For real

Jesper Jøtvatn er tjue år gammel og har akkurat kastet sin splitter nye gamer-pc ut av vinduet. Klokken er 0238 natt til torsdag.

Jesper har fortsatt svært høy puls når han kikker ut vinduet og ser datamaskinen, oppløst i ram og løse bokstaver, ligge knust mot hjørnesteinen ved  blomsterbedet. Jesper er fortsatt avmektig og himmelropende sint. Hendene skjelver – han var midt i et avgjørende angrep da det fryktelige skjedde: datamaskinen sluttet å virke. Jesper Jøtvatn, tjue år gammel og spillavhengig, hadde sittet foran maskinen med sammenbitt munn og trykket på mustasten med hundreogtjue trykk i minuttet, rett foran nivå sju. Druidene bak ham satte flammekasterne rett i ryggen hans, ildtungene slikket raspende over murveggene, Jespers høyre pekefinger trykket så raskt at hele underarmen skalv, skjelvingen forplantet seg oppover i skulderbladet, druidene kom nærmere, porten åpnet seg, control f6, fortere, hamrende museklikk, Jesper ristet, hjertet hamret usammenhengende, munnen hans åpnet seg, to av druidene kom opp på siden, grep tak i ham, hardere, control f5, for faen, control f5, inn porten, ildtunger, høyre mustast, venstre, venstre, høyre, midtklikk, jaah, åpne porten for faen inn slipp meg inn, venn eller fiende jeg er venn control f4 nei f5 mustast venstre svett faen ikke nei åpne space space space – og så bare zapp.

Det kommer knapt som noen overraskelse at Jesper Jøtvatn ikke leser aviser, verken på nett eller papir. Det har ikke Jesper Jøtvatn interesse av eller tid til. Akkurat denne natten er dét litt synd. For dersom tjue år gamle Jesper Jøtvatn hadde lest lokalavisen Inndølen, avisen som økte mest på Indre Østland under forrige opplagsperiode, ville Jesper under “Kunngjøringer” ha lest at det lokale kraftlaget skulle utføre ordinært vedlikehold på strømnettet denne natten. Strømmen skulle, med værforbehold, kobles ut ved midnatt og komme trygt tilbake klokken 03. Men Jesper Jøtvatn leser verken aviser eller varsel om lavt batterinivå, og det måtte gå som det gikk. Han var som sagt midt i et angrep mot druidene mens Children of Bodom hamret ut i headsettet. Plutselig ble det svart, og “Follow the reaper” forsvant med et svakt knepp i øregangene. Jesper Jøtvatn ikke bare har en avatar, men han føler seg som en avatar.

Jesper Jøtvatn ble først fryktelig redd. Men redselen varte bare noen få sekunder og gikk deretter over i et raseri som fylte ham med et skrik, et skrik som fra et barn som har lenge igjen til stemmeskiftet, et skrik som sprekker i begge ender av vokalen. Skriket sank ned i magen og ble et avsindig brøl. Han løftet pc’en og kastet den ut av gutteromsvinduet. Denne natten er vinduet av en eller annen grunn åpent og står fastspent i haspen. Pc’en som flyr ut går med millimeter-tilfeldighet klar av glassruten. Tilbake i mørket sitter Jesper Jøtvatn og snøfter rytmisk av raseri. Det verker i hele kroppen, og høyre hånd rister ukontrollert.

Huset er stille. Natten der ute er skremmende svart og virkelig. Et rådyr har flyktet fra åkeren og ut til skogholtet etter braket mot murkanten. Det siver en ukjent lukt av blomster og våt jord inn vinduet. Jesper skyver den veltede Tab Extra-flasken over mot bordkanten og kikker ned. Han må ut og rydde opp, rett og slett kaste den nye maskinen i søpla. Vi må ikke glemme at dette skjer på den kanten av landet der gjenvinning av elektriske komponenter blir regnet som noe stort tøys; søppel er søppel. Derfor: Jesper Jøtvatn står to minutter etterpå i hagen med sin istykkerslåtte datamaskin under armen, åpner søppeldunken og kaster tjuefem tusen kroner resolutt ned blant råtnende potetskrell og aviser han ikke har lest. Vi forlater presens og går over i preteritum: Det voldsomme braket som deretter fylte natten fikk de halvt sovende kornkråkene til å ta til vingene med høye skrik.

Det var vanskelig for politiet å finne vitner til det som videre skjedde, men det ble antatt at strømbruddet hadde ført til at svingen ble liggende i totalt mørke. Til tross for at ulykken hadde skjedd i svingen rett ved familien Jøtvatns hus, hadde ingen i huset hørt noe. Naboen på Tversovergården tre hundre meter unna, en av bygdens storbønder,  hadde interessante – men ikke spesielt troverdige – opplysninger å komme med. Han påstod at han hadde sett Jesper Jøtvatn stå ved bilvraket som hadde krøllet seg rundt lyktestolpen. Han påstod til og med at Jesper Jøtvatn hadde stått rolig og sett på den avrevne kroppen til en av bilpassasjerene, snudd seg, slukket utelampen over inngangsdøren og deretter ruslet rolig inn i det sovende huset.

Kraftlaget koblet inn strømmen nøyaktig klokken 03.

 

Klar tale

Departementsansatt Jon K. er i ferd med å få kjevelåsning. Han har hørt på statssekretæren med hestehalen i snart førtiseks minutter. Klokken går, og selv statsråden begynner å få fredagsblikk. Det er ikke statsråd på slottet denne fredagen, ettersom både Kongen og Kronprinsen har dratt til Bergen på statsbesøk.

Det er noe de er veldig dårlige på i departementet – å skape fredagsstemning når ministeren ikke er i statsråd. Noen prøvde med vafler en gang, men det endte med en krangel om hvem som  skulle vaske opp. Nå hviler det en ekstra trykket stemning på kontoret, ettersom siste VG ligger midt på bordet. Overskriften er tydelig trykket i svart mot den hvite legefrakken til lederen i Lægeforeningen: “Opprør i legestanden: Statsråd kalte norske leger for vattnisser”, og Lægeforeningens representant holder en skalpell mot kamera. Statssekretæren er i sluttrunden på et foredrag om hva det var hun egentlig ikke mente at de ikke burde ha sagt. ‘Vattnisser’ var greit, men ’sykefraværets bestevenner’ mener hun var å gå for langt. Statsråden lager drodler på regjeringens brevhode, han har tegnet kalosjer på riksløvens føtter.

Jon K. kjenner plastkortet hennes som en flat pakke på innerlomma. Han vet at hun heter Marielle Anderberg, det står preget i plasten. Han har fremskaffet mobilnummeret hennes, og tekstmeldingen ligger klar under Kladd i mobilen som han nå fikler med i fanget.

Han har to kladdemeldinger liggende, i den øverste står det “Hei, Marielle, du glemte kortet ditt på butikken, jeg stod bak deg i køen da du la det fra deg der vi pakket varene. Jeg heter Jon, og jeg synes du luktet så godt.” Men han har angret seg og skrevet en kladdemelding der det rett og slett står “Hei, du glemte kortet ditt på butikken, jeg plukket det opp, jeg leverer det til butikken i morgen, så kan du hente det der, beste hilsen Jon K.”

- Jon, du som er så fornuftig, hva mener du vi bør gjøre nå? spør statsråden og lager skjegg på riksløven. Statssekretæren kikker på Jon med et snurt blikk og drikker Imsdal.
- Jeg, eh, ja… svarer Jon K.
- Ja? spør statsråden og trekker brillene på nesen.
- Jeg, eh… jeg tror kanskje du bør ta ut en sykemelding, svarer Jon, og trykker ved et uhell avgårde sitt første utkast til tekstmelding.

Denne historien er en fortsettelse på denne historien.

 

Ikke bare en lang mann

Stadig flere foruroligende meldinger om sensur og kontroll av det frie ord kommer fra Kina, Iran og vasallstater der opposisjonen går på gummisåler. Det er å håpe at vi forstår dybden av slike nyheter i 2010. For det fantes en tid da manusforfattere og skuespillere også i Norge måtte trå med kløkt. Leif Juster var ikke bare Lange-Leif, han drev et livsfarlig motstandsarbeid fra scenekanten.

Det er knapt mulig å fatte i dag hva slags kår det frie ord levde under fra april 1940 og fram til maidagene fem år etterpå. Da Vidkun Quisling spaserte inn i NRK, tok over landet og overlot det til tyskerne, startet en intensiv klappjakt på alle frie kulturarbeidere, forfattere og musikere som ikke ville la seg innordne. Problemet med Norge var alle revyscenene, og særskilt i hovedstaden, som i flere årtier i tiden før krigen hadde befestet seg. Publikum forgudet dem, disse revystjernene og cabaretartistene som tilbød folkelig underholdning med snert. Det var ikke mulig, selv for nazistene, bare å stryke naziflagget over kulturen og trylle den vekk. Skuespiller Leif Juster og tekstforfatter Sverre Bævre var blant de allerede etablerte, Juster var tillitsvalgt blant skuespillerne og ble prompte sendt på Grini da skuespillerne nektet å underordne seg i 1941. Der fikk Juster tid til å tenke ut en snedig omvei rundt sensuren.

I mellomtiden gikk de sensurerte revyene og teatrene for glisne benkerader i Oslo. Man kunne tross alt ikke tvinge folk til å gå på forestillingene, det skjønte også nazi-myndighetene. Og da Juster slapp ut to måneder etter arresten, gikk han straks i gang med sitt nye prosjekt, Edderkoppen revyteater. Under tvil og sensur slapp de ham til igjen, og publikum strømmet til salongen. Men nå var tekstene så subtile og tvetydige at ingen andre enn et våkent publikum skjønte dem. Et av de største høydepunktene var sangen “Det er det vi går og venter på”, skrevet av en kløktig Sverre Bævre, og fremført fra scenekanten i 1944 av lange, modige Leif Juster. I salen satt blant andre naziledere som trodde at teksten var en hyllest til en kommende tysk seier. Uforståelig at de ikke skjønte den, for sannheten var jo tvert om. Men den slapp gjennom sensuren.

Leif Juster døde i 1995, tekstforfatter Sverre Bævre levde til 1964. Begge regnes som viktige krefter i kampen for et fritt, norsk ord.

Tagged with:
 

Ahohåå for mannskor

Ukens søkebegreper er klare. Reglene: Google sender treff til bloggen, og jeg svarer. Vi tar det i noenlunde riktig rekkefølge:
“Gråspurven kort fortelling“: Gråspurven (Passer domesticus) trives svært godt sammen med mennesker. Tillitsfulle små artigkarer og -frøkner som har tilpasset seg et liv med oss. Det er dem du oftest ser i tettbygde strøk. Jeg har et bilde av noen av dem utenfor Nôtre Dame fra august i fjor:

Vi fortsetter med det franske:
“Moulin Rouge høye spark“: Sikter sikkert til en av Paris’ revyscener. Jeg har den svært høyt på ønskelista, men Moulin Rouge er ekstremt dyr. Du kan få billetter til Moulin Rouge i flere kategorier: med og uten sjampanje, med og uten middag, men få med deg forestillingen. Moulin Rouge er opphavet til myten om Frankrike som sparkepikenes land.
“Gullvasking Finnmark“: Forsøk Karasjok kommune, og beveg deg over i Porsanger, er mine stalltips. Det skal visstnok finnes en uoppdaget, enorm gullåre i Finnmark. Den skal strekke seg fra Nordkapp kommune i nord og helt ned i Kautokeino i sør, og videre ned i Finland. Ingen har funnet denne gullåren, men på gullvaskekurset som jeg tok i 1987 ble vi opplært i faget av legendariske Gull-Robert, som har sine egne hemmeligheter. Hvis du skal vaske gull i Finnmark må du søke tillatelse fra Bergmesteren, som sender søknaden din til formell høring til Sametinget. Du har rett til å vaske gull innenfor rimelighetens grenser, men sett deg nøye inn i reglene, og lykke til.
“Bibelvers til ettertanke“: Matteus 10. vers, 34. kapittel: “Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd.”
“Kirkens dobbeltmoral“: Se over.
“Øyeblikkelig nytelse”: Sjokolade eller orgasme, full pott i lotto eller ny jobb. Her bør det være fritt valg.

Så til ukens jodling, som er et utmerket eksempel på at norske mannskor bør fornye seg. Alt dere trenger er to forholdsvis gode tenorer, ro i bassrekkene og en stødig dirigent. Til alle norske mannskor: tenk nytt. Musikken nedenfor fremføres av Jodler-Doppelquartett Bärgfründe og heter “Echo-Jodel”:

Tagged with:
 

Gap opp, din jævel

Altså. Jeg har tenkt på dette med tannlegeskrekk. Egentlig har jeg tenkt like mye på syttitallet som på tannlegeskrekk, og for meg er det én og samme sak. Jeg har kommet fram til at tannlegeskrekken handlet vel så mye om skam, angst for hva tannlegen kunne komme til å si (og faktisk også sa) som om angsten for selve smerten.

Men gjerne for meg, jøss bevares: Det var smerter involvert i ethvert tannlegebesøk før i tiden. Jeg kan huske den lammende, gnistrende følelsen når boret traff nervene. Det var som om noe eksploderte i hodet. Hele kroppen trakk seg sammen i konvulsjoner mens boret gikk og gikk og gikk. Og jeg forstår ikke hvorfor denne smerten var nødvendig. Bedøvende og smertestillende sprøyter og gasser var forlengst oppfunnet, men på syttitallet var det ikke snakk om slikt på de tannlegekontorene jeg frekventerte.

De som har fulgt meg en stund vet at jeg ikke er så glad i syttitallet. Hvis jeg skal strekke meg langt og imøtekommende: Jeg har i alle fall et svært ambivalent forhold til dette tiåret. Ikke synes jeg musikken fra syttitallet er noe særlig bra – ikke i det hele tatt, faktisk. Somrene var heller ikke bedre, slik vi yndet å tro lenge etterpå. TV-programmene var aldeles forferdelige, når man ser dem i reprise i ettertid. Det var kald krig i verden. Det var harsk sild, sur melk og mobbing på skolen. Og så var det disse tannlegene: hvitfrakkede eldre menn med brutale, tørre og oppsprukne fingre og hårete underarmer som førte sløve bor og avla skarpe moralprekner mens man spyttet blod og forholdt seg taus.

Det var nemlig moralpreknene som var verst, ikke smerten i seg. Gikk man til tannlegen med hull, var det fordi man hadde syndet. Man ble kryssforhørt om hvert eneste hull som ble funnet: “Jasså, du har ikke pusset tennene? Hvorfor har du ikke pusset tennene? Du vet hva som skjer dersom du ikke pusser tennene? Tennene dine faller ut, og gjør de det, er det ingenting annet jeg kan gjøre enn å gi deg gebiss. Du vil vel ikke ha gebiss? Du spiser kanskje Fox-karameller? Fox-karameller er nesten det skadeligste som finnes for tennene, du er klar over det? Du er vel ikke en slik som spiser Fox-karameller etter skoletid, du er vel ikke en av dem som stikker på kiosken og kjøper Fox-karameller mens du egentlig burde vært hjemme og spist gulrøtter, er du vel? Neihei? Hvor kommer da disse hullene fra, annet enn fra Fox-karameller?”

Det var et helvetes mas om disse Fox-karamellene. Javisst hatet jeg disse tannlegebesøkene. Hver gang jeg åpnet kjeften, var det ikke annet enn kjeft å få.

Men da åttitallet kom, virket det som om det skjedde noe i verden. Kanskje har det noe med at jeg da bodde i en større by med andre tannleger? Hun het Marie, skoletannlegen på Rosenborg. Og hun var snill. Hun spurte ikke om Fox-karameller, men dyttet bare amalgamen rutinert ned i oppdukkende mål, smilte og visste et og annet om verden. Hun sa ingenting om krembollene fra Rosenborg Dampbakeri, selv om hun visste at vi dro ned og kjøpte dem så snart vi hadde en blå tier i hånden. Ting har en tendens til å jevne seg ut.

Tagged with:
 

Mannen som lurte seg selv

Jeg kjenner en mann, en feiende kar, som ikke vil være en pingle.
Jeg husker ham ofte nedtrykt og vár, han tilhørte gruppen ‘de single’.

Hver eneste mandag han klaget sin nød, han hadde vært ute på dans,
ja, dansen gikk drivende svett og rød, men ingen gav ham en sjans.

Det samme gjentok seg år etter år, mannen var fortsatt alene.
Men hør, kjære venner, det kommer en vår, for den som vil grønnes på grene!

“Det gjelder å finne en proaktiv vri”, tenkte min venn der i nøden.
“Singel, det er jeg, men gift skal jeg bli, om så det skal koste meg døden!”

Han gikk til en gullsmed, kjøpte en ring, satte den frekt på sin lanke.
I krig og i kjærlighet finnes det ting man ikke bør skjenke en tanke.

Og lørdagen etter, på dansen på Mo, da skjedde i tiden et skifte.
For kvinner, som menn, ja, det visste man jo, er dypt fascinert av de gifte.

De flokket seg om ham, de danset og lo, han hadde jo ring på sin finger!
Og Undis Beate het kvinnen som dro ham med på et nachspiel hos Inger.

Så han ble sammen med Undis Beate, de havnet hos ham samme natt,
i sengen sang hun en vakker kantate, og kalte ham elskling og skatt.

Historien kunne nok sluttet her, men planen ble endret på stedet,
for Undis Beate var mer enn sær, hun ønsket seg tredobbel glede:

“Jeg ser du er gift, min gode mann, og vi har da funnet en tone!
Jeg synes at vi skal i seng dann og vann, og neste gang: ta med din kone!”

Tagged with:
 

Visst skal våren komme

Ettermiddag og lysgrått, ikke dypblått, som lengre nord i Skandinavia. Mälaren har frosset ordentlig, og da kan stockholmerne, flere hundre, gå søndagstur over frosset ferskvann. Det blir endel snarveier av det i de vestre delene av byen. Det er noe som minner om vår, selv om januar fortsatt ikke er over, og det er enkelte gjenglemte adventsstjerner i vinduer. Det er nok kjøttmeisen som synger fra lønnetrærne.

På Konditori Lyran, bygd i 1867 og drevet som konditori siden 1960-tallet, er det surrende søndagssteming. Selma Lagerlöf skal ha sittet her, Bjørnstjerne Bjørnson, også. Jeg lurer på om han satt her før eller etter at han skrev teksten til “Ja, vi elsker”, som egentlig het “Sang til Norge” da den forlot hans notatbøker i 1869, to år etter at Lyran ble bygd.

I dag, denne søndagen, sitter et sterkt middelaldrende par to bord bortenfor oss. De tegner med fargekritt. Han tegner interiøret på konditoriet med den store lysekronen som henger rett over dem, hun tegner åpenbart ham. De kan ha kjent hverandre svært lenge. Esken han oppbevarer krittstykkene i er velbrukt, den har vært åpnet og lukket mangfoldige ganger, uvisst når første gang. Hun har sakene sine i et penal av nyere dato og en mindre eske. Jeg kan se at de er flinke. Jevnflinke, jevnbyrdige, jevngamle. Kanskje ble esken kjøpt eller laget på sekstitallet? Kanskje rett før Cuba-krisen? Mens skytteldiplomatiet arbeidet rutinert under jorden, presset mellom triggerhappy generaler på den ene siden og paralyserte politikere på den andre, der miksen tilsammen ble lisvfarlig. En Adlai Stevenson eller en den gangen ung Mikhail Gorbatsjov, som ikke engang CIA visste hvem var eller skulle bli – de er ellers ganske raske med analysene sine. Jeg er fascinert av diplomater. Diplomater som jobber under press  må være villige til å se på seg selv og omverdenen på et annet vis enn vi andre trenger: “Hvorfor virker mitt land og mitt folk truende for deg? Hva er det ved meg som virker uforsonlig? Hva kan jeg være villig til å diskutere, og hva er det ved deg jeg kan være villig til å leve med?”

Tagged with:
 

Hvil deg, rødblyant

Jeg ble invitert av Språkrådet og DIFI til å skrive om språk. Vide fullmakter, altså. Jeg valgte å skrive om adjektiver. Adjektivene, disse norsklæreres utskjelte småtasser.

Vi tar oss først tid til en leksikal oppfriskning av hva et adjektiv er. Adjektivet beskriver substantivet. Når du beskriver en bil som blå, er ‘blå’ adjektivet. Adjektivet har den magiske egenskapen at det ikke bare beskriver det du beskriver, men kan også beskrive deg: Dersom du omtaler en film som kjedelig, sier det noe om holdningen din. Du flagger synspunkt. Adjektivet blir i profesjonelle kretser ansett som den objektive journalists verste fiende. Så er da spørsmålet om adjektivet ‘objektiv’ kan, eller bør, brukes om journalister.

Den gamle skolens lærere fortalte oss at en forfatters mest innpåslitne følgesvenn er den såkalte adjektivsjuka: Trangen til å overlesse en tekst med utmalende adjektiver. Det gikk varmgang i rødblyantene på åttitallet der de spankulerte hissig nyspissede langs linjene i stilbøker. Ironisk nok ble mange adjektivrike tekster rettet ved hjelp av nye adjektiver: “Ble ikke denne teksten forholdsvis svulstig?”

Det mest forskrudde skriverådet jeg har sett på lenge, fant jeg i en blogg der forfatteren så sent som i september i fjor fastslo: Når du tror at du har skrevet teksten ferdig, gå gjennom det du har skrevet og stryk minst halvparten av antallet adjektiver. Jeg vil tippe at slike tips har skylden for mange anspente kjever, innestengt fortellerglede og kjedelige tekster. Derfor: Glem slike råd. Språk er ikke matematikk, men musikk. Du kan med god samvittighet se på teksten din som et partitur, der du er allmektig komponist. Matematikerne har fastsatte formler som skal munne ut i fasit, mens du har språkets uendelighetstegn fritt til din disposisjon. Elegant bruk av adjektiver setter smak på leserens tungespiss, og et velplassert adjektiv smører tankebanenes tannhjul.

Du kan også lage dine egne adjektiver: Mens jeg skriver dette er det svært kaldt utenfor vinduet mitt. Å beskrive kulden som ‘blå’ blir for upresist. Jeg føler tvert imot kulden som ’svartsvidd’. Smak på ordet før du avviser det. Får du bilder i hodet? Følelser i huden?

Jeg oppfordrer til økt bruk av gjennomtenkte og velfølte adjektiver. Jeg vil rett og slett at hele språket skal i sirkulasjon og inn i dansen. Da kan ikke dansens mestre, adjektivene, stå som veggpryd og bare se på.

Det er fredag. Hvordan føler du deg? Hvordan ser fredagen ut? Bruk adjektiver – smør tjukt på.

Tagged with:
 

Høna eller egget

I nedoverbakke har du alltid oppoverbakke bak deg.
Og forsåvidt også motsatt.
Det kommer vel egentlig an på hvilken vei du har bestemt deg for å stå.

Solen er tilbake nordpå. To måneder mørketid er over.

Tagged with:
 

Tomater i olje, sukker, salt og krydder, samt skeive genier

Den langsomme maten i dag tar fem minutter å forberede og fire timer å steke. Da rekker man en god del tankevirksomhet i mellomtiden. Kjæresten min har lært meg denne dvelende kveldsmaten, og dagens nyhetsbilde fra kulturens verden har lært meg at vi aldri slutter å sette freak-stempel på kulturpersonligheter. Denne gangen er det Jean Sibelius det gjelder.

Du starter med å røre sammen en grøt av olje, samt like deler salt og sukker, tilsatt krydder etter fritt valg. Oregano og basilikum var det jeg valgte i dag. Grøten skal være ganske tykk, og cherrytomatene vendes i blandingen. Så setter du tomatene pent på et bakepapir og setter alt i ovnen, på syttifem grader. Varmluft? Nei. Grill? Nei, nei, nei. Bare syttifem grader midt i ovnen, og så er det fire timer til neste gang ovnsdøra skal åpnes. En del av ventetiden kan du bruke til å skru opp volumet på “Finlandia” og “Karelia-suiten” av Jean Sibelius. Om du tør.

Det er nemlig denne amerikanske musikkprofessoren, Timothy L. Jackson, som mener at Finlands nasjonalkomponist var nazist. Han leflet med herrefolket, påstår Jackson, som viser til at Sibelius blant annet mottok pensjon og opphavsrettighetspenger fra tyskerne. Det er på ingen måte uproblematisk for finlenderne som, da Sovjetunionen tvang landet i kne med seks hundre tusen soldater, måtte kaste ut tyskerne på rekordtid i 1944. Sibelius var forlengst sitt lands ikon.

Finske musikkvitere vil, jeg har nær sagt forutsigbart nok, ikke godta den amerikanske musikkprofessorens slutninger. De på sin side peker på at Jackson verken kan finsk eller svensk, og derfor ikke har kunnet tyde dagbøkene Sibelius etterlot seg. Det verste som kan skje et lands ikon er å bli tilsmusset av historie, enn si legning.

Vi har hatt vår egen Knut Hamsun. Og da forfatter Ove Røsbak tok Alf Prøysens legning ut i det åpne rom i 2004, rant det over for mange, i flere år etterpå. Prøysen, som var vår alles trygge radiostemme, han som diktet om Helene Harefrøken og skrev juleviser til oss – at han var bifil ble for mye å forholde seg til.

Vi har med oss etterkrigstidens sorgløshet og optimisme, men det finnes vedlegg til historien om etterkrigstidens Norge, og flere av disse vedleggene, eller vedhengene, forteller historiene sine i NRK-serien “Rødt, hvitt og skrått” fire mandager på rad. Hvis du setter tomatene på i god tid, rekker du tredje del av serien i kveld med en god porsjon kveldssnacks til. Ventetiden kan brukes til å tenke over et par saker. Som for eksempel om komponister eller forfattere, helter og forbilder, bør forbli på den pidestallen vi satte dem på, eller om de skal få lov til å klatre ned og være som oss.

Tagged with:
 

Sex på badet

Det er ikke bare fordi jodling er morsomt. Det er også fordi jodle-melodier – for oss sproginteresserte – byr på store utfordringer. Melodien dere får høre denne uken har jeg store vansker med å tolke, til tross for ganske omfattende tyskkunnskaper. Jeg begriper rett og slett ikke hva han synger om her. Det er bare en fascinerende studie i en eller annen dialekt. Jeg forstår såpass at det er en eller annen som skal stå på ski.  Kan noen få tak i en tolk? Wenche Mühre, er du her?

Tiden er inne for en ny søkeord-runde, det gjør man alltid på fredager, og reglene er som før: Leserne googler, jeg fanger opp søkeordene via adm-verktøyet, gir svar, og belønner deretter alle med en vakker jodlemelodi.

Som overskriften antyder har dere vært skikkelig slemme gutter og piker denne uken. Noen ordentlige fulinger har dere vært. Og det er bare å hoppe i det:

“Sex på badet”: Ja, det er bare å sette igang. Kast ikke bort tiden med å google det. Det kan bli ganske morsomt, også, se neste søkebegrep.
“Det går på rim”: Vel, jeg kan forsøke: “Jeg kommer! Om det er vinter eller sommer! Det går, både høst og vår!” Greit lite dikt å ha i baklomma. Eller på badehylla.
“Fy a meg”: Ja. Fy a meg.
“Skyss i flyplass cdg”: Jeg antar at den som har søkt på dette mener flyplassen Charles de Gaulle i Paris, forkortet CDG. Ganske enkelt: Når du har fått ut bagasjen din og gått gjennom tollen, ta heisen ned til shuttle-toget, som går kontinuerlig, er total ubemannet og datastyrt, og gratis. Hvis du skal videre ned til Paris sentrum går du enten av på stasjonen Roissypôle eller Terminal 2, der RER-linje B starter. RER-togene har andre billettyper enn Metro’en, vær påpasselig når du kjøper billett. Kast ikke billetten, du får bruk for den når du skal gå av og gjennom bommene. Flyplassen står på RER/Metro-kartet avmerket som CDG, og du kan laste kartet ned her.
“Hva skjedde 31. mars 1946″: Dersom Malta hadde vært selvstendig, ville øygruppen hatt nasjonaldag. Dagen før forliste båten «Brattegga» i Lofoten, og 14 mennesker omkom.
“Hva kommer sjøsyke av?”: Sjøsyke kommer av at balansenerven utsettes for gjentatte bevegelser, gjerne i kombinasjon med at synsinntrykket ikke stemmer med opplevelsen av bevegelse. For noen kan det hjelpe å se horisonten under en seilas.

Her er ukens jodling. Den fremføres av – og her må man holde tødlene rett i munnen – Kapelle Lüönd, med vokalist Kaspar Gander. Albumet er “Swiss Mix – 60 Schwyzer Musigtrümpf”. Utenpå coveret er det bilde av en ku påmalt det sveitsiske flagget. Tyd teksten den som kan.

Tagged with:
 

Nå kan vi angre

Jeg var innom en stor plateforretning rett før jul. Kassakøen snodde seg som en mangehodet slange rundt i hele lokalet, og flere av kundene hadde ferskpresset vinyl i hendene. Den heteste utgivelsen var Melody Gardots plate “My one and only thrill”, til den avsindige prisen av 200 kroner, femti kroner mer enn cd-utgaven. Og folk vil ha det.

Gjorde dere som meg? Solgte, gav bort, og muligens også kastet, LP-platene som stod kvadratiske og flate i hyllene gjennom en rekke år? En bruktforretning jeg var innom for noen år tilbake hadde akkurat fått inn en hel vegg av pappesker: en platesamler hadde dumpet hele rockehistorien sin for noen hundrelapper. Der stod førsteutgaver av Elvis og klassikere du ikke finner på cd stablet inn blant skistaver og gamle kjøleskap. Den nye, digitale tiden hadde kommet til et hjem, og det var ikke bruk for riller. Kassene med musikkhistorie var stablet fra gulv til tak, og man måtte bokstavelig talt laste dem ned hvis man skulle kjøpe dem.

En nær venn av meg, nå profesjonell musiker i Trøndelag, introduserte meg for Pink Floyd i 1981. På ettermiddagene etter skoletid satt vi på loftsrommet hans i Trondheim mens de sugende, svakt knitrende sporene dunket gjennom høyttalerne: “We don’t need no education, draramtaram, daramtaram, daramtaram”. Det krevde plass å spille musikk; bare Adresseavisen var større målt i kvadrat. Men du verden, for en magisk verden. “No dark sarcasm in the class rooom, draramtaram, daramtaram, daramtaram”. Takk, Morten, for stundene på loftet med platene, knitringen og de gode samtalers tid!

Cd’ene introduserte en ny tid. De ble tidvis markedsført som så slitesterke at man kunne hoppe på dem uten at de tok skade – hva nå dét skulle være godt for. Det viste seg selvsagt å være helt feil. Og det ble spådd en snarlig slutt på vinyl i hyllene. Men med på kjøpet fikk vi også nye bekymringer, for det ble sagt fra påstått velkvalifisert hold at cd’er ikke var evige, likevel. De kunne boble vekk, smelte av seg selv eller bare smuldre bort. Lyden kunne dessuten komme til å forsvinne, ble det sagt: Sakte ville lyden på cd’er fordunste, inntil det en dag ikke ville være mulig å høre noe som helst på dem. De mest dramatiske spådommene var at cd’ene rett og slett kunne komme til å eksplodere.

Jeg kjøpte min første cd i 1988. Den lever i beste velgående: Anne Grete Preus’ “Fullmåne”, med tekster av Jens Bjørneboe, lever og puster fortsatt. På filmklippet under, som jeg lagde i fjor, har jeg bare for nostalgiens skyld lagt på plateknitring. Men jeg innrømmer at dersom cd-samlingen min kommer til å eksplodere, lurer jeg på om det kommer til å skje på én og samme dag: Berlinersymfonikerne med Herbert von Karajan fyker til himmels, tett fulgt av Johnny Cash med Kari Bremnes hakk i hæl. Kan bli en interessant samtale med forsikringsselskapet.

Tagged with:
 

Stillhet kommer i mange varianter

Og jeg har vært så priviligert å høre en rekke varianter av dem. Derfor skal jeg fortelle om stillheten.

Det finnes teorier om at den absolutte stillhet ikke finnes. Jeg er blant dem som ikke tror på absolutt stillhet, til tross for at man sitter i lydisolerte rom. Jeg har mye erfaring med akkurat det. I et lydtett studio er det tvert imot slik at alle lyder blir forsterket, og du tar mange av lydene med deg inn: Pusten. En svak, svak høyfrekvent tone – en begynnende tinnitus? Ledd som knirker ved selv den minste bevegelse. Lyder man ikke blir kvitt er forresten noe både mennesker som er dypt angrepet av tinnitus, og de som har blitt utsatt for lydtortur, forteller om: Noen av dem har lært seg å skape stillhet. Koble ut og lage en stillhet som ikke finnes.

En gang i tiden gikk vi i studio med såkalt knitrefritt papir: Gult papir i a5-format, der teksten var skrevet på maskin langs langendene av papiret, designet for en knirkefri opplesning av nyheter. Jeg vet ikke om det funket noe særlig. Teksten som var hamret inn i papiret var i alle fall ikke lydløs: Elektriske skrivemaskiner knatret noe infernalsk. En manuell skrivemaskin-bokstav, i seg selv en estetisk skriveopplevelse, sier et kontant ‘fjekk-kafisj’ når den treffer papiret og spretter tilbake i alfabetet, mens en elektrisk bokstav sa ’smækkkkk’ så hele rommet skvatt. I dag kommer ordene ut med et ’svooouuuuiiiiiiii’ fra skriveren. Man kan på et vis si at nyhetene var hardere før.

Stillheten ved havet er en annen type stillhet som godt illustrerer at det ikke finnes klinisk stillhet. Stillheten ved havet er et bilde på stillhet, men den er ikke stillhet. Og det blir sagt at om natten er det stille på landet, og bråk i byen. I beste fall er det en misforståelse, i verste fall distriktspolitisk propaganda. Jeg stod og hørte på stillheten i en storby om natten denne julen, og den er fascinerende: Stillheten er lavfrekvent, mangesidig, susende og trygg – jeg identifiserte en hel rekke lyder som til sammen skapte nattestillheten i storbyen: Fjern trafikk fra europaveien, popler som svaiet fra side til side, bruddstykker av samtaler gjennom gatene, vind som passerte stakittgjerder og plastskjermer på verandaer, klikkelyder fra opphenget til et huskestativ – til forskjell fra hvordan huskestativer låter om dagen. Alt dette til forskjell fra hvordan storbyen er når tusenvis av mennesker våkner samtidig. Det som er stillhet for noen, er bråk for andre. Og gudskjelov motsatt.

Youtube-klippet under her kan virke svært merkelig. Det er en stor prøvelse for hastige mennesker å se på. Opptaket er gjort av BBC, og reporteren forklarer skjematisk hva du får høre – eller snarere ikke høre. John Cage komponerte dette verket i 1952, og fremføringen du ser i klippet fant sted i september 2008. Da BBC spilte verket på radio, grep kringkastingens automatiserte stillhets-knekker inn og sendte popmusikk over stillheten. Det skulle nemlig ikke være stille på eteren. Klippet bør høres med headset. Nyt stillheten, og ta inn inntrykkene. Fortell gjerne om din favorittstillhet.

Tagged with:
 

Delete, delete, delete

Tenk om mennesket var som datamaskiner:
Drivere som til stadighet måtte oppdateres.
At minnet etterhvert ble for lite.
At vi gikk tregere og tregere dess mer moderne omverdenen ble.
At det begynte å gå varmgang i oss.
At vi til sist ikke ble kompatible.

Microsoft har sagt
at 2010 er siste året de gir support
på XP.
I løpet av året må datamaskinene,
vi,
få ny programvare,
datamaskinene,
altså vi,
brukes videre på egen risiko.

På den andre siden blir det sagt
at enkelte
datamaskiner
ikke takler mer oppdatering
eller mer minne.
De lever best
på minnet som ble til
for en hel rekke år siden.

Vi kan virkelig være glade for at mennesket ikke er slik som datamaskiner.

Tagged with:
 

Rollebytte

En gang sa de at du burde være annerledes.
Fra høyeste hold kom beskjeden om at det du bød på ikke var godt nok.
For det hadde vært møte i juryen. Og kravet til godkjent standard lå høyt.
Du la deg ord og handlinger på minnet.
Men jeg har aldri,
ikke et eneste minutt,
sett deg legge ut på hevntokt.
Verken i ord eller handling.
De sa at du burde være annerledes.
Og annerledes, det ble du.
Du ble bare litt mer annerledes enn hva de hadde tenkt.

Tilegnet Suziluz og alle andre som fant sin egen standard, eller trenger et ord mot helg, for nå stiger lyset:

Tagged with:
 

Milde forbannelser til allmenn benyttelse

Måtte alle fly du skal ta være irriterende tjue minutter forsinket.
Måtte det finnes en snøflekk i hagen din som ikke smelter før i midten av juni.
Måtte en vepsedronning finne ut at det skal lages bo i garasjen din.
Måtte du alltid finne ut at du mangler ost når du skal lage pizza.
Måtte dine parabolsignaler falle ut under sluttspurten på stafetten.
Måtte veden du kjøpte til 100 kr sekken være fuktskadd.
Og måtte UP ha fri sikt til deg neste gang.

Tagged with:
 

Tante har en feil med diskanten

Rrring. Rrring.
- Hallo, ja? Hører du meg?
Linjen er skrapete og metallisk. Jeg har knapt rukket å trykke på svar-knappen før han begynner å prate i den andre enden.
- Dette er din mest betrodde onkel. Hallo? Hører du meg?
- Javisst, svarer jeg, – hvor er du nå?
- På Honolulu. Hva er klokka?
- Tidlig morgen.
- Fint. Jeg var et øyeblikk redd for at det var sent på natt.
- Det er kanskje et definisjonsspørsmål.
- Du, jeg skulle bare si at vi har det bra her. Og så har jeg et spørsmål.
- Jasså. Hva er den lyden i bakgrunnen? Det høres ut som om noen spiller trompet under vann.
- Det er din elskede tante som synger.
- Noen spiller hammonorgel.
- Ja. Det er en finlender vi traff i går. Men over til spørsmålet. Tror du det er mulig å forby tobakk i Norge?
- Eh.
- Altså på ordentlig. Norge, det første land i verden som forbyr tobakksprodukter.
- Du sitter nede på Honolulu og tenker på dette, onkel?
- Ja. Men tenk over saken: Alle er jo enige om at dette er noe svineri. Og nå blir tobakksprodukter gjemt vekk i butikken bak skap og rullegardiner. Tror du ikke Norge er modent for å ta steget ut i noe skikkelig, og ikke bare fisle med ulike typer røykelover? Hvorfor ikke bare forby hele skiten, stå for det og gå foran som det tøffeste toget på kloden?
- EU ville aldri gå med på det.
- Norge er ikke medlem av EU.
- Ikke gjør deg vanskelig nå, onkel. Du skjønner hva jeg mener. Tante bråker mye i bakgrunnen, forresten.
- Hun går ikke an å skru ned, og det er noe feil med diskanten hennes. Men jeg elsker henne uansett.
- Jeg vet. Men kunne vi tatt denne diskusjonen i morgen?
- Nei, jeg vil at du skal skrive et blogginnlegg med én eneste gang. Foreslå totalt røykeforbud i Norge, samt totalforbud mot omsetning av tobakksprodukter.
- Jeg kan ikke foreslå noe slikt, onkel. Jeg er seriøs journalist.
- Faen, så kjedelig du er.
- Ja.
- Men du kunne skrive et blogginnlegg om det. Plante et lite frø.
- Ok, da.
- Fint. Tante hilser. Jeg ringer igjen før du aner ordet av det.

Klikk.

Tagged with:
 

Pølse rimer ikke på følse

Uhemmet vil jeg reklamere for de norske ordbøkene på nett. Og det er ikke bare ord og tomt prat der. Mye moro ligger mellom linjene, fant jeg ut da jeg skulle hjelpe en kollega i dag med andre ord for ‘vinterkulde’ og andre frostsprengte uttrykk. Under oppslagsordet ‘rim’ har nemlig moroklumpene i ordbokredaksjonen skrevet følgende eksempel: “‘jeg finner ikke noe r- på ‘ansikt’ “. Ved nærmere ettertanke: nei, ikke jeg heller. Og her kommer en gratis idé til de muntre redaktørene ved neste ordboksrevisjon:
“Jeg finner ikke noe rim på ansikt,
så det overlater vi til dem som kan slikt.”

I nettordboken finnes også en oversikt over de mest søkte ordene i går, siste uke, siste tretti døgn og forrige år. På topp i 2009 søkte nordmenn på ‘dessverre’. Jeg er ganske sikker på at finanskrisen har skylden: Skal man gi folk sparken eller avslag på lån, er det rimelig å gjøre det formelt riktig.

Tagged with:
 

Trøsteord til de pene

Det står i taboidene
at nettstedet beautifulpeople.com
har kastet ut,
ja, regelrett kastet ut
medlemmer som har lagt på seg i julen.
De får ikke være med i de penes rekker mer.
Nettstedet,
de penes datingtjeneste,
blir fremstilt som
et slags freakshow.
Av tabloidene.
Men jeg har sympati for de pene.
De har jo alltid,
hele sitt liv, fra barnsben av,
fått høre
at utseendet ikke betyr noe.

Tagged with:
 

Kloden som ikke kunne telle til null

For ti år siden på denne tiden satt vi – nesten en samlet vestlig verden – og ventet på at alt skulle gå til helvete. Ingen visste riktig hvordan tolvslaget kunne komme til å forløpe, og det gjorde ikke saken bedre at dataeksperter på fremstående plan ikke kunne garantere noe som helst.

Det handlet om fenomenet Y2K – populært kalt tusenårsfeil. Verden hadde nemlig gått betydelig forover siden Kristi fødsel og smertefulle død, man hadde tatt i bruk datamaskiner og det store internettet, og man hadde skrevet sine fødselsår med to sifre. Alt dette påkalte bekymring og allmen nervøsitet.

En eller annen dataekspert hadde i ukene før fisket i opprørt vann ved å fortelle – eller kanskje forsøkt å illustrere – hvor ille det kunne gå hvis datamaskiner ikke skjønte tid og sted: Han fortalte oppglødd en betenkelig historie om et jagerfly på tur over ekvator i Afrika. På ekvatorstreken hadde dette ulykksalige jagerflyet snudd hele seg selv rundt i luften og begynt å fly opp-ned. Ingen  hadde fortalt jagerflyets datamaskin at ekvator bare er en tenkt strek, derfor forsøkte flyet å kompensere for forvirringen ved å snu seg. Jeg vet fortsatt ikke om historien er sann, men den skapte ettertenksomhet.

Y2K kunne forårsake de utroligste ting: Datamaskiner kunne stoppe, vekkerklokker kunne eksplodere, nettbanker kunne uten forvarsel begynne å telle nedover og vise røde tall, atomrakettsiloer kunne åpne seg og starte tredje verdenskrig uten krigsherrenes medvirkning og velvillige tillatelse. Selv var jeg på jobb nyttårsaftens kveld for ti år siden, som en av mange direktereportere i et NRK-show der det blant annet ble diskutert på hvilken måte verden skulle forholde seg til at den skulle gå under. Beredskapssjefen jeg intervjuet var tvilende til påstanden om verdens endelikt, men han kunne ikke utelukke en katastrofe, svarte han på mitt velforberedte direkte, og ekstremt journalistisk kritisk og korrekte spørsmål.

Ti år etterpå står verden fortsatt. Eneste forskjell er at vi nå skriver fødselsår med fire sifre. Men til dem som fortsatt, nå når det er minutter til kongen skal tale, går med bekymringsfri mine med et godt glass rødt eller sprudlende, tygg på følgende: For ti år siden lærte vi datamaskinene å telle til null. Vi kan bare håpe på at noen lærte dem å telle til ti, også. Hepp. Og godt, fredelig nytt år til alle lesere.

Tagged with:
 

Glasert

Få ord i dag. Egentlig bare behagelig vinterstemning. Kanskje til inspirasjon.

Tagged with:
 

Livet slik det faller seg

Søkemotorene sender mange mat-desperadorer hit i dag mandag. Det er fint. Så er det åpenbart ikke bare siste rest av ribbe og pinnekjøtt som skal fortæres i dag. Noen søker på ‘mandel-laks’ og kommer hit til bloggen, og oppskriften finner du her. Hjemmelaget iskrem er en annen søker, og det er lett som bare det. En annen klassiker fra året som gikk var paté, også passende i romjulen. Med spredte tvangstanker dertil.

Det er mildvær og det er romjulssalg på by’n. Ikke sånt hastig stress, og ikke så mye folk som man skulle tro i en millionby mandag i romjulen. Har folk endelig fått nok av løping mot juledeadline? Klokker som går mot frister og utløpsdatoer og angsten for at det skal bli utsolgt? Mildværet er bare en overgang, sier meteorologen og varsler sprengkulde mot nyttår. Jeg nyter langsomheten, og tenker jeg lager dynegrøt i dag. Om det er noe som er langsom mat, så er det dynegrøt. Kok opp to og en halv desiliter risgryn i fire desiliter vann, en hel spiseskje salt, kok inn, tilsett sju desiliter melk og tre desiliter fløte. Kok opp. Bær kasserollen inn i sengen, sett den på en avis, og pakk deretter inn hele gryta. La stå. Sett på en film.

Eller finn fram korsang. Opptaket under gjorde jeg i St Jacobs kirke i Stockholm nå på lørdag. St Jacobs kammerkor er ikke noe alminnelig sammenrasket blandakor på lokalet. Koret er etterspurt i hele Europa, og bærer flere internasjonale priser. Melodien heter “I denne goda juletid” og er basert på en norsk folketone, arrangert av Lisa Rydberg, som på opptaket også spiller fiolin. Måtte alle ha en god, langsom uke mot nytt år.

Tagged with:
 

Kveldsprogram

Krumkakene er som samtalene rundt kaffebordet: passe runde, passe alminnelige, og akkurat likedan som i fjor. Svigermor spør om dette med hårblekingen, hva det skal bety. Hun har jo vært brunette i alle år. Hun svarer ikke, men snur på gifteringen, trekker den litt opp og ser at sommeren sitter igjen som et blekt minne under den forgyllede fasaden.

På hjemturen tar hun seg i å tenke på svigerfar. På lettelsen i ansiktet hans da han skjønte at det hele var over. De hadde stått sammen på verandaen med hver sin sigar. Svigerfar, som alltid så, og aldri sa. Nå tok han kommandoen over røykepausen.
- Det er over, ikke sant?
- Ja. Nå er det over.
- Gudskjelov. Det tok sin tid.

Han setter seg foran tv’en, for de er hjemme tidsnok til klokken 21, for da begynner Mythbusters på Discovery. Han skjønner fortsatt ingenting. Hun, på sin side, har stilltiende sett på test av eksplosjoner i flere år, men hun har aldri testet sin egen. Men nå er tiden inne. Hun rensker stemmen. Innpust. Sannhetens time – myte eller fakta? Utpust. Og innpust:
- Du. Kan du skru ned lyden litt. Jeg har noe å si.

Siste del av historien, som er skrevet som en fortsettelse på historien nedenunder.

Tagged with:
 

Du skal holde hviledagen skinnhellig

Selv om ikke tredje juledag er noen egentlig høytidsdag, holder hun tilbake. Han har funnet en ny serie på tv, og det har lykkes henne å jage barna ut i sprengkulden. Med andre ord er det fred i huset. Hun sitter på kjøkkenet og surfer på nettet, leser skilsmisse.net side opp og side ned, om overgangsstønader og papirer og fylkesmannen og konsekvenser for barnet og snart drypper siste kaffedråpe gjennom kaffetrakteren og da reiser han seg fra sofaen og hun må stenge ned nettsiden og rydde opp i midlertidige internettfiler under Verktøy>Alternativer for internett>Slett leserlogg og slett alt du har tenkt på og slett fire år av ditt liv og slett alle tanker om å ta ham tilbake men hva skulle barna si og innpust. Utpust. I morgen er det mandag. Det er besøk hos svigerfamilien. Det siste besøket noensinne. Slett alt.

Skrevet som en fortsettelse på innlegget under.

Tagged with:
 

Det går ikke over

Andre juledag er betydelig mer fokusert. Innpust. Han ser fortsatt på tv. Og han vet ikke noe. Men det er heller ikke så rart. Utpust. Hun fordrar ikke den tørre latteren hans. Hun har hørt den gjennom overbærenhet og sex, gjennom bilferie og hektiske dager. Innpust. Hun lå i natt og lurte på om det gikk over. Utpust. Nei, det gjorde ikke det. Hun har ikke lyst på ham mer. Hun gjør det heller selv i dusjen. Uten at han vet det. Innpust. Utpust. Og han tror at det blir bedre av å planlegge sommerferien. Nei. Det går ikke over. Hun har forsøkt. Men det går bare ikke over. Og i kveld, som alle kvelder før, blir tv’en stående på. Egentlig burde de ha skrudd den av etter at barna har lagt seg. Og det er lenge siden de burde det. Det er mye de burde for lenge siden. Innpust.

Skrevet som en fortsettelse på gårsdagens blogginnlegg.

Tagged with:
 

Og vi fortsetter handlingen der

det er tidlig første juledags kveld der hun ler haha og.  Ja. Snakker usammenhengende og takker for julegaver men. Jaja. Og han ligger og sover foran tv’n og vet ikke at hun føler at.  Jaja. Men det var en fin juleaften. Eller var det egentlig det og der ringer telefonen og det er samme stresset som hun kjente i nyrene før jul og det er jaja. Kanskje. Usammenhengende og jaja, vi har det bra og barna var veldig fornøyd med gavene eller. Jojo. Usammenhengende misnøye og hun føler seg ensom men kan ikke si det og der begynner en ny serie på tv og så slipper de å snakke sammen i kveld, også. Og oppbruddet kommer nærmere men det er jul med sin glede og barnlige lyst og jaja.

Skrevet som en fortsettelse på “Og vi kommer inn i handlingen der

Tagged with:
 

Å veie sine ord på gullvekt

Det er uvisst hvor lenge denne muntre beskjeden har sirkulert rundt i Sverige, men teoretisk kan det ha vært siden de første, nye tjuesedlene forlot trykkeriet i 1997. En eller annen har funnet en ledig plass bak gåsen fra Nils Holgerssons reise. Antakelig ble den vekslet meg til gode på en kolonial for to dager siden. Det er endel år siden 1997, så for alt jeg vet kan det ha blitt kjøpt noe fint for sammenlagt flere hundre tusen siden den tid. Jeg undrer meg på hva denne beskjeden opprinnelig var ment som. Beskjed til et barn? Eller kanskje en unnskyldning, et forsøk på å glatte over og late som ingenting? Eller hva med noe så upretensiøst som bare et hjertesmil på en kjøkkenbenk? Så derfor, med oppfordringen fra den ukjente beskjedskriveren gikk jeg på varemagasinet NK, med en hel tjuelapp som brant i lomma.

Som man kan se er beskjeden håndskrevet, antakelig med tusj eller blekk. Og jeg er en tusjens og blekkets mann. En gang i tiden skrev jeg lange håndskrevne brev, titalls sider i slengen, og min første fyllepenn tok jeg i bruk som tolvåring. Og blekkskrift var ikke noe alle drev med:  å ta steget fra blyantens verden og over i blekkets var en alvorlig sak. Ordene ble på en måte mer varige. De lot seg ikke viske ut. På barneskolen var det forbudt å bruke annet enn blyant. Direkte forbudt. Men nå ble ordene stående. Riktignok fantes det på den tiden en væske man kunne pensle på blekket slik at det ble vann, men ventetiden på tørkeprosessen var lang, så det var egentlig best å stå for sine ord. Min første fyllepenn var en Pelikan med korte blekkpatroner, og den var som en god, gammel og trofast partisekretær i AP: lekket aldri.

Kan beskjeden på tjuelappen ha blitt skrevet med en penn kjøpt på NK? Kanskje. Det vi i så fall kan fastslå, er at beskjedskriveren hadde god grunn til å oppfordre sine omgivelser til å ha det gøy for penger. Prislappen på bildet over er desember 2009-pris på NK for en lekker, liten sak fra Omas, en Paragon, og slik ser den ut:

Jeg har én eneste ting å si: You sexy little thing. Jeg er litt usikker på hva man får for nesten tolv tusen for tiden – en jordomseiling? Og hvordan takker man for en slik julegave? “Kjere bestefar. Tak fårr den fine penen. Tror du jei kan byte den i plei steisjen i rommjulen? Jei har nemmelig bliant.” Får man et slikt takkebrev, skjønner man at man har bommet både på forhåpninger og fromme tanker. Neste vare, takk:

Disse sakene står i glasshyller, og det var faktisk en dame bortom for å kjenne. Det er ikke sikkert hva det var hun kjente på, pennen eller den luksuriøse følelsen av å bo i en del av verden der man uten skam kan skrive handlelapper som er gull verdt – eller romaner for hånd. Én ting er sikkert: Får man en Greta Garbo fra Mont Blanc, er tiden ikke inne til å få skrivesperre. Og slik ser den ut:

Jeg regner med at det er diamanter vi ser rundt hetta. Ord blir fattige, men det er så mye morsommere å skrive dem med en sak til trettifem tusen.

Tjuelappen brant altså fortsatt i lomma da jeg vandret ut i juleskumringen, fortsatt med sikkel hengende fra haka. Hva tjuelappen til slutt ble brukt til? Vi la 240 imellom, og kjøpte et juletre. Det stod jo at vi skulle kjøpe noe pent for pengene. Og tjueseddelen er trygt ute i sirkulasjon igjen. Hvem får den neste gang, og hva blir kjøpt? Hva ville du kjøpt?

Tagged with:
 

Og vi kommer inn i handlingen akkurat der

hun står i snøen og byr ham på et nytt liv men han sier takk for sist og jeg vil ikke ha noe mer med deg å gjøre men det sier han jo ikke og hun bebreider ham for at han er så utakknemlig han skulle jo hoppe når hun sier hopp og så er det disse julelysene nei det blir ikke slike julelys men en helt annen type som slett ikke minner om deg nei det er ikke mye jeg vil skal minne om deg men du trenger ikke stå der og gjøre deg til og kreve medynk for verden går videre og det var ikke slik det skulle bli og det er julestress og hun kjøper pepperkakedeigen ferdig på Rema

Tagged with:
 

Tidsregnskap under revidering

Det er helt umulig å legge planer for et flunkende nytt år.
Særlig når det som skjedde i det gamle
var det som skulle skje for to år siden.
Eller i beste fall neste år.

Man får vel nesten bare begynne å ta tiden som den kommer,
og ikke slik den gikk.

 

Kinasyndromet

- Spade? Nei, det er vi utsolgt for, sier kassadamen på Shell på Aspudden. Vedsekkene utenfor stasjonen står i ly for snøfallet, som bare fortsetter langs gatene i Stockholm. Det er i overkant julestemning nå. Bilene rekker knapt å stå et par timer før de er innesnødde, og brøytekantene hever seg med flere centimeter i døgnet.

Statsminister Fredrik Reinfeldt og de andre delegatene har rukket å komme hjem fra skandalemøtet i København, og han er ikke bare besviken, han er også forbannet. Med dårlig skjult irritasjon snakker han om vrangviljen til “land i sterk økonomisk vekst”. Han bare venter på klarsignal fra reporteren i Sveriges Radio til å fortelle at dyrets rette navn er Kina. Det var Kina som satte seg på bakbeina, som vil bli som oss, som vil ha den samme utviklingen vi har hatt.
- At vi ble industrialisert på 1870-tallet er da ikke god nok grunn til å gjenta de samme feilene, sier Reinfeldt tørt. Nei, det er kanskje ikke det. To vrang gjør jo ikke én rett. Det er årets mørkeste dag på den nordvestlige halvkula, nå snur sola. Det går til helvete med hele miljøet. Men vi kan da ikke nekte oss førjulsglede av den grunn. Så, for å si det slik fader Stoltenberg kanskje ville ha sagt det: I dag er vi alle kinesere.

Alt som brenner, avgir visst CO2. Jeg regner med at brente mandler ikke er noe unntak. Men jeg skal medgi at klimagassene på Sergels Torg lukter veldig, veldig godt. De er smakssatt med kanel og vanilje, og nedhogd skog i Norden i desember er og forblir lukten av forventning og ro. Barndomsminner på tvers av snøfall verre enn noen fra manns minne. Store deler av Nordens forbruk av mandler dekkes av import fra USA. Mandeltreet krever høy temperatur for å avgi frukt, og det skulle ikke forbause meg om også mandeleksportørene gav Obama et og annet pauli ord med på veien. Men pengemakta er god på å skjule sitt spor, så selv om hele Nordpolen skulle smelte ned, vil vel mandelbransjen i USA fortsatt ha sitt på det tørre.

Jeg tviler på om noen av delegatene snakker usant etter skandalemøtet i København. Det må fortsatt være mulig å tro på politikere. Jeg tror Reinfeldt snakker sant, og jeg tror også Kina har sine grunner: Hvorfor får ikke vi, når alle andre får? Det er årets mørkeste dag, og julelysene brenner som alltid før over Drottninggatan, der de henger blå og krystallskimrende mot en himmel med mer snø i vente. Men hva skulle vi egentlig feire solsnu med? Mer mørke? Hvilke krav er rimelige å stille til lyssultne nordboere? Å avlyse jula, slukke gleden og lysfeiringen, la seg snø inne og gnage på økologisk riktig dyrket misnøye? Det brenner et utall blå julelys for miljøet. Men jøss bevares: Javisst er det godt å være kineser på årets mørkeste dag.

Tagged with:
 

Sistemann slukker julelysene

Fem mil. To hus. Sju nye mil. Ett hus. Ti mil. Fem hus. Kjør Nord-Finland og opplev det selv. Nå i desember ser du hvor det bor folk på lang avstand: En gård i utkanten av Inari har pyntet hele tunet med lysslanger. Så er det mørkt i sju nye mil.

I Rovaniemi, den største byen i nord, er det jul hele året. Men det krampaktige Santa Park kaster en stor slagskygge over resten av regionen: Det finnes knapt folk igjen. Det er interessant at det er skiltet med påbudt kjøreretning sørover. Og verre skal det bli. Eller verre og verre, fru Blom. Hvor sunt, enn si forsvarlig, er det å bo isolert fra resten av verden?

Tallene er veldig klare: Ikke bare var det, i sin tid, veldig lite attraktiv å bosette seg i det nordlige Finland overhodet, men regionens historie gjennom 150 år  forteller at de som tross alt bosatte seg der, ikke syntes det var så lurt likevel. På 1860-70-tallet var utvandringen til Norge på rekordnivå. Etter at landet ble EU-medlem var den teoretiske optimismen stor, men dem som håpet på befolkningoppgang i Nord-Finland ble skuffet: 1990-tallet og årtusenskiftet skapte en fraflyttingsbølge i regionen som var den verste i hele Vest-Europa (kilde: EU-kommisjonen, blant andre Neubauer 2006/2007). Ikke engang de mest utsatte områdene i Nord-Norge kunne altså matche finsk avfolking. Og nå er det ingen som riktig vet hva som skal gjøres med fraflyttingen i nabolandet vårt i nord. Folk vil rett og slett ikke bo på steder der det er ti mil til naboen, og tjue mil til kafé. Nord-Finland er i ferd med å bli en tom kulisse fra et finsk fjernsynsteater.

Og det er et dilemma på flere vis. Skal det bo folk overalt? Det er farlig langt til doktor hvis du skjærer deg i fingeren i Raudanjoki. Og er du åtte år og bor i Perunkajärvi, har du ikke mange å leke med. Jeg kjørte en tredel av Finland fredag, fra norskegrensen og ned til Bottenviken. De er gode på julelys, finlenderne. Men det er langt mellom dem. Mennesket søker fellesskap.

Tagged with:
 

Spioner og rekesmørbrød

Genève, fredag 18. desember 2009, lunsjtid.

Hun greier å lokalisere parfymen hans til noe i retning av Dolce & Gabbana, den er tung, men samtidig munter i etterlukten der hun står bak ham i matkøen. Delegatene vrimler ut av møtesalene og inn i restauranten, bordene står ferdigdekket. Hovedforhandlerne har allerede tatt plass, mens hun og de andre funksjonærene har måttet vente på tur. Mannen foran henne snur seg plutselig, ser henne inn i øynene, og de holder blikk med et kort og høflig smil. Aksenten hans er slett ikke påfallende russisk, nesten Oxford-engelsk:
- Jeg mener bestemt at De bruker Nina Ricci. Noe også min kone gjør. Skal De ha rekesmørbrød bør de ta min plass i køen. Jeg tror at Frankrike bak Dem vil forsyne seg kraftig av markedet.
- Takk, jeg tar imot tilbudet Deres, gaspadin Dolce & Gabbana, svarer hun og strekker fram hånden:
- Carolyne, CIA.
- Gregorij, FSB.
- Aha. Federalnaja Sluzjba Bezopasnosti. Gamle KGB. Det er noe med blikkene våre. En proff gjenkjenner alltid en proff.
- De snakker vårt vidunderlige sprog? svarer han og tar et steg til side. Frankrike og Kina har parkert seg på sidelinjen og har åpenbart noe å snakke om.
- Skulle mene det, ja. Jeg var stasjonert i gruvebyen Zapoljarny et par års tid på åttitallet. Jeg tror vi snakker samme språk i mer enn én forstand? Stasjonert, er De bekjent med uttrykket? spør hun, legger hodet på skakke og legger merke til at hun nettopp ble tråkket på tærne av Storbritannia.
- Javisst. Stasjonert. Det er forbausende meget vi har felles. Zapoljarny ved norskegrensen? Hvordan greide De det? spør han og legger armene avventende, men vennlig i kors.
- Bekjentskaper.
- Ah. Javisst. Nordmenn var flinke til å slippe dere ubemerket inn i Sovjetsamveldet, sier han og registrerer med sidesynet at Frankrike har blitt feiltolket, og at Kina snur seg i desperasjon mot høyre.
- Og De selv? sier hun og tar et steg nærmere.
- Det fantes en tid… ja, det vet De selv, hva var det dere pleide å si: forteller jeg Dem det, må jeg drepe Dem.
- Det høres så hardt ut på russisk, svarer hun.
- Ja, men det var jo likt for oss alle. Nei, spøk til side, jeg var i Liverpool mens De drev deres business i hølet Zapoljarny, sier han og blåser plutselig på skulderen hennes:
- De hadde et løst hår på skulderbladet. Husker De: Når vi gjorde slikt før i tiden, altså blåste på strategiske steder, fikk de vondt i ørene i hovedsentralen.
- Javisst, mikrofonene, nikker hun.
- Hva var det jeg skulle sagt… Våre udmerkede forhandlingsledere har kommet fram til et utkast.
- Et tilbud verden ikke kan motstå, svarer hun og retter på kragen.
- Og banketten i kveld? spør han.
- Jeg tenkte kanskje De kunne fortelle meg om Liverpool.
- Gjerne. Hvis De kvitterer med norsk og amerikansk sikkerhetspolitikk fra åttitallet.
- For nostalgiens skyld?
- Udelukkende for nostalgiens skyld, frue.

Fotnote:
Forhandlere fra Russland og USA har kommet fram til et utkast til en ny nedrustningsavtale for atomvåpen. Det melder amerikanske og russiske kilder nå fredag formiddag. Verdens to største atommakter har forhandlet i lengre tid for å komme fram til en avtale som skal erstatte Start-avtalen fra 1991. Barack Obama og Dimitri Medvedev skal møtes seinere i dag. Gudskjelov.

Tagged with:
 

Kjære verdens beste Virrvarr!

Beste Virrvarr, Norges beste blogger! Du troner øverst, og det er deg vel fortjent! Du fører et tastatur til etterfølgelse, og til lykke med tittelen andre år på rad! Verkstedet ditt – roteloftet – er som verksteder skal være: Noe ferdig og klart til utskipning, noen ideer du vil dele, og alltid en sjenerøs vilje til å fortelle om hverdag og impulser! Jippi for deg som er offentlig sprø!

Å kåre Norges beste blogger er såvisst ikke enkelt, jeg ble selv bedt av Tordenbloggen/Sonitus om å lage liste, og her var mine ti:
1. Den store mobbebloggen: Kristin Oudmayer har det siste året samlet historier til bokprosjektet sitt om det verste barn kan gjøre mot hverandre. Hun har på en utmerket måte tatt i bruk blogg, sosiale medier og tradisjonelle mediekanaler og greid å mobilisere til en landsomfattende kjempedugnad.

2. Arachne/Gunn Hild Lem:  I 2009 døde Steinar Lem, en betydningsfull personlighet og et korrektiv til norsk levesett. Gunn Hild blogget gjennom sykdomsforløpet, fortalte om dødsfallet og satte ord på et nytt liv. En uvurderlig blogg for alle som vil lære – og se – hva kjærlighet kan være. Og ny dag som kommer.

3. Hanne: En løk skreller seg selv: Det finnes bloggere som bare republiserer Youtube-videoer og kaller det en blogg. Det gjør ikke Hanne. Hun gir oss videoer med mening, fletter dem inn i tekstene, slår til med innlegg som innledes med liten bokstav – fordi tankerekkene hennes aldri slutter å stå i kø.

4. Marias Metode: Viktig blogg om sykdom, sett utenfra og inn, og motsatt vei.

5. Kalashnikova: Dette er av en eller annen grunn et godt skjult blogg, med røffe, grovskårne tekster. Kalashnikova skriver ikke ofte. Det er mange grunner til at enkelte bloggere ikke gjør det, en av grunnene kan jo rett og slett være at inntrykk må bearbeides og samles – liv må leves. Kalashnikova lever dypt i de sjeldne tekstene sine.

6. Sigruns blogg: Kritisk stemme til psykisk helsevern og tvang. Mange, mange har funnet et møtested for historiene sine gjennom Sigrun.

7. Confusicus: Underfundige historier, meningsbrytning og etikk. Kikk innom og se hva du kan bli utfordret på!

8. Vinterverket: Nordpå sitter hun og senker pulsen vår med rolige betraktninger, et delikat språk som jeg har satt pris på lenge, lenge.

9. Tante Grønn: For meg et nytt bekjentskap. Konsist og lettfattelig – i et språk jeg føler meg hjemme i.

10. SerendipityCat:  Jeg ønsker at denne bloggeren endelig skal bli satt pris på! Hun sitter selv i juryen, og hennes vurderinger er i de beste hender. En tett og tilstedeværende blogg som leverer – uke etter uke, i diskusjon med sine lesere, og alltid vandrende rundt i bloggosfæren.

Og ble du ikke nominert her eller der: La ikke det stanse skrivelysten og formidlingsviljen!

Tagged with:
 

Kort julesyngespill for voksne

Nå erre jul igjen, ja, nå erre jul igjen, og jula varer helt til påske.
Ja, nå erre jul igjen, ja, nå erre jul igjen, og jula varer helt til påske.

Nei, det er ikke sant, nei slettes ikke sant, for nå har Gjedrem satt opp renta.
Ja, det er faktisk sant, ja, det er faktisk sant, og det har Gjedrem tenkt å gjenta.

Tagged with:
 

Og vi bare satt og så på

Finlenderne tok den fra oss. Nissen. Jeg dekket åpningen av det vanvittige Santa Park i Rovaniemi på slutten av nittitallet, der nissen fortsatt sitter året rundt med sine nisseundersåtter, i et sanseløst, smakløst og ugjenkjennelig sukkerslott under jorden. De stjal ham, julenissen, og vi gjorde ingenting med det.

Nå har nisselandet i Nord-Finland forlengst blitt milliardbutikk. Altså, folk kan skrive til “Santa Claus, The North Pole”, og så kommer brevene fram til Rovaniemi. Der blir de tatt hånd om av kyndige funksjonærer, ønskelistene sortert, katalogisert, og stikker du innom kan du la deg avbilde på fanget til Julenissen – jeg vet ikke hva det koster for tiden, men det er dyrt. Tilbake sitter den norske fjøsnissen og den svenske tomten og lurer på om det er bruk for dem mer. Snakk om å stå med nisselua i hånda.

Men til alle nisser som ble forbigått, jeg skal hviske dere noe: Santa Park er grusomt. Og når Julenissen har dratt til Finland, danser smånissene som de vil i heimen:

Tagged with:
 

An offer I cannot refuse

Jeg har byttet til nytt antivirus-system.
Det forteller meg saker og ting.
Som for eksempel at
‘Norton Internet Security Online har oppdaget en trussel.
Denne trusselen har blitt fikset.’

Litt sånn som amerikansk sikkerhetspolitikk, altså.

Dessuten får jeg til tider beskjed om
at filene er korrupte.
Jaja.
Jeg får vel betale dem, da.
Slik at det blir fred å få.

Tagged with:
 

Fritt for å være helgen

Hvilke kvinnelige helgener vil vi ha? De søte med englehår, eller hærførerne?

I dag er dagen, selv om den etter kalenderen var i går: Hundretusener av foreldrehjerter har smeltet til sur korsang, og landets tv- og radiostasjoner gir oss den årvisse reportasjen der barn gjenforteller lærernes forklaringer på, eller også dikter opp, hvem Santa Lucia var.

- Hun var en sånn dame som likte å hive ut mat istedet for å gifte seg, sa én unge av 2009 jeg hørte i dag.
- Hun ble fattig etterhvert, og så kuttet de av henne hodet, sa en annen.
- Hun var heks, og de kastet henne på sjøen, sa et barn i en reportasje fra 1990 som jeg av nysgjerrighet søkte opp, for å høre om tidene har endret seg.

Også i et førjulsprogram fra 1973 blir hun omtalt som noe skummelt. Og tjue år senere: I et radiokåseri fra 1993 signert Sonja Westrheim får vi også en slags forklaring på demoniseringen av henne: Navnet blir knyttet til selveste Lucifer. Alt dette til forskjell fra den svenske oppfatningen av henne: I Sverige er hun en lys og vennlig skikkelse. Men har hun noensinne eksistert som ung kvinne av kjøtt og blod?

Av kjøtt og blod: Kanskje. Hun ble etter alt å dømme født i 283 eller 286, død 304, alle årstall etter Kristus. Men kildematerialet rundt hennes liv, meninger og faktiske dødsårsak er så usikkert, så tvetydig og så mangelfullt at ikke engang det offisielle nettstedet for katolikkene i Norge går god for overleverte opplysninger rundt henne. Men bra nok for norsk barnehage, altså. Og ikke minst såpass diffus og svevende at vi kan tolke henne dit vi vil.

Drøyt tusen år senere får den katolske kirken enda en delikat personlighet i fanget, Jeanne d’Arc. Kildene rundt henne er betydelig mer presise, blant annet er hele rettssaken mot henne nedskrevet, og 30. mai 1431 ble hun brent offentlig på torget i Rouen, nitten år gammel. Hun hadde da vært Frankrikes hærfører mot England, befridd Orléans og Patay, og forsøkt å ta Paris fra engelsk beleiring, men felttoget slo feil. d’Arc påstod at hun mottok ordre fra Gud og engler som åpenbarte seg som stemmer i henne, en forklaring hun holdt fast ved under hele rettssaken. Kildematerialet rundt henne er såpass omfattende at det til og med er mulig å fastslå at hun i militær forstand gjorde en rekke grove feilvurderinger. Hvis det var slik at blind gudstro kan forklare deler av handlingsmønsteret hennes, er det også lett å forstå hvorfor hæren etterhvert lurte på hva den skulle tro. Og var hun så gudstro og dydig som hun selv påstod at hun var? Er hun barnehagevennlig?

Jeanne d’Arc ble kanonisert i 1920.  Men historien om Frankrikes nasjonalhelt er antakelig mer problematisk å dramatisere som morgenopptog i landets barnehager: Å vandre engleaktig med lys i hendene er litt mer kvinnelig enn å ri lokalet rundt på kjepphest, slåss med sverd og høre stemmer i hodet. Unge kvinner gjorde jo ikke slikt ustraffet i 1431, heller. Eller er det påstått dydighet og uskyld vi stadig fascineres av? Sånn litt passe barnehage-vennlig?

Anbefalt for alle barn, tøffere enn luciatoget: “Joan of Arc”, med en ikke særlig engleaktig Milla Jovovich på hesteryggen, Faye Dunaway som opportunistisk feminist, John Malkovich med et delikat politisk problem samt Dustin Hoffman som en nifs, diabolsk samvittighetsstemme fra det hinsidige, regi:  Luc Besson, Columbia/Tristar 1999:

Tagged with:
 

Førjulsbrev fra Josef

 

Galilea, lørdag 12. desember.
Kjære Gud.
Det er knapt to uker til termin. Vannet kan gå når som helst. Hun har ganske vondt i korsryggen, og beina er oppsvulmede. Den sparker kraftig nå.

Selv føler jeg meg litt bedre. Denne historien med engelen begynner å komme litt på avstand. Som du vet synes jeg det var uærlig av deg å sende en engel i ditt sted, når du kunne ha kommet selv (for å si det bokstavelig, haha.) Og du vet at jeg mener at du kunne ha gitt meg en sjanse til. Men alt dette har vi snakket om, mann til mann, så nå får vi gjøre det beste ut av det.

Jeg er likevel veldig usikker på hva du vil med meg etterpå, når alt dette er over. Hvilken plass vil du jeg skal ha? Jeg kan bli småsprø av å tenke på at jeg skal være stefar til deg. Eller til din sønn. Eller hvordan det nå blir – jeg er litt forvirret av dine tanker om familie. Jeg er også forvirret over dine tanker om tilgivelse. Du sier at du er den eneste med makt til å tilgi. Men nå er vi altså i den situasjonen at jeg har tilgitt deg det du gjorde. Gjør det meg til en vantroende synder?

Hun er ganske klar på at jeg må være tilstede, og hun sier at hun elsker meg. Og hun elsker også deg. Hva forventer du av meg? Hva skal jeg gjøre med alle disse motstridende følelsene, alle disse tankene om hvordan livet blir heretter? Hva slags far ønsker du å være?

Snekkerverkstedet går greit. Vi fikk akkurat inn en bestilling på femten takstoler i går, og jeg må ta inn nye folk fra januar for å klare vaktlistene. Det er altså ikke noe problem med økonomien. Men disse romerne er noen rare folk. Det har gått ut bud fra keiser Augustus om at hele verden skal innskrives i manntall, og hun og jeg sokner til valgkrets Betlehem. Vi drar den tjueandre, tror jeg. Kunne du hatt et øye til verkstedet i mellomtiden? Det er det eneste jeg ber om. Eller jaja, ikke det eneste, men du skjønner hva jeg mener. Whatever.

Jeg hadde en ekkel drøm i natt. Jeg drømte om en gate som var full av folk. Det var så mye sinne overalt. Folk ropte ‘korsfest, korsfest’, og jeg kunne se en ung mann som ble drevet forover av piskeslag og ukvemsord. Jeg husker at jeg stod i en sidegate og så på. Også du var der, Gud. Du stod på sidelinjen og så på sammen med meg. Du lot alt det grusomme skje, og jeg forstod ikke hvorfor du var så rolig. Du var så kald.

Hun roper fra kjøkkenet, så nå må jeg se til henne. Det er vondt å være henne nå. Og ikke bare slik du tror, Gud.

din mest trofaste Josef

Ps. Vi har bare ett esel. Kunne du i en faderlig fart gjøre øket gravid og skaffe to? Reisen til Betlehem skulle bli så mye mer behagelig om vi kunne ha hvert vårt. Jeg lar døren til fjøsen stå åpen i natt. På forhånd takk.

Tagged with:
 

En kort og en lang

 

Januar 1978.
«Du. Synes du at jeg har små pupper?» spurte hun og kikket ned i norsk-boka. De lå på magen på gulvet. Han hadde åpnet penalet og tegnet Brasil på et stort, tykt kladdepapir. Hun ventet på svar. Han så ikke opp, men rettet på brillene.
«Næsj.»
«Du kan jo være ærlig, det gjør ingenting, bare si det,» fortsatte hun.
«Kanskje er de litt små, men du er jo bare fjorten, får man ikke større pupper i åttende?» svarte han og fargela Amazonas med grønne streker.
«Og hva om jeg ikke gjør det?» spurte hun.
«Da kan du jo alltid håpe på et mirakel i niende,» svarte han og dro de grønne strekene inn i jungelen.

Ingen av dem husket når de begynte, disse leksekveldene hjemme hos ham. Hun nesten et hode høyere, hengslete i kroppen, han med plirende øyne gjennom brilleglass som ble duggete i gymmen. Foreldrene hans jobbet kveldsskift på smelteverket, han var enebarn, noe som betød at huset hadde de for seg selv. Og hvordan det var hjemme hos henne, var det egentlig få som visste. Det ble snakket om menn som kom og gikk. Mer ble ikke sagt, og mer ble ikke spurt blant de voksne.

Men i skolegården var det fritt fram å ta henne ettertrykkelig. Der kunne alt skje, og samtaler fra kjøkkenbord materialiserte seg i den hviskende jentegjengen med boblejakkene. En hviskende jentegjeng som nærmer seg høres ut som et hvesende dyr, én organisme med ti armer og fem samstemte tunger:
«Hei. Hvem er det som er faren din nå for tiden? Hvordan holder du rede på dem? Skal du bli hore, som moren din? For det er vel det hun er? Men da må du kanskje få litt større pupper først. Du kommer aldri til å få pupper, dessuten er du så stygg! Så stygg! Men du kan få bære gymtøyet vårt.»

Det var det de brukte henne til. Som pakk-esel. Det rant snørr fra den spisse nesen hennes mens hun bar på alle gymposene, fem i tallet, hver onsdag til og fra hallen. Hun hadde utviklet en egen teknikk med å hekte to av dem rundt halsen, én rundt midjen og én i hver hånd. Bak henne kom det hvesende dyret leende.  Ingen av lærerne så det.

Men han så. Han var livredd dem, livredd til beinet for det hvesende dyret som patruljerte skolegården på jakt etter de svakeste, og han visste at han selv var et lett bytte. Og han hadde klump i magen hver gang hun kom gående med gymbagene, med snørr hengende fra nesen, men hun gråt aldri. Hun kikket bare på ham med innbitte øyne som sa: ‘Jeg gleder meg til lekselesingen i kveld. Du er den ene. Du er den som ser meg, og det gjør ingenting at du bare står og ser på. Bare jeg kan få lese lekser sammen med deg, kan de gjøre hva de vil. Jeg gleder meg til i kveld. Vær min ene.’

Hver kveld lå de på gulvet, tenkte tanker, skrev og tegnet. En kveld sa hun:
«Jeg skal skrive bok en gang. Vil du lese boken min når den kommer ut?»
«Hva skal den hete, da?»
«Jeg tror den skal hete “Landet som sank i havet”, og det blir en roman. Den skal bli skikkelig trist. Kanskje du har rett i at det skjer et mirakel i niende. Så fint du tegner.»

Noen måneder senere sendte smelteverket ut oppsigelsesvarsel. Foreldrene hans stod begge på listen over dem som ble rammet av stålkrisen. Etter noen uker med våkenetter og en regningsbunke som stadig vokste på kjøkkenbenken ble avgjørelsen tatt: I familieråd ble det annonsert at dette ikke kunne fortsette, og at flyttebil var bestilt. Langsomt kjente han en sorg vokse gjennom magen og ut i huden.
«Du trenger ikke være lei deg,» sa hun den siste kvelden de lå på gulvet sammen med leksene. Han visste plutselig ikke hva han skulle si. Det var som om ordene satt fast i en knute under hjertet. Han bladde stumt gjennom kartene han hadde fargelagt. Hun skrev sirlig i notatboken, som var fyldig og flekkete.
«Jeg vil at du skal gjøre noe.»
«Hva da?» spurte han og tegnet en seilskute som rundet Kapp Det Gode Håp.
«Jeg vil at du skal ta på puppene mine,» sa hun og brettet opp genseren. Skulderbladene buet seg, huden lå stram og føflekkete over kragebeinet. Med et raskt grep tok hun den venstre hånden hans og la den over brystene. Håndflaten hans lukket seg forsiktig rundt forhøyningene og ble der. Hvor langt er egentlig et øyeblikk? Et minutt? Et kvarter? Uansett var øyeblikket altfor kort, og det var hun som lukket øynene, men han som gråt.

Februar 2009.
Pakken som fyller posthylla hans på jobb er nesten helt kvadratisk. Boken som kommer til syne under pappen bærer tittelen “Landet som steg opp fra havet”, og det ligger en sammenbrettet lapp festet med en binders til omslaget. ‘ Kjære deg. Jeg håper dette er rett adresse. Som du ser ble tittelen noe annerledes enn først tenkt. Det skjedde forresten aldri noe mirakel i niende. Men takk uansett for at du sa det, og for at du tegnet kart for meg.’

Historien er oppdiktet, og er mitt bidrag til utfordringen som ble gitt meg av MariasMetode og elisabethDL, og er tilegnet S.

Tagged with:
 

Gjett på en juleting

Desember. Oppsummeringenes tid. Refleksjonenes tid. Kåringenes tid. Det foregår kåringer både her og både der, men til trøst for alle som ikke når opp, blir nominert eller befinner seg i skyggenes dal: Nå kan du være med i denne bloggens egen konkurranse. Gå ikke glipp av denne unike muligheten til å bli lagt merke til!

Under teksten her finner du et lydklipp som jeg har laget. Alt du trenger å gjøre, er å lytte til dette lydklippet og gjette hva som foregår. Jeg røper ikke annet enn at det handler om jul, i en eller annen form. Det finnes bare ett eneste rett svar, men bruk fantasien: Hva skjer i lydklippet? Hva slags juleting er det som foregår? Jeg må ha svaret ditt i kommentarfeltet innen lørdag førstkommende, altså 12. desember 2009 kl 20. Vinneren blir kåret av juryen, som er meg, og det er lov å anbefale og heie på hverandre. Den heldige vinneren får et nydelig banner (som naturligvis blir lagt ut her på bloggen og fritt kan stjeles av alle) til bruk på egen blogg der det står “Jeg gjettet på en juleting 2009″. Husk tidsfristen, her kommer lyden:

Tagged with: