ikke lar seg skjule, noe som ikke kan maskeres, noe som istedet blir forstørret opp ti ganger, hundre ganger. Brundalen stormer brølende ut av hjørnet i entréen, edderkoppen skvetter veggimellom og greier såvidt å berge livet ved å henge seg oppned i taket, Brundalen tråkker illsint over gulvet med penselen i hånd, edderkoppspinnet flagrer fra nakken hans, føttene hans lager store avtrykk, det hjelper ikke at det er malt med tre strøk, skoene hans trår seg helt ned til treverket, han griper telefonen med et glefs, ringer en forskremt vakthavende journalist i lokalavisen, som får beskjed om å ta notat til en salgsannonse i neste dags utgave:
- Skriv med store bokstaver at alt skal vekk! roper han i røret.
Jovisst ble gulvet slipt. Jovisst ble entrégulvet malt om igjen. Men det lot seg aldri helt skjule at fotografmester Jens Johan Brundalen hadde gått forover.
Starring: danser, jeg, husker, visst, du, når, sist
Special guest stars: da, men, det, ha
- Danser du?
- Visst. Du?
- Jeg…
- Husker du sist?
- Når?
- Visst husker du! Sist, når jeg…
- Du, jeg…
- Visst. Men, ha det da, du.
Det var NRKs Her og Nå som i en reportasje i går tok fatt i et vanskelig emne vi sjelden setter søkelys på: Eldrereasismen. Hvordan forholder vi oss til at bestemor er en motbydelig rasist? Eller til at våre egne foreldre ønsker livet av innvandrerne? Kanskje kan dette være med på å starte en åpen og fordomsfri debatt der vi ikke tar av oss lua og står høflig foran de gamle og lar dem komme unna med hva som helst.
Antakelig har dere det slik som meg: Jeg har følt på det sterke ubehaget ved ikke å ta til motmæle mot dem. Jeg har mange ganger lurt på hvorfor. Hvorfor tør jeg ikke? Hva er grunnen til at jeg langt opp i voksen alder lar folk i sytti- åttiårsalderen få lov til å være i fred med hverdagsrasismen sin? Er jeg med på å legalisere den? Er det slik at her til lands utstedes det rettigheter ved pensjonsalder til uimotsagt å få lov til å spre hat og misnøye? Hvorfor skulle de forresten ikke få lov til det? Det var da tross alt de som bygde landet?
Som radioprogramleder gjennom en rekke år har jeg også – som de fleste moderne journalister – følt på forskjellen mellom bedriftens målplakat og min egen integritet. Bedriften – kanalen – har krevd en upartisk, balansert ordstyrer der alle kommer til orde på like vilkår. Men de senere årene har jeg følt et stadig stigende ubehag ved å ikke kunne ta til motmæle mot åpenbart rasistiske ytringer fra publikum. Særlig gjelder dette nyheter knyttet til samiske rettighetsspørsmål: Deler av publikum har i årtier forpestet, blokkert og avsporet debatten ved å bringe videre holdninger som har sin opprinnelse på 1600-tallet, holdninger som ikke har bragt verden videre på noe vis. Som de upartiske journalistene vi er skal vi ikke flagge holdninger. Men upartisk journalistikk blir fort til tannløs, feig og opportunistisk lefling. Jeg stiller spørsmål ved om det tjener demokratiets interesse å late som om alle holdninger er velkomne. For det er de ikke hos meg. Skaper overdreven journalistisk “uavhengighet” en utydelig ordstyrer som like gjerne kunne trekke bingokuler? Står vi for noe?
Jeg har forlengst gitt opp å forstå dem. Mange av pensjonistrasistene har selv hatt flyktningestatus – endatil i eget land – i 1944. De lærte med andre ord ingenting. Andre har vært i norsk utenriksfart og påberoper seg kjennskap til alle verdens folkeslag fordi de har sett verden fra en havnekneipe eller et koøye på femtitallet. Atter andre bygger sitt verdenssyn på en stadig mer fragmentarisk one-liner-journalistikk som aldri stiller rett spørsmål til riktig maktmenneske. Men de eldre slipper unna med det. De kan jo rett og slett bare heve stemmen, be oss unge bli tørr bak øra, og fortelle den gamle myten om at de bygde landet. Jeg mener bestemt at jeg vet om en og annen pakistaner fra syttitallet. Det var et land som ble bygget den gangen, også.
Fantastisk sei på matbordet i dag. Opp fra seigrunnen i går kom et dyr på rundt seks kilo motstrebende til overflaten, og den fosskokes i godt saltet vann, legges på fat og serveres naturell med kokte poteter. Trodde vi på syttitallet. Nei, den skal ikke fosskoke. Den skal trekke. Og nei, det eneste tillatte krydderet er ikke salt og pepper. Mesterkokker har de siste årene ristet på hodet av nordnorsk inngrodd tradisjon, og anbefaler nå både lime, chilli og endatil hvitløk.
Men gulrøtter finnes det ikke i bygda. Det lå en lapp på gulrøttenes plass, henslengt som en beskjed skrevet med sprittusj til kundene om at gulrøtter finnes det ikke i dag på grunn av “en feil” i Tromsø. Jeg sitter og funderer på alle disse nordnorske gode og dårlige unnskyldningene for at ting er slik de er. Denne fastgrodde, bunnløse nordnorske tafattheten. Er det ikke det ene, så er det sannelig det andre. I Nord-Norge er det sju konstante, kroniske landeplager: Søringene, vestlendingene, været, kommunalministeren, justisministeren, Hitler og verden forøvrig. I Sør-Norge finnes det folkeeventyr, men dette er det nordnorske arvegodset, høytidelig muntlig og skriftlig overlevert fra far til sønn og mor til datter i sekler: The never ending story of the torture of North Norway:
Søringene fordi de ikke skjønner noe som helst, spør og snakker dumt. Vestlendingene fordi de sniker seg rundt på kysten med trålerne og pengene sine. Været fordi det er så jævlig hele tiden. Kommunalministeren, den til enhver tid sittende, fordi han eller hun bare er ute etter å pine fattigfolk. Justisministeren, den til enhver tid sittende, fordi han eller hun aldri kan la oss være i fred, men stadig finner på nye måter å hindre oss i å forsøple naturen på. Hitler fordi han brente halve Nord-Norge, og det i seg selv skal verden faen ta få høre herfra til helvete – ethvert dårlig humør kan forklares med senvirkninger av den brente jords taktikk. Og verden forøvrig, for å dekke opp for alt som herunder ikke er dekket – altså en slags fullkasko i tilfelle det skulle dukke opp en solskinnsdag. Alltid noe å klage over, alltid noe å være indignert over eller få paranoia av. Siste mote nå er at ingenting går uten oljen. Ett forkjært ord fra en SV’er, og gnålet er i gang over at “alle andre har, bare ikke vi, så hold kjeften på deg, bytulling.”
Men nå er det sei. Den kan man spise uten gulrøtter. Man har faktisk ikke noe valg.
Notat fra en hovedstadsmorgen.
Det er noe med Oslo-varmen. Det er en sånn type varme som ligger der allerede fra morgenkvisten av, oppsamlet over våt skog og dampende åkre kvelden i forveien, før den kommer pustende ned langs åser og asfalt. Jeg har satt føttene i hotellgulvet. Trikken skramler sørover. I frokostsalen kommer det inn to katolske patere. De korser seg før de setter seg til matbordet. Det er en god skikk.
Utenfor, mens jeg venter på taxi, foregår det et lite drama rundt en vestlands-registrert bil. Mor bukserer ut en sammenleggbar sportsvogn til minstemann. Og det vræles:
- Ej vil gå søl! utover en morgendoven vestkant. Guttens søster flirer skadefro, slik storesøstre alltid har gjort i en alder av fem år mens hun atonalt synger:
- Å dyrere i Affika og att de har å jøre! Jøre! Jøre!
- Vi må gå no, ikkje tull.
- Å dyrere i Affika og…
- Kom no!
- Ej vil gå søl!
- Åjja, åjja, ahaha. Å dyrere i Affika og att…
- Slutt no.
Mor er sliten. Sliten. Hun ser opp mot himmelen noen sekunder, og jeg ser hva det blikket betyr.
De to paterne kommer slentrende ut fra hotellresepsjonen, går bort til en parkert leiebil. Bak dem svinser det en veldig brun og veldig langbent og veldig selvsikker kvinne med skulderbag og et beger kaffelatte opp Bogstadveien. De to paterne kaster et langt og ugudelig blikk mot henne når duften av henne passerer. Skjørtet hennes stanser rett under hoftekammen, men blikkene deres stanser ikke der. Jeg ser hva de blikkene betyr. Og de korser seg ikke for å be sin skaper om tillatelse. Det er en god skikk.
Utbygda, noen minutter etterpå. Fritt etter Jahn-Arill Skogholt og Jack Berntsen.
Kor e tobakken, Edvard? Du treng han visst no,
men du var jo så snar med å fær.
Du slo spiker i døra, du bainntes og slo,
og du glemte tobakken på do.
Kor e brekkjernet, Edvard? Du treng det visst no,
no når røyksuget kommer, min vænn.
På impulshaindling, Edvard, kan ingen mainn gro,
du må bryte opp døra igjæn.
Og den finbuksa, Edvard, den du sku ha på,
ho ligg nyvaska, strøkken og klar.
Ja, sånn gjekk det, du Edvard, du sku vær så snar,
for du e no bestaindig så brå.
Og pængboka, Edvard, ho ligg på et bord,
men døra e spikra igjæn.
Finn fræm hammaren, Edvard, no før du ror,
du har lagt han en plass, men kor hæn?
Ja, kor e hammaren, Edvard? Du treng han vel no.
Du va no så snar tell å stæng.
For tell byen, du Edvard, kan ingen mainn ro,
uten tobakk og bukse og pæng.
Historien om et varslet tordenvær.
Sent på kveld – det er fortsatt den fjortende juli, og det er Frankrikes nasjonaldag. Denne julidagen i 1789 da Bastillen ble stormet og massene rev seg løs. Det finnes en historie om at det var den gærne Marquis de Sade som hadde startet det hele fordi han, noen dager tidligere, ropte ut gjennom fengselssprinklene at fangevokterne drepte for fote. Det viste seg ikke å være helt sant. Mer likt de Sade hadde det vært å påstå at de knullet som dyr: Marquis de Sade, mest kjent for sin vellystige livsførsel med kroppssafter i fri flyt: Han ble prompte flyttet fra fengsel til galehus på grunn av skrikingen sin. Få dager etterpå brøt helvete løs for alvor, og det er dette franskmennene feirer i dag.
Men i fjor sommer. Den hetebølgen. Den dagen jeg gikk rundt i 42 grader på Montparnasse og ikke visste hvilken fot jeg skulle trå på av ren lykke – over varme, over nye vendinger i livet – jeg har greid å ta vare på akkurat det. Og jeg var så sliten i føttene da jeg nådde ned til Saint Michel at jeg panikkjøpte et par sandaler, som gnagde seg ned til knoklene bare få meter ute på fortauet. Men jeg var blitt en lykkelig mann.
Jeg haltet meg avgårde mot Pont Neuf – og så kom tordenværet. Det var som om en lysmester på cue hadde dimmet skaperverket. Mot vest, opp langs Seinen og mot Bastillen, svartfarget av lysskiftet, trådte det fram skyformasjoner som man bare ser på film. Men det var virkelig. Det regnet ikke da. Luften bare dirret. Lyn flerret snerrende luftrommet over Quai de Bercy. Notre Dame stod som en brunsvart kjempe, og jeg lurte på: hvilken scene er det som skal utspille seg? Hvilken tagning kommer gående nå? Er det Juliette Binoche, stormende opp brosteinene, perfekt beregnet med styrtregnet som tar henne igjen bakfra, før hun kaster seg foran føttene mine, roper “Tilgi meg! Ta meg tilbake!” mens sminken renner nedover kinnbena, håret blir pistrete, og jeg greier ikke skille hva som er tårer og hva som er regn og det flerrer et lyn bak meg og jeg redder henne fra rennesteinen og kysser henne. Eller er det kanskje en helt annen scene, i svarthvitt, der Jean-Paul Belmondo har ranet banken i krysset mot Boulevard Saint-Germaine, regnet fosser rundt anklene hans der han kaster seg ut av en stjålet Aston Martin 52-modell, han slenger en lærsekk full av francs mot meg, tenner en sigarett på sitt sedvanlige nonchalante vis, kaster fyrstikken i den fossende rennesteinen og sier med sigaretten i kjeften: “Møt meg ved Gare de l’Est om to timer!” Sandalene hadde skapt føttene om til numne, gjennomverkende lemmer. Det regner ikke nå. Jeg må gjøre noe med denne fantasien min.
Bare knappe ti minutter etterpå, i en stille bakgate, kom regnet. Jeg har alltid lydopptakeren med. Jeg har ikke lydmanipulert et eneste sekund, bare tatt meg den frihet å legge til Charles Aznavour. Akkurat som på film.
Han sa at det skulle holde i massevis.
Dataselgeren stod der i butikken i 1991, maskinen hadde en harddisk på tjue megabyte.
- Det er plass til to bøker i den! Kjøp den nå, her harru maskin i mange år, kamerat!
Og jeg kjøpte den.
Jeg fylte maskinen med lange brev.
Jeg brukte så mange ord.
Jeg skrev ut brevene. Sendte dem.
Jeg husker ikke hva portoen var den gang.
Men i dag.
Jeg sitter ved et togvindu og tenker:
Hva får man sagt på tjue megabyte i dag?
Hvis jeg sier at jeg elsker deg.
Da er det bare et pust på harddisken.
Trøsten er at også minnet har blitt større.
Fredagstips: Vær litt gammeldags. Kok syltetøy:
Utlendinger arrestert. Forøvrig ingen kommentar. Twittervennlig og renslig. Snakk om demokrati.
Noen må ha puttet skumle stoffer i urteteen til Ole Kopreitan. Kanskje en eller annen fremmed makt drypper E-stoffer i den, E 211, E 202 eller et annet konserveringsmiddel. Men det kan ikke være EEC, for den smaken ville Kopreitan øyeblikkelig ha kjent igjen og spyttet ut. Hvorom all ting er: Jeg synes han ser yngre ut enn siden sist jeg fotograferte ham, i albumet har jeg notert “april 1990″:
Det har gått enorme, utenkelige mengder CO2 i lufta siden Ole Kopreitan første gang slepte button-vogna si ut på Karl Johan og begynte sitt korstog for fred og miljø. Ozon-laget over hodet hans har fått skader som er som aller farligst på godværsdager som denne.
Da den kalde krigen var over, var det mange fredsaktivister som avblåste krigen mot krigen, pakket sammen bannerne sine og gikk hjem, meldte seg inn i en eller annen hundeklubb, kjøpte SUV og erklærte at engasjementet for verden var over. Det gjorde ikke Ole Kopreitan. Mens høyreside og venstreside, russere og amerikanere, – ja, alle tidligere fiender – kom opp fra skyttergravene etter femti års stillingskrig, stod Ole Kopreitan tilbake på Karl Johan og sa: “Stopp litt, det er noe som ikke stemmer her, det er noe de ikke forteller oss.”
Og slik er det den dag i dag. Du treffer ham på Karl Johan. Her er Ole Kopreitans sommerhilsen anno juli 2010 til denne bloggs lesere, historien om en glemt button, samt en bønn til ungdommen:
Dette er først og fremst rettet til de kvinnelige leserne, men også mannlige lesere med erfaring kan hive seg på. Jeg har nemlig funnet følgende i en Estée Lauder-hylle i Oslo:
Jeg forstod ikke helt hva denne kremen skal brukes til, og boksen var ikke stor, men selgerne har vært så aldeles elskverdige å sette prisen pr hundre milliliter i liten skrift under. Jeg husker ikke hva kremen het, heller. Jeg er på ingen måte forutinntatt. Tvert imot er jeg ganske åpen for det meste. Jeg spør derfor: Er dette den ultimate gave til en kvinne, og hvordan virker den?
- Kom inn!
Døren på Fremskrittsparti-kontoret glir opp, og en drivende svett sekretær dumper ned på stolen foran skrivebordet:
- Det var utsolgt for slush.
- Fanken, brummes det med hes røst bak skrivepulten.
- Jeg var forresten en tur nede i Bjørvika, sier sekretæren og kipper av seg sandalene.
- Jasså. Ekte FrP’ere setter ikke sine bein der.
- Kall det research, formann.
- Leder. Det heter leder.
- Jeg har dårlig nytt, leder. Det er fullt av folk der nede. Folk koser seg på operataket, det er en skam å se på.
- Ja, det er nok kultureliten, det. Høh.
- Nei, sjef. Det er den vanlige kvinne og mann.
- Skattebetalerne?
- Skattebetalerne, formann.
- Leder. Ja, det er ikke annet å vente. Forfallet brer seg i byene. Det er det vi alltid har sagt. Men folk fra distriktene holder seg unna.
- Vel.
- Vel?
- Vel, folk fra distriktene er nesten de verste av dem alle. De kommer bussende fra Valdres og Farsund og Vinstra. Og så bretter de seg ut der på taket. Den vanlige morfar og farmor soler seg på marmor. Kjøper opera-billetter gjør de, også.
- Si at det ikke er sant.
- Dessverre, det er sant. Det ryktes om storm i kassa. Vår gamle leder ville rotert i partistolen.
- Formann. Vår gamle formann.
- Ja. Skattebetalernes penger går altså til å kjøpe opera-billetter. Og det er skattebetalerne selv som frivillig betaler.
- En skam. Også distriktene, da. Utakknemlighet kjenner ingen grenser. Hva er galt med bygderevyer?
- Vi burde komme med en resolusjon, sjef.
- Kanskje. Forresten, jeg synes du er solbrent på armene, sekretær.
- Eh.
Blomsterbed ved Varangerfjorden, midtsommers.
Dette er en blomsterflue. I utgangspunktet kan det virke som et tøysete navn, for de aller fleste fluer kan jo tidvis treffes sugende og svelgende på blomster. Men dette er en av de ekte blomsterfluene, The Blomsterflue, og den later som om den er noe den ikke er. Nemlig farlig.
Alle tror at den er en veldig vill veps. Svartskinnende, skingrende skjærer skjelver når blomsterfluene svirrer langs krøllete kronblader. Gjøk og sisik, trost og stær flykter når de ser de svarte stripene. Da ler blomsterflua inni seg. Så fikk den være i fred i dag, også. Den er nemlig ikke det minste farlig.
Ikke ulikt en svartsminket tenåring som slamrer med dørene.
Blomsterflua. Litt emo.
To hundre nye kaffefiltre er stablet inn i kjøkkenhylla. Det har allerede gått to hundre siden forrige innkjøp. Jeg sitter enda en gang og tenker tilbake på alle disse to hundre gamle kaffekokene. Hva ble de egentlig brukt til?
Noen av kannene ble kokt til bruk i mørke høstkvelder, ganske mange av dem ble med til kveld, og det ble morgen neste dag. Andre av dem ble varmet opp, bitre i smak og de holdt til kveld, og det ble morgen andre dag. Atter andre ble med på lyse lørdagsformiddager, ble med på bilturer, ble del av tv-kvelder og lang natts ferd mot dag. Noen ble slukt i forbifarten, andre ble gjenglemt på kjøkkenbenken. Det finnes kaffekok som ble stående på baderomsservanten, som måtte vente, som ble vitne til latter og høye rop og tom varmtvannsbereder. To hundre kaffekok er over. To hundre nye står for tur.
Så finnes det alle disse kaffekokene som det aldri ble noe av. Det finnes kaffekraner som man ble nødt til å innstille driften av – det var ikke mulig å holde dem i gang mer. Jovisst, det var invitasjoner. Men de ble makulert ubesvart. Heldigvis.
Manifest til de barnløse
Du sitter i lunsjen og lytter tålmodig til utlegninger om gulpekluter, nattevåk og barnehageplass. Om lucia-opptog og skoledager, dandert med dekadente sukk om hvor slitsomt og utfordrende det er å finne alenetid. Kanskje sitter du slik i år etter år med matpakken, og til sist sitter du med komplette historier om barn som vokser opp. Vi foreldre tar så mye plass når vi holder hoff, og vi ser det ikke selv. Du sitter kanskje og leser alle disse vellykkede bloggene der familieutflukter og fargerikt illustrert familielykke blafrer nedover skjermen. Men du skal vite at det ikke er din plikt å lytte til oss. Og det er ikke menneskenes plikt å befolke jorden.
Jeg vet at det kan være vanskelig. Kanskje er du førti, og du føler at det er i ferd med å bli for sent. Og ja: Det er i ferd med å bli for sent nå. Det finnes en rangstige i foreldrenes verden: Øverst troner den fullendte lykken med nyklippet oppkjørsel, plass i kulturskolen og harmoni rundt ludobrettet på hytta. Dernest kommer alenemødrene, dem som havnet i ulykken med feil mann. Sier de. Så kommer steforeldrene, de som egentlig ikke er ordentlige foreldre, men en slags autoriserte barnepassere med innskrenket fullmakt. Så kommer helge- og halvårspappaene. Og aller nederst er det deg, førti og barnløs. Det er deg det er aller mest synd på. Sier vi. Du føler kanskje den tause medlidenheten vi gir deg? Du som aldri helt traff rett spiker. Sier vi.
Jeg tar ikke det foregående avsnittet fra fri fantasi. En gang hadde jeg et vennskap som sa det slik, rett ut, uten skam, og uten å blunke. Jeg har ikke slike bekjentskaper mer, jeg fant henne slitsom og fordømmende, hun fant meg enkel, ubehøvlet og lite troverdig, og slikt kan man ikke bygge vennskap på, fra noe hold og ikke under noen omstendighet. Men hun syntes oppriktig synd på de barnløse, og hun avstod ikke fra å si at de verken visste hva de gikk glipp av eller hadde rett til å ha meninger om barn. For kjønnsbalansens skyld kan jeg skynde meg å legge til at menns holdninger ikke trenger å være det spor annerledes: Nybakte pappaer og nyfrelste stefedre kan være riktig så snusfornuftige og slitsomme.
Det finnes vel til nød tilgivelse for infertilitet, eller i det minste medlidenhet. Men å være frivillig barnløs, og å stå for det, har aldri vært lett. Det er veldokumentert, både i litteratur og gjennom utallige barnløses hverdag, hva mange av oss foreldre synes om det: En større forskerrapport fra forholdsvis moderne tid (Veever, 1979) beskriver hva kvinnefrigjøringens generasjon, lekfolk som sosiologer, tenkte om frivillig barnløse, “characterizing them inter alios as psychologically maladjusted, emotionally immature, immoral, selfish, lonely, unhappy, unfulfilled, sexually inadequate, unhappily married, and prone to divorce.” Og slikt går i arv. Barnløse Sissel Finstad, i fjor 54 år gammel, fortalte i et intervju hvordan hun har vært nødt til å forsvare seg hele sitt voksne liv. I kommentarfeltet kommer dyret fram, der det blir antydet at det er en menneskeplikt å skaffe barn til verden. Bloggeren Heidi Helene Sveen forteller fra sitt hold om klossete råd fra dem som tror hun lever et fattig liv uten barn.
Men vi glemmer å fortelle at det ikke er en plikt. Verken å sitte stilltiende i lunsjen, eller å føye seg.
Det er ikke kjølig, det er direkte kaldt. På land har boblejakkene kommet fram igjen. Slutten av juni ved Varangerfjorden er ubarmhjertig både i vestavær og østavær. Vi sitter i den åpne båten, ubeskyttet mot fjordgapet. En båttur nå seiles under tvil. Varangerfjorden, som egentlig er et stykke hav, kan slå om på sekunder, dønningene kan snu fort, og det finnes ingen meteorolog som kan forutsi det. Det vet de, meteorologene. Derfor varsler de været skjematisk her. Resten får man tenke seg fram til selv, ved å se, kjenne og lukte. Båten skjærer fint ut mot seigrunnen. Og plutselig kommer de, disse skapningene som gjør det vanskelig å forklare visse ting om Norge og vår historie.
Hvithvaler. De er blant de minste hvalene, og også de aller nordligste. Antakelig har de funnet en stim av åte, for de krysser foran og bak båten og bryter vannflaten med den buede, hvite ryggen, pruster i luftehullet før halefinnen på ny styrer den slanke kroppen ned i sjøen. Selv om de er blant de minste, er tyngden opp i halvannet tonn, fordelt over den drøyt fire meter lange dyrekroppen. Lyden er – ja, hvordan skal man beskrive den? Våt luft som blåses ut i regnværet over Varanger, presset ut med kolossal muskulatur, muskler som er vant til å krysse ishav, og som kan ta dyret ned til vanvittige tusen meter og dypere.
De fleste av de gjenlevende hvithvalene patruljerer de arktiske havstrekningene, blir sporadisk fangstet på av inuitter, men bestanden i norsk sone ble fredet på 1960-tallet. På Youtube ligger det et og annet klipp fra fangst på dem i Alaska. Blod som spruter og fosser rundt effektive motorbåt-bauger, dyr som trekker avgårde i en allerede tapt kamp for livet. Enkelte av kommentarene er fjernet, men bemerkninger som “Hope you’ll die the same way” har fått lov til å stå. Inuitter som i kommentarfeltene forsvarer fangsten, gjør det forgjeves. Verden vil ikke lytte. Det er kanskje ikke så merkelig. Verden har øyne den kan se med. Og denne juniettermiddagen på Varangerfjorden føles det like meningsløst å rykke ut til forsvar for norsk polarhistorie, der de blåsende hvithvalene krysser medvinds og motstrøms noen titalls meter fra båten. De kan prise seg lykkelig over at de er det de er. Å være vågehval er langt farligere.
Det var forsåvidt ikke så nøye hva dyret het. Historien om den norske hvalfangsten startet sannsynligvis allerede da landet ble befolket av dem som vandret langs iskanten. Hvalfangst ble en nedarvet rett, en kultur og en nødvendighet. Men nordmenns vis ble også å dra på tokt i arktiske og antarktiske farvann. Vi koloniserte hver eneste flik av den nordvestlige Nordpol-kanten og gjorde hevd på sektorer på Sydpolen. Da gikk også startskuddet for en bisarr havforvaltning i norsk regi.
Den dag i dag er begge polhavene merket av nordmenns vis: Hvalbestander som står på rødlister, forlatte hvalkokerier og søppelplasser – vi kaller det kulturminner – og sist men ikke minst: en internasjonal opinion som med hevede øyenbryn undrer seg over hvor lenge Norge skal forsvare en utdatert fangst som et oljeland ikke trenger. Den norske kvoten for vågehval er i år satt til 1286 dyr, i fjor greide fangstbåtene å ta 484 dyr, og det ble det ikke engang tretti millioner kroner i førstehåndsverdi av.
Fangsttilhengernes kamprop på de store hav har forstummet, nettsiden til Høge Nord-alliansen, hvalfangernes sammenslutning, er ikke vedlikeholdt på to år. Hvalkjøtt smaker egentlig bare seigt syttitall og flau tran. Hvithvalene leker foran plastbåten, de blåser i regnværet. Vi, også.
Jeg drømte om en hertuginne som ville skifte rumpe, jeg traff henne på en bensinstasjon. Bensinstasjonspersonell har mye greie på pølser, men skal man kjøpe seg rumpe er det verre. Selv skulle jeg bare ha ny dress.
Store Vuvuzela møtte Lille Hardingfela,
jeg tror det var på Start mot Lyn,
Lyn gav Start en masse tyn.
Vuvuzela sa til fruen: “Kom og stryk meg hardt med buen!”
Fela pep: “Du fæle mann! Dette går da ikke an!”
Men hvordan det nå enn hang sammen,
ved straffespark fiol-madammen
hvisket blidt mot jentefuten:
“Kom, din slask, gi meg tuten,
jeg har bare g-streng på,
kom og vis meg Store Stå!”
Jeg har alltid hørt at ekte kjøttsuppe lages på oksekjøtt. Punktum. Det er endelig midtsommer. Sankt Hans er ingen helgen, men en værsyk, slepende mann. Solen har snudd. Det er på tide å tenke mot mørketid igjen. Kjøttsuppen blir sterk og smakfull, og jeg tenker på menn.
Jeg ser dem ofte, disse mennene i seksti- syttiårsalderen: De kjøper sin kefir, sin kneipp og margarin, knytter skjerfet slik mor sa at de skulle. Og de har forlengst falt inn i rekkene, slik det ble forventet av dem. Noen av dem er sinte og bitre, som sine mødre, og de kjefter alltid på et eller annet.
På hundrevis av norske sykehjem ligger en glemt generasjon: de gamle menns mødre. Kvinner, nå nesten nitti år gamle, som aldri ble del av noen revolusjon på syttitallet. De ble derimot hjemme, noen med, andre mot sin egen vilje. Det var de som kokte risengrynsgrøten, holdt orden i sysakene og møtte 1980-tallet som allerede gamle kvinner. Det var de som aldri ble profilerte kinosjefer, skuespillere, advokater, programledere eller ordførere. Det var kvinner av sin tid, de valgte sin tid, de falt inn i rekkene, slik deres mødre forventet av dem, og slik deres menn tok som selvsagt. Og slik oppdro de sine sønner. Slekt fulgte slekters gang, man hadde til salt i maten, og da sitronpepper kom på Samvirkelaget var det et eksotisk krydder. En hel del av dem kan man møte som livstrøtte kvinner med en taus aura av bitterhet. Noen av dem er sinte – de kjefter på alt og alle, slik vi husker at de også gjorde på syttitallet. De valgte et liv der omtanke for barna ble et skjulested for behov for kontroll. Og de tause, innesluttede sønnene vandrer hjem med sin kneipp og sin kefir og knytter nevene i lomma. De vet nå at melk egentlig ikke er sunt. Men det kan de ikke si høyt.
Kjøttsuppe kan meget godt lages med både oksekjøtt og svinekjøtt. Løpstikke er en krydderplante som setter en ekstra snert på Sankt Hans-aftens slepende kveldstimer. Kveldens lyd er lyden av en meget gammel tid, men ikke eldre enn 1970. Det er lyden av en barndom for mange. Det er også lyden av den gangen da kvinner hadde valget. Noen tok det, andre ikke. Men de hadde et valg. Det hadde de.
For det var disse sommerblomstene. Var det i 1984? Jeg syklet opp en bakke, kveld etter kveld, og jeg kan huske hvordan myggen svirret langs skogholtene og kjerreveiene. Det var den sommeren da alt vokste vilt, tistler og brennesler og flygende fnugg av løvetann. Men denne ene blomsten var verdt å sykle etter, kveld etter kveld, for å få se. Rak, duvende og frisk av sol, det var allerede august, men det kom nye skudd, ferske og saftige, jeg kom noen ganger så nært at jeg kjente en voldsom, besettende lukt av våt syrin, blandet med noe rennende – i ettertid har jeg forstått at det var duften av orkidé, men jeg visste jo ikke det den gangen. Jeg stod der, kveld etter kveld, og så på den rake og svaiende stengelen, så nært at det bare var et pust unna. Hjemover var det nedoverbakke. Husker dere det? Hjemover. Med hemmeligheter.
De som skal oppleve ferske sommerblomster i år har så mye å glede seg til. Og det er antakelig like mye melankoli nå, som den gangen, å måtte innse at de er så forgjengelige, så skjøre. De forsvinner i slutten av august. Og det skal så mange somre til for å sette pris på det som blomstrer flerårig. Det er noe som virkelig er verdt å sykle langt for.
Det koster å leve. Det koster faktisk så mye at det snakkes om å sette et tak på prisen for et liv. Eller prisen for at vi skal leve inn i evigheten. Per Fugelli mener debatten er nødvendig og sunn, og tramper som vanlig inn i godtfolks jaktvald der vi står på post og jakter på den evige lykken. Jeg hørte en økonom si på Dagsnytt Atten at nordmenn kan være økonomisk trygge bortimot tre slektsledd forover i tid. Javisst. Vi er så rike at vi kan få alt. Vi er snart så lykkelige at vi ler oss ihjel. Og hvis vi ler oss ihjel, får de etterlatte ganske sikkert erstatning. Vi er så rike.
