Godstog

28. april 2016

Tidlig i livet, 1993.
“Det befriende med deg er at du ikke stiller så mange spørsmål”, sa Cecilie og tente en sigarett i vinduet. Hun hadde slengt et håndkle over skuldrene, trakk sigarettrøyken inn med smilende munn, rødmalte lepper som hadde smittet av på brystkassen min.
“Hvilke spørsmål er du glad for å slippe?” spurte jeg og gikk bort til henne, strøk henne over den nakne rumpa.
“Om hvor vi skal med alle disse treffene, for eksempel”, svarte hun og grep hånden min, førte den inn mellom beina sine bakfra. Jeg skilte kjønnsleppene hennes med to fingre, sæden rant varmt og tyntflytende ut av henne og ned langs fingrene mine.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg slikket på fingrene, det smakte søttsalt og luktet en blanding av Cecilies karakteristiske solbærblad-lukt og min rå skogslukt. Sammen: som arktisk, iskaldt sjøvann, den smaken som er helt ned i havkanten om morgenen i slutten av april når man setter munnen mot havet. Slik var det alltid med oss, luktblandinger og smakssammensetninger som ikke endret seg fra gang til gang. Sammen var vi sprengstoff, men ikke mer enn det, heller.

Jeg har ikke snakket med Cecilie siden den gang. Men jeg vet at hun fikk utgitt boken sin noen år etterpå. Notatene til boken lå på bordet ved vinduet der hun stod den vinterformiddagen, en og annen kaffeflekk på noen av notatsidene, skrift med rødt blekk over enkelte av avsnittene, der hun hadde rettet seg selv, strøket ut og skrevet nytt. Boken skulle handle om et forhold som aldri kunne lykkes, jeg ble flere ganger utspurt og testet på de forunderligste vis som en slags uforbindtlig og anonym konsulent for ting som ble til i Cecilies univers av emosjoner og svirrende planeter. Arbeidsteknikkene hennes lærte jeg mye av, hun visste at hvis hun ikke gjorde noe med sanseinntrykk og innskytelser med én gang, så ville de forsvinne. Derfor grep hun ofte til notatblokken:
“Fortell meg hva du kjenner nå.”
“Jeg kjenner glede over å være i nærheten av deg.”
“Hvordan kjennes det?”
“Som å kunne gripe tak i noe flyktig. Du er flyktig, Cecilie. Du har noe ved deg som jeg aldri greier å få tak i, og når jeg får sjansen til å være i den følelsen, og glemme det flyktige, da er det glede jeg kjenner.”
“Ikke så fort. Jeg skriver.”
“Jeg vet at dette ikke varer evig.”
“Vil du rive trusa mi i to og ta meg bakfra?”
“Ja. Dette varer ikke evig. Jeg vet jo det, Cecilie.”
“Nå kan du rive.”
“Er du klar?”
“På tre. En. To.”
“Det tar slutt en gang.”
“Tre.”

Da Cecilie og jeg omsider brøt opp og gikk hver vår vei, var det som å vinke farvel til et godstog. Hun som lokomotivet, prustende forover, jeg som en nyttelast bak, hang med i svingene og greide aldri å bremse annet enn med hennes hjelp. Men skinnene var jo fastlagt på forhånd, som de fleste slike ruter er.

Cecilie var en eneste stor protestvise mot alt og alle, nipsfigurene i vinduet var bare hastig innkjøpt en gang i tenårene, tror jeg, den gangen hun mente at hun var stille og duknakket, der hun skulle stifte familie og la mannen bestemme, mens det i realiteten var Cecilie som ikke hadde bestemt seg for hva hun skulle bestemme, det kom først i årene etterpå, og da ble hun sint. Mest sint på seg selv. Nipsfigurene og elefantene i vinduskarmen i Helgesens gate stod nedstøvete som et minne fra den stille tiden i Cecilies liv, den gangen hun var en dukke, men protestvisen hennes var allerede under skriving, og det var det jeg fikk sunget til meg, gang på gang.

Det var et lokomotiv hun var. Og det mest skremmende, enn si fascinerende, var at hun aldri stanset på signal: Kom det et rødlys, så satte hun bare full fart og smadret bommer og sperrer til pinneved så flisene føk. Hun satte fartsrekorder og nektet å forholde seg til endestasjoner. Jeg så bare røyken etter henne da jeg hektet meg av.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

2 kommentarer

Du kan vel si noe

21. april 2016

«Romfolk står overfor utfordringer
på en rekke ulike områder.»

Utdrag fra en av Solberg-regjeringens
utredninger om romfolk, datert 7. mai 2014.

 

 

Se på ham. Se nøye på Alexander Bjørkum-Baldwin der han sitter. Er han ikke et ynkelig skue? Ikke fullt så tøff nå, nei. Men på den andre siden: Tøff har han aldri vært, så hva er egentlig nytt?

De har en feil med ventilasjonsanlegget her, tenker Bjørkum-Baldwin mens han sitter i stolen og lytter. Det er en ulyd i veggene et sted. En ujevn summing, kanskje er det et vifteblad som har vridd seg inne i luftekanalene og skapt en ubalanse i systemet. Lyden forplanter seg som en svak skrapelyd gjennom hele politihuset, fra rom til rom, fra toalettbåsene og over til politiadvokatene, fra politiadvokatenes avlukker til pauserommene til trappegangene til arkivene, og nå: til avhørsrommet der han sitter på plaststolen og kikker ned på de semskede skotuppene sine. De er tilsmussede, skotuppene til mannen foran ham er upåklagelig rene.

Politijuristen kikker over notatene sine, blar frem og tilbake, snur seg mot skjermen og tilbake, legger pennen fra seg, venter, og stirrer på Bjørkum-Baldwin med armene i kors, venter, stirrer, Bjørkum-Baldwin kjenner at skrapingen i ventilasjonsanlegget klør i ørene. Omsider snakker politijuristen:
– Ja, her var det ikke mye å hente, du.
Bjørkum-Baldwin drar på det:
– Nei, det… var vel… ikke det.
– Det er ikke mye du husker, sier politijuristen.
– Ikke egentlig.
– Ja ja. Sånn er livet.
– Det er vel det.
– Ja ja. Ja ja, du. I forrige uke sa du at du kanskje hadde et signalement.
– Sa jeg det?
– Det står her.
Bjørkum-Baldwin drar på det:
– Jo, men skal vel… være… sikker.
– Det skal man.
Politijuristen snurrer stolen rundt, kikker ut på de nakne trærne bak Borggata opp mot Tøyen.
– Det må være ganske plagsomt.
– Hva da? spør Bjørkum-Baldwin.
– Å huske så lite. Er ikke det veldig upraktisk?
– På hvilken måte?
– I din stilling, mener jeg.
– Jo, det…
Det suser i veggene, og i ørene. Juristen vipper med stolen:
– Jeg har en datter som har det sånn akkurat nå. Hun er tolv år, og kan glemme de enkleste tingene. Nøkler, innetider, avtaler. Sånne ting.
– Sånne ting, ja.
– Men slik er det jo å være tolv år, fortsetter han.
– Sånn er det, ja, svarer Bjørkum-Baldwin.
Politijuristen snurrer stolen tilbake, og han smiler ikke nå:
– Det kan i visse tilfeller være straffbart å huske så lite, hvis vi i ettertid finner ut noe annet. Er det noen sjanse for at vi finner ut noe annet?
– Du anklager meg for noe, sier Bjørkum-Baldwin og prøver å møte blikket hans, men får det ikke til. Politijuristen ler tørt:
– Nei, nei, nei. Jeg anklager ingen, jeg. Det er ikke mitt mandat. Du har status som vitne, det er alt. Det er ingen som har beskyldt deg for noe. Det er jo ikke derfor du er her. Det er ikke beskyldninger vi driver med her, vet du. Herregud, nei. Neida, Alexander. Vi kartlegger bare fakta. Men du kan jo ringe hvis du kommer på noe mer.
– Takk, det kan jeg jo, svarer Bjørkum-Baldwin og reiser seg.
– Ja, så da ringer du, da, kanskje?
– Jo, det… sier Bjørkum-Baldwin og kjenner politijuristens øyne i nakken hele veien ut kontoret, ned trappene og forbi resepsjonen.

Og han er helt sikker på at de har en feil med ventilasjonsanlegget. Det er i grunnen ganske irriterende at de har det. Han tenker at han er glad han er ferdig her. Ferdig med saken. På utsiden ringer han en kort samtale. Han føler seg uvel når han legger på, mer uvel enn forrige gang han var uvel. Og det er stadig kortere tid mellom hver gang.

Departementsansatt Alexander Bjørkum-Baldwin liker fredager. Det er befriende med fredager. Sjefen, statsråden, pleier å dra fra kontoret allerede ved titiden på formiddagen for å rekke Kongen i statsråd klokken 11. Det brer seg alltid en lettelse i systemet når ministeren drar. Det pleier å bli tidlig helg i departementskorridorene når den svarte statsrådsbilen svinger ut av kvartalet. Og i dag fikk Bjørkum-Baldwin endatil fri for å dra til politiet:
– Dette ordner du bare opp i, sa statssekretæren, – du bare rydder opp etter deg. Forstår du? sa hun tidligere i uka og slo håndflaten i bordet så kaffen skvatt.
– Joda, det skal vel… gå… greit det, svarte Bjørkum-Baldwin og tok en taxi til Grønland.

Det tok kortere tid hos politiet enn han hadde trodd. Dette er årsaken til at trettisju år gamle Alexander Bjørkum-Baldwin nå står på Rema allerede klokken 13. Han registrerer med et visst ubehag at årets juledadler ligger klare i en pent utbrettet og sortert eske tett ved bananene. Han har et anstrengt forhold til dadler. De skrukkete, brune og klisne søtsakene minner ham om ubehageligheter han helst kunne vært foruten.

Det blir sagt om Alexander Bjørkum-Baldwin at han aldri gjør noe overilt. Faktisk blir det trukket fram som et vesentlig, pålitelig og stabilt karaktertrekk ved ham, og det står i papirene hans. Statsråden pleier å si det på stabsmøtene, når de forrykte ideene til statssekretæren kommer på bordet:
– Bjørkum-Baldwin, hva mener du om denne saken, du som er så fornuftig? Burde vi gå ut i media, slik statssekretæren her mener, og si at distriktsopprøret består av ullhoder? Kan man si slikt? Ullhoder? Er det virkelig innafor?

Og Bjørkum-Baldwin har lyst til å si at han synes at distriktsopprøret virkelig er helt på trynet og distriktsfolket noen kravstore jævler, at statssekretæren har rett, og ikke bare det, men at statssekretæren er den eneste rundt bordet som har snev av fornuft i hele departementet og at ministeren er pompøs og ryggslikkende overfor statsministeren og at statssekretæren er søt med oppsatt hår og at kaffemaskinen burde vært byttet ut og at forslaget til statsbudsjett er noe tøys og at statssekretæren er alt han selv, Alexander Bjørkum-Baldwin, aldri har turt å være. Men han gjør jo aldri noe som er overilt. Det står i papirene. Så derfor svarer han alltid:
– Ja, nei. Hm.
Og statsråden nikker fornøyd:
– Som jeg skulle sagt det selv!

En gang, nå i adventen etter et planmøte – det stod dadler på møtebordet – tok statssekretæren ham til side og sa:
– Alexander, du er bare helt utrolig. Jeg er helt målløs.
Og han ble så glad, for det var første gang hun hadde sagt noe sånt. Hun tok en kunstpause, og han ble så sørgmodig da han skjønte at fortsettelsen ikke stod i stil med begynnelsen:
– Takk skal du faen meg ha for at du aldri støtter meg. Du bare sitter der. Du er den kjedeligste jeg vet om som går i brune, semskede sko. Det er aldri noe klart å få ut av deg. Hva står du egentlig for? Er det noe du prøver på, eller? Innynde deg på noe vis? Du kommer ikke høyere her, vet du. Du kommer aldri noe annet sted enn akkurat hit.

Så hadde hun snudd på hælen, slått ut håret med et elegant grep rundt hestehalen og kastet sluttsetningen mot ham over skulderen:
– Det står dadler på bordet, ta så mange du vil ha. De er like skrukkete og inntørkede som deg.

Og fra den dagen følte Alexander Bjørkum-Baldwin seg som en inntørket daddel. For innerst inne visste han at hun sa sannheten. Det var den dagen han fikk et anstrengt og ubehagelig forhold til dadler. Men han sitter ved bordenden og nikker, og hvem kan klandre ham?

En gang fikk han ansvaret for underholdningen på departementets sommerfest. Han brukte mye tid på å bestemme seg for hva slags latter og spas han skulle tilby, og falt til sist ned på en variant av «Tjue spørsmål». Men det falt ikke helt i smak.
– Er dette noe man har med seg? spurte folk.
– Ja, helt klart, svarte Bjørkum-Baldwin.
– Kan man spise det?
– Ja, det er ikke uvanlig, svarte Bjørkum-Baldwin.
– Kan man ha det på hodet? spurte en annen.
– Selsvagt, svarte han, og kjente at han bare gledet seg til slutten. Men da ingen klarte det, og han avslørte at løsningsordet var «stortingsproposisjon», begynte folk å se en annen vei, løse ut drinkbonger, og selskapet brøt opp. Han forstod ikke misnøyen. Alle politikere har da med seg stortingsproposisjoner. Og han syntes at han svarte ganske presist og vittig på spørsmålet om man kan spise det, fordi det alltid finnes stortingsproposisjoner som en politiker bare må ete i seg. For øvrig kan man selvfølgelig ha en stortingsproposisjon på hodet, hvis man skriver den ut, og sitter helt stille. Men folk tok ikke den, heller.

På butikken har han vansker med å bestemme seg. Peppersaus eller fløtesaus? Han står ved sausehylla og nøler. I det hele tatt nøler Bjørkum-Baldwin ganske mye. Han er redd for å velge feil. Det er det alle, unntatt statssekretæren, kaller å være stabil. Var han bare som henne.

Det piper i telefonen hans, det er et nyhetsvarsel:
Distriktsopprøret avlyst
Oslo (NTB): Den varslede politiske streiken mot regjeringens distriktspolitikk er avblåst. Sentrale kilder i distriktsopprøret sier at man har diskutert saken og kommer nå regjeringen i møte.
Han merker at det trekker en skam gjennom ham, en skam som den gang man var ti år og hadde tatt noe fra benken.

Etter ti minutters vurdering foran reolene blir det peppersaus. Kassakøen er kort, foran ham står en langbent kvinne med en pose epler i den ene hånden. I den andre holder hun et ukeblad der overskriften ‘Vakre Bali – vi viser deg strendene!’ lyser i solgult over halve forsiden. Bjørkum-Baldwin kjenner lukten av henne. En søtladen, avdempet kvinnelukt som trekker en gammel uro gjennom ham. Bali. Ja, kanskje det. Han kjenner at nakken er stiv etter møtet på politihuset, det knirker langs skulderbladene. Kvinnen trekker opp et Visa-kort, han oppfatter navnet Marielle Pitter preget i plasten på forsiden. ‘Hei, Marielle, jeg heter Alexander, du lukter godt, hva drømmer du om?’ tenker han at han under gitte omstendigheter kunne ha sagt, og legger peppersausen på rullebåndet. Sauseposen ruller litt for langt inn mot kassen og inn på Marielles territorium. Det er ikke flere skilleklosser igjen å legge mellom varene, og det er fare for forveksling. ‘Snart må jeg si noe,’ tenker han. ‘ I det hele tatt må jeg vel snart si noe.’
Sauseposen har blandet seg med den ukjente kvinnens varer, posen hans ligger klemt inn til epleposen hennes, hun snur seg mot ham, halvveis henvendt til ham og til ekspeditøren:
– Nei, den er ikke min, og skyver den tilbake, bakover mot ham med et smil. Han stirrer forskrekket på henne.

Han vet ikke hvorfor han gjør det, men noen ganger later Alexander Bjørkum-Baldwin som om han er russer. Og det skjer nå. Han senker stemmen og slår om til tullerussisk, later som om han ikke forstår hva som blir sagt og antydet, tar opp sauseposen, kikker forbauset på den, ser på Marielle og rister på hodet mens han sier lavt:
– Njet, dzi probetsko dsja tsvoi, karasjå.
Det er bare noe han finner på, men han høres akkurat ut som en russer. Marielle Pitter legger hodet på skakke, svarer:
– Oh, sorry? It’s not yours?
Bjørkum-Baldwin rister på hodet:
– Ztarovji gubbli njet, kaster sauseposen megetsigende inn i tyggegummireolen ved siden av båndet. Så sier han ‘zorry’ og forlater køen, sidelengs opp mot Marielles hårfeste, han trekker såvidt pusten gjennom nesen idet han passerer nakken hennes, og han skammer seg over det, skammer seg så skammelig, og han er rød av skyld, både av det, og av at han forlater butikken uten peppersaus, han ser rett frem, skynder seg ut, forbi avisstativet, kikker ikke på avisene, for han vet hva som står der, det om hun sigøynerdama, statssekretæren sa det, ‘i helvete, Alexander. Hva tenkte du på? Nå rydder du opp etter deg, og trekk faen ikke regjeringa inn i dette.’

Ja, hva tenkte han egentlig på? Det er litt vanskelig å si. Det er like vanskelig å si, som det var å finne på ting å si på det møtet med distriktsopprøret i Trondheim forrige uke. Det ble ganske ubehagelig der oppe på Palmehaven etterhvert som distriktene fyrte seg opp over gjeldende politikk. Bjørkum-Baldwin hadde lyst til å si det som det var: vi gir bare blaffen. Dere skulle hørt når statsråden holder hoff med de politiske reporterne og snakker om dere. Alle ler da. Alle ler. Men her er jeg, og jeg får bare jatte med.

Flere ganger i løpet av kontaktmøtet fikk han lyst til å mumle og spille russer, og da opprørslederen satt ved bordenden og påstod at regjeringen lyver, at det skal bli et rabalder fra landsende til landsende, ja, bærre glæd dokk, da begynte tunga å løpe i munnen hans, han knep sammen leppene og kjente at lyder som «zpravoj» og «shatsat bolsjoi» smalt mot ganeveggene og lengtet etter å fylle rommet. Fra utsiden så han ut som om han tygget på noe, et eller annet som enten skulle ned eller ut igjen, akkurat som når man tar et villbringebær inn i munnen, roterer det med tungespissen i spytt for å få det til å vare lenge, bare sånn at bittelitt av saftene kommer ut, blubb, blubb, men så er det en mark inni, og man må bestemme seg for om man bare skal svelge fort eller spytte ut.

Han har tenkt endel annet. Som hva han skal gjøre hvis han en dag må snakke tullerussisk og står overfor en virkelig russer. Da finnes det ingen plan b. Det er bare en helt forferdelig tanke. Den tanken gjør at departementsråd Alexander Bjørkum-Baldwin holder seg mer og mer for seg selv om kveldene. Det er bare altfor mange russere der ute. De er overalt.

Men etter møtet, da han gikk ned trappene fra Palmehaven for å gå en luftetur noen timer senere – alt hadde kjørt seg helt fast – hva tenkte han da, rakk han egentlig å tenke så veldig mye før han så det? Kvinnen som lå på fortauet på utsiden, inntil murveggen, mennene som stod rundt. Den friske sjølufta som kom inn med striregnet fra fjorden.

Han gjenkjente flere av bøndene fra Verdalen, fiskere fra Hareid, de unge odelsguttene fra kontaktmøtet hadde dannet en halvsirkel rundt kvinnen sammen med to fete inntrøndere. Det luktet regn og sjø og akevitt og kvalm øl på regjeringens regning, samt skarp kvinnesvette. En av mennene sparket kvinnen i brystet slik at hun slo bakhodet mot muren, og Bjørkum-Baldwin kunne se at hun blødde fra begge øregangene. De hadde revet av henne skautet. Hun gråt mens blodet i den sprukne kjeven blandet seg med slim fra nese og munn – det var nesten akkurat som på film, tenkte han der han stod og kikket på. Han tenkte at jammen så det veldig ekte ut på film. Tenk at de greide å få det så ekte på film.

En sunnmørsfisker som hadde hevet stemmen på kontaktmøtet og forlangt økte distriktsoverføringer no, itje neste år, men no, no e vi lei av dittan tullet, bøyde seg ustøtt ned mot kvinnen, tok tak i håret hennes, vred knyttneven sidelengs fylt av hår, han sa at sånne som deg har vi aldri bedt til landet. Hun ropte noe, var det tullerussisk eller noe annet? En av de andre mennene grep pappkoppen hun hadde foran seg, han åpnet buksesmekken, la penisen inntil kanten av koppen og pisset skummende. Så satte han koppen mot munnen hennes og trykket den inn i svelget hennes.

Alexander Bjørkum-Baldwin stod plutselig midt i sirkelen. Det ble sagt noe, om det var han som snakket tullerussisk eller kvinnen som jamret seg eller om det var noen fra distriktene som snøvlet, det kunne han ikke riktig huske. I alle fall ble kvinnen liggende igjen på utsiden, inntil muren, mens Bjørkum-Baldwin og de andre gikk inn i resepsjonen og bad om nøkkelen til suiten der distriktsopprøret holdt til.

 

 

Ved Deli de Luca nederst på Grønlandsleiret piper det i mobilen, det er statssekretæren, det står
Godt jobba, god helg 🙂

Men hva han egentlig, rent egentlig, helt ærlig, tenkte på? Han tenkte vel på henne som en gang sa til ham:
– Alexander, jeg elsker deg. Det er ikke dét. Men du er som en gjenglemt fortøyning. Du har hørt til et sted en gang, du har vært med en båt, du. Du er en sånn fortøyning til en båt som noen dro ut med, på vakre dager på en fjord, og du ble med, du lå som et mykt feste fremme i båten, alltid klar til nye fortøyninger, du var det festet. Dere var ett. Men så var det noen som glemte båten, og du var den fortøyningen som holdt den tilbake. Det kom stormdager, til slutt slet båten seg, og det ble bare fortøyningen igjen, en avslitt taustump som har en knute i enden. Og nå er det ingen som kan løsne deg, for knuten har blitt så hard etter alle de dagene og nettene da båten rykket i fortøyningen, den ble strammet til mer og mer, og frostnettene i januar frøs den til en klump av is, og ingen var der til å løsne. Og så forsvant båten. Og der ligger du igjen. Men det er mer: Du er en slags… feilkonstruksjon. Som om noe har herdet for fort. Eller som om noen har slurvet med listverket, slik at det som skulle være rett, ble skjevt. Du er malingen som aldri tørket helt, det er alltid noe klebrig igjen på flatene når man lener seg inntil deg. Og rundt deg er det brakkvann. Du er brakkvann – verken det ene eller andre. Hvem kan over tid leve i brakkvann? Bare de mest tilpasningsdyktige, og det er ikke mange.

Han står slik og puster.
Tenker.
Kjenner han en befrielse?
Og Alexander Bjørkum-Baldwin har den lave ettermiddagssola i ryggen når han plutselig tverrvender ved kiosken og setter kursen tilbake til politihuset. Se på ham nå! Se på Alexander Bjørkum-Baldwin.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen kommentar

Internhumor

15. april 2016

Jeg tenker på om folka på Meteorologisk Institutt har internhumor på jobben, sånn som alle oss andre. Lurer på om sjefmeteorologen kommer inn på lunsjrommet på fredag, sukker alvorlig:
– Jaja. Håper nu det blir fint vær i helga.
Og han ferske meteorologstudenten, på utplassering, ser forvirret på sjefen mens alle er stille. Og så flirer sjefmeteorologen:
– Neida, æ skøye nu bare, kainn du skjønne!
Og hele lunsjrommet klasker seg på lårene og bare:
– Hahahaha!
– Hehehe!
– Hihi!
– Hohoho!
– Hehe!
– Hahahaha!
– Hæhæhæ!
– Hihihoho!

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen kommentar

Fragment 1978

8. april 2016

– Hva er det til middag? ropte vi inn gangdøra.
– Pytt i panne! var svaret fra husmorvikaren.
Vi hadde aldri hørt om det før:
– Spytt i panne! ropte vi tilbake og lo oss forderva. Vi hadde husmorvikar den dagen fordi katta skulle skytes. Det måtte to voksne og en onkel til for å bringe det niende livet til ende. De sa de skulle på kino. Hvem drar på kino med en onkel med et fårete smil, en gønner og ei katt? Det burde ha ringt ei bjelle, den bjella som før hadde hengt på katta, og som nå lå igjen på respateksbordet sammen med myggspiralen. Det var mye mygg den sommeren.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen kommentar

Gjesteartist

7. april 2016

Han blåser med voldsom kraft, en eller annen sirkusmarsj, han har vært sirkusmusiker, jeg hører det på
beskaffenheten i pusten, skarpheten, uvørenheten, han får femten kroner, og han spør where are you from, sir, og beskjemmet svarer jeg Norway.
Det er et navn som ikke klinger bra der ute et sted, trompetspillerhardere enn messingen han setter mot leppene, kaldere enn stålene som ligger i koppen hans, ryktene om oss er ganske harde på hans trakter, og jeg tenker hva kommer nå, skal han blåse meg en stortingsproposisjon eller «Herr President» eller kommer det noe enda verre, eller noe bedre. Så spiller han «Kanskje kommer kongen», ser på meg: «Norway, heh?»

Og jeg nikker tilbake og tenker at Knutsen og Ludvigsen kom seg ut av den tunellen til slutt og helt ned til den rumenske landsbygda, før de endte opp foran nasjonalforsamlingen i kongeriket Norge, dit kongen tidvis kommer. Lett yr, pluss fem.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen kommentar

Umusikalsk erkjennelse:
Ja.
Jeg gjorde jo det. Hele tiden.
I alle årene.
La oss si fra 2009 til 2012.
Uforbeholdent.
Verre var det ikke.
Men mer uforbeholdent var det neppe.
Som om det gjør en forskjell.
Men noter – det overlater jeg til andre.
Verre er det ikke.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen kommentar

En sjefredaktør har gått over stag, kvelden har gått over styr, biskopens datter er over seg og en sekretær fra kulturkomiteen er under bordet, svingende med selfie-stang mellom damaskdukenes dusker. Men serveringen er ikke slutt, det er åpen svingdør til kjøkkenet, der kelnerne passerer hverandre sidelengs, oppskjørtet og oppdresset, og det er da sjefredaktøren reiser seg, klirrer på glasset, hever sin røst og sitt ambisjonsnivå og roper:
– Send oss en tallerken suppe, kelner! La denne tallerkenen jeg nu bestiller komme flyvende og uidentifisert, sett meg på vent, gi meg summetonen, frøken! Jeg sa: Gi meg summetonen, frøken, for fanden, rikstelefon til utkanten av tilværelsen, jeg betaler!

Og det er sukker på bordene, blod i appelsinen, en trikk er i rute, og nord om Nakkholmen dovner siste rest av vinter vekk, med hendene godt plantet under Dyna fyr.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen kommentar

Der. Ved trikkeholdeplassen i Birkelunden. Akkurat der. Det sitter en fugl der oppe, er det en meis eller er det en spove, jeg vet ikke, er det en poppel eller er det ei bjørk, jeg vet ikke, jeg tok ikke brillene med meg, men ører har jeg. Og det er en feil på den fuglen. Det er derfor det ikke er klart for meg om det er en meis eller en spove. Den høres, nå i mars, ut som ei slitt viftereim fra en kassert Opel, eller noe enda mer alvorlig, den aller siste gangen mekanikeren skrur om tenningsbryteren, lytter, rister på hodet, skrur av tenningen, stryker lua av seg, klør seg over skjeggstubbene og konstaterer:
– Nei, dette blir dyrt, du. Her må det en ny Opel til, det kan jeg si.
Bytt ut «Opel» med «fugl», så skjønner du hva jeg mener.

Enten må noen bytte deler på den fuglen, eller gi den sangtimer, vi er allerede langt ut i mars. Jeg vet for øvrig ikke hvem dét skulle være, verken det førstnevnte eller det siste. Den fuglen, den ulykkelige fuglen, står enten helt på fallrepet av sin karriere som sangfugl, eller også helt i starten av en karriere som kanskje burde avsluttes her og nå; det er ikke sikkert å si hva som krever mest jobb, og ikke minst vondest selvinnsikt. Har fugler selvinnsikt? Det burde de ha.

Men hvis ingen gjør noe med den fuglen, eller hvis den ikke tar seg selv i nakken, kommer ingen snart til å høre forskjell på den og 11-trikken, vi er på god vei dit. Og slik kan vi ikke ha det. Jeg tipper det blir trikken som må på service. Det er nok det enkleste for alle parter.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen kommentar

Det er ikke lange biten

23. februar 2016

Cecilie smugrøyker. Hun har fisket opp tipakningen og har gått helt ned på kanten av fremre langside, vekk fra de andre skrålende foreldrene, trekker kåpen tett rundt halsen i regnværet. Den 27. desember er snøfri, men banemannskapet på Frogner har greid å holde isen fri for overvann. Hvordan greier de det? Hvordan greier de å holde overflaten slik, så skinnende, blank, ingenting som butter, bare dette glatte, vakre, fine, skinnende?
Det er maskinene, tenker hun.
Maskinene.
Banepreppen som går ved 16-tiden polerer vekk alt det oppskrapede, alle riper, alle spor av fall og sinte hakk.

Hun ser Sebastian svinge hockeykølla på skrå mot målet, pucken suser inn, han løfter den andre armen, svinger elegant over mot kortsiden, mottar jubel fra de andre på laget. Hun ser at han er i ferd med å bli noe mer enn sine ti år, noe har skjedd med ham, hun ser at uvørenheten hans er borte, ubalansen er ikke der mer, han vet det ikke selv, i alle fall kan han ikke sette ord på det, men han vokser nå. Det er ikke lenge igjen.

Hun griper Sebastian i den venstre hånden når de svinger ut døren fra stadion og møter grusen på gangveien langs Middelthuns gate. Selv har han slengt hockeykølla og skøytene over den høyre skulderen, han er svett og glad:
– Mamma, så du det siste målet? Så du det?
Cecilie nikker, svarer mhm. Det mørkner fort. Det er ikke lange biten opp til Majorstukrysset, men hun føler seg avmektig sliten. Sebastian er sterkere enn henne, hun kjenner at han drar i henne, han går for fort. Hun slipper hånden hans, han fortsetter på egenhånd et godt stykke foran henne. Snart er de ved det første lyskrysset, der Middelthuns gate krysser Kirkeveien, det lyskrysset som alltid bruker så lang tid på å skifte til grønt, krysset der folk blir stående og se rett fram, ingen snakker med hverandre, alle venter på grønt, alle skal et annet sted. Det er ikke lange biten igjen dit. Hun snur seg, kikker over skulderen, tilbake mot stadion.

Hun ser ei jente gjøre en slak, vakker piruett, snurrer rundt, ut med armene, ler en latter som kommer helt nede fra magen. Slik ja, Cecilie, så flink du er. Litt til, Cecilie. Sånn, ja! Nå greier du det! Det er ikke lenge igjen nå, Cecilie! Nå er det ikke lenge igjen! Men Cecilie, kan du ikke prøve litt til? Vi har sånn tro på deg, Cecilie. Prøv litt til. Nå skuffer du oss. Cecilie, jeg vet ikke hva jeg skal si. Anklager du meg? Du ville jo dette, du også. Jeg tar jo min del av det, Cecilie, du vet jo det, det er bare så masse… så masse nå, det er ikke lenge igjen så blir det mer tid. Ikke lange biten igjen nå, Cecilie. Kan du ikke prøve litt til? Du som er så flink jente?

Sebastian står allerede ved lyskrysset, det er rødt, som vanlig. Så sterk han virker. Vipper med støvlene og har full kontroll. Han har fortsatt det der blikket som bare tiåringer har, snart her, snart der, snart så fokusert at det tidvis er ubehagelig, mange spørsmål i det blikket. Mange spørsmål om hvorfor. Det er ikke lenge igjen nå, til spørsmålene blir såre, skarpere. Hun tenker: Nå er det ikke lenge igjen. Hun tenker det om igjen og om igjen mens bilene suser forbi: Snart kommer alle spørsmålene. Om hvorfor. Om når det ble bestemt. Ja, når var det egentlig du bestemte deg, Cecilie? Hvor lenge før jul? Du satt jo bare der. Du sa ingenting. Nå skuffer du meg virkelig. Du satt bare der, rundt julemiddagen med alle oss som vil deg bare godt, og du visste det hele tiden. Og alle de der Instagram-bildene, Cecilie. Sebastian, gå på rommet ditt. Se på oss, Cecilie.
– Kom nå, mamma, det er grønt! sier Sebastian, han står midt i krysset:
– Du må forte deg! Snart blir det rødt, det er ikke lenge igjen!

20-bussen tar dem igjen ved krysset til Arbos gate. Hvor går egentlig 20-bussen? Hun forsøker å skjelne folk bak de duggete rutene der inne, hvordan de er kledt, hvilke ansikter de har. Sebastian traver videre, hun er irritert. Var det den sigaretten? Du burde ikke røke, Cecilie. Det gjør deg så umedgjørlig. Stump nå den sigaretten, Cecilie. Dette tar seg virkelig ikke ut.

Han står som avtalt med nødblinkerne på tett inntil det siste lyskrysset rett ved Majorstuhuset, de venstre hjulene vrengt opp på kanten. Han gjør alltid det, tar seg til rette. Det var det hun falt for ved ham. At han tok seg så skamløst til rette. 20-bussen venter på grønt tvers over. Det er ikke lange biten. Hun vet at hun har et Ruter-kort med penger på et sted i skuldervesken. Han åpner bagasjelokket innenfra, Sebastian slenger skøytene og ishockeykølla inn, smekker lokket på plass, setter seg myk og svett inn i baksetet, hun smetter inn foran.
– Bra med dere?
– Ja.
– Har du røkt?
– Nei.
20-bussen står i filen ved siden av, det er ikke lange biten over. Hun vet at hun har det Ruter-kortet et sted.
Det er rødt.
– Cecilie. Ikke lyv for oss. Du har røkt.
Det blir grønt.
Han har satt på Bing Crosby, «Silver Bells» fyller bilkupeen. Marco, du er trettifire år gammel, og du spiller Bing Crosby.
Hvem er det Bing Crosby synger duett med? Hvem er det som har andrestemmen?
Hun har hørt det en gang.
Hvem som har den andrestemmen.
Crosbys stemme er som fløte.

«Ring a ling», synger han.
«Ring a ling» svarer hun.
«Hear them ring» synger han.
«Ting a ling» svarer hun.

20-bussen forsvinner.
Han trår på gassen, svinger til venstre opp Schønings gate.
Snart er de hjemme.
Det er ikke lange biten igjen nå, så er de endelig hjemme.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

2 kommentarer

Hold ut, gutter

13. februar 2016

Det sitter en guttegjeng bakerst på 19-trikken, jeg sitter ved siden av, de snakker i munnen på hverandre. Tolv-tretten år gamle. Ved Inkognitogaten begynner de å synge. De synger «Det er lov å være blid» av Jens Book-Jenssen. Jeg snur meg, tror knapt det jeg hører, ikke en gang jeg kan den teksten, føler meg for ung for den. De synger ikke ironisk, man kan høre at de mener det, og at de synes det er oppriktig morsomt. Jeg må nesten slå opp i kalenderen, finne årstallet, gutta der bak skråler av full hals, fortsatt urørt av stemmeskiftet, akkurat som Marcus og Martinus fremdeles er. Men gutta bak i trikkesvingene er utkonkurrert av tiden og popkulturen, akterutseilt av jentene, og de er like blide, de har funnet sin egen sti og stil, der de sitter og snakker om fremtiden.

For det er det de gjør. Jeg hører bruddstykker av samtaler om tider som kommer, måten de resonnerer på, om håpløse jenter som faller for håpløse typer, tankene som fortsatt ikke er skråsikre, men heller ikke uferdige, allerede har de innsikt. Og jeg tenker at det kommer en tid der dere har bruk for alt dette dere sitter og snakker om nå, det er her dypet i dere blir til, gutter. De kan le av dere fordi dere kan smørsangertekster fra en tid ingen husker mer, dere er så aparte som dere kan få blitt, gutter. Dere er bare helt utenfor allfarvei, og dere vet det.

Men ett vet jeg: Når stemmeskiftet forlengst har tatt dere, når Marcus og Martinus velter seg i penger, kvinner, alkohol og narkotika og har slått seg sammen i holdingselskap med han fyren som ble presset ut på internett av sine foreldre med det «Erre her det er party»-filmklippet. Når den dagen forlengst har kommet, da er det dere som er dikterne, essayistene, de melankolske musikerne og forfatterne og barrikadestormer-journalistene, og dere kommer til å ringe hverandre, le i telefonen, og si: «Husker du den ettermiddagen vi satt på trikken og sang den Jens Book-Jenssen-sangen? Fatter ikke hvor vi fikk den fra. Og fatter ikke hvor tiden ble av.»

Syng, gutter. Verden blir bedre med dere, med tiden.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen kommentar

Gjenvisitt

10. februar 2016

Noen år senere nå. Jeg trekker i gamle dager: Døra inn til skolekorridoren har blitt tregere, det var enklere å åpne den – den gangen.

Den gang: Med et kort rykk. Dørflaten av mørkt treverk. Blyglasset, som er splintret i dag. Håndtaket i stål. Hun grep meg i hånden:
– Se. Jakob. Døra til filmrommet er åpen.
Hun trakk meg inn. En djevelens invitt.
I fremviseren stod en rull fra timen med åttende:
«Slik lever dei der»
fra Biafra.
Hun skrudde fremviseren på.
Det flimret på lerretet.
Barn med fluer i ansiktet, store mager.
Jeg måpet.
Hadde ikke sett den filmen.
Skoleklokka risset en ny time inn i murveggene på utsiden, men vi gav faen,
vi så ferdig den filmen,
hun hadde med en annen på baklomma,
vi skulket gjeldende pensum
og fant vårt eget.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

1 kommentar

Alle gjør noe med været

25. januar 2016

Mens jeg skriver dette, en tidlig lørdag morgen ganske i midten av januar, ligger et nysnødd lag av vinter over gatene i Oslo. Brøyta har ikke rukket å kjøre alle rodene, og søppelkasser og sykkelseter har høye vinterhatter. Jeg vet at det er en lignende morgen en rekke steder i Finnmark, og det er der som her: Brøyta plages kanskje med en kjetting, det er derfor ho er forsinka, men vante hender trekker til og retter opp, setter i gir og kjører videre. Rett rundt hjørnet nå, både på Frogner og i Vadsø. For det er ikke så langt, dette landet, det meste er i alle himmelretninger.

Ekstremkulde. Monstervinteren, kaller tabloidene den, denne vinteren. Det er tabloidene ganske alene om. Det finnes i meteorologisk forstand ikke noe ord som heter ”ekstremkulde”. Jeg har den siste uka på radio referert gradestokker på Stjørdal og Kristiansand og Čoavddatmohkki, og jeg finner gudskjelov ingenting unormalt. Jeg finner bare en ganske alminnelig, gammeldags vinter, som vi husker den fra tider som for bestandig vil være forbi. Man skal for øvrig være varsom med minner. Minnebilder består av en ikke ubetydelig grad av erindringsforskyvning; det er derfor alle somrene på sytti- og åttitallet fremstår som endeløse sommerdager. Meteorologene forteller, fra sine statistikkark, at det slett ikke var sant. Det var like mye mainnskitvær den gang som nå. Og en og annen mild vinter var det, også.

Alle snakker om været, men ingen gjør noe med det, sa folk den gang. I dag er heller ikke dét sant. Vi har gjort noe med været i mange tiår, vi har bare ikke sett det. Noen få tror fortsatt ikke på det, men de blir færre. Noen vil alltid henge etter: Sekstenåringene som stod på stand og snakket om el-biler i 1986 ble møtt av like mye hånflir fra førtiåringene som i dag, det er ikke noe nytt, haters gonna hate, men forskjellen er at det blir stadig flere sekstenåringer og stadig færre på godt over førr. Det blir stadig mindre plass for tøvprat, verden har ikke tid til slikt mer.

Og i dag: Alle gjør noe med været. Den ene snøskuteren på full fart langs reingjerdet i Stiipanjokka gir sitt, Tharaldsen på tomgang på Tolga leverer sitt lille bidrag, og Kielferga ved kai på Filipstad legger en god slump i potten. Selv brøyta gjør det. Det store selvbedraget er at enkeltindividet ikke ser sin plass og sitt bidrag. Vi tror vi ser alt, men vi ser ikke det store bildet.

Det store bildet er det ironisk nok maskinene våre som har. Når de amerikanske vær- og forskningssatellittene sveiper over Novaja Semlja, krysser vestover Nordaustlandet, langs øde vidder på Knud Rasmussen Land på Grønland og sør for den magnetiske nordpolen ved Prince of Wales-øya i Canada: De ser det. Når Tharaldsen på Tolga og brøyta på Briskeby setter seg i bevegelse igjen, er satellittøynenes sylskarpe kameralinser allerede over alle haugene i Rocky Mountains, og sender bilder tilbake til basen: Det står absolutt ikke bra til. Isen sprekker opp, og det er ikke spor av ekstremkulde i det store, høyoppløste bildet. Det kan man hilse kommentarfeltfolket og de stadig færre skeptiske førtiåringene med. Kommentarfeltfolket slenger om seg med påstander, og de slår aldri av for kjentfolk: nittini prosent av forskerne vet at dette ikke er menneskeskapt, heter det der. Det gikk så langt at NASA publiserte en artikkel der de måtte påpeke at det er motsatt: nittisju prosent av verdens klimaforskere er enige om at klimaendringene, sitat, ”are very likely due to human activities.” Og: ”In addition, most of the leading scientific organizations worldwide have issued public statements endorsing this position.” Med lenker og dokumentasjon og hele pakka, det tar timesvis å pløye seg gjennom det.

Også dette ble feil for kommentarfeltfolket. De svarte unisont tilbake at dette er en sammensvergelse, siger og skriver, blant alle verdens forskere for å få mer penger til inadekvat forskning og kaffe. Når man spør etter bevis for dette, får man alltid til svar at de bare vet det. Og så lenker de til en eller annen obskur hjemmelaget Youtube-video. Det finnes en skurrete Youtube-video til ethvert bruk, det er helt ellevillt.

Men spørsmålet er like mye dette: Vil vi ikke tro på det fordi det går utover våre penger? Er det snarere slik at det er snakk om at mye vil ha mer, at vi er redde for en hverdag uten olje og komfort, og ikke kunne tenke oss for alt i vide verden å gi slipp på det? Er ikke det egentlig en veldig ærlig sak? Er ikke det bare menneskelig? Kan vi ikke bare si det som det er? Her er poenget: Kan ikke vi bare kutte dette endeløse, endeløse tøvpratet, legge kortene på bordet og si: Ja! Jeg er redd! Jeg vet ikke opp-ned på en tilværelse uten bilen min, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre uten stadig mer, mer, mer? Går det ikke an å stille krav til voksne folk at vi skal være oppriktige med hverandre? Jeg ønsker meg et menneske som kan stå opp for seg selv og si: ”Jeg vil kjøpe, kjøpe, kjøpe, og jeg er forsyne meg stolt av det! Deal with it!”

Nordområdene er i front, på alle vis. Havforskere overvåker nøye både issmelting og måten fisken reagerer på. Vi vet ikke mye om dette nå, men mistanken er at eksempelvis lofotskreien kan komme til å forflytte seg. Og da snakker vi konsekvenser. Om den dagen kommer: Når skreien i all hovedsak gyter i russisk territorialfarvann, og den russiske forhandlingslederen lener seg tilbake under fiskeriforhandlingene og sier tilfreds: ”Den lofotskreien. Den er det vi som har nå.” Hva svarer vi da? Jeg er betalt for å spørre, og jeg spør, pun intended: Er penger snart det eneste vi forstår?

Alle gjør noe med været, det var derfor de møttes i Paris i desember, de folka: For å finne reset-knappen, sikre at vinteren kanskje kan bli som den var i gamle dager. Mens jeg skriver dette har det blitt ettermiddag, og brøyta har gjort jobben. Og det er meldt kaldere vær. Heldigvis. Kanskje det fortsatt finnes håp.

Publisert i dag hos nettmagasinet Sett Nordfra, et magasin med bakgrunn og dybde om nordområdene, redigert og bestyrt av folk med inngående kunnskap.  Anbefales!

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen kommentar

Arbeidsnotat om kinesere

21. desember 2015

Det ble en gang i løpet av den kalde krigen – jeg husker ikke hvem som påstod det, det må antakeligvis ha vært CIA – sagt at hvis alle i Kina hopper på én gang, vil kloden komme ut av banen noen sekunder. Det er visst bare en myte. Det finnes ikke beregninger av troverdig karakter på dette.

Og hvordan skulle det i så fall organiseres? Skulle det annonseres på radio? Jeg jobber i radio, men jeg vet at om jeg, la oss si på morgensendingen rundt klokken ni, hadde gått på lufta og sagt:
– Hør etter, alle kinesere. Klokken sytten blank i kveld skal alle hoppe samtidig. Dette var en internbeskjed til alle kinesere.
Da hadde folk fra hele Kina ringt sentralbordet og sagt:
– Ka i hælvete. Og katti blei han Arvola kineser?
Og vi har ikke et sentralbord som er dimensjonert for alle kinesere. Det er nå én ting.

Men en annen ting: Sett at de – vi – hadde fått dette til. Og så, da? Alle kinesere stod klar til å hoppe. Men. Hva om den ene kineseren – hvem den nå enn måtte være – som utgjorde tyngden på vektskålen med sine sytti kilo – skulle si:
– Æ nekter! Æ bli ikke med på sånn væstlig drit! Det dær e bare løgn! Skapt av CIA!
Og alle de andre bare:
– Men kom igjæn, da! Vær nu ikke en sånn kjip kineser! Det dær e så antikommunistisk og kontraproduktivt! Vi mangle bare søtti kilo! La oss vise Væsten at det e tyngde i Kina! Kom igjæn nu!
Og så hadde han ene kineseren sagt:
– Javæll. Okei.
Og så hadde de hoppet.
Klokken sytten blank, som de hadde fått beskjed om, på radio.
Og ingenting skjedde.
Hvem hadde da sittet igjen med skammen?
Vi i Vesten, eller kineserne?
Og én kineser hadde sikkert gått trassig hjem til småbruket i Xanpiem og tenkt:
– Det va nu det æ sa. Satan, for nån toillinga. Værden vil bedras.

Men. Hva om kloden virkelig gjorde et hopp? Hvem ville vært helten da? Han ene kineseren, eller CIA?

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen kommentar

Når hurtigruta får motorstans, selv om det er udramatisk, blir folk bekymra. Jeg liker det fenomenet. Det viser for en kolossal plass hurtigruta har.

Jeg mener: Om trikken står noen minutter utenfor Bislett, da bare går folk. Forståelig, det også, for man kan jo ikke bli sittende på Bislett. Hva har man der å bestille, hvis man egentlig skal ned til Holbergs plass? Ikke ville trikkeføreren ha akseptert det, heller:
– Beklager, jeg har litt problemer med maskinen, alle må av, sier trikkeføreren. Men når hurtigruta får motorstans – hvor skulle man gå? Skulle man gått rundt og fintrødd på en holme? Hva skal man der å gjøre, når man egentlig skal til Berlevåg? Nei, jeg forstår folks bekymring. Det er en omsorg i det, uansett hvor kortvarig og udramatisk motorstansen var, det er som en gammel venn som har falt på glarholka og slått foten. Da spør man:
– Nå. Æ hørte at du har dotte på glarholka og slått foten, går det bra? Og så kan den gamle kompisen si:
– Nå, ja, nei, det e nu ikke så mye å snakke om. Det e nu bare litt ømt i foten. Sånn er det med oss og hurtigruta. Og sånn var det da MS «Finnmarken» fikk motorstans på Valderhaugfjorden i natt. Ikke så mye å snakke om.
– Nå, nei, det e nu bare litt ømt i maskinen, sier sikkert skipperen. Men vi bryr oss, ikke sant.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen kommentar

Arbeidsnotat om erkjennelse

12. desember 2015

Påbegynt kl 2007.

På mange julebord seint i kveld, og utover natten, kommer de første tankene om skilsmisse. Først som en skamfull kiling i mellomgulvet, du vet den følelsen fra du var barn og strakte deg på tå opp etter noe vidunderlig på benken som ikke var lov å røre. Men deretter, når blikket er slørete og du ser klarere, så vil skammen forsvinne og det brer seg en velvære i deg: Hvorfor har jeg ikke gjort dette før? Og du vil grådig ta for deg, og tenke: Fordi jeg fortjener det. Tanken blir som en kjær venn du ikke har sett på lenge, lenge, men dere har ingen problemer med å gjenfinne tonen. Og i morgen tidlig vil ingenting være det samme, og det føles berusende selv om rusen fra i natt slipper taket. Ungene tasser rundt i pysjen, kryper opp på fanget og peker i kataloger: Den ønsker jeg meg til jul, mamma. Og den. Og den. Og den! Og du vil smile varmt og vennlig og si:
– Vi får se, gullungene mine. Vi får se.
Og du er så glad, for det er første gang du virkelig mener det.

Avsluttet kl 2036.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen kommentar

Vil du ha mæ

4. desember 2015

Kjære lesere, kjære lyttere, kjære publikum.
Kjære Vadsø Storband.

Jeg er sikker på at Frank Sinatra ville ha trivdes i Vadsø. Han fikk dessverre aldri kjenne myggstikk i Ytrebyfjæra en solnatt i juli, og aldri fikk han merke neglespretten ute på Vadsøya når himmelmesteren svir av sine siste tennstikker på sørhimmelen i november før mørketida kommer, der han antakelig hadde fintrødd i skaller med sennagress i den tørre snøen borte ved luftskipsmasta, men jeg tror at han ville ha vært henrykt over fottøyet, og begeistret skrevet til sin datter: «These boots are made for walking!» og satt griller i hodet på henne.

Frank Sinatra fikk heller aldri sjansen til å være vokalist for Vadsø Storband, men han hadde elsket det. Han hadde elsket profesjonaliteten, roen i orkesteret, summingen fra bordene med telys på Vårbrudd i Vadsø eller Ritz på Kirkenes eller hvor som helst der han stod bak sceneteppet før han trådte ut og gav folket jernet. Istedet ble det lokale vokalister, de beste av dem alle, og Vadsø Storband, og jeg tror at han ville stått nederst ved ovnen på Vårbrudd i Vadsø, med armene i kors, vippet med lakkskoene og mumlet: «That ain´t bad. Not bad at all. Harald will manage. Think I go to Bajasso for a beer.»

Vadsø Storband er ei skute som har seilt på havet i tjue år, og til lands og i luften med. Orkesteret har et anker som har kjent grunnforholdene i alle havnene det har besøkt, og det er litt som hurtigruta: Kjenner sine havner og sitt mannskap, sine fast besøkende og turister som elsker turen, og som kommer igjen og igjen.

Vadsø Storband er nordområdene i praksis, det vi alle drømte om den gangen jernteppet var kaldere og hardere enn selv austavindskulingen ved Bøkfjord fyr: Det sprudlende og beste av møter på tvers av grenser og kulturer, det inkluderende, det folkelige, og samtidig med fullt fokus på to ord: Profesjonalitet og spilleglede til folket. For er det to ord jeg mener er for alltid knyttet til Vadsø Storband med Harald Devold så er det dette. Det finnes ikke det spor snobbete over å tilby profesjonalitet, og det finnes ikke noe enkelt over å tilby folkelighet. Det handler, i sin gjensidighet, om regelrett respekt for sitt publikum.

Varangerfjorden er diger, og er egentlig ikke en fjord, men et stykke hav. Vadsø Storband krysset tidlig dette havstykket og knyttet bånd til blant andre «Dr. Wessel» på sørsida, i seg selv et legendarisk band med dype røtter i både malmgrunn og roots, og orkesteret fra Vadsø hentet inspirasjon og kraft fra folk med den samme grunninnstillingen til musikk: Av folket, for folket. I musikkmiljøet i Sør-Varanger inngikk de samarbeid med blant andre Erlend Gimse og Annelise Sneve Mortensen. De dro i austerled og fant vokalist Bill Iversen i Vardø, de hentet inspirasjon og samarbeidspartnere i Nesseby og Indre Finnmark, og de representerte Finnmark i Arkhangelsk i 2006. De deltok i lokalavisa Finnmarkens hundreårsjubileum, de samarbeidet og spilte med Samisk Kirkekor, og slik smeltet Varanger, Finnmark og Nordkalotten sammen med Vadsø som kreativt senter.

Selv fikk jeg gjennom årene flere oppdrag for storbandet som tekstforfatter, det mest omfattende var gjendiktning av deler av nevnte Frank Sinatras materiale. Jeg var i godt selskap: Det var jo ikke Sinatra selv som skrev tekstene til slagerne sine, han hadde folk til slikt: Lew Spence, Marilyn Bergman, Sammy Cahn og Jack Lawrence var blant dem, med produsenter og arrangører som Nelson Riddle, Quincy Jones, og – etterhvert – Harald Devold for Vadsø Storband. Jeg kan personlig gå god for Devolds plass i denne rekken!

Orkesteret fra Vadsø har også promotert og fremhevet lokal mat sammen med programleder og forfatter Thomas Leikvoll, også fra Vadsø, sammen med rause lokale og regionale sponsorer, et næringsliv som forlengst har sett verdien i å støtte et lokalt kulturliv med en kunstneriske kraft som strekker seg langt utenfor bygrensa, og som forstår at tannhjul fungerer best sammen.

Vadsø Storband er på flere vis større enn seg selv: Større enn stedsnavnet Vadsø, og større enn et storband. Orkesteret er en lokal tilknytning og en identitet, og et varemerke, og et eksempel til etterfølgelse. Kort sagt: Noe å strekke seg etter.

Jeg ble bedt om å skrive en tekst basert på storslageren «Desperado», tolket av blant andre Jill Johnson, med opprinnelig opphav Glenn Frey og Don Henley i 1973. Dette ble jeg bedt om fordi Harald Devold sa at orkesteret hans så gjerne ønsket å gjøre denne låta til sin. Jeg har her valgt å illustrere den med to meditative, langsomme billedstrekk – bildene her er ikke det viktigste, det er derimot sounden av Vadsø Storband med vokalist Annelise Sneve Mortensen. Høres best med et par gode headset eller på foill fræs over anlegget. Kan også høres på cd-en som storbandet nettopp har kommet med. God fornøyelse, takk for tilliten, og igjen: til lykke med tjueårsjubileet!

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

1 kommentar

Det er i dag

14. november 2015

Døden holder du på armlengdes avstand. Det ubehagelige holder du på vent med et smil og en statusoppdatering. En ny, snerten vending, en godhet – å, var bare alle som meg.

Der døden kom, er det omtanke. De døde blir tatt hånd om, og vi skal sørge, kondolere, vise omtanken vi brenner inne med. Men det er i dag, tolv timer etter at blodet fløt i Paris, at du skal gjøre det: Tiden er inne for å lese kommentarfeltene. Ikke utsett det, ikke hold deg for nesen mer, men sett deg ned med en kaffe eller noe rødt i glasset, og les, les rolig, fattet. Les deg gjennom svarte natta. Politikere, journalister og redaktører, selvoppnevnte tenkere og kritikerroste forfattere, ja, litteraturkritikerne selv, for den del: Vass rett inn i det, bla deg gjennom kommentarfelt etter kommentarfelt, fra i dag morges og ukesvis og månedsvis og år tilbake, og se hvilket land du bor i. Du vil få se et annet Norge, et folk du kanskje ikke kjente, som du ikke vet at du er på hils med, en virkelighet som hittil er forklart med «bygdegrumset» og «de få» og «mobben».

De snakker om å ta til gatene nå, om å sette folk på godstog, om å bruke atombomben. Ja, du vil få se det selv, og er du ikke enig med dem, så er du mot dem. Dette er velgergrunnlaget ditt, eller velgerne du skulle ønske du hadde for å treffe planken og bryte sperregrensen og komme til makt, dette er ditt publikum, dette er leserne og opplagstallene og seerne, dette er naboen, skolelæreren til ungene dine, det er snekkeren som bygde huset ditt, bestemoren din. Dette er ditt Norge, slik det er nå. Dette er oss, slik vi gjennom lang tid har presentert oss for en hel verden, det er online turistbrosjyrer som oppdateres hver dag på dugnad av et folk.

– Jeg blir kvalm av dem! hører jeg deg si.
Men hør en gang. Er det ikke bedre å utstå kvalmen, enn en dag å måtte si:
– Nei, dette visste jeg ikke noe om. Disse uhyrlighetene, disse leirene, disse overgrepene, disse brannene og interneringene, alt dette hatet! Torturkamrene, de lemlestede ungene. Var det alvor? Det så jeg virkelig ikke komme. Var det slik det egentlig var? I vårt eget land? Hvor lenge har dette pågått, da? Når begynte dette? Nei. Jeg så det virkelig ikke. Jeg trodde det bare var en lek med ord. Og jeg holdt meg for god til å lese slikt. Jeg var bare rett og slett for god for dem.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

1 kommentar

Påbegynt kl 1931.
På en flekkete side i hovednotatboken min i oktober 2010 står det med noe som antakelig er mørkegrønt blekk, jeg kan ikke tyde pennetypen:
Kålrot
gulrøtter
paprika
løk
hvitløk
chili

Det står ikke noe om hva dette skulle brukes til. Det kan ha vært hva som helst.

Et stykke tilbake i den samme hovednotatboken står det med svart fyllepennskrift datert den 23. april 2009 – jeg mener å gjenkjenne spissen fra den slanke Waterman-pennen jeg kjøpte på Boulevard Haussmann i Paris én måned tidligere – det er en replikkveksling:
– Vi blir aldri ferdige med dette, sier han.
– Nei, svarer hun, – og det pussige er jo at vi aldri begynte.

Mer står det ikke. Hun kan ha vært hvem som helst.
Avsluttet kl 1937.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

1 kommentar

Arbeidsnotat om saft suse

12. oktober 2015

Selv om de levde på samme tid: Det er en hårfin balanse mellom uttrykkene «hva behager?» og «saft suse!» De stammer begge fra en tid som er over, men bare «hva behager?» overlevde. Forskjellen er klasse, teatralsk, maniert språk og tiden som har gått. Jeg nevner dette fordi en av karakterene mine i manus legger hodet på skrå og spør «hva behager?» på en av byens butikker. Opptrinnet utspiller seg på vestkanten, og da kan det fortsatt passere, selv om jeg ikke vet om jeg skal plassere handlingen i 1985 eller 2015. «Hva behager?» har overlevd fordi det holdes i hevd; jeg har selv blitt spurt om det både på østkanten og vest i Oslo, og endatil i Bergen, når jeg har mumlet.

Men «saft suse» forsvant med Stompa, råmelkspudding, Filmavisen, sagogrynsuppe, børsnoteringene og fiskerimeldingene. Jeg mener at Donald Duck var den siste som brukte uttrykket, og det må ha vært på seint syttitall. Donalds gamle norske tekstredaktør Vivi Aagaard må imidlertid i sitt stille sinn ha visst at «saft suse» er avledet fra det danske «saft suse mig», og hun må ha holdt kjeft om det. For hvis man følger det danske sporet, og slår opp i Den Danske Ordbog, vil man til sin bestyrtelse (også et avglemt uttrykk) finne at det slett ikke er snakk om saft, men derimot om selveste Satan! En fiffig omskriving.

Og da begynner det å ligne noe! Da kan «saft suse» gjenoppstå på en snurrevadbåt langt ute i sjødrevet på Thor Iversen-banken, der en båtsfjordværing kan stå forhutlet på akterdekket og mumle: «Satan han suse, han va bra stærsk i kveill, æ trur æ går inn i pantryet og tar mæ en i vænstre foten.» Det gir ikke den samme smellen om en frognerværing, samtidig, står på altanen og mumler forbløffet: «Saft suse, det blåser visst opp, jeg tror sannelig min hatt at jeg går inn i vinterhaven og skjenker meg en liten nightcap.»

Men de sier altså nøyaktig det samme, båtsfjordværingen og frognerdama.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen kommentar

Tekstimprovisasjon over savn

11. oktober 2015

Påbegynt kl 2201.
Hun har et savn etter tilhørighet, og en skam over hva hun aldri maktet å si før det var for seint. Hver kveld, i skumringen, setter skammen fyr på savnet, det flammer opp i det stadig dypere mørket mot natt. Kvelden etter håper hun at savnet er svidd vekk, at det aldri mer skal komme tilbake, men hver kveld, på denne tiden, puster skammen på nytt liv i glørne, og savnet reiser seg som mytefuglen fra asken og brenner og brenner.
Avsluttet kl 2210.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen kommentar

Arbeidsnotat om veskehund

10. oktober 2015

Jeg holdt på å kveste en veskehund totalt i går. Det var i Inkognitogaten, en veskehund som hadde fått lov til å komme opp fra veska si og nå spankulerte i ti-femten meter løpeline frem og tilbake på fortauet og i veibanen. Eieren snakket i mobiltelefon, og dette må ha vært en viktig samtale, kanskje blant de aller viktigste i livet, en av disse samtalene der man glemmer alt man har i hendene, i rent bokstavelig forstand, mens man med den ene hånden balanserer telefon og papirpose med énstavelsesbutikknavn fra Bogstadveien på, i den andre har en hundeline som man stadig gir mer slakk på.

Det var en pen hund. Den hadde fått en snerten hatt på seg, og en av de aller yndigste lærjakkene du kan tenke deg, med glidelås og sølvskimrende beslag, og sokker i blå pastell, besatt med perlekanter opp mot knehasene. Dette var en meget påkostet hund med de aller mest utsøkte accessoirer, ja, jeg vil bent frem si at de kledde hverandre, hundens eier og hunden, en stilstudie i chic nåtid, et øyeblikksbilde av Norge akkurat nå, et Norge på vippepunktet, et Norge som resten av verden måpende ser på og sier: «Hva faen holder dere på med?»

Og bakfra kommer jeg på sykkel, i ubehøvlet fart fra østkanten, skitten og fæl og ikke kledd for anledningen. Hundelina – jeg har ikke sjans til å se den før det er for seint. Jeg kjører over tauet, og unngår såvidt det er å få hunden inn i forhjulet. Hvis den hadde kommet inn der, ville den blitt halshugd og maltraktert til det ugjenkjennelige, for dette var en meget liten hund, og min inngangshastighet i situasjonen var høy. Det ville bare blitt en blodig dott igjen av den, lemmer og tøy ville ligget strødd i ambassadestrøket, den vesle veskehunden ville blitt en riktig væskehund, og alt som var igjen i enden av lina ville vært en blodig, liten hatt.

Underlig nok gikk det bra. Men jeg fikk vite litt om hensynsfullhet i trafikken, dette var ord jeg tok til meg. Og jeg skjønte, da jeg i hodet formet ordene «hvordan gikk det, er hunden okei, eller skal jeg kjøpe en ny til deg?», for et materialistisk, ufølsomt, ufordragelig svin jeg innerst inne er.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

3 kommentarer

Påbegynt kl 2043.
Råtnende epler som ligger på bakken under epletreet som oppblåste byller, fulle av gass og fordervet indre, en sleip suppe av forråtnet søthet.
Avsluttet kl 2046.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen kommentar

Påbegynt kl 1634.
Bygdedyret går med trillekoffert. Har vært på jobbreise, i denne forbannede storbyen. Heimlengsel. Lengsel etter fjellene, fjorden, åsene, sjøen, butikken. Folkesnakket. I trillekofferten: Bygaver til de små, i hver en fiber i sitt indre: sladder fra jobbseminaret til de store. Berre vent til eg kjem heim, tenker bygdedyret, no skal dei få. Denne storbyen, faen. Blei tilsnakket av en neger, også. Han kan ikkje noko for at han er neger, men han kan innordne seg. Det skulle berre mangle. Det skulle vore heime. Det skulle vore hos oss. Det skulle vore på femtitallet. Det skulle… Bygdedyr er alltid opptatt av togtider, flytider, busstider, kan ikke komme for seint, må hjem i tide, vekk fra storbyen, vekk fra folkeskikken. Kan ikke gå glipp av det flyet, av den ferga, av den bussen. Må heim i tide, sprekkeferdig. Kunne gå glipp av noko.
Avsluttet kl 1643.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

3 kommentarer

Påbegynt kl 2132
Det er bevegelse i det kompakte systemet av minner og tilknytninger. Jeg har begynt å glemme. Minnet om deg forvitrer i meg, i ettermiddag kunne jeg eksempelvis ikke huske mellomnavnet ditt. Jeg satt på bussen og ble helt forbløffet da jeg forsøkte å rekonstruere deg. Hva var det der mellomnavnet nå igjen? Charlotte? Catinka? Var det noe på c i det hele tatt, eller må jeg lenger ned i alfabetet, må jeg kanskje til og med ned i mine notater?
Avsluttet kl 2136

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen kommentar

Arbeidsnotat om hat

29. september 2015

Det ble en tid så umåtelig populært å vende hatet ryggen. Hatet skulle fordrives, fortrenges, sopes under teppene. En gjerningsmann som ødela, tok liv, fraranet familier et håp og en kjærlighet: Han skulle møtes med godhet og kjærlig omsorg, før vi kollektivt skulle vende ham ryggen med likegyldighet. Det så fint ut på blafrende papir på talerstoler de julidagene, det gav et sympatisk inntrykk av en nasjon og et folk, men det sperret for sorgen og det avsindige raseriet. Vi skulle føle felles, og likt.

Og ved såre bruddflater etter visse forholds punktum:
– Du er bare luft for meg, jeg er likegyldig, det er over. Det finnes ikke mer hos meg å hente. Det var fint, det vi hadde, men nå er det over. Takk for det, nå må du gå videre, for det har jeg gjort.

Jeg tror ikke på det. En tese jeg vet er riktig, er at hatet lever. Hat skal leve i menneskene. Fantes ikke hat, visste vi ikke om omsorg. Fantes ingen forbrytere, ville vi ikke skjønne forskjellen på rett og galt. Et godt plassert, målrettet hat viser verden at her finnes et brennende, levende hjerte, et pumpende liv som er sårbart, varmt, som bryr seg om rettferdighet og menneskeheten. Hat er grensesettende, og det kontrapunktiske til kjærlighet, det motsatte av kjærlighet var aldri likegyldighet, slik ukebladspaltene innbilte sitt hjelpeløse publikum på åttitallet fritt etter Simon Wiesenthal, det motsatte av kjærlighet vil alltid forbli hat. Når du hater, bryr du deg om andre. Hatet foredler et menneske til det bedre, til et sympatisk, troverdig, omfattende og helt menneske. Likegyldighet peker mot livløshet, avstumpet og farlig i sin grenseløse mangel på engasjement – slik sett kan Wiesenthal ha hatt rett, om det var dét han mente. Men å skamme seg over sitt hat driver mennesker og folkegrupper til vanvidd, å fortie hatet som brenner og brenner i deg gjør deg løgnaktig og gjennomtrukket av falskhet. Hat kan tilgis og gjøres noe med, det likegyldige er plastisk livløst og dømt til å mislykkes. Hat kan imøtegås rasjonelt, bearbeides, likegyldighet er bare en vegetativ tilstand av bevisstløshet som er umulig å verge seg mot.

Jeg møtte blikket til et spedbarn på t-banen forleden. Blikket: Et likegyldig, tomt, svart hull som like gjerne kunne tilhørt en gammel, livstrett hund. Det var ingen sjel i blikket hans, bare et tåpelig uttrykk av ingenting. Tenk om han skulle forbli slik livet ut?

To dager senere, på den samme t-banen: Ei lita jente, rundt fire, som hadde lært seg hatets store kunst, rødflekkete i ansiktet ropte hun til sin mor: «Jeg! Hater! Deg! Jeg hater deg! Hater deg!» mens hun sparket takten i ordene inn i setet. Hun skiftet fokus lynraskt, møtte blikket mitt i et kort sekund, og alt i henne var blindt raseri. Hun skammet seg ikke. Og med tiden, og kyndige voksne, vil hun skjønne at hat kan tøyles.

Skrivende folk, og farende fanter i livet, kan ikke beskjeftige seg med likegyldige skuldertrekk. Derfor, inn i manus:

Du er ikke luft for meg. Jeg hater deg for det du gjorde. Jeg erkjenner ingen skyld. Jeg ønsker deg alt vondt, jeg fremstiller meg ikke bedre enn det. Hos meg er det inntil videre bare forakt å hente. Ditt triste, ensomme forsøk på å glemme vil for alltid hjemsøke deg; du kommer til å våkne hver natt, lemster i hver fiber, med sammenbitte kjever, hjemsøkt av skamfulle drømmer om hevntanker som du må hemmeligholde. Jeg, på min side, hater, derfor er jeg. Det går over. Det er jeg som går videre.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

4 kommentarer

Påbegynt kl 1653
Det har vært stille fra Kåre Willoch i dag. Heller ikke Carl I. Hagen har ytret seg, såvidt jeg har fått med meg. Det kan hende at Eli har sagt: «Nei, legg nå bort Facebook, Carl, kan ikke vi heller gå en tur langs Akerselva? Du vet, opp de gamle stiene, der vi klina, den gangen du var ung og lovende og jeg hadde på meg polkadott-strutteskjørt der oppe ved Hønse-Lovisas hus, og du sa at du hadde lagt inn en interpellasjon, og jeg sa at jeg skal vise deg interpellasjon, jeg. Husker du, Carl? Det er meldt så pent vær utover kvelden, og det er fredag. Hvis vi møter Kåre der ved elva skal du holde kjeften, hører du, Carl? Du skal ikke snakke om bensinavgiften i 1986 og den pressekonferansen, for da blir han så lei seg, du skal bare plystre en sang, kanskje noe fra James Last, og så skal du si fint vær i dag, og så skal vi gå videre. Carl. Legg nå vekk Facebook, folk flest har tatt helg nå.»

Og kanskje Anne Marie har sagt: «Kåre, pakk nu vekk skrivemaskinen, så tar vi oss en luftetur langs Akerselven. Du vet, opp ved Hønse-Lovisas hus, der du en gang hvisket til meg at du hadde skrevet et skarpt brev til Israels statsminister om politikken på Vestbredden, og jeg hvisket krøll det sammen, Kåre, ikke send det, tiden er ikke moden, men én dag. Så smilte du og sa ja, du har rett, og du kjærtegnet meg på det stedet under min venstre hofte som du kalte Golanhøyden, og jeg ble vill og gal. Men hvis vi møter Carl I. Hagen der oppe ved elven, så skal du ikke snakke om bensinavgiften i 1986 og kabinettspørsmålet, for da blir han bare så påståelig, du skal bare nynne en sang, kanskje noe fra Sound of Music, og så skal du si for et usedvanlig vakkert vær i dag, og så skal vi gå videre. Kåre. Legg nu vekk den skrivemaskinen, lørdagsavisene har gått i trykken for flere timer siden.»
Avsluttet kl 1723

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen kommentar

Påbegynt kl 2001
Jeg hører at Johnsen er død. Det hadde visst ikke gått helt fredelig for seg, heller. Han hadde vært på Biltema på Bryne og kjøpt en luftkompressor. Var så lei av å pumpe mopeddekkene for hånd, hadde han sagt i butikken, surret pappesken med kompressoren fast på bagasjebrettet og kjørt avgårde, hjemover mot Brautvegen.

Men da han passerte Horpestad gartneri, hadde pakken falt av og dumpet ned i grøfta. Johnsen snudde mopeden i motsatt kjøreretning, og ble sneiet av en tankbil fra Tine på melkeruta mot Orrevatnet. Johnsen hadde unngått døden såvidt det var; det stod en gartnerlærling på taket av en redskapsbod nede på Horpestad og så det hele. Så det var altså ikke der.

Nei, det skjedde da Johnsen godt og vel var hjemme, hørte jeg. Han hadde satt kompressoren i garasjen, koblet inn strømmen, satt seg på kne ved det fremre mopeddekket, og puttet enden av kompressorslangen i munnen for å ha begge hendene frie til å åpne eska med luftmunnstykket. Og da blåste kompressoren ut, det må ha skjedd noe med sikkerhetsventilen da eska falt av borte ved Horpestad, slikt skal jo ikke kunne skje, lufttrykket skal stenges av automatisk hvis trykket blir for stort i slangen, som en slags… ja, jeg vet ikke hvilket annet uttrykk jeg skal bruke enn som en slags lukkemuskel, den aller ytterste lukkemuskelen før friluft. Men det skjedde altså ikke. Johnsen rakk ikke å forstå noe som helst, sier de, der han med kompressorslangen i munnen, godt plantet mellom tennene, ble blåst i døden med tolv bars trykk.

Det forklarer selvsagt vaskebilen fra ISS, som stod i Johnsens oppkjørsel i hele går ettermiddag. Jeg synes utover dette at en vanlig kompressor fra Biltema skal tåle litt mer enn dét. Slik som dette kan vi ikke ha det.
Avsluttet kl 2023

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

1 kommentar

Påbegynt kl 1854
Jeg ser hva du driver med bak sarkasmene og selfiene, sa han og satte kaffekoppen mot munnen. Vet du faen ikke, snerret hun og lente seg tilbake med armene i kors. Gjør jeg visst faen, svarte han. Så fortell meg da, sa hun og himlet med øynene, men vær rask, jeg har noe å rekke. Jo, det du gjør, fortsatte han, er å bortvise sorgen fra tettbygd strøk. Sorgen din er som en hjemløs som du vil ha vekk fra steder der den kan slå seg ned. Men du vet jo at de bostedsløse ikke blir borte bare fordi man utviser dem til forstedene, de er der, likevel, varmer seg rundt rustne, brennende oljefat når natten faller tung og svart i de fordømtes kvarter. Du er syk, mumlet hun, jeg er så glad for at du gjorde det slutt med meg.
Avsluttet kl 1903

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen kommentar

To fine hull å gjemme seg i

19. september 2015

Det blir stadig færre steder å flykte. Isen smelter på begge polpunkter, vannet stiger, og på Lesvos og Chios kommer det skittent fremmedfolk i land i gummibåter, sier’em, og det sies at døde kropper tidsvis ligger og skvulper mellom godtfolks solsenger. Nå går det ikke an å reise dit, heller, sier’em. Det er faen meg helt utrolig. Går det ikke an å dø andre steder, må det absolutt skje på greske strender? En av de norske turoperatørene fortalte denne uka at nordmenn skyr Lesvos og Chios nå. Mer enn noensinne blir det viktig for turoperatørene å skrive «en urørt, gresk perle» i de glansede katalogene.

Det er ingen trøst å finne i shopping, heller, sier’em. Morgenbladet denne uken gjengir en forskerrapport som beskriver høy grad av depresjon hos dem som har henfalt til shopping som fritidssyssel. Bak selfies med sko og glitrende «se hva jeg fant»-bilder på Instagram ligger det tragedier; forbruk gjør barn ulykkelige, sier psykologene ved universitetet i Sussex. Det hele er et maskeradespill, med påklistrede hjerter og smilefjes der sannheten er at folk som eksponerer dette, i virkeligheten er dypt ulykkelige, sier ’em. Faen meg helt utrolig. Hvorfor må de skrive slikt? Hvorfor må sannheten frem?

Men det er to steder man kan flykte, to gjenværende steder der alt er som før: I Dagens Næringslivs og Finansavisens spalter. Jeg tenkte på det denne uken mens jeg bladde frem og tilbake i nyhetsstoffet deres for å finne spor av hverdagen og erkjennelsen av at verden er i endring, men jeg kommer med godt nytt: Dagens Næringsliv og Finansavisen tilbyr sine lesere en parallellvirkelighet for alle dem som er lei av klimakrise, flyktninger og hverdagsproblemer. Det er en ellevill fest av en journalistikk på alternativ frekvens. Journalistikken består av rullende tallkolonner og næringslivslederes hverdag, gode råd er dyre, og det er det verdt!

Det er likevel visse mangler: Tør jeg foreslå en ukentlig vinspalte med topp ti hurtigvirkende viner som får deg til å glemme alt det leie og vonde? Og en ekspertspalte: Hvordan holde på liksom-lykken når De blir suspendert fra børsen? Hvordan finne glede i shopping når alle andre har gått videre? Jeg føler meg så nedstemt, hva kan det være, doktor? En rekke av mine liksom-venner forteller i hemmelighet om det samme, dreier det seg om noe smittsomt? Kan dette kureres, eller kan det i det minste bedøves? Jeg kunne tenke meg en sedat lørdag, doktor, svevende og anestetisk tilbaketrukket fra mas om at tiden er i endring. Det er da enda godt at vi har Dagens Næringsliv og Finansavisen, for da står verden fortsatt til påske og vel så det.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen kommentar

Utsøkt nordnorsk utferdstrang

17. september 2015

Gjennom årtiene er det skrevet talløse sangtekster om å lengte hjem til Nord-Norge, om alt det vi flyttet fra, om hvordan det føles å være på utsida, sørpå, eller i utlendighet og elendighet, om så bare for noen korte uker. Fantes det norgesmesterskap i hjemlengsel, ville mesterskapstitlene gått til folk nordfra, gjerne i eksil, år etter år. Det sentrale Østlandet har bosatt et slett ikke ubetydelig antall hjemlengtere nordfra, flere av dem forlot landsdelen på femtitallet og forble også i femtitallets Nord-Norge i sine sinn, organiserte seg etterhvert i patriotiske Finnmarkslaget og vennelag fra Nordland og Troms, der de satt, og for alt jeg vet fortsatt sitter, på lukkede fester i en drøm om livet med sjarken og støa, mens virkelighetens Nord-Norge forlengst hadde trådt inn i en ny tid, satt fiskeripolitikk inn i en større, global sammenheng, folk ble på fornavn med russere i før lukkede, hemmelige byer, søringer hadde kommet til, og han Oluf var ikke morsom mer. Jeg var observatør på en slik større mimrefestlighet i Oslo en gang, der folk satt og snakket om skitne fjellfinner med forakt, og utpå natta reiste seg unisont til allsang og strigråt åpenlyst til Kirsti Sparboes «Hjem, hjem langt mot nord». Det var en tildels svært mørk opplevelse.

karibremnesDet er nok av ensidige hyllester, og nordnorske bygdeviser, svulstig skrevet og forskrevet av menn som i dag er støv og muld er noe av det mest uutholdelig ukritiske og skamløst tilslørende man kan tenke seg av lyrikk. Det er få som på den andre siden har satt ord på følelsen i et ungt menneske av å lengte ut, bort og vekk på seksti- og syttitallet. Allmenntilstanden, ikke bare i Nord-Norge, ikke bare i gamledager, men hvorsomhelst i landet, og til alle tider, av rastløshet, kriblingen som kom av spørsmålene: «Hva er det der ute? Hvordan lever andre? Den skammelige, brennende lysten og utferdstrangen i meg… hvor kan den lede meg?» Det gjør Kari Bremnes nå. I morgen fredag slipper hun singelen «Det einaste vi ville», som er en tidsmaskin tilbake til lengselen ut. Låta er forhåndssluppet hos Tidal/Wimp, og kan høres der allerede nå.

Det er ingen som kan betvile at Kari Bremnes har, i sin enorme produksjonsportefølje, minst ett av sine hjertekamre i Nord-Norge, og hun har i sin tidlige karriere vært en av de fremste formidlerne av nordnorsk visetradisjon, både som gjentolker av blant andre Arvid Hanssens omfattende materiale, og også som selvstendig tekstforfatter og kulturjournalist gjennom tretti år. Ikke den pralende nordnorske selvgodheten som vi nordfra kjenner utmerket til, og som vi tidsvis pynter oss med, men som noe mer stillferdig og varmt – det finnes ikke noe brautende over eksempelvis Arvid Hanssens produksjoner, snarere en duknakket ydmykhet. Men låta «Det einaste vi ville» er likevel noe ganske annet, skrevet av en dypt 2015-moden Bremnes med flere fokusskifter i tekstlinjene. Låta er som en reisekoffert med doble bunner og rom som du ikke behøver å være fra Svolvær for å ta i bruk.

Bremnes skriver selv på sin egen hjemmeside om teksten: «De årene der. Jeg ville aldri hatt dem om igjen, trenger det ikke heller, de er jo der ennå. Som de gatene vi gikk i en barndom, ungdom. Husene vi løp inn og ut av, stemmene i skolegården, fortausparadisene, ansiktene vi vokste opp med. Den rutete ranselen til Elin, den teite grønne boblejakka jeg måtte gå med. Tilhørigheten til alt, lengselen bort fra alt. Vi gikk der som udetonerte bomber og visste at noe var iferd med å forandre seg og aldri skulle bli som før igjen. Og det var uunngåelig og forferdelig og fantastisk.» Så presist utfyller hun sin egen tekst, og vi kan nikke: Ja, slik var det jo. For oss alle. Vi som dro. Kom tilbake. Dro igjen.

I løpet av fire minutter og tjuesju sekunder tekst og melodi, alt skrevet av Bremnes selv, pensles dette ut i linjer som «Det einaste vi ville va å vær et anna sted. Det sterkaste vi hadde va en længsel. Vi gikk den samme gata, og vi gikk ho opp og ned. Vi gikk som i en luftegård i fængsel.» Om gata som lærte dem å sette fart på sykkel. Og hun skriver om han Rolandsen, han på kiosken, han som alltid var den samme, han som ikke hørte musikken som endret alt hos de unge. Han Rolandsen var alle steder i slike samfunn den gangen. Og han forstod seg ikke på ungdommen, husker jeg. Han mente at vi skulle bli der vi var. «Og husk hvor dere kommer fra», pleide han Rolandsen å si, og la til: «Du vet ka du har. Ikke ka du får.»

Teksten er ikke bare fortellingen om drøm om en flukt – men også erkjennelse av at det var der, i gatene – i lukt av guano og lyse netter – drømmene om noe annet ble til. Og også en takknemlighet? Ja. En av de sterkeste og mest modne kjærlighetserklæringene jeg har hørt i moderne tid til en oppvekst, og til Nord-Norge. Det er en uavsluttet lengsel, som stikker sårere og friere enn innledningsvis nevnte nordnorske slager fra en støvete tid noensinne kunne favne. Ingen øvrige heller, for den saks skyld.
Kari Bremnes: «Det einaste vi ville»
Tekst og musikk: Kari Bremnes
Produsert av Bengt Egil Hanssen
Medvirkende: Kari Bremnes, Bengt Egil Hanssen, Hallgrim Bratberg, Børre Flyen og Sondre Meisfjord.
Lyd: Geir Østensjø og David Solheim.

Forfatteren har ingen tilknytning til Tidal/Wimp, og mottar ingen godtgjørelse for denne omtalen.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen kommentar

Oslo, fredag den 4. september 2015.

Jeg verken kan, vil eller har lyst til å karakterisere politiske partier eller enkeltpersoner som ytrer seg i disse dager, så den delen av debatten går jeg ikke inn i. Men det er et perspektiv her som ikke er til å komme fra: Denne høsten, i skrivende stund, for nøyaktig sytti år siden, befant mange nordmenn seg fortsatt på flukt, plassert i mottak over hele landet, innkvartert i hjem her til lands og i Sverige, og de hadde ingenting – ingenting å komme hjem til.

Tallene er til dags dato uklare, men det dreide seg om et sted mellom 35 000 og 40 000 mennesker. Resten av befolkningen rømte til fjells og la seg i jordhuler. De evakuerte, tusenvis av dem barn, deriblant min mor én måned gammel på evakueringstidspunktet, ble fraktet i båt under konstant trussel om havari og kanonild, totalt prisgitt human behandling fra fordrukne og desillusjonerte soldater og offiserer som hadde direkte ordre fra Berlin. Disse flyktningene kom fra Annerledeslandet i nord, langt unna godtfolks flests noenlunde perifere forhold til okkupasjonsmakta, og fra båtene kunne de se hjemmene sine satt i brann.

Én av dem som stod på et båtdekk sa til meg en gang da jeg intervjuet henne: «Vi kunne se flammehavet fra fiskeværene, ett etter ett, som brant, på nattehimmelen.» De kom fra randsonen av Litza-fronten, en av de mest brutale og dødbringende frontene på den nordlige halvkule, og de hadde mistet alt: Hus, buskap, strømforsyning, veier og eiendeler, familiebilder, båter, bruk og verdighet, de fikk timesvarsel og reiste i det de hadde for hånden. De russiske og serbiske krigsfangene subbet fortsatt langs veiene, utsultede, torturerte og med døden i hælene. De norske flyktningene ble i sitt eget land nedverdigende avluset, sortert og avhørt. Kilden Arvid Petterson anslår at rundt 340 mennesker mistet livet under evakueringen i 44/45.

Og etterpå? Flesteparten av flyktningene ville selvsagt hjem igjen. Men en god del av dem, tall på det finnes ikke, så ingen framtid i et nedbrent Finnmark og valgte å bli sørpå. Hjelpe dem «der de er»: Det kom en norsk militærstyrke på noe over 230 mann fra Skottland som skulle administrere helvetet sammen med russerne. Resten er historie. Om noen har forutsetning for å forstå flyktning/migrant/innvandrer-problemet i dag – noen anser det som et problem – så er det finnmarkingene. Ps. De ansvarlige for tvangsevakueringen og brenningen ble stilt for Nürnberg-domstolen tiltalt for krigsforbrytelser, men frikjent.

Takk for oppmerksomheten, og til lykke med det norske frigjøringsjubileet.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen kommentar

Den gang da, hver gang når

19. august 2015

Den gang da det var friminutt, sprang du rundt og dyttet. Du var alltid først i skolegården da det ringte ut, og du passet på at lærerne aldri så deg. Var det en lærer i nærheten, så du en annen vei, men straks det var fri bane flirte du etter å ha dyttet noen i gjørma, eller ned i grusen, eller mot veggen:
– Men tåler du ingenting, eller? Er du en sånn svekling, du? Snart begynner du vel å grine, også. Ser du den spytttklysa som er der på bakken? Den skal du ta på. Ta på den, sier jeg. Bra. Og så kan du ta fingeren i munnen. Gjør det, slave. Gjør det, sier jeg, friminuttet er snart slutt. Sånn ja. Åja, du er en sånn gris også? Også så feit som du er. Feit. Har du pissa på deg nå igjen?

Du gjorde friminuttene iskalde, selv på varme og løfterike vårdager. Og alle var redd deg.

Hver gang når du er på nettet, klikker du deg rundt til du finner noe eller noen å plage. Rettskrivingen din er så som så, men du passer alltid på å holde deg unna moderatorene. Du holder deg alltid innafor, og du er alltid først ute i kommentarfelter, på Twitter, på Facebook, du kan ikke komme fort nok i gang, og du skriver:
– Men tåler folk ingenting nå for tida? Hva er det med folk? Alle er så lettkrenkede. Dakkar, ble du krenket av at jeg kalte en spade for en spade? Alle disse krenkede… Vet dere hva jeg nettopp leste? At det ikke er lov til å kalle folk feit mer. Ikke neger, ikke feit, ikke nye landsmenn, kjerring er visst heller ikke lov, hva blir det neste? Dakkar dusseliten så krenkede alle er! Det var ikke sånn før, på syttitallet, på åttitallet. Da var det tak i folk. Da kunne vi kalle en spade for en spade.

Det er iskaldt rundt deg, selv når du smiler. Og vi er redd deg fremdeles.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

2 kommentarer

Det var en vakker morgen

6. august 2015

For sytti år siden, på denne dagen, gikk den første av to atombomber brukt mot sivile av. Den første, på denne dagen, eksploderte over Hiroshima. Det skjedde klokken 0815 lokal tid, og mange småbarn var det, som stadig lå i sin seng og sov, som Jens Bjørneboe skrev det. Den andre bomben gikk av i Nagasaki tre dager etterpå.

Jeg hørte regjeringen i dag på NRK Dagsnytt 18. Regjeringen mener at dette ikke er tiden for å forby atombomber. Nei, det er kanskje ikke det? Det ville jo være å gi etter for «utidig politisk press», som det heter på politisk språk, på en merkedag? Og det er jo ikke dét man skal bruke merkedager til, sier de. Det gjelder, særskilt på en dag som dette, sier de, å beholde fatningen. Vi kan ikke komme i en situasjon der Russland har atomvåpen, mens Nato ikke har det, sier regjeringen. Ja, jeg fikk med meg noe sånt, allerede i 1976, da Jens Bjørneboe forlot kloden. Amerikanerne var forresten så elskverdige at de dokumenterte alt filmatisk.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen kommentar

Et eneste sekund

30. juni 2015

I natt skjer det: Det blir lagt et sekund til tiden. Det er en lite kjent del av tiden, men det skjer med jevne mellomrom, og altså nå i natt: Vi får et sekund ekstra. Natten til den 1. juli 2015 skytes et lite sekund inn i tiden, og i vår del av verden skjer dette nøyaktig i den teoretiske tiden klokken 01.59.60. Vi merker ikke stort til det, men tiden blir en tanke mer langstrakt.

Grunnen er at jordkloden roterer langsommere enn tiden strekker til. Astrofysikerne, og de andre som har greie på dette, har funnet ut at dette må kompenseres her nede på bakken. Det er jeg enig med dem i. Hva hadde ellers skjedd om vi ikke gjorde det? Kom vi for seint? For tidlig? I årenes løp blir et sekund til minutter, det vet vi alle, og det er bedre at vi tar det nå, enn senere. Skuddsekunder kan på sikt bli til år. Og slik kan vi da virkelig ikke ha det.

Rent praktisk skjer det ved at atomuret – vi har alle hørt om atomuret, alle klokkers mor – blir justert. Hvordan det skjer vet jeg ikke, men jeg vil tro at det er en vaktmester som har fått ansvaret. Dette er vaktmestrenes lodd i livet – å sørge for at verden går rundt, låse seg inn i fyrkjellere og boder – jeg vil tro at atomuret står i en bod – og finjustere. Jeg undrer meg på hva som skjer den dagen kloden virkelig stopper opp: Hva får vi da? Finnes det en tidens vaktmester som kan holde styr på dette? Det gikk noe galt sist gang vi fikk et skuddsekund, i 2012, da knelte visstnok dataservere verden over. Datamaskinene taklet det ikke, dette ekstrasekundet. Tidens vaktmester sa sikkert:
– Ja, ikke skyld på meg. Jeg gjør bare det jeg får beskjed om. Ta det opp med styret.
Hvorefter hun trakk på skuldrene, fant frem nøkkelknippet og justerte fyrkjelen.

Mer nærliggende er det å spørre: Hva skal vi bruke dette ekstrasekundet til, i natt? I morgen? For det er tross alt et helt sekund. I morgen kan livet være helt snudd på hodet:

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

2 kommentarer

hammaren

Utbygda, noen minutter etterpå.
Fritt etter Jahn-Arill Skogholt og Jack Berntsen.

Kor e tobakken, Edvard? Du treng hain vesst no,
men du var jo så snar med å fær.
Du slo spiker i dørra, du bainntes og slo,
og du glemte tobakken – på do.

Kor e brekkjernet, Edvard? Du treng det vesst no,
no når røyksuget kommer, min vænn.
På impulshaindling, Edvard, kan ingen mainn ro,
du må bryte opp dørra igjæn.

Og den finbuksa, Edvard, den du sku ha på,
ho ligg nyvaska, strøkken og klar.
Ja, sånn gjekk det, du Edvard, du sku vær så snar,
for du e no bestaindig så brå.

Og pængboka, Edvard, ho ligg på eit bord,
men dørra e spikra igjæn.
Finn fræm hammaren, Edvard, og pængboka, kor?
Du har lagt ho ein plass, men kor hæn?

Ja, kor e hammaren, Edvard? Du treng hain vel no.
Du va no så snar tell å stæng.
For tell byen, du Edvard, kan ingen mainn ro,
uten tobakk og bukse og pæng.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

2 kommentarer

Disse dagene

29. mai 2015

Disse dagene er gode. Jeg er i godt skrivedriv, og syrinene er så fulle av lukt at jeg nesten blir svimmel uansett hvilken vei jeg drar på jobb når klokken er 0430.

Under en opprydding i dag fant jeg tre ubrukte gratislisenser til ebok-versjonen av «Det går ikke over». Det er jo totalt meningsløst at disse lisensene skal ligge ubrukte! Derfor legger jeg dem ut her i dag, fredag kveld. Det er førstetilmølla-prinsippet. Hvis de ikke funker, er det fordi noen har tatt dem. Du må bruke Bokskya, og en fullstendig bruksanvisning finner du her.

De tre gratislisensene er som følger:
75d4727f-43a6-44a4-b5a6-5c17daf129b9
815bf6df-34d8-405f-9933-edfca156c305
85852028-27ae-43f0-8e8e-e06e531d8ecb

Disse dagene. Med kaffe dertil er lukten av forsommer blant de beste for tiden.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

1 kommentar

Dagene er gode. Jeg skriver – et nytt bokmanus tar form, linje for linje; det er ingen kjære mor nå. Syrinene har åpnet seg såvidt, jeg ser det ved halvfemtiden om morgenen på vei til sending i radio. Jeg er fornøyd, fordi årshjulet har snurret enda en runde, og jeg er med. Jeg er med, for faen. Men jeg er ikke lykkelig.

Aftenposten forteller denne uken om unge som ikke tør dele oppdateringer om seg selv og samfunnet på nettet. De publiserer ikke noe som de ikke er helt sikre at de får liker-trykk på. Samtidig, i en parallell virkelighet, har en omfattende del av den voksne generasjonen en kolerisk trang til å gjøre seg populær med en redigert utgave av livet: Den lykkebesatte. Livet rundt er brannsikre kulisser, ferdigreoler av laminert tre, imitasjoner, aldri hel ved. Hel ved kan ta fyr.

I flere familier sitter det barn som tenker: «Jeg ser hvor lykkelig du er på SoMe, pappa, men hvor er separasjonen? Hvor er raseriet, gråten til kvelds, de røde øyene til frokost, kranglene, mamma? Hvor er inkassoregningen, bror? Tvilen, søster? Tryllet vekk? Åh, var jeg bare som deg. Var jeg bare tilsynelatende.»

Som voksen ikke-lykkelig har jeg et medansvar for å si det som det er: Jeg er fornøyd. Punktum. Mer er det ikke å forlange. Jeg er trøtt til kvelds, har stål-ånde om morran, jeg har sagt forrykte ting til folk på blanke formiddagen, jeg er som mange voksne i lykkelandet blakk før lønning, men jeg har i skrivende stund en pose grønnsaksblanding i en eller annen fryseskuff, mel i skapet, vann i krana, strøm i veggen. Jeg er blant de heldige som ikke driver rundt i Det Indiske Hav og speider etter land, jeg har ikke et dødssykt barn på armen i et støvete, knusktørt helvete av en flyktningleir, en avmektig sorg å bære på. Jeg er fornøyd, og det får holde.

Til deg som er ung og engstelig: Velkommen til oss. Det er slik det er her, uten filter. De seriøse og dystre har ikke tid til påstått lykke, fordi vi vet at det ligger noe under, dere vet det godt, dere også. Tiden strekker ikke til for bullshit, livet er altfor alvorlig til det. Heller hel ved, som har svimerker, som brenner! Et klokt menneske sier til meg: Hel ved brenner sakte, en hel vinternatt, laminat etterligner virkeligheten og årringene, men blåser ned i mørket.

Jeg skriver, og det er ingen kjære mor. Syrinene har åpnet seg såvidt, det er uvirkelig vakkert. Men lykkelig, det er jeg langt i fra. Jeg er fornøyd, og det får til helvete holde. Dagene er gode. Men det er også det hele. Det gjør meg verken verre eller bedre enn noen. Jeg er i grunnen ganske alminnelig. Det er forresten varslet regn til kvelds. Det har syrinene godt av.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

72 kommentarer

Hvis det var sant

7. mai 2015

Det er den kvelden i kveld, den kvelden som en av fortellingene i boka mi handler om. Jeg dro til Fagerborg i regnet i dag. Satte meg på den benken. Den benken som jeg hadde skrevet Miranda, i boka mi, sittende på, den kvelden, den kvelden i kveld for nøyaktig sytti år siden, da hun satt der.

Miranda var ti år gammel den gangen. Den kvelden da hun møtte en tysk offiser, som satt på den benken på Fagerborg i Oslo, sammen med henne, kvelden før dagen, kvelden før alt var over. De satt der noen korte minutter, de to: Han hadde en pistol, hun hadde et eple. Begge to er i min frie fantasi, men de kunne vært virkelige, den kvelden, den 7. mai 1945, kvelden før Winston Churchill skulle tale, og han visste det, men hun visste det ikke, et fåtall voksne visste det, men han visste det, og i min frie fanatasi satt de der, på den benken, den kvelden, de to, før han gikk inn i buskene: Han fortalte Miranda at det skulle bli fred. Hun fikk vite det, som den første i hele verden.

Det var faktisk sant. Han fortalte henne sannheten, før han gikk inn i buskene og inn i evigheten, kvelden før dagen. Til lykke med freden som kom, for sytti år siden, nøyaktig i kveld. All denne freden. Hva skal vi bruke den til? Hva i all verden skal vi bruke vår forståelse av fred til? Lyd- og bildefortellingen «Hvis det er sant», fra boka Det går ikke over. Innlest og fotografert i dag. Gratulerer med frigjøringsdagen.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

1 kommentar

Notat om grådighet

Hun ser på ham med en høytidelighet som får ham til å fryse. Han ligger i sengen, skjelver fortsatt ukontrollert, hun sitter på sengekanten og retter på blusen.
– Herregud, åh herregud. Det var det jeg var redd for. Hvor lenge har det pågått? sier han og setter seg opp i sengen.

Hun snakker formelt og nasalt nå, som den første gangen de møttes for to år siden. Det finnes ingen dirring i stemmen:
– Pågått? Husker ikke. Men ja, det var altså den dårlige nyheten. Jeg håper du kan slutte å gråte snart. Ja: Jeg har vært utro, og det var med overlegg og jeg er klink edru. Men så kommer vi altså til den gode nyheten: Jeg har bestemt meg for å tilgi meg selv, så jeg kommer med andre ord ikke til å gå fra deg.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen kommentar

April come she will

13. april 2015

Denne dagens lukter har vært svak duft av svidd treverk, hår vasket i diskretparfymert sjampo, kjølig lukt av vann, tørr lukt av tobakk fra et gatehjørne, våt lukt av såpe, og et eller annet ubestemmelig i mye avsindig masse hvitløk. Jeg må ha kommet nærmere sjelen. Og jeg takker for alle mørke skyer, og for at det aldri ble meg og denne kvalmende lykken. Jeg smilte gatelangs og tenkte: Nå får du som fortjent.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen kommentar