counter on godaddy

Blanke ark

15. september 2014

En utrolig og uforglemmelig helg på Oslo Bokfestival, hvori opptatt Debutantfestivalen, er over. Jeg leste. Vi, debutantene, leste. På åpne gater, i en stålkontainer, på kafé – vi leste, svarte på vennlige og nysgjerrige spørsmål. Mennesker kjøpte bøker, klappet, smilte. Intervjuere spurte hvem vi var, hvor vi kom fra, hva vi vil, hvor vi ønsker oss. Hvor lenge dette hadde pågått. Jeg vet faktisk ikke om jeg har opplevd maken. Jeg vet faktisk ikke. Forlaget mitt, Vigmostad & Bjørke, holdt tak i meg og gav meg kaffe og smil og alt godt. Og akkurat nå husker jeg ikke hvilken forfatterkollega som sa det, men han sa det, da han ble spurt:
– Hvorfor skriver du?
Han svarte som sant var:
– Fordi jeg må det.

Boken min er ute i bibliotekene. Men jeg ser at det er ventetid; her i Oslo opp mot ti måneders venting. Man skal liksom ikke si det, man kan virke grådig, det er ikke meningen, men jeg sier det, likevel: Det er kanskje like greit å kjøpe den. Jeg sier ikke dette fordi jeg er forpliktet til det, men fordi jeg mener det: Det kan ta tid å lese den. Lesere som begynte i begynnelsen av august er i skrivende (sic!) stund fortsatt ikke ferdig. Og det gleder meg, fordi det var slik jeg skrev dem, de nitten fortellingene som nå er mellom permer og også nedlastbare. Og det var slik de ble redigert på forlagsmøtene: Langsomt, omhyggelig, uke for uke.

Jeg spiste krøkebær i Finnmark for første gang på fem år forrige helg. Det var fordi Nordkyn Bok & Papir i Kjøllefjord inviterte til bokbad, og jeg fikk litt tid å trø for meg selv ved Mehamn flyplass før flyavgang tilbake hit til Tøyen. Det er første gang jeg noensinne har vært på et bokbad, og Torill Olsen, bokbaderen og jeg, hadde bare sett slikt på fjernsyn før. Vi klarte oss ganske bra, sies det. Jeg kan bekjenne at jeg følte meg hjemme. Jeg husker bærturene i Finnmark på syttitallet, jeg klaget til faren min:
– Jeg er tørst!
– Spis krøkebær, sa han og plukket blåbær i digre sekker. Finnmark er like langt fra Tøyen som det var den gangen; jeg vet ikke hva de drakk for å stille tørsten her på Tøyen på syttitallet, men jeg kan levende forestille meg det – jeg ser mye av det i dag. Og det er ikke krøkebær, det kan jeg hilse oppover eller bortigjennom der og si.

Jeg føler meg ferdig med syttitallet nå. Jeg har skrevet om det, i Det går ikke over, og jeg vet ikke om jeg har så mye mer å si om det. For min del er den historien ferdigfortalt, gjennom Philip Fiske og Samuel og avtrykk av Miranda Mundt og den triste advokaten og den sinna kvinnen og de andre. Og meg.

Nye tider nå. Blanke ark. Jeg gikk forbi en fyr ved trikkestoppet på Bislett forleden, han hadde blankt, tilbakestrøket hår og luktet slik jeg selv luktet i 1981: Det grønne etterbarberingsvannet som de solgte på Samvirkelaget på åttitallet, ikke Aqua Velva, det var blått, nei: det grønne. Og på Twitter fikk jeg svar: Det må ha vært Mennen. Klart det var Mennen, jeg husker det som om det var forleden: Det var Mennen, og jeg dynket meg med Mennen den 17. mai 1981 og håpet at A skulle gå bak meg i syttendemaitoget, eller foran, eller ved siden av, eller hvorsomhelst. Ikke hadde jeg skjeggvekst, men jeg hadde ubeskrivelige drømmer natterstid om A og meg, jeg hadde frimerkesamling og var så klar – jeg var så klar for deg, A! Men så gikk årene, og Mennen ble umoderne – kanskje jeg ble det, også – og før jeg visste ordet av det (sic! nok en gang) var det for seint, eller kanskje var det for tidlig? Eller var det at jeg luktet for sterkt av Mennen, A?

Uansett: Det er striskjorta og havrelefsa nå. På´n igjen. Nytt manus. Blanke ark. Jeg er ferdig med syttitallet. Nå går vi videre. Det vil komme en ny Philip Fiske, han er under tastaturet og i tankene, men Miranda er borte, for alltid. Det kan du lese om i Det går ikke over.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

1 kommentar

Høsten tar tak nå. Jeg merker det. Og jeg liker hva jeg ser. Jeg så det på vestkanten i går; der oppe er de forut for sin tid, så smått gulnende blader ved Frogner stadion, det er et svakt, svakt rødskjær der. Boken min, den er fortsatt grønn og blå og fin og kan kjøpes der oppe, også, selv om den bærer med seg de mest brutale historier fra arbeiderklassen; skamfulle og sinte ordløse mennesker som gråter om kveldene. Fy faen, denne tausheten, og den tilsynelatende lykken. Kanskje var det der oppe at den vidunderlige Miranda Mundt møtte Samuel, forresten? På et konditori der, Miranda og Samuel? Jeg vet ikke, selv om jeg burde vite det, for det er jo jeg som har laget dem. Lesere jeg har hørt fra sier forøvrig at fortellingene mine må leses langsomt. Boken blir lagt på et nattbord, hviler i ukjente folks soverom natten over, blir lest sakte. Jeg er takknemlig. Det var blant annet slik jeg ville ha det.

Og så var det noe annet også: Det var på sein ettermiddag der vestpå. Jeg stod og så på hvordan han trakk fingrene gjennom håret hennes, det var vel oppe i Majorstukrysset, sentralt på solsiden, hun la hodet på skakke mens han gjorde det, jeg ble stående og stirre på dem, ganske diskret, naturligvis, men jeg stirret, utilslørt utenfra og uten andre baktanker enn å se, og hun var utemmet og han var utemmet, de stod ikke til hinder for noen eller noe etter hva jeg kunne se. Hun lot ham gjøre de der greiene med fingrene gjennom håret, slik Samuel fikk lov til med Miranda, langsomt og omhyggelig, hvert strå tok imot og la seg vel tilrette rundt fingertuppene hans og falt over skuldrene hennes, blåste over pannen med et av disse vindkastene som meteorologene hadde varslet om; de hadde jo sagt at det skulle komme. Jeg vet hvordan han hadde det, og jeg så hvordan hun tok det.

Så skulle vi med samme trikk fra Majorstuen, viste det seg. Allerede ved stoppested Vigelandsparken hadde de kysset et utall ganger, det er ikke mange meterne, men de brukte tiden godt, og hun la hodet sitt på skulderen hans; jeg tror jeg var alene om å legge merke til det. Hun lukket øynene ved Elisenberg, strøk kinnet mot hans skinnelangs ved Lille Frogner allé, gløttet opp og kysset ham igjen ved passering Rådhusgaten, det var en oppriktighet over det, og mange minutter senere – oppe ved Birkelunden der blaserte hipstere har sett det meste og har en ironisk og skrekkslagen distanse til alvor – der forsynte hun seg skamløst av hendene hans slik at selv hjerter av stein begynte å hamre kåthet ut i fingertuppene eller bortigjennom. Trikkelinja gikk egentlig til Kjelsås, men jeg tror at de to var fast bestemt på å ta det enda lenger.

Jeg har forresten glemt klokken min et sted. Det betyr ikke at tiden har stanset. Tiden, den er i gode hender, jeg vet hvor den er.

 

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen kommentar

Hva jeg egentlig kan

20. august 2014

Oslo-Paris-Vadsø-Oslo.

Årets sommer! Jeg har stilt klokken feil. Mine forhåndsinnstilte alarmer for morgenvaktene eksploderer alltid første gang klokken 0415, og jeg skyver alarmknappen fram til på-stilling for å rekke morgenflyet til Paris. Legger meg så rolig på puten. Men i feriemodus har jeg gått glipp av at jeg skal stå opp på en søndag, og ikke en arbeidsukedag, og da går ikke alarmen.

Jeg våkner av meg selv klokken 0501 og kjenner at noe er grunnleggende galt. Og så må jeg ta drosje til Gardermoen, men sjåføren er flink, tråkler bilen gjennom doven trafikk i 110 opp bakker og over sletter; jeg er full av beundring for fagfolk, enten det er rørleggere, drosjesjåfører, skuespillere eller hva som helst. Bare folk kan noe, så er jeg tilfreds. Han kjører med et konsentrert smil og nedjusterer etterhvert anslaget for ankomst Gardermoen med flere minutter:
– Du rekker det fint.
– Takk, sier jeg, strekker beina i taxien og vet at han kan sitt fag.

Hva kan jeg selv? Jeg har stilt meg selv spørsmålet mange ganger. I en alder av snart 47 – hva er det jeg kan? Jeg kan litt om mangt, men lite om så mye. Jeg kan ingenting om sport, men litt om utenrikspolitikk. Jeg har ikke begrep om bilmekanikk, men kan noe om gulvlegging, endel om kjærlighet, og litt om birøkt. Jeg er en lurvete journalist, og et reservedelsmenneske som har plukket opp ting i veikanten underveis. Jeg er for gammel til å late som, og for ung til det meste. Kroppen funker: Jeg våknet tross alt av meg selv, det var kroppen som sa ifra om forsovelsen, og det er et godt tegn: Kropp, jeg takker deg for det, måtte du leve lenge i landet som min.

Jeg kommer fram til Paris, og jeg vet hvor jeg skal; jeg skal ha min faste omelette mixte på Café des Beaux Arts. Der kan de lage omelett. Jeg aner ikke hva annet de kan, men dét kan de. Og etterpå: Til min faste musikkrestaurant Aux Trois Mailletz. Det er ikke så nøye på Aux Trois Mailletz i Galande-gaten i Paris. Servitørene roper gjerne bestillingen min tvers over det lille lokalet mot disken så det singler i ørene. Samtalene dem i mellom kan være like grove og uvørne som serveringen, jeg hører bruddstykker av det, men de lander dem alltid elegant, både samtalene og serveringen. Det er mye å hente, det er mye å bære. Aux Trois Mailletz har også en historie å ta vare på: en av Paris´ eldste musikkrestauranter, Nina Simone var her, Edit Piaf også, sier en fyr til meg. Og det virker ikke som om tiden har gått siden forrige gang jeg var her: Han med hatten sitter ved sitt faste bord, og han bestiller sin grønne mojito som for fem år siden. Én mojito, ikke mer, og en tallerken risotto. Så sitter han og hører på pianistene og sangerne som kommer og går gjennom hele kvelden, nikker og klapper diskret, før han reiser seg og går, som vanlig.

Etter et slentrende besøk i Paris er jeg i Vadsø i Finnmark. Vadsø kan jeg mye om, jeg kan vindretningene og den kjølige følelsen av august på fingrene, og jeg kan gjenoppta gamle samtaler med de beste av venner. Jeg kan kaste et blikk på Varangerfjorden og vet hvor livsfarlig den kan være med sitt innsmigrende ytre. Nordområdene kan jeg. For en stund tilbake intervjuet jeg Sveriges utenriksminister Carl Bildt; vi stod rett opp og ned på den svenske regjeringens kaffeslabberas på Rosenbad i Stockholm og snakket om nord. Bildt nippet til kaffekoppen og kunne det meste om havet utenfor Vadsø. Om Stockman-feltet der ute, om russiske borerigger og hva Putin innerst inne ønsker seg. Han rettet på brillene og gav meg en detaljinnføring i hva som kunne komme til på skje i Europa. Statsminister Fredrik Reinfeldt kastet usikre blikk mot sin egen utenriksminister mens vi snakket, spiste en halv kanelsnurr og kunne egentlig ikke så mye om saken. Men han tenkte vel: pust rolig, man har fagfolk til slikt. Hva Carl Bildt kan om gulvlegging eller kvinner vet jeg ingenting om, men jeg kunne vel gitt ham noen tips: Vi snakket uanstrengt. Uansett: I Vadsø finner jeg tonen, med venner, med gamle og nye kolleger, med vinden og kvelden som sleper seg mot blå natt. Jeg elsker vennene mine, og jeg er for gammel til å unnlate å si det, og for ung til det meste.

Tilbake i Oslo er det nok en gang morgenvakter og timer i studio. Dét kan jeg. Jeg har stått sammen med dem der i to og et halvt år, og et blikk er nok: Vi vet hva vi skal si. Jeg stoler på dem, og de på meg. Lytterne ønsker oss velkommen tilbake, og vi vet hva vi skal si. Jeg elsker det. Dialogen går uanstrengt, det er et fantastisk gjensyn etter en sommer som har gjort oss godt og som nå snor seg mot høst.

Illustrasjon: Laila Mjøs

I mellomtiden: Jeg har skrevet en bok. Hei, unge og gamle lesere, møt boken min: den heter Det går ikke over og kom denne måneden. Den består av mennesker som ikke helt vet hva de skal si, som ikke helt vet hva de kan eller hvor de vil, det er visst en ganske melankolsk bok, vet jeg; det er jo jeg som har skrevet den. Noen av karakterene mine er temmelig fortvilte: De vet ikke opp eller ned på livene sine, men jeg har jo tatt det et sted fra, det er ikke bare fri fantasi, det skulle da tatt seg ut. Kanskje vil du kjenne deg igjen. Jeg gjør i alle fall det. Jeg har samarbeidet med, og fått korrektiver fra, de beste av norske litteraturvitere underveis, og jeg har elsket hver korrektur jeg har fått. Magikerne, redaktørene, jeg har hatt ved siden av meg heter Finn Totland og Sonja Helene Dalseth, og den uforlignelige forlagssjefen Tine Kjær hos Vigmostad & Bjørke. Slik ble det. De kan sine saker, og har trodd på meg. Han som tok forfatterportrettet av meg kan også sine saker, jeg syntes det var fantastisk befriende å føre dialog med ham:
– Kan jeg slippe å smile? spurte jeg, – jeg smiler så rart på bilder. Jeg kan det ikke.
– Klart du kan slippe å smile, sa fotograf Nikolaj Jonas Blegvad og kunne sine saker. Det samme med Laila Mjøs, som har levert omslagsillustrasjonen på oppdrag fra forlaget, hun har lest fortellingene og greide å se bak ordene mine.

Selv burde jeg lære meg et og annet om sport og bilmekanikk; jeg vet det så godt. Men kanskje er det for seint nå. Kanskje er det dette jeg kan. Samt litt om gulvlegging og kjærlighet. Jeg vet ikke.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

16 kommentarer

Noe senere

7. juli 2014

Jeg har vært hos optiker her i byen før. Hvordan dét gikk? Les dette først, les deretter nedenforstående fortsettelse, nesten et halvt år senere.

Jeg vakler inn. Hadde vel håpet at det ikke skulle være den samme dama, men det er altså det:
– Værsågod? Å faen. Det er du, ja.
– Ja. Hehe.
– Hehe. Du kom tilbake, ja.
– Joda. Går bra her? Bedriften går bra, og alt vel?
– Kutt ut smalltalken. Se på meg når jeg snakker til deg.
– Skulle vel gått til Specsavers.
– Du er hos Specsavers.
– Åja.
– Så. Hva kan jeg hjelpe med?
– Jo, altså, jeg trenger vel nye briller.
– Sier du det, du. Igjen. Og da..?
– Og da…
– Og da trenger du vel..?
– Da trenger jeg vel en…
– Si det.
– Da trenger jeg vel en sysstst.
– Du mumler. Si det høyere.
– Synstest. Jeg trenger en synstest.
– Si det en gang til. Du trenger..?
– Jeg trenger en synstest.
– Høyere.
– JEG TRENGER EN SYNSTEST! DEN TIL FIREHUNDREOGNITTIFEM KRONER! Fornøyd nå?
– Ah. Det er så deilig når du sier det slik. Denne veien.
– Hold hånden min. Led meg. Jeg kan ikke se.
– Glem det.
– Hvor skal vi?
– På bakrommet. Moahahaha.
– Det tør jeg ikke. Jeg er mørkredd.
– Ja?
– Ja. Jeg er så mørkredd at hvis lyspæra går i kjøleskapet, tør jeg ikke hente brunosten.
– Du er teit.
– Ja.
– Men det kler deg. Sett deg. Hva står det her?
– S-e-g-w-a-y.
– Bra. Bestått.
– Hvorfor står det det?
– Tidens løsen. Kom nå, så går vi til kassen. Ta hånden min.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen kommentar

Jeg forsvarer regn

30. juni 2014

Jeg kom gående skinnelangs i fjor på denne tiden. Det var uutholdelig varme dager – jeg hadde vandret inn og ut av tørre skogholt en hel morgen, en hel ettermiddag og en halv kveld. Heten var uutholdelig. Alt var knusktørt rundt meg, vegetasjonen hadde allerede fått høstfarger. Tungen klebet seg til ganen, feltflasken var tom.

Det kan være risikofylt å vandre langs skinnene, jeg er klar over det – men jeg har lært meg lyden av motgående tog. Tog bakfra ville ikke komme, jeg hadde lest rutetabellen og sett at tog den veien var nedlagt forlengst.

Jeg vandret videre, langt, og mer enn langt. Stasjonsbygningen jeg kom til utpå kvelden var også nedlagt, visste jeg – jeg hadde lest kart. Det forbauset meg derfor at det stod en mann i full uniform i døren inn til stasjonhallen da jeg kom gående langs linjene. Han var kledt som konduktør; jeg kunne vagt gjenkjenne uniformssnittet som NSB brukte på åttitallet, og han holdt et grønt flagg i den venstre hånden. Flagget hadde raknet i sømmene, det var flisete og skittent, og når jeg så nærmere på den tilsynelatende konduktøren hadde han blankslitte bukseknær, uniformslua var famlet av støv, og billettveska han bar på skrå over skulderen var ikke tilpasset dagens billettsystem.
– Ta plass, dørene lukkes! sa han da han så meg komme gående.
– Men hvor er toget? spurte jeg.
– Kommer på signal, svarte han, gikk opp i grunnstilling og viftet med det fillete flagget.
– Men det koster! fortsatte han.
– Hva koster så denne billetten, og i hvilke soner gjelder den? svarte jeg.
– Den koster dyrt. Men den gir deg fri tilgang til komfortvognen. Første klasse. Fri servering. Alt hva du begjærer. Alle soner. Godværsgaranti. Fin utsikt! Aldri regn! Godt med plass! Fri bagasje! Men her stanses bare for påstigende.
– Du tuller. Finnes ikke noe slikt, sa jeg, – gi meg vann!

Han svarte ikke. Og der og da, i dette sekundet, visste jeg at jeg bare innbilte meg ting. Konduktøren var ikke der. Jeg var tørst. Det var bare det. Øyeblikket etter dirret speilbildet av ham i luftlaget foran meg – og var borte. Bare den nedlagte stasjonsbygningen var tilbake. Jeg må i det hele tatt slutte å innbille meg ting. Jeg ønsker meg mer regn. Det er bare det. Jeg forsvarer regn på det aller varmeste.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen kommentar

Historien jeg gjenforteller nå
den kan nok virke søkt, ja, det er så.
Du tenker kanskje: ‘Slik er det ikke her!
Nei, vi har kommet lengre enn det der!’
Men ta da dette stevet kun for gøy!
Ja, del det gjerne vi´dre, kun for skøy!
Slik er det ikke lenger, nå for tiden.
For, som du sier: Det er så lenge siden!

Vel: Lille Lars var bygdas sorte får.
Han kjente sevjen stige hver en vår.
Det var en liten hake ved det, kjære venn:
For lille Lars var kåt på andre menn.

Da lille Lars var mindre, sa hans far:
‘Ein dag skal du bli bygdas store kar!
Du skal få alt du peiker på, min sønn,
for bygda, det er ho som gjer deg lønn!’
Og mamma sa: ‘Hugs, når du vert stor
verdiar som du fekk av meg, di mor!
Du skal bli gift, og fø på mange barn,
og alle skal si stolt: Se, der er far’n!»

Grenda var en ganske vanlig bygd,
med fritidsklubb og folk som gikk på trygd.
Og lille Lars var tretten, blir det sagt,
den dagen hele bygda ble på vakt:

For, i bygda, som ikke var så særlig stor,
der bodde en som kaltes Lille-Tor.
Og lille Lars ble varm og rød og kjær
hver gang da han kom Lille-Tor litt nær.
En kveld på bryggedans, da gikk det galt.
Klokken var visst ti, blir det fortalt:
Lille Lars gikk bort til Lille-Tor,
men ingen vet hva som ble hvisket der i ord.

Plutselig! Det lød et klask i natten!
Musikken stilnet, brått så døde skratten!
Dette skulle være kvelden over kvelder,
men Lille-Tor skrek: ‘Er du homo, eller??’
Fra denne natt, blant folk som hever trygda,
så ble han kalt for Rumpe-Lars i bygda.
Det fantes ikke lengre noen bønn:
Lars ble bygdas ekle, svarte sønn.

Ja, for Lille-Tor fortalte villig vekk
om Rumpe-Lars han syntes var så frekk.
Bygda skrek: ‘Nei, er det sant, å fy!
Vi syns han borde flytte te ein by!’

Det finnes år som ingen husker nå,
men plutselig en dag det banket på
en komité fra storbyen der sør
som sa: ‘Vi har sett stolt hva dere gjør!
Dere får distriktsutviklingspris! For bygda her, den lever, heldigvis!’
Og Lille-Tor, som var blitt borgermester,
tok stolt imot og takket sine gjester.
– Hva er det dere gjør, sa journalisten,
– som greier å beholde bygdegnisten?
– Vel, vi står jo sammen, svarte Tor,
mens blitsen lyste opp hans kjære mor:
– Javisst, sa mor, – han er så flink den gutten,
han sørge for at bygda held på futten!

Og bygda nevnes nå i nyttårstaler,
og Tor er gjest i store, flotte saler.
Han snakker varmt om Bygde-Norges sjanser,
om folk som bryr seg, og om toleranser.

Et sted i landet, i en by i sør,
der sitter det en mann som strøk på dør.
Det finnes ting man alltid kan forsake.
Og Rumpe-Lars kom aldri mer tilbake.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen kommentar

Tanker ved skinnegang

27. juni 2014

Hvor mange ganger har du sett denne opptrukne linja? Finnes det i det hele tatt et eneste sidespor du ikke har sett? Er det sant at linja er strukket på forhånd? Ligger det ikke et eneste sidespor et sted som vi kan ta? Der du ikke har vært? Der jeg ikke har vært?
Alle disse gjengrodde linjeskiftene fra så langt tilbake…
Sidespor. Villspor.
Uansett: Må denne reisen være en evig pendling mellom to gitte stoppesteder? Hvor ofte har noen trukket i nødbremsen?
Og hva skjer egentlig når noen trekker i nødbremsen?
Ja, det står at misbruk blir påtalt, men hvordan kan du som medansvarlig for denne reisen vite når det er alvor, og får man da påtale for å ha kastet vekk dyrebar tid for dem som skal fram hvis det viser seg at det ikke var fare når man trodde at det var det?
Ja, jeg har sett på kartet.
Og kartet viser at vi ikke kjører den retteste linja mellom disse punktene, men jeg stoler på at den som la disse linjene hadde en mening med å legge sporet akkurat her.
Hvor mange ganger har du sett denne opptrukne linja?
Finnes det i det hele tatt sidespor som du aldri har sett?

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen kommentar

Moment ved vindu

21. juni 2014

- Tror du på det du selv sier? sa hun og blåste en røykring uvørent ut mellom leppene, stumpet sigaretten og så avventende på ham.
Han vred seg over på siden og strøk vekk en våt stripe fra det venstre låret hennes.
– Var det ikke vi som skulle slutte med dette? spurte han uten å fargelegge spørsmålet for tydelig.
– Jeg spurte først, sa hun og gav røykringen over sengen et ekstra dytt med en målrettet og nesten ikke merkbar huh-lyd. Den brungrå ringen med røyk vred seg ved fotenden og forsvant som en stripe.
– Jo, jeg tror på det jeg sier.
– Så hva betyr dette? sa hun.
– At vi skal slutte med dette, svarte han.
– Når da?
Han snudde seg mot ansiktet hennes. Halsgropen ned mot brystene hennes var rødflammet. En gardinflik i det åpne vinduet satte seg fast mot en spiker i karmen.
Han tenkte at gardinen kom til å revne dersom det kom et brått vindkast.
– Når som helst, svarte han.

Hun vred seg rundt på magen i sengen, heiste seg opp og la beina kontant over midjen hans.
– Jeg har aldri hatet deg så mye som nå, sa hun, grep kjønnet hans og lot det skli dypt opp og fremover i seg.
– Det er ikke nødvendig. Alt det hatet dit…
– Fy faen, som jeg hater deg, sa hun og lukket øynene.
– Vi burde trekke for gardinene, noen kan se oss, fortsatte hun og hjalp til med høyre hånds langfingertupp. Han kjente at han allerede var i ferd med å komme, den dype følelsen av råhet slo inn ryggmargen og strålte ned i beina. Hun la hånden over munnen hans og dempet skrikene hans mens hun selv kom på sin karakteristiske måte med underleppa vendt ned mot haka.
– Jeg hater deg. Tror du noen så oss utenfra? sa hun mens ettertrekningene grep rundt ham innvendig.
– Ja, det tror jeg, sa han.
– Hvem? sa hun, fortsatt svært opphisset, – hvem så oss?
– Jeg. Jeg så oss utenfra.

Etterpå trakk han en ullgenser over skuldrene hennes, rettet på håret hennes, holdt det bak i en flyktig hestehale og sa at hun luktet løvetann.
– Det var frekt sagt, løvetann gror jo overalt, svarte hun.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen kommentar

Det var før

12. juni 2014

Bokmanuskriptet mitt brekkes om nå. Det betyr at forlaget vasker fortellingene inn i en form som ligner boksider. De har bestemt seg for skrifttype, jeg ser på fonten de har valgt og tenker: selvsagt. Klart at det måtte bli den. Skriften de har valgt gir meg en følelse av å bli tatt tilbake i tid; det ble akkurat slik jeg tenkte det, der jeg gjennom flere år nå har vasket karakterer inn og ut, gjort noen av dem tydelige, andre mer diffuse. En font som er både gammel og på samme tid, i bokstavelig forstand, tidløs – og dette siste er viktig fordi fortellingene strekker seg helt fram til vår tid; det skal ikke bare være slik det var før, men også slik det er nå. Et snilt menneske sa til meg en gang:
– Du er en veldig gammel sjel.
Det var før, men mer enn noen gang var det så presist sagt. Jeg ser av min egen semantikk: Utropstegn i fjor blir paranteser i år. Punktum i år var spørsmålstegn i fjor. Og slik bølger det, som sjødraget i Berlevåg: Tvil og tro, tro og tvil. Jeg ble spurt: Fortid eller framtid? Jeg valgte framtid.

Jeg skriver en god del om fattigdom. Ikke så mye om materiell fattigdom, men mer om mennesker som kom, og kommer, empatisk til kort, ikke så mye fordi de ikke ville eller vil, men fordi de ikke kunne eller kan. Og desto tristere: Ikke så mye fordi de ikke fikk sjansen, men mer om at de aldri grep den. Og nå, når jeg ser boksidene tar form, får jeg en underlig distanse til dem, og det. Med boksidenes distanse og skrifttype ser jeg også at jeg ikke kunne ha skrevet det annerledes. Noe av det ser så iskaldt ut. Flere av karakterene, kvinner som menn, benekter taust at de omgir seg med kulde og taushet, den dag i dag, like opptil år 2014, andre innser det, men kom for sent til erkjennelsen. På den andre siden: Er det noensinne for sent, eller kommer det nye sjanser?

I fortellingene mine: Det var, og er, alltid mat på bordet i en eller annen form. Likevel virker det som om vi må minnes om det som ligger rett foran oss. Uken som har gått har i så måte vært en påminnelse om det: Det begynte med en rikt illustrert artikkel i en tabloidavis om hvordan vi kan spare penger: Ved å skjære osten selv. En avis bragte et dobbeltsidig oppslag om at vi kan få endene til å møtes ved å takke nei til ferdigoppskjært mat, ferdigblandinger, halvstekte rundstykker og preprodusert saus. Vi kan gjøre ting sjæl, var bottom line. Artikkelen var en absurd reise i selvfølgeligheter, men likevel en påminnelse til et mett folk på farten: «Slik kan du spare. Derfor bør du ta et steg tilbake. Slik kan du bli et rikere menneske – riktignok materielt, for det er et språk nordmenn forstår – men likevel: Slik blir du rikere.» Og uken fortsatte med et tydelig nei fra regjeringen: «Vi vil ikke ha tigging i bakgården, ha dere vekk.» I seg selv en preprodusert politisk vare som har vært på billigsalg en tid; og ikke nok med dét, frue, men inn i posen legger jeg også en segway og fire lakrispiper, frue, og ikke nok med dét, nei, med på kjøpet får De også et kompendium med preproduserte meninger! Og ikke nok med dét, men jeg legger også ved et snes raseri og en bunt sarkasme, frue, skarpslipt til bruk i sosiale medier! Kom nærmere!

Jeg undrer meg over hva bestefar ville ha sagt. Dette er bestefar. Han sitter på kjøkkenet på østkysten av Finnmark i et nå forlengst nedlagt fiskevær og ribber ryper, ikke i overdådig luksus, men av nødvendighet. Bildet kan være tatt sent på sekstitallet, midt på vinteren; rypene har ikke antydning til vårdrakt, og jeg tror bestefar tok dem i snarer oppe på fjellet, vassende til knes i sne i truger. Det var han som var folk flest, den gangen. Bestefar sa ikke så mye om noe. Aldri sint, aldri sarkastisk. Men han gikk med hatt på syttendemai, husker jeg, og han ville ha ristet på hodet av ferdiglaget saus, se bare: Det er hvetemel på benken! Utenfor bislaget, på fiskebankene den gangen, svømte det torsk som han var avhengig av når mars kom, men det var før: Nå slepes oljerigger mot bankene til havs der ute – og vi andre ler, hele veien til bankene på land her inne.

Jeg undrer meg over hva bestefar ville sagt, hvis han var en mann av i dag. Ville han ha sagt:
– Du store! Segway, her i Tyfjord! Hiv trugan til sigøyneran og fjellfinnan! Ferdigsaus? Ja, hiv hvetemelet til hundan! Og hva sa du at man får for ryper nu til dags? Serr? Det kan æ tjene mæ rik på!
Det får jeg aldri vite, men likevel: Neppe. Bestefar var en mann av få ord, han døde i juli 1975, og han gikk med hatt på syttendemai, som folk flest. Han var en av de tause. Men det var før.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen kommentar

På vekslingssiden

8. juni 2014

Neimen søte, slitne småbarnsmor med familie på slep, rødmet De nyss i lønn da jeg så på Dem? Slapp av. Min munn er lukket, frue. Og her skal jeg av, så det blir ikke noe mer. Lykke til.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen kommentar

På åttitallet

7. juni 2014

På åttitallet hadde vi den ultimate, definitive replikken tilgjengelig når vi slo opp: «Her er en femmer. Ring meg fra en telefonkiosk når du har blitt voksen. Adjøss.» Eller man kunne slenge på røret mens man kastet på hockeysveisen. Men i dag? Det blir liksom ikke det samme å gi fra seg et kontantkort ved avskjed. Ikke kan man slenge på røret, heller, det er det er ingen som hører. Og ingen bruker «adjøss» mer, heller. Det er dessuten langt mellom hockeysveisene. Tiden, baby, tiden. Jeg aner med andre ord ikke hvordan jeg slår opp, det er avlegs, derfor må vi være sammen til evig tid.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

2 kommentarer

Den sjette sansen

6. juni 2014

Nåtid: Antakelig er hun helt blind. Jeg ser det av måten hun skifter grep på den hvite staven på; fingertuppene berører hverandre helt ytterst mens hun lar den gli mellom hendene, blikket er vekselvis festet i veggen, vekselvis i taket. Vi står i samme kø på butikken, og akkurat nå er det ingen andre enn oss der, ekspeditøren har gått til kjøledisken for å hente varene hun har sagt til ham at hun skal ha: en pakke meierismør, en helmelk, to pakker fløte.
– Jeg skal koke fløtekarameller, sa hun til ham, – det kommer folk i dag.

Datid: Fysiologisk har mennesket seks sanser. Det er én mer det vi lærte på syttitallet; den gangen kunne vi bare se, høre, føle, smake og lukte, sa Frøken. Frøken var i slutten av tjueårene; det var på den tiden de forlangte å bli kalt for ´Frøken´eller ´Lærer´, og de var sinte hele tiden. I barneskoletidens Finnmark fremstilte Frøken seg selv som et kjønnsløst og rasende vesen som sa at vi ikke fikk innbille oss ting, og mattelærer Martinsen pleide å kaste kritt på Kjell hver gang han ikke greide mattestykkene på tavla. De lo av oss, og de gjør det fortsatt; jeg har opp gjennom årene hørt at vi fikk som fortjent.

Sansene: I dag har vi i tillegg evnen til å vite hvor vi befinner oss gjennom den såkalte likevektssansen. Den sørger for at vi vet om vi står eller ligger, og gir oss informasjon om hvor vi befinner oss sett i forhold til tyngdekraften. Likevektssansen sørger for at vi kan holde oss oppreist, og stå på egne bein. Jeg synes de kunne ha sagt det til oss den gangen, om de visste det. Jeg er sikker på at de visste det. Men på den annen side er jeg usikker på om det var i Frøkens interesse å fortelle oss det. Og vi kunne henfalle til meningsløse drømmerier, det ville forpurret læreplanen.

I Aftenposten denne uken leste jeg om et sanseinntrykk som enkelte blinde kan ha: De ser ansikter. Til tross for at de aldri har sett et ansikt, dukker de opp med lydløse grimaser, som i en stumfilm. Hallusinasjonene kommer som del av det såkalte Charles Bonnet Syndrome, og blinde har greid å gi forskere et så detaljert bilde av dem at det ikke er tvil om at det er ansikter de ser. Fenomenet kan være underrapportert og betydelig mer vanlig enn man hittil har trodd, mener forskere som har greie på vett og forstand, disse vidunderlige forskerne som forlot kateteret og mente at de fantes noe annet enn vedtatte læreplaner, og som henfalt til nysgjerrighet og drømmerier.

Charles Bonnet Syndrome: Kan det være det samme som mange av oss seende tidvis ser rett før søvnen tar oss? Forvridde, ukjente ansikter som projiseres i svarthvitt, stumt, munnene åpne, noen av dem ser meg rett i øynene og ler mens de snakker, jeg hører ikke hva de sier, og jeg kjenner dem aldri, de skifter utseende med noen sekunders mellomrom, kvinner avløser menn, menn blir til kvinner, så tones de ut, filmen klippes av rett før søvnen tar meg. Hvis dette er det blinde også ser, snur det opp ned på en rekke forestillinger, ikke bare om hjernen, men om sinn og sjel: Hvor kommer disse ansiktene fra? Hvis de blinde aldri har sett ansikter, hvordan kan disse ansiktene da materialisere seg? Fra ingenting? Er dette nålevende mennesker eller ansikter fra en annen tid, ansikter som ligger lagret fra fortiden? Ser vi de samme ansiktene? Eller er forklaringen så enkel som at blinde har tatt på ansikter opp gjennom livet, følt på dem med fingertuppene gjennom dager og netter, etter sorg og latter, og lagret dem?

Nåtid: Skamløst blir jeg stående og se på henne. Den eneste lyden i butikken er summingen fra kjøleaggregatene. Vi står bare et par meter fra hverandre. Øynene hennes glir mot taket. Hun ser meg ikke. Hårlokkene hennes er lagt sirlig bak ørene, store øreringer med konsentrisk monterte sirkler inni hverandre av sølv – de kler henne overmåte. Jeg står helt stille, vi står så tett, ansikt mot ansikt, jeg vet ikke hvorfor jeg plutselig føler det som om jeg står i et skogholt og ser på et vakkert og sjeldent fabeldyr, som når som helst kan sette av sted i flukt hvis jeg så mye som puster. Så smiler hun:
– Hei. Det er varmt i dag, sier hun.
Jeg blir forlegen fordi jeg har stirret, men hun er ikke uvennlig.
– Ja, det er varme dager, svarer jeg, og jeg aner ikke hvilke sanser som er i bruk. Men jeg tror at likevektssansen er involvert: Likevektssansen sørger for at vi kan holde oss oppreist, hver på vår side.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

1 kommentar

Det grilles i Birkelunden! Lukten er tilforlatelig helt alminnelig, men hvis man lukter ekstra nøye, og ikke bare registrerer den, er det en annen og råere lukt bakenfor. Jeg greier å plassere den etterhvert til en togtur, det var vinter, på et russisk tog der det ble servert te fra kullfyrte samovarer som stod i enden av serveringsvognen. Det var vinter utenfor der kulden hadde frosset all fukt i luften og lagt den over furukronene. Jeg kan ikke glemme den vinteren. Det luktet slik. Jeg var ikke så lykkelig som jeg lot som.

Men nå, i Birkelunden: Det er snart sommer! Det sitter to menn og en kvinne, i midten av trettiårene, ved en engangsgrill. De kjenner hverandre, ler av noe den ene mannen sier til kvinnen, de har antakelig sittet slik mange ganger før, jeg kan se at de er komfortable med hverandres kroppsspråk, slik venner blir etter noen år, men det er noe som ikke stemmer, det er noe tilsynelatende over situasjonen, noe som er skjult, jeg ser at det er noe som mangler, et setningsledd i språket mellom de tre som ikke er fullført. Jeg kan se det når jeg er i lystige lag eller i tilsynelatende storslagne bryllup; det er alltid noe som ikke stemmer et eller annet sted, og jeg skal oppriktig erkjenne at det er det jeg synes er det mest interessante: Hvem som ikke skulle vært der, eller hvem som merker at de ikke ikke skulle vært der.

Jeg får ikke tak på det før kvinnen, i rødrutete shorts og allerede solbrune lår, snur seg for å hente noe i plastposen som står lent inntil et av trærne. Det varer bare noen korte sekunder, men det skjer kontant: Den ene mannen strekker sin høyre hånd frem og stryker langs den venstre øreflippen til den andre. Og de tilhører ikke hverandre. Han besvarer ham ved å legge hodet på skakke, sender ham et smil fra et mørke så dypt og nattsvart at det knapt er til å tro, et smil med løfter om et liv. Tre-fire sekunder etterpå er kjærtegnet over, men i løpet av dette korte øyeblikket har de rukket å opprette en kontakt som ligger skamløst bak det tilsynelatende. Kvinnen med den rutete shortsen har fisket fram en pakke pølser, sier noe jeg ikke hører som de to andre ler av, og legger den ledige håndflaten mot midjen til den ene. Hun er hans. Så ler alle tre. Men det er bare så avsindig tilsynelatende.

I Dagsavisen i dag forteller bokanmelder Liv Mossige om det overfladiske ved å stanse ved det tilsynelatende. Hun har lest boken «Dra krakken bortåt glaset: Ei bok om Alf Prøysen» av Stein Erik Lunde. Mossige skriver at Prøysen, i selveste Prøysen-året, blir fremstilt passe sympatisk for de fleste. Hans mørke sider blir skjematisk omtalt, skriver hun: Prøysen drakk, men han drakk seg aldri full. Han kom til penger, men var aldri gjerrig. Bokens forfatter forteller tvert imot om en godslig og lun fattiggutt, og Mossige antyder videre at Prøysen er kjønnsløst fremstilt. Dette til forskjell fra Ove Røsbaks nærgående portrett av Prøysen fra 2004 der hans legning blir løftet fram, skriver hun. Og jeg husker godt, det Mossige minner oss om: Giganter som Ole Paus og Erik Bye var dypt sjokkerte over fremstillingen av Prøysen som bifil; det hadde de da aldri opplevd! Hun avslutter: «Likevel krever et 100-årsjubileum en mer gjennomtenkt utgivelse enn et lite problematiserende portrett fra en hengiven fan.» Boken er forresten skrevet for ungdom, og jeg kan legge til: Ungdom som mer enn noensinne trenger voksenfolk som er som dem, som kan si: «Nei, det er mer enn det tilsynelatende, og jeg skal fortelle om det! Jeg skal fortelle deg hvordan jeg innerst inne føler meg når jeg fremstår som sykt lykkelig, når du ser meg på sosiale medier, der jeg strør om meg med smilefjes og nøye utvalgte utsnitt av en virkelighet som er mer enn måser i solnedgang, og én ting kan jeg si: Det er ikke så farlig å føle noe! Å være annerledes! Bryt tausheten! Nei, jeg er ikke så sykt lykkelig at det gjør noe.»

Jeg lærte forresten noe nytt i dag! I alle år har jeg trodd at melodien til «Trondhjæm, Trondhjæm, at æ reist i fra dæ!» var oppfunnet av en lengtende trønder. Aldeles ikke! Melodien er noe trønderne har stjålet en mørk natt fra komponisten Eugen Partos. Melodien heter egentlig «Sonia». Jeg fikk vite dette ved en ren tilfeldighet i dag. Dersom jeg ikke hadde vært tilstede på rett tidspunkt, på nøyaktig rett sted, på millimeteren, ville jeg fortsatt levd i villværelse, i det tilsynelatende. Og jeg må si at det opprinnelige er det aller vakreste. Det mørke er vakkert, og lengsel mot noe er det aller beste.

I dag kan du skille deg i morgen, og late som om ingenting har skjedd. Du kan tenke de mørkeste tanker i går, og poste tilsynelatende lettvinte reiseruter mot en stasjon som er nedlagt forlengst.

Gadd vite hva Alf Prøysen hadde twitret, om han hadde kunnet og hadde levd i dag.
Var han så sykt lykkelig, eller kunne vi fått de mørkeste statusoppdateringer der han var på vei ned til Oslo med toget til Kringkastingen en vårdag med nye tekster?
Jeg er vel ikke så sykt lykkelig som jeg virker som.
Er du, etter at du har trykket publisér?

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

2 kommentarer

Grålysning

20. mai 2014

Om natten ved firetiden: Jeg er klar over at jeg drømmer. Jeg har fortalt om det tidligere. En ansiktsløs kvinne, men jeg vet godt hvem det er, jeg gjenkjenner ubehaget hun omgir seg med. Hun var en av dem som hadde frost rundt seg, som om hun mangler grunnvarme i kroppen, blikket er fraværende, hun er alltid et annet sted. Hun truet med at hun skulle stå der i natt, under gatelysene ved Pont Neuf, det sa hun sist gang hun dukket opp i drømmen. Og i natt: Jeg trakk frakkekragen tettere rundt halsen. En rotte sprang over krysset ved St Michel, forsvant vaggende over mot kantstenene, ble borte. Jeg trodde jeg så henne komme gående opp fra metroen, men det var ikke henne, det var en mann, han sa:
– Du er ventet.
Jeg vurderte utsagnet hans, fant det oppkonstruert:
– Dette er er en drøm, jeg vet det godt, så hvem er du? spurte jeg.
– Jeg er en stedfortreder, en budbringer, du må tro meg: Du er ventet. Og nå er alt dette over.
Han var svært vennlig:
– Jeg garanterer deg. Vi har tatt hånd om dette nå.
– Hvordan?
Han trakk meg til side, fortalte meg det ned til hver detalj.
– Takk, svarte jeg etterpå.
– Du vet, vi måtte gjøre noe. Hun hørte ikke hjemme her, ikke i denne byen, ikke i denne drømmen. Ikke i dette livet.

Grunnrisset til nye historier settes i notatbøkene. Det er grålysning. Det er det allerede rundt klokken fire på natten.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen kommentar

De pussigste mennesker

15. mai 2014

Så er strek satt. Klokken er 2018, og språkvasken er lukket. Den tause, sinte kvinnen har fått sagt sitt, det er ikke mer å si, hun sier det selv. Det hun ikke har sagt nå, blir ikke sagt. Ikke i denne boken. Den triste advokaten har kommet med sin bekjennelse, og den forrykte psykologen har satt punktum. Festen på Årvoll går sin gang i 1951, jeg etterlater de to guttene der. Mattelæreren – jeg har ikke ord. Og Cecilie – kjære Cecilie.

Jeg er lykkelig, trøtt, jeg har skrevet en bok. Jeg har fantastiske folk rundt meg, – jeg har knapt ord. På et vis er ordene brukt opp nå, for noen dager. Innspurten av språkvasken var tøffere enn jeg hadde trodd, fordi jeg måtte koble inn reservebatteriet. Språkvaskerne sa: «Du har mer. Mener du virkelig at dette er riktig ord? Finner du et annet? Prøv. Jo, prøv. Er dette riktig følelse? Riktig klesplagg? Er dette riktig verbtid? Er dette riktig farge? Riktig kvinne? Riktig rett?» Og jeg er så sliten, og jeg elsker det.

Det kommer regn snart – jeg vet det. Meteorologen har lovet det, og på Twitter ser jeg at regnet trekker inn fra sørvest. Kaffen er ålreit. Jeg hører tankespredt på Radiopsykologen på Sveriges Radio, folk som ringer inn med de pussigste ting, og jeg tenker: Ja. Sånn er det. Folk sliter med de pussigste ting.

Svenskene er misunnelige på oss, hører jeg noen minutter senere på samme Sveriges Radio. Reporteren antyder at vi er lykkelige, vi nordmenn, fordi vi er frie og feirer 200 år med oss selv. Vi skrev vår historie, grunnloven, sier reporteren.

Jeg vet ikke. Jeg ser bare et tog av skjebner som tror at ting glir over, bare fordi vi ikke snakker om det. I Sverige ringer de i det minste inn til radio, og sier det som det er: At det faen ikke er så greit. At det ikke hjelper med smilefjes eller sarkasmer eller taushet. For det går ikke over.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

2 kommentarer

Pulverkaffe, klokken 0544, andre påskedag. Fransk retro-musikk på skurrete opptak fra den merkelige radiokanalen Paris Chansons har vært følgesvenn gjennom en hel skrivenatt. Månen svever over Oslo. Jeg er for trøtt til å bedømme om den er halvfull eller på vei opp eller ned, jeg vet bare at få menneskeskapte systemer er så stille som en by som Oslo på denne tiden av døgnet.

Forlaget har satt opp fremdriftsplan for de neste månedene, stoppesteder vi skal stanse ved før trykkingen i juli. Og det er ikke mange holdeplasser igjen: Toget er i ferd med å gå nå for karakterene mine. Det de ikke tenker de neste ukene skal forbli utenkt, eller tenkes av leserne selv. Hvis de – og jeg snakker om flere av dem – ikke kommer på bedre tanker innen svært kort tid, så blir de stående der. Men det er klart, mye kan gjøres verre, også: I natt gjorde jeg den sinte kvinnen enda mer rasende, og den tafatte mannen hennes en tanke mer uspiselig. En søppelbilsjåfør kom til, en skammelig tanke slo ned i henne etter at hun hadde hentet Marius i barnehagen; han gråt.

Jeg får vondt av barn som gråter, men jeg må akseptere, og beskrive, at andre faktisk har det annerledes.

Hva jeg skal foreta meg med den ulykkelige advokaten vil de neste dagene vise. Men han har valgt det selv. Han har valgt yrket sitt, tausheten og jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre. Han skjems av hva han har gjort, eller også ikke gjort, men han er også redd: Ikke forlat meg, du også. Hvis også du forlater meg, vet jeg snart ikke hva jeg gjør.

Dagslyset kryper opp og dimmer ned måneskiven. Jeg skulle helst hatt mer mørke, flere timer, i det minste mer regn, ikke dette helsikes godværet. Jeg lengter etter uvær, etter tordenskyllene i Paris – men en meget god venn har vært der nede og kom tilbake med et dobbeltalbum med Patrick Bruel, og en bok med utdrag fra russisk poesi i engelsk oversettelse, kjøpt på Shakespeare & Company, med det karakteristiske stempelet til den legendariske bokhandelen på innsiden av permen. Det hjelper.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen kommentar

En russer på Tøyen

16. april 2014

På en dagligvarebutikk et sted på Tøyen sleper livet seg inn i den stille påsketiden. De aller fleste har fått handlet fra seg, og det er sprengfylte kjøleskap herfra til Golsfjellet, ja, videre forbi der, også.

Det må være noe som sitter igjen fra syttitallet, det der: At alle handlevogner skal over sine bredder rett før en høytid, som om det ikke fantes en morgendag der butikkene er åpne. Og det gjorde det jo ikke på syttitallet: Kjøpmannen i enden av veien hos oss stengte alltid presis klokken 16, da fikk det holde, mente han, og tellet kassalapper og lappene med oversikten over dem han hadde på borg, dem som skyldte ham penger. Og i påsken fantes det ikke en butikk åpen i ti mils omkrets.

Det med hvem som skyldte ham penger: Han hadde oversikt over slikt, slik kredittselskapene har i dag: Hvem som ligger i risikosonen, hvem som skal få advarsel etter påske, og hvem som fortsatt er innvilget nåde. Ja, for dette var på den tiden da kjøpmenn flest hadde en hel rekke andre tanker i hodet enn bare bunnlinjer og frykten for hovedkontoret. Visst hadde de sans for inntjening og kunsten å ta seg godt betalt for varene sine, det var ikke det: Før påske, før jul og under konfirmasjonsukene i mai steg prisen på kremfløte, sukker og mandler i løsvekt til nye, men likevel diskret og overkommelige høyder, for deretter å synke gradvis og like diskret. Men de tilbød også kreditt og nåde; lysegrå kassalapper som ble liggende signert av begge parter i kassaskrinet til neste lønningsdag om fjorten dager. Ble de avglemt ved en besynderlig feiltakelse kom påminnelsen muntlig, offentlig i køen:
– Det var lønningsdag i går, var det ikke?
Og så fikk de voksne svare:
– Javisst, selvsagt, takk for at du minnet meg på det, og fem-seks røde hundrelapper ble lagt på disken med stumme sukk. Det var ikke fattigdom eller grådighet, det var bare dårlig råd og fjerne drømmer om at tippelappen skulle gå inn med tolv rette en dag. Og slike kjøpmenn var nøye med orden: De feiet gulvene i kolonialen fire ganger om dagen – ja, endatil fem ganger daglig om våren når kundene tråkket fersksmeltet søle inn på det grønne vinylgulvet, og de måket snø av trappen og sørget for at tilbudsskiltene var godt synlige i vintermørket. Slike kjøpmenn var også godt kjent med hva som foregikk av stort og smått i kundekretsen, til tider var det en dyd av stor nødvendighet: Hvem kunne man innvilge kreditt i 1977, og hvem kunne man selge øl til på formiddagen uten at man fikk problemer med formannskapet?

Og håndskrift – en kjøpmann på denne tiden hadde skaffet seg en slett ikke ubetydelig grafologisk kunnskap: Hvem hadde egentlig skrevet lappen med tillatelse til å kjøpe to pakker Blå Strek med papir, var det virkelig far i huset som lå og hvilte middag eller var det lømmelen selv som stod med flakkende blikk under skøytelua og prøvde å bløffe seg til tobakk, og hvor kommer pengene fra, gutt? Kjøpmenn var menn av ære og myndighet, de hadde ferske brød til klokken var langt over elleve på formiddagen, og de visste hva som kunne skjule seg bak småbyens gardiner.

Men i dag. Jeg står i kø rett før påske, det er stille i butikken, jeg har to foran meg i køen: En gråstenkt mann i frakk der jeg kan skimte snippen av det som åpenbart er en militærfarget skjorte under. Og foran ham: En kvinne på hans egen alder, hvithåret, kåpe, furete hender, alene, med en kvartfull handlekurv i den høyre hånden, kurven ser tung nok ut for henne, og hun støtter seg mot kassakanten for å avlaste tyngden.

Det er da han gjør det, mannen foran meg: Legger begge nevene på skuldrene hennes og snakker dypt og klart til henne på russisk. Høyt og tydelig, frekk som faen, selvsikker. Og ikke er han full, heller. Hun snur seg, ikke irritert eller skremt, men åpen for hva som kan skje, og hun begriper ikke et eneste ord av hva han sier. Det er ikke mye jeg begriper av russisk, knapt noe som helst, men et og annet ord greier jeg å snappe opp: frue, snakke, hvordan, takk, jeg. Så griper han kurven hennes, løfter den av den skrukkete hånden hennes, hun gir etter, han fortsetter å snakke på russisk, dypt, insisterende, beroligende, og han smiler. Så ler hun, og sier neinei, det går helt fint, men han hører ikke etter, han svinger kurven hennes over transportbåndet, legger varene på, holder flere av dem opp, kommenterer dem: En pakke saltkjøtt, en klepp margarin, et kneippbrød, en pose poteter, jeg hører han sier brød på russisk, smiler og fullfører setningen, står tett ved henne og løfter hver eneste vare opp mens han snakker og kommenterer, og hun ler, det er da hun gir ham en latter som visse gamle damer gir vekk når de blir kurtisert: Den sjenerte latteren som sier nei nei, hold opp, det er da så lenge siden, jeg vet ikke hvorledes man gjør dette mer, og hun gir ham et smil som fra femti år tilbake i tid; en mann ved vett og forstand i behold kjenner slike smil, gjenkjenner dem, han ler tilbake, slår hånden utover transportbåndet, sier noe på russisk som antakelig betyr så, nå kan De betale, frue, og hun åpner portemoneen, betaler sine knappe to hundre kroner til en pakke saltkjøtt, en margarin, en kneipp og poteter, hun får vekslepenger tilbake fra den forbløffede ekspeditøren, og hun ler og ler, herrefred, rødmer hun? Hun ber om pose, mens hun pakker varene ned kjøper han en pakke Lucky Strike, men skritter raskt ned mot henne igjen, griper posen, bærer den til døren for henne, proklamerer noe meget høyt på russisk, gir henne posen, og så skilles de der i døren, hun til høyre, han til venstre.

På vei hjem fra butikken kommer jeg til å tenke på historier som eldre kolleger av meg har fortalt fra sine reiser i det gamle Sovjetunionen: Om sene kvelder i Murmansk på syttitallet, på restauranten på høyden, der de spiste etter lange kjøreturer på vei til reportasje neste dag. Om hvordan det gikk diskret gisp gjennom lokalet når de uniformerte ubåtskipperne med landlov fra Severomorsk skred inn med sine elegante fruer med sobelhatter som hadde snøkanter fra kulingen utenfor, og tettsittende skjørt, fikk hjelp av portieren til å henge av seg og satte seg ved reserverte bord, klar til en hyggeaften på byen før neste tokt og avskjed. Ubåtskipperne og deres fruer hadde høyeste status, den gangen. Når kvelden var midtveis, når sigarettrøken fløt sidelengs gjennom lokalet, når danseorkesteret hadde kommet til de franske, slepende valsene og vodkaen hadde gjort sitt for mannsmotet og ettergivelsen – ikke overstadig, men passe nok – da kunne man som vestlig mann driste seg bort til bordene og be om en dans med fruene, men man henvendte seg alltid til de uniformerte herrene først, tillater De, før man spurte selve fruen, og med korte nikk kunne ubåtskipperne anerkjenne engasjementet, og fruene reiste seg med kjølige smil, løftet håndflatene til en avmålt fransk vals, ikke for tett, men akkurat såpass tett til at man kunne kjenne hoftekammen med det nøye avpassede kjolesnittet. Og etter dansen, i passe tid, tok ubåtskipperne alltid sine fruer rundt midjen, for midjen var forbeholdt dem, og vandret selvsikkert ut, nikket mot portieren, og gikk.

Det går en russer rundt på Tøyen, han røyker Lucky Strike. En eldre kvinne skal spise saltkjøtt i påsken. Det er andre tider nå. Alle sier det. At det er andre tider nå.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

1 kommentar

Notat om sykkel og sorg

12. april 2014

Omsider regner det! Det er et så fantastisk vær! Jeg henter fram manuskriptet, kvinnen på side hundreogsju er rasende. Jeg kjenner henne så godt etter disse årene linjelangs med henne. Hvor langt kan jeg strekke henne på en lørdag? Hun får en ny hårfarge, en jeg vet hun liker, fra et annet manusutkast, jeg tillegger henne noen nye egenskaper som ganske sikkert kommer som en overraskelse på henne, men jeg tror hun venner seg til dem etter noen dager. Det er det faktisk jeg som bestemmer. Men hun er troverdig nå. Hun innser det, selv etter at hun har protestert seg taust gjennom dagen. Hun er nemlig en sånn en. En som ikke snakker. Og når andre snakker om emosjoner, går det et hvitglødende raseri gjennom henne – hun forstår det ikke selv, men jeg som skriver henne kjenner det så godt. Hun er en egoistisk faen, men hun trenger en stemme, det er nå hun trenger den mest, hun skal ut til folk til høsten, hun er allerede tatt inn i varmen av forlaget, redaktøren min hadde ingen rødstreker rundt henne på forrige utkast. Men hun må ikke gå rundt og tro at hele verden kretser om henne, det er andre som kanskje trenger mer hjelp: Advokaten, for eksempel. Jeg synes så synd på ham. Han finner ikke fred noe sted, og han er så ulykkelig, men det er slik det er. Det er slik det er. Også han har ting han skulle ha sagt, men han skjønte det så altfor sent, og nå går det ikke over. Det er blant annet på grunn av den rasende kvinnen og den sørgelige advokaten at boken heter Det går ikke over. Det går ikke over bare fordi man ikke snakker om det.

Og nå: Mat. Jeg sa det til en venn i dag: Denne byen er skandaløst dårlig på brødvarer. Så jeg baker selv, og jeg er sjukt godt fornøyd med meg selv når jeg ser resultatet. Det regner. Gatene er vasstrukne og vakre. De har satt ut bysyklene nå. Det er den tiden. For noen dager siden var min egen sykkel borte fra sykkelrommet. Jeg ble så lei meg. Jeg ble bare stående og se på den tomme plassen, og jeg ble helt gråtkvalt. Jeg kjøpte den sykkelen for de siste pengene etter huset jeg en gang eide, og den ble en venn av meg. Det er ikke mye jeg eier, den dag i dag. Hvis du eier tusen plommer er det til sist plommene som eier deg, har jeg funnet ut. Men sykkelen: Den hjalp meg i en sorg som var ufattelig stor, der den bar meg på skuldrene gjennom gatene i Stockholm. Jeg syklet og syklet. Og jeg ble sterk, det gikk gradvis. Jeg syklet med tårer i øynene gjennom rushtrafikken på Sveavägen, sammen med hundrevis av andre; damer med blafrende skjørt på sine rustne Kronan-sykler, budgutter med stabler av pakker stroppet fast til rammene, tursyklende menn med racerstyre, dresskledte kontorister og lurvete lagerarbeidere – vi var et fellesskap. Jeg slet meg opp Västerbron på høylys dag, stoppet ikke på toppen der alle hengelåsene er hengt i rekkverket, jeg trillet fort som en vind ned mot Sankt Eriksplan på sene kvelder, og jeg tråklet meg gjennom veiarbeidene i Solna. Jeg ble tilsnakket av politiet to ganger, den første gangen fordi jeg uforvarende hadde kommet til å sykle på fortauet, og den andre gangen fordi jeg stod bøyd over setet med en diger skiftnøkkel for å stille høyden. To politifolk – og det var ikke Kling og Klang, det kan jeg love – stod plutselig over meg med pistol i beltet og lurte på hva jeg drev med. Så måtte jeg legitimere meg og bevise at jeg hadde nøkkel til låsen. Javel, da er alt i orden, hej då. Slike ting. Og jeg var så sørgelig, så trist, jeg var så ute av meg, det var en sorg og en redsel og et håp jeg aldri til fulle kan beskrive, men jeg ble sterkere der jeg syklet til og fra baker Gunnarsson på Söder og opp Götgatan mot Slussen – jeg tok strekningen Djurgården til Råsunda i ett jafs. Sykkelen ble min sorg og min glede.

Og forleden var den borte. Jeg stod helt paralysert i sykkelrommet, fra meg av sorg, nok en gang, som Tom Hanks i filmen «Cast Away» der volleyballen Wilson forsvinner på det store havet og Hanks ligger tilbake på flåten og gråter og gråter om natten. Og jeg tenkte: Hvem er så lumpen at man stjeler et annet menneskes sorg? Hvilket menneske er det som finner på slikt? Hvem har gjort det? Er det noen jeg kjenner? Noen jeg ikke kjenner, men som har vært der som en skygge om natten? Er det han i femte, han som går rundt med dokumentveske fra femtitallet og sixpence? Er han ingenting annet enn en simpel tyv? Vi er på hils. Ler han bak ryggen min når vi har passert hverandre på gaten? Eller er det hun nymfomane i fjerde? Jeg ante ikke at man bruker det ordet mer, det heter vel bare kåt nå for tiden, men hun sa det selv for et år siden, vi møttes kjapt i porten en kveld:
– Hei, jeg heter Inger. Pul meg. Det er jeg som er nymfoman.
Hun sa det som om ryktet hadde løpt foran henne, som om jeg allerede visste det og hadde fulgt det svale kjølvannet av kjønnssafter og lukter og stønn fra åpent vindu og nå bare hadde å trekke av meg buksene.
– Jeg er på vei til Kiwi, de stenger om sju minutter, svarte jeg.
– Jeg er ikke her om sju minutter. Pul meg, og pul meg nå, hveste Inger.
– Nei, sa jeg.
– En annen dag, da.
– Vi får se.
Det ble ikke til det, heller. Var det hun som hadde hevnet seg nå ved å stjele sykkelen min og kaste den i elva til rottene? Du er ikke bare nymfoman, du er kleptoman også, din jævel, og jeg skal si det til alle, tenkte jeg gråtkvalt – man tenker irrasjonelt når man nettopp har blitt frastjålet en sykkel og en gammel sorg. Ikke var den fin og fancy, heller, men den var min, både sykkelen og sorgen. Jeg tenkte at jeg springer opp og ringer på:
– Fortell meg hvor du har dumpet den, jeg vil ha den tilbake.
– Pul meg, så skal du få vite det, ville Inger sagt.
– Det er ikke slik det foregår, skulle jeg svart.

Og så var den ikke borte, likevel! Jeg så, da jeg snudde meg med rødkantede øyne i desperasjon, at den bare var flyttet på. Den stod innerst rundt hjørnet, like hel og fin. Antakelig var det bare vaktmesteren som hadde flyttet på den da det skulle vaskes i sykkelrommet. Du må ikke skremme folk slik, sa jeg, halvt til vaktmesteren og halvt til sykkelen. Jeg er et melankolsk menneske, og jeg trenger både sorgen og sykkelen. Jeg skylder dem en unnskyldning, både mannen med sixpencen i femte og Inger i fjerde.

Det er lørdag, jeg har ferskt brød, sykkelen min, sorgen min, og jeg er glad. Og blant det beste av alt: Det regner.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

2 kommentarer

Søndag. Frokost på Laundromat Café på Bislett. Jeg er ikke her ofte. Frokost og frokost; klokken er rundt 14. Klokkene er stilt, de fleste av dem, det er nesten middag sommertid, men fortsatt lunsj vintertid. Det er ikke så viktig hvilken tid det er, ikke akkurat nå, ikke før i morgen tidlig, da er grålysningen borte når klokken er 0440 når jeg sykler hjemmefra, og det tar en drøy uke før den er tilbake. Jeg har ikke dårlig tid. Ikke når jeg sykler.

Noen minutter tidligere: Trikkesjåføren på Jernbanetorget var grinete, slapp av folk på den trange perrongen og smekket deretter dørene uvørent igjen, tilbake stod vi, et trettitalls reisende i sommertid, lattermilde: Men slapp av da, mann, er det så travelt, har du ikke stilt klokka på linje 17? Du er ikke en time for sein, du er akkurat i tide, det stod da vitterlig «nå» på tavla, nå er nå, men greit, det, vi kan godt vente på linje 18 istedet.

Linje 18 har bedre tid ni minutter senere, alle kommer med, og så bærer det linjelangs opp mot Bislett, ingen er sure, ikke som jeg kan se: Det er tross alt bare snakk om ni fattige minutter, og det har vi tid til, solen skinner. Og hva vet jeg: Jeg hadde antakelig blitt grinete selv, dersom det var jeg som kjørte trikk på linje 17 og fant ut at jeg var én time skjev, kanskje jeg selv hadde gasset på, eller hva det er man gjør når man styrer en trikk, jeg har da innlevelse, for helvete. Kanskje jeg hadde forsovet meg, trodde jeg, og her var det bare å hive seg på skinnene. Dessuten var det Earth Hour i går kveld, og kanskje noen slo av klokkeradioen i overmot og begeistring, og alle vet jo hva som skjer med en klokkeradio når strømmen skrus av, den hopper tilbake til start, klokken blir 00:00, blinkende. Det er i seg selv en meningsløs tid, sommertid som vintertid. Og det skjer ingenting før noen trykker på de rette knappene; tiden står stille inntil noen strekker fingrene fram, trykker på reset-knappen og stiller tiden, og da kan man forundret si: Har jeg sovet så lenge?

Omeletten på Laundromat Café er saftig, passe stekt slikt at den renner i kantene, kjøttet på innsiden er raust skåret, brødet ved siden av er mykt. Mykt innerst, sprøtt utenpå. Appelsinjuicen er presset med skallet på appelsinene, slik de gjør det på Laundromat Café, den dype, mørke smaken av appelsinskall. Jeg lurer på om appelsinene er fra Israel, for på syttitallet sa de at man ikke måtte spise skallet på appelsiner fra Israel, fordi israelerne sprøytet gift på appelsinene, og så kunne man falle om og dø.

Det var fru G inne i dalen som sa det. Hun hadde sett det med sine egne øyne: Det var i romjula, i 1972, sa hun, en gutt, sa hun, faktisk på min egen alder, sa hun, som hadde spist appelsinskall, han falt bare om, det fosset hvitt skum ut av munnen hans, sa hun, og så var han død, og det var israelerne som hadde gjort det, sa hun, og slurpet i seg kaffe fra tefatet med sukkerbiten i midten. Fru G fortalte også at synåler måtte man passe seg for. Hvis man tråkket på en synål gikk den rett inn i kroppen, sa fru G, hun hadde sett det med sine egne øyne: Hun hadde vært i et bridgelag en gang, og plutselig stakk det i hodebunnen til Berna ved bordenden, Berna sa au au, det stikker, vent med kortene, og da var det en synål fra 1968 som plutselig kom ut fra topplokket hennes, da hadde synålen vandret gjennom kroppen i fire år, gått gjennom hjertet mange ganger, men så kom den da gudskjelov ut i hodebunnen, sa fru G og slurpet kaffe. Berna var heldig, sa fru G, det kunne endt aldeles galt.

Jeg vet i skrivende stund at det ikke er israelske appelsiner de presser på Laundromat Café: Jeg lever fortsatt. Jeg lever mer enn noensinne. I Spikersuppa stiller jeg en gjenværende klokke feil, fire minutter for fort, men det er til å leve med.

Fortellingens tittel er basert på, og inspirert av, Hanne Ørstaviks roman «Tiden det tar», Oktober, 2000.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen kommentar

Happy ending

27. mars 2014

Hun som startet sine tweets med de endeløse «De som…» fant en vakker vårdag ham som fant opp de endeløse Facebook-gruppene «Vi som…» til begges nytelse.
De møttes på kafé, hun bare, fremst i køen:
– De som aldri har varm kaffe. Aarggh!
Han bare, rett bak:
– Vi som har varm kaffe på hybelen. Mmmm!
De ufullstendige setningers lovestory med onomatopoetikon dertil.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen kommentar

Ikke noe å snakke om

25. mars 2014

- Faren din ringte, sier jeg.
Jeg veit at jeg juger. Jeg veit ikke hvorfor jeg juger om sånne småting, jeg bare gjør det. Jeg veit da faen. Det er den enkleste ting i verden å finne ut av, alt hu behøver å gjøre er å ta den jævla telefonen, ringe faren og spørre hva han ville.
– Jaha, sier hu, – hva ville han?
Jeg svarer ikke. Plukker på plasteret fra tidlig i dag, og det fanger oppmerksomheten hennes:
– Har du skjært deg? Men vennen, få se.
– Næsj. Ikke noe å snakke om. Det er jo sånn det er å jobbe.
– Men få se, da.
– Ja, ja. Så se, da.
Jeg pirker plasterlappen opp i det ene hjørnet. Det pipler sårvæske opp fra den dypeste kanten.
– Men faen, Trond. Det er jo dypt. Det skulle vært sydd, det der. Du burde være mer forsiktig, vi er jo glad i deg.

Jeg svarer ikke. Gro er sånn. Hu er bare sånn. Hu sier alltid ting som burde vært gjort. Det er bestandig ting som skulle vært gjort. Jeg får ikke til å tenke når hu er sånn. Og jeg får ikke til å tenke når hu er helt stille, heller. Det er som om jeg må fylle tomrommet med tanker og setninger som jeg ikke har. Jeg har ikke de tankene der. Jeg finner aldri de tankene der. Gro er annerledes. Hu har alltid tanker på forhånd. Er det derfor jeg juger om sånne småting? For å ha noe å si? Jeg veit at jeg ikke kan fortsette sånn. Men jeg bare gjør det.

Og nå ringer faren hennes. Han babler i vei, og hu får ikke sjansen til å spørre hva det var han ville. Han tar kontrollen over samtalen. Sånn som hu. Jeg hører at de snakker om det banklånet på huset. Jeg veit at han sier noe om risikoen ved det. Det har han bestandig gjort, han har ikke trua på det. Han har ikke trua på meg, jeg veit at han sier det, han sier det hele tida. Jaja, du bestemmer jo selv, Gro, det var jo en sjanse du tok med en sånn en, sier han. Og så ymter han frampå om hu har hørt noe fra han fyren, og hu sier at jammen far, ikke begynn med det der, sier hu.

Det er ikke sånn på arbeid. Da jeg skjærte meg på det forskalingsjernet i morges var det ingen som spurte om noe kjerringgreier. Jeg liker det. Det er sånn det er å jobbe. Vi kan ikke drive og snakke om alt mulig. Jeg bare skjærte meg, det var det. Den blå fargen som kommer i kjøttet, rett før det begynner å blø, og så blør det, og så tar jeg bare fram plasterpakken fra lomma på venstre bukselår, smetter et plaster på plass, og så bare fortsetter jeg. Det er ikke noe å snakke om.

Hjørnene kom på plass i dag. Han er flink, han polakken, Kryztof. Vi jobber side om side, han snakker faen ikke mye, han. Han bare peker på forskalingsbordene, jeg veit hva han mener, så kjører vi vinkelstålet inn på rett sted, bytter plass, flirer, jeg tar over der han slutter, kutter med vinkelsliperen, og vi er arbeidsfolk ilag. Det er ikke noe mer med det. Gjengen fra Sverige kom med betongen i ettermiddag. Vi rakk det akkurat før de kom med blandinga, de blander betongen ferdig borte i Töcksfors, så kjører de over hit. De har med han der negern fra i fjor, han der Tommi, han som kjører slangemateren. Han veit hva han gjør. Han veit faen meg hva han gjør. Det skal millimeterpresisjon til, og han veit hva han gjør. Bygget skal stå i hundre år når det står der. Og det er vi som har gjort det. Det er ikke noe mer å snakke om.

De blir ikke ferdig å snakke. Ulrikke kommer fra rommet sitt, smyger seg inntil meg, opp på fanget.
– Pappa, kan du lese ferdig den der om han gutten i kveld?
– Ja, vil du legge deg nå? spør jeg og stryker hu over krøllene.
– Helst det, svarer hu, og lener seg mot brystkassen min. Faen, jeg elsker når hu gjør det der. Hvis jeg lukker øynene kan jeg fortsatt huske den lukten da hu gjorde det første gangen, jeg tror hu var nesten et år, det myke og dunete, mørke håret som luktet litt meg og litt Gro. Jeg ville si det, men jeg turde ikke. Og så ble det et press at jeg måtte si det. Og da ville jeg i hvert fall ikke si det. Men jeg veit at jeg burde ha sagt det. Jeg veit jo det, nå.

Jeg leser til henne om han gutten som dro til månen. Han dro dit selv om han ikke fikk lov, og Ulrikke sitter i sengen og har de der store øynene.
– Men hvordan får han puste, da? Det er jo ikke luft på månen? spør Ulrikke. Jeg må finne på ting.
– Det er fordi han har luft rundt seg.
– Hvordan får han luft rundt seg?
– Han tok det med fra jorden i en pose.
– Fra hvor da?
– Fra før i tiden. Han hadde spart på den.
– På luften?
– Ja.
– Hvor lenge varer den?
– Jeg veit ikke. Kanskje til evig tid? Vil du sove nå?
– Ja, pappa. Har du skjært deg?
– Ja. Men det er ikke noe å snakke om.
– Neivel. Natta.
– Natta.
Jeg elsker henne.

Etterpå ser Gro på House of Cards. Hu snakker ikke da. Jeg sitter med laptopen og går inn på VGNett. Det er en artikkel der om Obama. Jeg logger inn på den falske Facebook-kontoen og skriver at de
kan gi han negern en tupp i rævva, og en i kuken
binne hann til ettt tre og gjøre det som KKK gjorde med svikere av Vesten
.
– Hva gjør du? spør Gro og pirker langs fotbladene mine med sine. Det er godt.
– Surfer litt, svarer jeg.
Kommentaren blir slettet øyeblikkelig.
– Jeg elsker deg, sier Gro.
Jeg går til Dagbladet.
Politisk redaktør har skrevet noe.
Jeg skriver at
jei hater di pk junnalister
og
att di kann brene i hellvettett!!!

– Elsker du meg? spør Gro.
– Ja.

Kommentaren blir slettet etter noen sekunder.
Jeg legger inn en ny. Skriver at
jæi hatwer kvbinner å feminsst hællvett
jeg skriver og skriver og det
Kommentaren slettes.
Jeg begynner om igjen, jeg skriver at
ale kviner skule vert voltat og att
Kommentaren blir stående noen dirrende sekunder, det kommer et svar:
Stakars deg. Fåt lite i det sisste?
Jeg rekker å svare at
de skall du bare gi dei fan din neger jente puler
før kommentarfeltet stenges for kvelden.
– Du svarte ikke, sier Gro.
– Ja, sier jeg, og klapper igjen laptopen.

Og så kommer det igjen. Det der jeg ikke veit hva.
Jeg veit ikke hvorfor jeg juger om sånne småting. Jeg veit at jeg ikke kan fortsette sånn. Men jeg bare gjør det.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

4 kommentarer

Tvangstanker

25. mars 2014

Kristjanna G. ville egentlig ikke bli kokk. Hun drømte om å bli flymekaniker. Men det ulykksalige var at hun var så fordømt god på gulrotkake som barn.
– Du som er så fordømt god på gulrotkake, du må jo bare bli kokk! sa hennes far.
– Jeg er enig med din far! Du må bli kokk! sa hennes mor.
– Kokk, kokk, kokk! slevjet Kristjannas grandtante fra enden av bordet.
– Men… sa Kristjanna G. og løsnet forkleknuten.
– Det er ikke noe men! Man svarer ikke voksne folk! Dessuten er du en klønete tøs! fortsatte hennes grandtante, det rant sikkel ned de bistre kjevene.

Og langsomt, etter noen år, begynte Kristjanna G. å miste troen på seg selv. Flymekanikerdrømmen bleknet, hun begynte å tvile, og det var da tvangstankene slo til og festet grepet: De hjemsøkte henne om natten, stemmene: «Du må bare bli kokk! Du må! Du må! Kokk! Kokk! Kokk!»

En dag gav hun etter for tvangstankene. Det ble fortiden som vant.

I dag er Kristjanna G. kokk på det lokale gjestgiveriet. Det er ikke mye hun kan, hun har gitt helt etter for tvangstankene nå, det siste hun sa til meg da jeg møtte henne var:
– Man kan ikke knuse egg uten å lage omelett. Og så jeg, da, som er en så klønete tøs. Det blir mye omelett, jeg erkjenner det.

Det er ikke store menyen på dette gjestgiveriet. Og det er mangel på flymekanikere her til lands. Gulrotkaker, derimot, får man på hvert gatehjørne nå.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen kommentar

Jeg er sikker på at det var åte i Oslofjorden i dag. Det luktet åte lang vei: Fra Grønlandsleirets øverste til Karl Johans nederste på morgenkvisten. Kystfolk kjenner den lukta. Åte lukter salt, fuktig, svakt av tang; det er en blanding av sjø og elementene rundt sjøen, lufta blir mettet av en råhet. I Frankrike kalles det terroir: Samstemtheten mellom elementer og menneskeskapt dialog med naturen. Ikke slik som ved Varangerfjorden når åta trekker innover munningen der ute i mars, ikke fullt så sterkt, men likefullt en tydelig eim av hav. For noen blir det sikkert forvirrende: Det luktet ikke slik i går. Hva tenkte de vel ikke oppe på Oppsal, hvis lukten nådde helt dit, der det skal lukte arbeidsfolk og svett t-bane mot en ny dag? Hva tenkte de vel ikke på Skøyen, hvis lukten nådde dit, der det skal lukte grevling lang vei? Slo de opp balkongdøren ved daggry, kanskje de snuste på morgenens havseim og tenkte: «Her lukter det åte, nu tror jeg sannelig det er på tide med en kokekaffe og en tabbelett, torsken kommer.» Det er noen andre naturforhold her, det er klart, men den som har sansene med seg klarer å kjenne nyansene.

Åta i Oslofjorden var ikke lodde, det vet jeg. Kanskje bare et felt av yngel som svømte litt forkjært. Ved Varangerfjorden er det mer brutalt. Storhavet snakker klart og tydelig: «Lodda kommer. Gjør klar.» Lodda svømmer i grenselandet mellom russisk og norsk territorium, noen ganger hit, andre ganger dit. Den følger temperaturer, dagsform, tilpasser seg, men fremst av alt: Den går på instinkt. Mens jeg skriver dette har russisk diplomati nettopp svart på vestlig diplomati på rent instinkt: Innreise forbudt for visse vestlige. Det gir lodda nordpå den jevne faen i. Den svømmer dit den vil, og torsken jager etter, sammen med vågehvalen og hvithvalen hakk i spor. Det er ren rutine mellom to land.

På sikt kan det bli mer enn spennende: Lofotskreien gyter inntil videre på kysten av Nordland. «Kjølig og godt, mmmm, deilig, deilig» sier skreien. Men på grunn av et stadig varmere hav forårsaket av menneskelig lek med ilden kan skreien komme til å trekke nordover. Først litt. Så litt til. Fiskerne leter: «Kor e han? Der no, plusselig?» Så enda mer nordover. Og litt til. Inntil skreien en vakker vårdag gyter i russisk farvann. Skreien kan nemlig ikke pule i varmtvann. Det er som med oss mennesker: De første dagene i Syden: Morsomt. Spennende. Men så blir vi bare søvnige og vil hjem og pule for åpent vindu mens nattevinden hyler. Slik er det med skreien, også. Og når den tid kommer, russerne bare: «Lofotskreien? Nei, den er vår. Den er her, den. Kom hit, dere kan få jukse litt, men det er dyrt.»

Det finnes verre ting i vente enn noen diplomater som ikke får borsjts eller børst på noen måneder.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen kommentar

De gamle mennene

5. mars 2014

Det går gamle menn rundt der ute.
De spisser munnen, plystrer atonalt, eller også later som om de plystrer. Og de går med hendene på ryggen, uavlatelig, som om de leter etter noe å inspisere; et sprukkent rør, en sykkel, en nylagt asfaltstripe, slike ting, hva vet jeg. Enten det, eller så er det noen som er ute etter dem. Hvem er det som er ute etter dem? En annen mann, en gammel banditt, som også plystrer atonalt? En kvinne, fra før i tiden? Men de glir inn i mengden, de plystrer tilforlatelig, eller later som om de plystrer; ingen oppdager dem. Slik vandrer de rundt, år etter år, de gamle mennene med hendene på ryggen, som om de venter på noe; en buss, en annen tid, noe som aldri kommer tilbake, slike ting, hva vet jeg.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

2 kommentarer

Kjære kommentatorfolk

4. mars 2014

Jeg skulle ha svart dere, hver enkelt og én av dere. Jeg har dårlig samvittighet, fordi jeg gjennom fem år har forsøkt så godt jeg kan å takke, svare, gi dere tilbakemeldinger og oppmuntringer. Og fordi det blant annet er takket være dere at jeg er her jeg er nå: Som forfatter av en bok i løpet av året.

Ja, det har faktisk gått fem år med stort og mindre smått her. Jeg har hatt et travelt år bak meg, og antakelig foran meg. Dette er ikke ment som en unnskyldning, bare som en forklaring. Dere som har fulgt meg, kommet til, gått til og fra: Jeg er her.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

5 kommentarer

Fragment

17. februar 2014

Det føles så lenge siden nå; det lange håret hennes var i veien, jeg hjalp henne med å trekke det til side for hver gang hun bøyde hodet fremover. Jeg følte meg så takknemlig. Hver gang vi hjalp hverandre møttes fingertuppene våre, fingertupper og hårstrå i en uregelmessighet, vevet av varme. Jeg hadde lengtet så lenge etter disse hårstråene. Tatt dem inn i tankene gjennom våte høstkvelder der nytelsen slo inn som et forskremt dyr, før jeg sovnet og drømte henne som min.

– Vi er som skapt for hverandre, sa hun. Det var knapt så hun fikk fram ordene, for munnen hennes la seg rundt min, slapp den og satte seg mot den igjen, og hun smilte hele tiden mens hun gjorde det, sa det, igjen og igjen. Leppene smakte søtt, det kan ha vært pomaden, det kan ha vært noe annet. Hele tiden dro dette solstreifet gjennom meg, som foran og bak en blafrende gardin, foran og bak. Ned langs den mørke stripen av kjønnshårene hennes var det gjennomtrukket vått, hun frøs, lo, sa det om og om igjen, og ingenting betød noe mer enn at vi var som skapt for hverandre, ikke ‘skapt for hverandre’, men supplert med ordet ‘som’. Og det holdt for meg.

Utdrag fra boken Det går ikke over, kommer i 2014.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

3 kommentarer

Oslo, 1953 og frem til dags dato.

Hver gang de møttes hadde hun med seg en knitrende papirpose med to ferske solskinnsboller, kjøpt trippende i kø hos Baker Samson i Valkyriegaten før han kom for å hente henne. Deretter pleide de å dra opp dit, til det hemmelige stedet, dette pussige stedet som ikke ligger på Oppsal, men heller ikke så langt som til Bogerud, og der kunne de sitte tett sammen mens de spiste bollene langsomt. Du er vakker, Pedersen, sa hun.

Den myke kanten, sukkerglasuren som aldri hadde rukket å stivne helt, rosinene som stakk opp, den seige, lunkne eggekremen som smakte en anelse vanilje. Det smakte krem av de våte kyssene hennes som hun bød ham opp med. Han tok dem med takk, grep fatt i hver kurve og hver skamløse buktning. Disse mandagsmøtene var blitt et hellig rituale for dem. Og lydene hennes når de elsket – han husker dem godt med glede – de ble kastet tilbake fra steinmuren bak henne, et enstavelses ekko som ble slynget fram og tilbake.

Kveldene kom med spredte regnbyger, presist varslet og svalt levert ved dørene. Han pleide alltid å følge henne til toget etter hvert av disse møtene. Han holdt hånden hennes. Alltid det samme: Følte over den tørre, høyre håndflaten med sin venstre. Kjærtegnene mellom dem startet allerede i Industrigata. Langsomme strøk, de første prøvende, over korsryggen, før han ble modigere ned Majorstuveien, og hun besvarte ham med å lene hodet på skrå mot skulderen hans i krysset ved Holmboes gate. Hun trådte over en vanndam som hadde samlet seg rundt et kumlokk ved krysset i Professor Dahls gate:
– Snø som smelter. Dette er ikke favorittårstiden min.
Han nikket, han visste både det og en hel del andre ting om henne.
– Det er høsten som er din tid, svarte han.
Hun nikket. Så ble det ikke sagt mer mellom dem, men han visste at han hadde hele Uranienborgveien å si ting på. Og det var nettopp der, midtveis, at han stoppet opp, så på henne, og sa det, at han fortsatt ville ha henne. Hun nikket. Svarte aldri direkte på det, men sa snarere ting som:
– Det ligger arbeid og venter på meg. Det tenker jeg atskillig mindre på enn jeg burde, svarte hun, trakk ham nærmere ved krysset til Parkveien, det var kø ved fotgjengerfeltet, han kunne ikke forstå at hvis det virkelig var slik, så kunne hun da gi ham et klart svar? Slottsparken var fuktig, grus fra Slottsplassen var tråkket helt fra vakthuset til gardistene og inn mot de nederste benkene. Trærne knoppet seg, og han visste nesten hva hun ville si da hun grep hånden hans nede ved det gamle kjærlighetstreet. Kanskje burde de stanse der, risse noe inn i barken, da ville det vært forpliktende, noe alle kunne se, men hun ville ikke at noen skulle se det, sa hun, ja, hun sa det ikke så tydelig, men det må ha vært det hun mente. Karl Johan husket han ikke mye av, og plutselig stod de bare der, på Østbanen, og en høyttalerstemme som annonserte avgang fra spor fjorten. Han kunne sagt noe, hun kunne sagt noe, men det ble ikke noe annet enn farvel, Pedersen, vi får vente og se.

Noen år senere: Det hadde ikke gått over. Han ventet på henne ved et busskur. Stumme blikk, korte smil, klesplagg som gradvis forsvant etterhvert som bakkene ble brattere mot Ulsrudvann. Sommervarmen ble mettet av fuktighet, ble lummer og fortettet. De brettet et pledd ut på en blankskurt berghylle. Han sa at han hadde søkt hyre utenriks. Han sa det prøvende, ventende, men hun svarte ikke. Det lydmettede, varme regnet trommet regelmessig, monotont og drivende over nuppete, rødbrent hud. Og nok en gang, ved kveldstid: Regnvannet fant sitt eget løp ned hoftene hennes, sildrende småbekker som han kunne leke i. Hun pustet noe, knapt hørbart: Hun sa at han skulle vente. Han ventet. Det la seg konsentriske vak langs håndflatene, ringer som spredte seg ut i en uro. Og han ventet, men han visste ikke på hva, så han spurte:
– Er det noe vi venter på?
– Ja, vi venter vel på bussen tilbake, gjør vi ikke, Pedersen? svarte hun og strøk ham langs kjevene med vante bevegelser etter flere års kjærtegn. En spenning hadde satt seg som et begynnende underbitt, en pussig trekning som han ikke gjenkjente ved seg selv, han svarte:
– Ja.
Burde vel ha sagt noe mer om det. Men han ventet.

Og siden ventet han enda mer. Han ventet gjennom ekteskapet hennes, det hun påstod var verdens beste, men hun presiserte at han ikke fikk ta det ille opp. Det ble barn i ekteskapet. Han tok heller ikke det ille opp, det skulle da bare mangle. Men han kunne tenke i sitt mest skammelige: Jeg er så inderlig lei av alle disse forsvinningsnumrene hennes, tenkte han. Det var det han tenkte. På og av. Frem og tilbake: Takk og farvel, her er jeg igjen, takk for nå, og hei, hvordan har du det. Like selvfølgelig hver gang. Men det er vel det utrygge hun trenger, for å føle seg trygg, tenkte han, og følte brått en voldsom trang til å passe på henne. Da hun lukket døra til barneværelset den første gangen hun hadde fått barn og bød ham hjem til seg ved leilighet, da luktet hun leire og varm eplekake med krem. Og lukten av huden henne var sår og ru, som om hun hadde skrubbsår, det smakte jern, som om hun blødde fra et sår som ingen kunne se.

Men selvsagt, han satt jo ikke stille: Selv forsøkte han seg på en vag romanse med en lege. Hun konstaterte raskt at det var noe feil ved ham, men hun ville ikke si noe mer, og han kunne ikke kaste noe mer lys over saken, ikke ved påsketider da de satt tause på ei tømmerkoie på Hallingskarvet og spiste et forpint måltid, ikke den påfølgende høsten heller, da de hadde sin første krangel om hvorfor han aldri sa noe, han fikk seg ikke til å si noe, verken som svar på den stadig mer pågående jakten på svar fra ham, eller på tausheten som hun la ut som agn etterpå, som han skulle bite på, og begynne å si noe. Men han sa jo ikke noe, gikk jo bare der og ventet på at noe skulle gå over, og at noe annet skulle dukke opp.

De gikk hver til sitt nyttårsaften 1972, midt under kong Olavs tale, hun rant full og han var stum. «Og livet er nå en gang slik at et menneskes følelser og tanker retter seg ikke etter kalenderen», sa kongen rett før hun eksploderte:
– Du sier jo aldri noe, Pedersen! Når skal du si noe? Du er så taus! skrek hun i fistel så skremmende at han krøp sammen. Det skummet fra munnvikene hennes:
– Du greier aldri å fortelle hva det er du går og venter på! Du er helt forrykt! Det finnes diagnoser for sånne som deg! Nå er jeg så lei av å hale hvert eneste ord ut av deg, tror du det er sånn jeg vil leve livet mitt! skrek hun. Han svarte vel ikke noe særlig. «Og jeg vet jeg har… alle med meg når jeg uttrykker min inderlige deltakelse over de efterlatte» var det siste som ble sagt i den nytapetserte stuen hans den kvelden; det var kong Olav som sa det, hun slamret med døren og var borte. Så gråt han, høyt og himmelropende. Men det fantes ikke mer å vente på akkurat der, og han fant det utover natt til nyttårsdagen ganske skamfullt befriende.

Det kom så mange år etter det. Gjennom noen av disse årene slapp trettheten av venting tak, men han følte seg ikke sorgfri, nei slett ikke, for han gikk jo og ventet på noe. Et og annet år kom den tilbake, denne ventingen, som en gammel hund som går ved døren, løfter seg ved vinduskarmen, tar stand av gammel vane ved synet av livet utenfor, men legger seg deretter lydig, tålmodig ved ovnen og venter. Gamle hunder gjør det, de legger seg etter noen år ved ovnen og spisser ørene, år etter år ligger de der og løfter hodet, mer og mer dovent, men så kommer det en dag der selv gamle hunder knapt greier å løfte seg, de vet at det ikke hender noe, og ventingen blir så fredfull, selv om ingenting egentlig har skjedd, eller gått over.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

1 kommentar

Strykninger til sisteutkast

7. februar 2014

Usammenhengende misnøye.
Og hun føler seg ensom men kan ikke si det og der begynner en ny serie på tv og så slipper de å snakke sammen i kveld, også, og slutten av årets juleferie, det nye året, med all sin gru, kommer nærmere, men nå er det jul med sin glede og barnlige lyst og ja, vi snakkes vi, vet du.

Marius er survete, hun tar ham over armen, bærer ham inn på soverommet, en gutt hun elsker overalt, kort godnatt-historie, fjernsynet står på i stua, hun hører at mannen skifter kanal, Discovery, noe om store maskiner. Hun bretter klær. Det er hennes oppgave.

Og etterpå. Etter leggetid. Hun ringer sin bror i Nord-Norge. Han og snakker. Snakker og snakker og snakker. Hater ham? Hun hater ham.

Hun gjør det selv i dusjen. Uten at… Eller joda: Han vet det,  at hun elsker ham. Hun ringer opp han fyren i Langesund, skrur servantkranen på fullt for å overdøve stønningen hans fra telefonen, onanerer, kommer svært fort og rykkende på badegulvet, hun behersker seg, mens han fyren i Langesund snakker lavt og meningsløst og latterlig i telefonen om hvordan han har lyst til å ta på henne.,  sier at han må slutte å besvare telefonsamtalene hennes på denne tiden av døgnet når hun er kåt, at det er ingen mening skapt i dette.

 

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen kommentar

Kort og kontant

29. januar 2014

Jeg har kranglet med en optiker denne uken. Eller, jeg vet ikke om hun egentlig er en optiker. Jeg antar det. Hun er rundt 30. Står i en større brille- og linsebutikk et sted i Oslo.
Kranglet og kranglet – jeg vet ikke – hun satte meg under lupen og lurte på om jeg snakket sant:
– Var du virkelig til synskontroll for et år siden?
– Ja, svarte jeg.
– Hvor da?
– Et sted… jeg husker ikke.
– Du husker ikke?
– Nei.
– Jeg må vite det.
– Hvorfor det?
– Fordi jeg ikke har lov til å selge briller eller linser hvis du ikke…
– Jeg er trøtt. Jeg stod opp klokken kvart over fire i morges.
– Hvor tok du synskontroll?
– Jeg husker ikke.
– Jeg må vite det.
– Hvorfor det?
– Det har jeg forklart deg.
– Jeg husker ikke. Nå går denne samtalen i ring.
– Ja.
– Ja. Jeg er trøtt.
– Det er skadelig for synet hvis du ikke…
– Det er mine øyne.
– Det har du helt rett i.
– Ja.
– Ja.
– Ja. Går meg en tur, jeg.
– Hvor skal du?
– Skal bare se på noen brilleinnfatninger.
– Jeg kan ikke selge…
– Neida. Bare kikker litt. Haha.
– Haha.
– Haha.
– Hvor tok du synskontroll?
– Hva koster denne?
– Det står på prislappen. Hvor tok du synskontroll?
– Du. Slutt nå. Et sted.
– Hvor var det?
– Det var høye trær der. Jeg husker at det var en lukt der som… ja…
– Du har ikke tatt synskontroll det siste året. Du lyver til meg.
– Jeg burde vært et annet sted.
– Hvor da?
– På et fagforeningsmøte. Viktige ting.
– Hva er viktigere enn synet?
– Hørselen.
– Hva sa du?
– Hørselen.
– Du bare mumler.
– Ja.
– Ja. De der kler deg. Ta dem på igjen.
– Hører ikke hva du sier.
– De kler deg. Få se.
– Haha.
– Haha.
– Du har ikke lov til å selge dem. Uten synstest.
– Kan sikkert gjøre et unntak.
– Ja.
– Ja. Kort eller kontant?
– Begge deler.
– Hører ikke hva du sier. Du mumler.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

2 kommentarer

Krysninger

24. januar 2014

Det hender tidvis at jeg får høre ting jeg ikke skal høre. Eller er det likevel meningen at jeg skal høre det? Enkelte sene kvelder, temmelig sjelden, men likevel, det hender – ved midnattstid på Tøyen, at det oppstår særegne atmosfæriske forhold som gjør at lyden bærer langt nede fra. En kveld for noen uker siden – det var midnatt – hørte jeg klart og tydelig rådhusklokkene slå.

Rådhusklokkene er ikke til å ta feil av, og de ligger et godt stykke unna. Men de var tydelige. Lyden fra dem hadde funnet en passasje der det var fritt leide gjennom alle luftlag, gjennom trikkelarm og busser. Jeg legger meg alltid med åpen verandadør på soverommet, ut mot bakgården, så jeg hørte alt. Hammerslagene fra klokkene – jeg skulle jo egentlig ikke høre dem – gikk gjennom vær og vind, passerte et utrykningskjøretøy som hylte ned Kjølberggata, de innhentet lydbølgene fra et par som elsket for åpent vindu tvers over bakgården; det gikk for henne på tolvslaget, jeg kan tidfeste dette nøyaktig ettersom hun ropte det, og de besvarte hverandre: Han kom rett etterpå, i tolvte time, det gav han klart uttrykk for, – og jeg tror at det var meningen at jeg skulle høre dem – jeg kan ikke huske helt klart hvilken melodi som ble hamret ut oppe i klokketårnet på rådhusplassen, men lyden bar godt, kan det ha vært noe av Simon & Garfunkel? «Song for the asking»? Den gjør seg ved midnatt, etter orgasmer, når man skal slynge seg sammen, det er en vals.
Jo, det var meningen at man skulle høre dem.

Men det er ikke bare klokkene fra rådhustårnet. På enkelte tåkete sene ettermiddager, ikke alltid, men på utvalgte ettermiddager, kan jeg også høre en tåkelur et sted fra fjorden. Normalt er det helt umulig å høre noe som helst fra fjorden her oppe. Men så hender det altså at lydbølgene fra en tåkelur, enten fra et fyr eller et skip, finner lignende lydkanaler som dem rådhusklokkene smetter inn i, og fyker med lydens hastighet rundt i alle bydeler, når de først setter igang, og finner veiene, er det ikke noe i byen, eller for den del i hele verden, som kan stanse dem, ingen andre lyder kan måle seg med det.

Lyden av tåkelurer er blant de råeste og mest bisarre lydene jeg vet om. Jeg aner ikke hvordan lyden blir laget, hva slags teknikk de bruker, gamle tåkelurer høres ut som triste fabeldyr, tungpustede og digre fabeldyr fra en annen tid der de står til knes og klager, varsler, løfter eldgamle halser med såre strupehoder og uler. Som om det var noe de aldri fikk til, som om de sørger livslangt over noen de aldri fikk, eller noen som forsvant. Nå er de dømt til evig tids tjeneste, utplassert på skip og i tåkeheimer og på sletteland og på fyrtårn, og der skal de stå med jernkjeft og ule for alle tider, være et fast punkt og sørge for at alle andre kommer velberget i land eller hjem, de besvarer hverandre, men det er også alt de kan.
Og det er meningen at man skal høre dem.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen kommentar

Og takk for det gamle

27. desember 2013

Det er ikke mye til yrke: Jeg lever av å fortelle historier. Hvem kan stole på slike som oss?

Min mor sa det allerede for trettifem år siden: At jeg burde finne meg noe mer håndfast å holde på med, slutte å tøve og vase med alt dette tøyset med skriveriene mine og heller finne meg en jobb. Hun, og min far, og forsåvidt også deres mødre og fedre, hadde ingen andre ord å fare med. Jeg snakket med en meget nær og gjennom tretti år pålitelig venn av meg om det for en ukes tid siden: At de ikke hadde ordene, våre foreldre. Menn satt med sine cowboyfilmer med de tause heltene som skjøt hull i folk istedet for å snakke, kvinner nynnet med andre syngende husmødre til «Så kom våren til Tarina» og lo hånlig ved komfyren over lørdagsgrøten av dem som sang i gatene om at de var de var många og at de var hälften; jeg husker godt hånlatteren da Gro ble statsminister. Og vi barna skulle jobbe med noe «skikkelig», enten på Fabrikken som lagde jern av berget eller hos henne som solgte symaskiner på lisens fra Bernina. Vi skulle så absolutt ikke arbeide med svevende saker som innbefattet tøvete ting som påkalte fantasi og forvirrende virkelighetsflukt. Og vi skulle lære oss matematikk, ellers..!

Men tiden gikk fra oss, barn som voksne. Tiden gikk også fra selve tiden: Det er for sent nå å ønske seg til jobb på Fabrikken: Den er overtatt av folk fra Russland, Polen, Finland og Rogaland med beinharde krav til inntjening og turnus og felleseuropeiske krav til arbeidsmoral, en arbeidsmoral som var svært uklar på sytti- og åttitallet, og husmøter hver uke nåtildags med oppdatering på stålprisene, det er ikke nok mer med den gode vilje å skulle lage jern av berget. Symaskin-agenturet er forlengst lagt ned og erstattet med en hjemmeside der det står «Send inn ordre» nederst i høyre hjørne, cowboy-filmene streames fra en skamfull krok i Netflix, Gro har flyttet fra landet, og du må lete godt i Wimp for å finne «Så kom våren til Tarina». Og komfyren med lørdagsgrøten har blitt så avansert at man må tilkalle folk på 800-numre hvis venstre plate henger seg; det er ikke nok med husmorskolen nå. Jeg bare skjønner ikke hvor det ble av dem som sang at de var många, at de var hälften.

Nå for tiden er det høyeste mote å ta for seg barn som ikke skjønner matematikk. Selveste statsministeren kommer visst, i sin første nyttårstale, til mildt å filleriste barn som ikke kan matte, og lærere som ikke kan lære vekk formler. «Det er ikke behov for barn som ikke kan matematikk», sier de. «Lær dere matte, barn, ellers..!» Det er det eneste spøkelset som er igjen fra den tiden. Det er noe jeg aldri kan forstå.

Men ett skjønner jeg: At det fortsatt er behov for historiefortellere. Det er ikke mye til yrke, det vet jeg: Jeg lever av å fortelle historier. Hvem kan stole på slike som oss? Jeg vet ikke. De får bare tro oss på våre ord. Jeg avslutter året med en kortfilm som jeg lagde for snart to år siden, inspirert av et fotoalbum jeg fant på et antikvariat. Albumet var umerket. Ingen navn. Ingen kommentarer. Intet spor av hvem det var som endte sitt liv på et antikvariat.

Et riktig fint, nytt år til alle som leser meg. Fortell historier! Ny fart! Nytt år! Nye historier! God nytt år, og tid, og takk for det – og den – gamle.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

12 kommentarer

Det er ikke lange biten

27. desember 2013

Cecilie smugrøyker. Hun har fisket opp tipakningen og har gått helt ned på kanten av fremre langside, vekk fra de andre skrålende foreldrene, trekker kåpen tett rundt halsen i regnværet. Den 27. desember er snøfri, men banemannskapet på Frogner har greid å holde isen fri for overvann. Hvordan greier de det? Hvordan greier de å holde overflaten slik, så skinnende, blank, ingenting som butter, bare dette glatte, vakre, fine, skinnende?
Det er maskinene, tenker hun.
Maskinene.
Banepreppen som går ved 16-tiden polerer vekk alt det oppskrapede, alle riper, alle spor av fall og sinte hakk.

Hun ser Sebastian svinge hockeykølla på skrå mot målet, pucken suser inn, han løfter den andre armen, svinger elegant over mot kortsiden, mottar jubel fra de andre på laget. Hun ser at han er i ferd med å bli noe mer enn sine ti år, noe har skjedd med ham, hun ser at uvørenheten hans er borte, ubalansen er ikke der mer, han vet det ikke selv, i alle fall kan han ikke sette ord på det, men han vokser nå. Det er ikke lenge igjen.

Hun griper Sebastian i den venstre hånden når de svinger ut døren fra stadion og møter grusen på gangveien langs Middelthuns gate. Selv har han slengt hockeykølla og skøytene over den høyre skulderen, han er svett og glad:
– Mamma, så du det siste målet? Så du det?
Cecilie nikker, svarer mhm. Det mørkner fort. Det er ikke lange biten opp til Majorstukrysset, men hun føler seg avmektig sliten. Sebastian er sterkere enn henne, hun kjenner at han drar i henne, han går for fort. Hun slipper hånden hans, han fortsetter på egenhånd et godt stykke foran henne. Snart er de ved det første lyskrysset, der Middelthuns gate krysser Kirkeveien, det lyskrysset som alltid bruker så lang tid på å skifte til grønt, krysset der folk blir stående og se rett fram, ingen snakker med hverandre, alle venter på grønt, alle skal et annet sted. Det er ikke lange biten igjen dit. Hun snur seg, kikker over skulderen, tilbake mot stadion.

Hun ser ei jente gjøre en slak, vakker piruett, snurrer rundt, ut med armene, ler en latter som kommer helt nede fra magen. Slik ja, Cecilie, så flink du er. Litt til, Cecilie. Sånn, ja! Nå greier du det! Det er ikke lenge igjen nå, Cecilie! Nå er det ikke lenge igjen! Men Cecilie, kan du ikke prøve litt til? Vi har sånn tro på deg, Cecilie. Prøv litt til. Nå skuffer du oss. Cecilie, jeg vet ikke hva jeg skal si. Anklager du meg? Du ville jo dette, du også. Jeg tar jo min del av det, Cecilie, du vet jo det, det er bare så masse… så masse nå, det er ikke lenge igjen så blir det mer tid. Ikke lange biten igjen nå, Cecilie. Kan du ikke prøve litt til? Du som er så flink jente?

Sebastian står allerede ved lyskrysset, det er rødt, som vanlig. Så sterk han virker. Vipper med støvlene og har full kontroll. Han har fortsatt det der blikket som bare tiåringer har, snart her, snart der, snart så fokusert at det tidvis er ubehagelig, mange spørsmål i det blikket. Mange spørsmål om hvorfor. Det er ikke lenge igjen nå, til spørsmålene blir såre, skarpere. Hun tenker: Nå er det ikke lenge igjen. Hun tenker det om igjen og om igjen mens bilene suser forbi: Snart kommer alle spørsmålene. Om hvorfor. Om når det ble bestemt. Ja, når var det egentlig du bestemte deg, Cecilie? Hvor lenge før jul? Du satt jo bare der. Du sa ingenting. Nå skuffer du meg virkelig. Du satt bare der, rundt julemiddagen med alle oss som vil deg bare godt, og du visste det hele tiden. Og alle de der Instagram-bildene, Cecilie. Sebastian, gå på rommet ditt. Se på oss, Cecilie.
– Kom nå, mamma, det er grønt! sier Sebastian, han står midt i krysset:
– Du må forte deg! Snart blir det rødt, det er ikke lenge igjen!

20-bussen tar dem igjen ved krysset til Arbos gate. Hvor går egentlig 20-bussen? Hun forsøker å skjelne folk bak de duggete rutene der inne, hvordan de er kledt, hvilke ansikter de har. Sebastian traver videre, hun er irritert. Var det den sigaretten? Du burde ikke røke, Cecilie. Det gjør deg så umedgjørlig. Stump nå den sigaretten, Cecilie. Dette tar seg virkelig ikke ut.

Han står som avtalt med nødblinkerne på tett inntil det siste lyskrysset rett ved Majorstuhuset, de venstre hjulene vrengt opp på kanten. Han gjør alltid det, tar seg til rette. Det var det hun falt for ved ham. At han tok seg så skamløst til rette. 20-bussen venter på grønt tvers over. Det er ikke lange biten. Hun vet at hun har et Ruter-kort med penger på et sted i skuldervesken. Han åpner bagasjelokket innenfra, Sebastian slenger skøytene og ishockeykølla inn, smekker lokket på plass, setter seg myk og svett inn i baksetet, hun smetter inn foran.
– Bra med dere?
– Ja.
– Har du røkt?
– Nei.
20-bussen står i filen ved siden av, det er ikke lange biten over. Hun vet at hun har det Ruter-kortet et sted.
Det er rødt.
– Cecilie. Ikke lyv for oss. Du har røkt.
Det blir grønt.
Han har satt på Bing Crosby, «Silver Bells» fyller bilkupeen. Marco, du er trettifire år gammel, og du spiller Bing Crosby.
Hvem er det Bing Crosby synger duett med? Hvem er det som har andrestemmen?
Hun har hørt det en gang.
Hvem som har den andrestemmen.
Crosbys stemme er som fløte.

«Ring a ling», synger han.
«Ring a ling» svarer hun.
«Hear them ring» synger han.
«Ting a ling» svarer hun.

20-bussen forsvinner.
Han trår på gassen, svinger til venstre opp Schønings gate.
Snart er de hjemme.
Det er ikke lange biten igjen nå, så er de endelig hjemme.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen kommentar

Den beste førjulsaften

23. desember 2013

Vi var utsendt fra NRK, fotograf Gunnar Hoftaniska og jeg. Oppdraget vårt var å lage en harmløs lillejulaftens-reportasje til fjernsynets kveldenførkvelden-sending, følge en nødhjelpssending fra overflodsfylte Kirkenes til nabobyen Murmansk. Året må ha vært julen 1999. Den kalde krigen var for lengst over, en ny tid dro over verden: Forskjellene mellom fattige og rike, mellom de som vant den kalde krigen og dem som tapte den. Tilbake etter en storhetstid med arbeid til alle, korrupte ledere gjennom alle tider og oss andre, på den andre siden av grensen, satt barnefamilier med ett eneste håp: Å greie seg fra dag til dag, bare adskilt av en grensestrek som mer enn noensinne utgjorde skillelinjen mellom veldig mye og avmektig lite.

Røde Kors hadde fylt en hel trailer med ferskvarer: Kjøtt, poteter, kål, mel. Sjokolade, klær og enkle leker, en og annen pose med sukkertøy. Traileren gikk tollfritt gjennom på alle de den gangen fire kontrollpunktene mellom det frie vest og det frie øst: først ved Boris Gleb, dernest ved den militære posten over Titovka-elva, så ved politikontrollpunktet ved inngangen til Murmansk og deretter tollsted Murmansk: de russiske tollerne, som til vanlig var uhyre strenge med hva som slapp inn i føderasjonen, respekterte det røde korset og den gode viljen.

Jeg mener at trailersjåføren het Odd, en kar i slutten av femtiårene som selv var finnmarking og hadde sett og hørt det meste: Om den gangen det var russerne som hjalp oss, den gangen natt til 27. oktober 1944 de uten lov vasset over ved Jarfjord og befridde et lite stykke Norge som fortsatt var i krig. De falt i tusentall ved Noselva, oppe langs de lyngkledte åsene ved Munkefjord, de døde i skuddvekslinger ved Neiden kirkested og falt for tyske granater og mitraljøser ved Hauksjøen. Og på den andre siden, på russisk side, var Litsa-elva, som vi passerte 55 år senere, den gangen farget rød av blod, sier de gjenlevende, av sønderskutte tyske og russiske lik. Tyskerne kom aldri øst for Litsa-elva, fronten ble stående der, men lidelsene var ubegripelige.

Aldri kommer jeg til å glemme denne desemberkvelden i 1999, da Røde Kors ringte på døren til en sliten barnefamilie i Murmansk, jeg stod på reportersiden av kamera, Gunnar holdt kamera stødig. Pappesken som ble satt på kjøkkenbordet i den nedslitte toromsleiligheten i en bydel av Murmansk. Det var to barn der. En mormor holdt familien sammen mens mor drakk og far var forsvunnet. Jeg kommer aldri til å glemme gråten fra mormoren – og de to barna på sju og ni. Pappesken med julemat som berget dem noen uker fra det som var ren og rå sult. Men det var også sterkt ubehagelig, fordi følelsene kom så brått på, så tett, så nært og påtrengende. Og vi, et tomanns tett NRK-team som bare skulle lage underholdning til NRKs lillejulaftens-sending, også den gangen i et mett overflodssamfunn hvis eneste bekymring var om ribbesvoren ville bli sprø.

Mormoren kan ha vært i slutten av sekstiårene. Hun kan ha vært dem som så en bror bli sendt i det sanseløse helvetet Den store Fedrelandskrigen, en av dem som farget Litsa-elva rød, eller hadde hun en søster som behandlet soldater på feltlasarettet ved Nikel? Jeg vet ikke. Det var så ubehagelig. Fordi vi alle hadde vunnet andre varme verdenskrig sammen, men de på kjøkkenet hadde tapt den kalde.

Tilegnet Norges Røde Kors.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

6 kommentarer

- Telefon på linje to, honey!
– Hvem faen er det nå? sier Nordpolsnissen og tømmer glasset.
– Det er en far nede i Sarpsborg, kvitrer sekretærnissen.
– Hva vil han?
– Han vil reklamere på sønnens gamer-pc som han, altså gjennom deg, gav til jul i fjor. Sønnen koblet vekk brannmuren første juledagsnatt, og siden da har maskinen vært i hendene på russiske hackere. Akkurat nå spyr den ut eposter med tilbud på Viagra, spiller «Broen over Kwai» mens den viser tysk pornofilm fra syttitallet i 4:3-format.
– Be ham kontakte Telenor Kundeservice, jeg er opptatt, sier Nordpolsnissen og skrur opp flasken med Żubrówka, fyller drammeglasset og gløtter mistrøstig på årets rundskriv fra Julenissedirektoratet.

Det har ikke snødd på Nordpolen siden mars. Gatene på nitti grader nord er ustøe, reinsdyrene skvalper rundt i sørpa, november hittil har vært to grader over middeltemperatur. Det snakkes om at hovedkontoret må flyttes til fast grunn om få år. Direktoratets brev er heller ikke oppløftende lesning: «Vi har det siste året registrert en synkende andel snille barn, og vil derfor anbefale nisser i felttjeneste å være langt mer restriktive. Det kan forventes renteoppgang henimot nyttår, Direktoratet har derfor inngått samarbeid med Dun & Bradstreet om kredittsjekk av alle gavegivere. Vennligst se vedlagte skjema i pdf-format som skal medbringes under gaveutlevering, gaver kan ikke påregnes aktivert før skjemaet er godkjent. Forøvrig håper vi julen blir fredfull for alle nisser i alle land, husk påmelding til kongressen i Rovaniemi i mars, viktig foredrag med Bissnissen.»

– Jeg hater å si det, honey, men det er telefon på linje to.
– Hvem?
– Faren fra Sarpsborg igjen. Telenor Kundeservice var stengt.
– Og?
– Han lurer på om det er mulig å skru av lyden på «Broen over Kwai». Og han lurer på om vi vet noe om widescreen.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

4 kommentarer

Fortell meg eventyr, pappa

23. november 2013

Banklokale, Oslo, jeg drar kølapp nummer 406. En far og en sønn ved siden av meg. Sønn rundt seks år, far rundt 40.

– Pappa, det er så kjedelig!
– Ja, men det er snart vår tur.
– Pappaaaa! Kan du ikke lese noe?
– Klart jeg kan.
398, pling!
– Hva skal jeg lese, da?
– Den der.
– Brosjyren?
– Jaa. Pappaaa. Det er så kjedeliiiiig.
– Okei, jeg kan lese.
399, pling!
– Les da, pappa!
– Ok. Sett deg her, så skal jeg lese.
– Åhhh!
– Jeg leser.
400, pling!
– Jammen, les da, pappa!
– Jeg leser: «Har du tenkt på at pensjonen din kan bli enda mer verdt?»
– Nei?
– Hysj nå, jeg leser. «Med vår banks pensjonsordning kan du se en verdig alderdom i møte. Der andre finansinstitusjoner gjør seg avhengige av utviklingen i markedet er vår bank uavhengig av dette. Vi tilbyr deg forutsigbare pensjonsspareordninger med full nåværende rente på…»
401, pling!
402, pling!
– Pappa, fortsett!
– Ok. «… nåværende rente på det du setter inn på innskuddstidspunktet.»
– Pappa, det er kjedeliiiig!
– Og vet du hva?? Det står: «Og så kommer den stoooore dinosauren!!»
– Nææ? Pappa, du bare finner på.
– Jo! Nei! Og innskuddsrenten…
403, pling!
– Innskuddsrenten justerer seg i takt med…
404! Ingen på 404? 405? Wait for it!
– I takt med hva, pappa?
– I takt med…
406, pling!

Her ble det min tur, og jeg fikk ikke med meg slutten på eventyret.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

3 kommentarer

Fiskerhalvøya øst for Kirkenes, Sovjetunionen, desember 1977.

– Sover hun? spurte han lavt og trakk tevannet av kokeplaten.
– Ja. Spis nå, Sasha, du har ikke smakt mat i hele dag, svarte kvinnen og nikket mot en tallerken varm kålsuppe på bordet. Hun la en tykk vadmelsjakke øverst i den brune pappkofferten på stolen. Tre andre, mindre kofferter stod på gulvet, samt en kiste av grått treverk surret med hamp. Snødrevet utenfor vinduene var blitt tettere, innsiden av ytterdøren var rimete, det var ikke mulig å lukke den helt, det lå en finkornete trekant av snø inn langs gulvplankene.
– Se på henne. Hun drømmer, sa mannen og kikket på den sovende jenta i slagbenken ved kortveggen. Den ene foten hennes lå utenfor ullteppet, rykket svakt, en trekning over pannen, et pust, et svakt søvnig stønn. Han skjenket opp to kopper te på bordet og strakte hendene fram mot kvinnen:
– Vi får østlig vind. Jeg snakket med din far, han hadde greid å få tak i femti liter diesel, så nå er vi sikret helt fram. Kjære, så varme hender du har. Det kommer godt med.
– Jeg elsker deg, Sasha, jeg har alltid elsket deg og den gode viljen din, svarte kvinnen og kjærtegnet de grove håndbakene hans. Så slapp hun hendene hans, han smilte over bordet og slurpet i seg den salte suppen, studerte snøværet utenfor:
– Vi møter de andre ved kaiene klokken elleve. Det er bestemt.
– Hvor mange blir vi? Er vi fortsatt åtte? spurte hun og trakk et pledd tettere rundt den sovende jentungen i slagbenken.
– Ja. Alle har pakket ferdig nå. Anatolij Sergejevitsj brøytet den siste biten ned på baksiden av bryggene, så alt skal gå veldig fort, vi laster opp, starter motoren og setter kursen rett nord så snart han gir to korte lyssignaler fra bakketoppen. Vi kommer til å være forbi klippene og ute i havet før midnatt. Men kjære Nadia, gråter du?
– Jeg er redd. Du må love å være hos oss. Du må alltid passe på oss. Du må alltid være sterke Sasha, du må aldri, aldri gå fra oss.
– Dere to er kamrene i hjertet mitt, jeg lover dere det, sa han og trakk lommeuret opp fra vadmelsbuksa:
– Hun kan sove enda en time. Da gjør vi det som avtalt: Jeg tar henne over skulderen, du bærer bagasjen vår ut. Så kommer Anatolij med lastebilen. Vi laster opp, stanser kort ved kolkoset, henter de andre og går rett i båten. Når vi legger fra land er vi på vei mot noe annet. Friheten, Nadia. Vi er seks timers sjøreise fra friheten. I morgen formiddag spaserer vi uten tvil i friheten. Har jeg fortalt deg om gatene?
– Fortell en gang til.
– Det er julelys i gatene. Det er ferskt brød i butikkene.
– Folk smiler.
– Ja. De smiler.

Jenta i slagbenken pustet tungt. Javisst, hun drømte fortsatt. Vinden tiltok i styrke, og snart var det ikke andre lys synlige enn de gule lyskasterne som stod rundt ubåtbasen på den andre siden av bukta.

Ved 21-tiden gikk snøbygene tettere og med kortere intervaller. Snøen klebret seg mot ytterveggene og frøs fast som et ispanser i kulingkastene. Koffertene og skipskista stod i snøfonna ut mot veien, han holdt den fortsatt sovende jentungen med stø hånd mot den venstre skulderen og slukket lysene i kjøkkenet med den ledige hånden. Han kunne høre den ujevne brummingen fra en lastebilmotor nede i bakken. Et siste blikk mot tømmerveggene: De tomme melkemuggene på to hyller inn langs kjøkkenbenken. De slitte skapdørene, en gang malt med blå oljemaling som han hadde byttet til seg mot noen kilo poteter den høsten han arbeidet på skipsverftet om dagen og pløyde åker om ettermiddagen og kvelden. Den lyse, firkantede flekken på veggen ved ovnen der Lenin-portrettet hadde sittet festet i en spiker. Ovnen, å gud, ovnen, som de hadde tryllet fram velduftende grønnsakssupper fra, talløse grøtgryter kokt på dyrekjøpt havre og semulegryn fra markedet. Den gråsvarte ovnen som han så ofte hadde sittet blåfrossen på kne foran, blåst varme vekselvis i håndflatene og vekselvis mot halvtørre furukubber under trøsteløse novemberdager. Vedkassen var tom nå, benkene vasket og ryddet. Når de ble etterlyst var det slik de kom til å finne huset.

– Sasha, nå kommer han, sa hun og kastet et engstelig blikk inn mot ham fra yttergangen. Han trakk pusten, lukket øynene og lot formene og fargene i rommet feste seg bak øyelokkene, som et fotografisk avtrykk, eksponert med lav lukkerhastighet.

Båten ved den mørklagte kaia slet i de grove fortøyningene, nå var mørket på ny altoppslukende, og ansiktene var ikke mulige å skille fra hverandre. Skipperen ventet på klarsignal til å løsne tampen, signalet skulle komme omtrent på denne tiden. Jenta var halvvåken, frøs, moren pakket henne inn i et ekstra ullpledd. Bare de kom seg ut i åpen sjø skulle de koke opp mat, få roen og varmen i seg. Og plutselig, et signal i form av en kort lysstråle fra kanten av neset, et gulaktig blaff fra en lommelykt, deretter enda et, varte ikke mer enn noen sekunder før det ble borte. Skipperen fikk hjelp til å løsne tampen fra pullertene, så startet han motoren, den korte fiskeskøyta kastet på seg i vindkastene da den ble fri. Så tok motoren tak i propellen, satte båten i en rask bevegelse ut mot kanten av odden, passerte oddekanten med jevn rulling, og foran dem: Det frådende desemberkalde havet. Et sted der framme lå en kyststripe i den frie verden. Norge: bare seks timer unna.

Oslo, februar 2006.

Julia Vogt hadde bestemt seg for å slutte å spille cello.
Orkesterlederen måtte innse at avgjørelsen hennes var tatt, men han ville gjøre et siste bergingsforsøk. Han kikket ut i rommet og festet blikket på en gullplate som orkesteret hadde insistert skulle henge på hans kontor. Dette var hans fortjeneste, det hadde orkestret sagt samstemt om fra øverste pauke til nederste førstefiolin. Blikket flyttet seg ned på kvinnen med det brune, lange håret:
– Julia, det er fullt mulig for deg å fortsette. Jeg vil ikke miste deg. Har du lyst til å lese noen tekstmeldinger som har ramlet inn det siste døgnet etter at jeg fortalte orkestret at du slutter? Vet du hvor mye du betyr for dette skramleorkestret? Vi er best. Og vi er best fordi du er med på laget, sa han og lente seg forover mot det overfylte skrivebordet, slo hendene oppgitt ut over rotet. Julia Vogt kikket tilbake på ham, konstaterte at han som alltid var slentrende elegant, en trygg mann i midten av femtiårene, kortklippet slik han alltid hadde vært, også for ti år siden, den gangen hun som 25-åring stod på prøveopptaket, han som hadde sittet på første rad og bedt henne ta siste del av nummeret om igjen, han hadde visst ikke oppfattet, sa han. Tre kvarter senere vinket han henne inn på kontoret: Et utkast til kontrakt lå ferdig utfylt på bordkanten. Hun kjente ham så godt, denne klippen i orkestret.

Og slik hadde han sittet, på fremste seterad, på konsert etter konsert og hørt lyden av eksploderende publikum bak seg. I Wien, i Warsawa, i Bergwald-hallen i Stockholm, på utendørsscenen i Hamburg. Det var alltid førstefiolinisten og Julia Vogt de vekslende dirigentene hadde tatt med seg fram på scenekantene etterpå, og han stod fremst på benkeraden og elsket det.

Vogt rettet på hestehalen. Hun hadde grått, men det var lenge siden nå. Avgjørelsen hadde modnet etter et fem uker langt gråtetokt før nyttår. Hun hadde avsluttet sorgperioden med å spille Larghetto fra den store cellokonserten av Arthur Bliss første nyttårsdag. De dypeste tonene var borte. Julia Vogt hadde fått tinnitus på venstre øre, og hun visste at det aldri kom til å gå over.
– Dette orkestret har vært livet mitt, men jeg har fortalt deg hvordan det er, sa hun og satte øynene skråstilt i ham. Hun så at han slet med å holde ansiktet samlet:
– Jeg kan gi deg en rekke navn på toppmusikere med hørselsskader. Fire navn kjenner du allerede, vil du ha flere? Er du klar over hvor vanlig dette er? Og nå skal du bli journalist i Finnmark.
– Ja, det skal jeg.
– Jeg fatter det ikke, sa han og strøk tomlene langs et nytrykket partitur som lå øverst i dokumentstabelen:
– Du er stjernen i Nordens mest fremgangsrike symfoniorkester.
– Jeg hører ikke de dypeste tonene, Stein.
– Du trenger ikke høre dem, du vet at de er der. Har du solgt celloen?
– Nei.
– Bra. Så det er fortsatt håp?
– Det er det ikke. Jeg drar.
– Fy faen. Vet du hva dette er? spurte han og strøk over papirene.
– Ja. Det er Elgars konsert i e-moll.
– Bestillingslistene er lange. Hvem foreslår du som erstatter for deg? Du setter et helt orkester på hodet.
– Jeg er lei for det.
Julia Vogt reiste seg, gav ham en rask klem, og selv på henne kom gråten som en overraskelse.

Vadsø, oktober 2009.

– Finnes det noen forklaring på at vannet i kildevannautomaten her i redaksjonen smaker nøyaktig slik springvannet gjør, nemlig selvdødt lemen? spurte vaktsjef Langseth og erklærte morgenmøtet for satt. Han plasserte vannglasset faretruende nært boksen som ringte opp telefonkonferansen til reporterne ute på avdelingskontorene. Julia Vogt kunne se at han ikke var spesielt fornøyd med dagens arbeidslister, noe som pleide å fremkalle et særpreget grettent drag over fjeset hans. Det var fem reportere rundt bordet, inkludert henne selv. Det betød at dagens gjøremål akkurat så vidt det var ville gå opp med antall reportere.
– Selvdødt lemen, jo, jeg har lagt merke til akkurat det samme når jeg beærer dere med et besøk, kanskje dere kunne tappe dette såkalte kildevannet på flasker og selge det som lemenjuice? foreslo en av reporterne på linje fra Hammerfest-kontoret. Vaktsjef Langseth smakte på ordspillet og satte øynene i den elektroniske arbeidslista:
– Siden du er så morgenkvikk i dag, Anders Christian Seem-Høk-Pedersen, så kan du sikkert ta hånd om førstesaka til formiddagssendinga. Bare utannonseringen av navnet ditt kommer til å legge beslag på halve reportasjen.
Julia Vogt flirte. Alt var som det skulle. Hun gned seg mot den venstre øreflippen, det pep der inne i øret, men tonen der inne var for lengst til å leve med.

Runden rundt bordet var over rundt klokka 09 presis. Kabalen av reportere og gjøremål hadde gått såvidt opp, denne gangen også.
– Men da går vi til dagens arbeid, og husk å jakte på på morgendagens toppsak, svarte vaktsjefen, tømte vannglasset med et grøss og erklærte morgenmøtet for hevet:
– Julia, jeg vil gjerne ha et par ord, sa Langseth og holdt henne tilbake med en pekefinger. Julia Vogt lukket døren bak de myldrende reporterne på vei ut. Han brettet ut et krøllete notat fra frakkelommen og la det på bordet foran henne:
– Ta en kikk på dette, sa Langseth, – jeg fikk et tips i går.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

2 kommentarer

Landet lenger bak

21. november 2013

- Lengter du hjem?
Jeg har selv lagt opp til spørsmålet ved å beskrive at det lukter bjørkefyrt vedovn gatelangs på Oslo øst om kveldene. Det er en kulde som blander seg med vedfyringen, en lukt som er meg bekjent, både vedfyringen og kulden, det er noe håndgripelig og begripelig ved luktblandingen av vinter, verden henger sammen om kveldene på den måten, den skal det, henge sammen, på denne tiden av året, det skal fryse på, mørket skal strekke seg et godt stykke ut på dagen, etterlate dagslyset hengende i tynne striper noen få timer før mørket igjen tar tak og forkorter det våkne døgnet.
Så jeg svarer ja.
Og likevel er jeg jo hjemme.

Derfor er svaret komplisert, men de innvidde forstår: Jeg er hjemme fordi jeg har vært et annet sted, fordi jeg kan knytte denne vinteren opp mot andre vintre. Jeg ser folk forbanne mørket og telle ned til de lysere dagene i januar, februar, mars, fram mot påske, mot sommer, mot guder vet hva. De tillater seg selv å fryse til is sammen med vinterkulden og setter livsløpet på vent i påvente av en annen tid. Det er en risikofylt uvane å legge seg til, å vente på noe «bedre», på noe uspesifisert «annet» som skal skje. For hva om det ikke blir «bedre»? Hva hender med et menneske hvis store deler av året, livsløpet, ikke blir «noe annet» enn «dette»? Og det er det jeg innser ved min egen tidligere ventetid: Jeg gikk og ventet på noe som aldri skjedde, og ikke kom det til å skje, heller, fordi jeg ventet på at dette «noe» skulle skje. Det er mer enn tjue år siden jeg hadde min første samtale med en venn om det, han sa:
– Jeg går bestandig rundt og venter på noe, men jeg vet ikke på hva.
– Jeg også, svarte jeg, og så snakket vi ut om det. Vi hadde dyptloddende samtaler om dette i kvelder fylt av stupende vintermørke, kvelder som var så kalde at frostrøyken fra havet frøs til is på ytterveggene, vi snakket ikke om været, den gangen var ikke været noe tema, det var bare til å leve med. Vi snakket om andre ting i tilværelsen; om ambisjoner, om forhold, om mennesker vi hadde møtt og ventet på å møte, om fortid og fremtid, om seksuelle lengsler. Å snakke om været var bare platt og vulgært, ikke engang fiskerne som kom fra storhavet snakket om været, de lempet linestamper opp på akterdekket og fosset mot fiskefeltene igjen, pågangsmot som faen, ventet ikke på annet enn at kulingen skulle kaste seg rundt. Ingenting annet.

For er det dette som er å være hjemme og samtidig lengte hjem? Å vite at tross alt – tross absolutt alt – så ble livet til å leve med? Å være voksen og ansvarlig nok til å innse at å være hjemme er å føle seg hjemme flere steder, tillate seg å lengte og vite at lengsel ikke er ventetid, men nettopp det: lengsel? Og samtidig, nå, blir jeg forvirret av mennesker som ikke har tid til å vente, som forlanger perfeksjon og ferdige tanker, ferdige mennesker, som ønsker å omgi seg med klinisk feilfrie mennesker, og som ikke ser at tiden går. Tiden går fra dem på den måten. Jeg vet det, for jeg var jo slik. Ingenting var godt nok. Så jeg forstår dem.

Veien heim blir sikkert lang,
og det e kanskje ikkje dit eg ska.
Det var sjeldan trygge fang,
men barndomslandet finns ein stad.
Eit land kor raushet råder,
kanskje landet lenger bak?
Der forakt viker for nåde,
og der å elska e ein heilt naturlig sak.
Nå vil eg heim.
Eg har sett nok.
Ein ensom ulv søke flokk.
I landet lenger bak,
der eg komme fra og hørre te,
og det livet eg har levd,
e det eg komme med.

Bjørn Eidsvåg

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

2 kommentarer

På vårparten ble jeg kjent med et sterkt ubehagelig menneske som mente at quickfixen på menneskers tap, nederlag og feilgrep var å bite tennene sammen, pusse fasaden og ordne det meste med penger. Dyptloddende samtaler ned i menneskets mørke var tabu, rett ut sagt for taperne, og det verste man kunne gjøre var å gå i seg selv, mente dette mennesket. Vi prøvde det, eller rettere sagt: jeg prøvde det, og samtalene om livets hindre falt stentunge til kafégulvet. Dette mennesket: Det rant en kulde langs munnvikene når ordene kom, en kulde som sank ned mot bordplaten, la seg som en grå skodde og gjorde hendene mine iskalde, følelsesløse, lik mennesket som kulden stod ut fra: følelsesløst, kjønnsløst, et menneske som viste seg å være rasende på alt og alle som ikke kunne eller ville innordne seg. Jeg fikk høre monologer om mennesker som kan takke seg selv, og om et dårlig skjult raseri over dem som ikke blir som alle andre.

Misnøye! Å, denne deilige misnøyen! Er det ikke forlokkende å stå i den? Kose med den, dyrke den, være indignert på alles vegne over andres slurv med eget liv og mangelfulle disposisjoner? Jeg syntes, som alle andre normale mennesker med feil og mangler, at det var forlokkende, dette mennesket, hvis favorittsetninger jeg fort fant ut var: «Hva var det jeg sa. De skulle hørt på meg. Du skulle gjort som jeg bad deg om.»

Men det var akkurat der: Alarmklokkene gav fra seg sine første, spede klemt akkurat der, og fortsatte å lyde knapt hørbart da jeg varsomt, men retningsstyrt fikk beskjed om å tenke over om jeg bor pent nok, tilstrekkelig bemidlet og romslig. «Du bor tross alt i et nabolag bestående av negre, enker og faderløse, jeg mener… se på dette utenfra», sa dette mennesket. Og videre: «Har du selv fått til det du… nei, glem det.» Dette mennesket bad meg tenke gjennom dette nøye – det kom ikke ferdig som fullstendige setninger, men mer som løse, uangripelige anklager, brokker av gjør-det-selv-tanker som ligger ferdig utstanset som plastbiter i en pappeske, som et byggesett, der man selv må finne bitene og lime dem sammen, men det finnes bare én riktig konstruksjon. Klokkene kimte høyt og skingrende da jeg videre ble bedt om å tenke gjennom om jobben jeg har strengt tatt er noe å skrive hjem om: Det finnes da andre jobber andre steder som ville passe bedre, sa dette mennesket og la en kunstpause ut i rommet, en av disse kunstpausene som beregnende mennesker legger ut mens de fortsatt har et visst overtak på situasjonen, som kan kamufleres med tilsynelatende å pense samtalen over på et «og ellers, da, trives?» eller «har du sett den siste filmen til Woody Allen?» mens det som strengt tatt fortsatt står i rommet er kunstpausen, den anklagende påstanden som ikke skal besvares, men tas til etterretning, ikke til orientering, men til etterretning. Det var da jeg kjente at kulden til dette mennesket var ved det absolutte nullpunkt, jeg vissste nå at jeg i ukesvis hadde sittet tvers overfor et gjennomfrosset menneske, jeg la sammen alle faktorer, husket samtaler ukesvis tilbake og kjente fluktinstinktet i meg: Her kan jeg ikke være. Jeg reiste meg og gikk, mennesket foran meg satt glasert av is tilbake, jeg hutret på vei ut døren. Frostskadene var bare overfladiske, kunne jeg konstatere da jeg kom ut; jeg har vært ute noen vinternetter tidligere og kjenner til førstehjelp mot kulde.

Tapet ved dette bruddet var ikke noe å snakke om, jeg tror snarere vi begge satt høyst forundret tilbake og spurte oss selv, hver på vår kant: Hva i alle dager tenkte jeg på, hvem faen var det der?

Dette er en pære. En ganske vanlig pære i fasong og størrelse. Den har ligget i avdelingen for pærer sammen med andre pærer av omtrent lik størrelse og fasong. Likevel er denne pæren annerledes: Den er skjemt. De brune flekkene er innsunkne og bløte, den grønne fargen flasser av. Grunnen er at denne pæren satt litt for vanskelig til da sprøytedysen sveipet over treet. Denne pæren unnslapp sprøytespissen, fruktverdenens Botox, og jeg velger konsekvent, – konsekvent – slik frukt og grønt. Der de andre pærene, de skinnende blanke og faste, har et molekyltynt, florlett giftlag over seg, er denne pæren helt naturlig. Ingen fasade. Eter man den, kan man komme til å få i seg enkelte bakterier og sopp som de andre pærene ikke har. Men dette styrker på sikt immunforsvaret, og en lettere skjemt pære smaker så meget bedre. Flekkete pærer og jeg har noe å snakke om.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

3 kommentarer

Frisører

9. november 2013

Jeg kan se på bilder av meg selv tatt på syttitallet, på åttitallet, og det slår meg hvordan jeg ser ut på håret. Jeg skammet meg sånn.

Jeg husker første gang jeg for alvor tenkte på det: Det var i entreen hos en grandtante, jeg var ti år, hun hadde slått meg over munnen med flat hånd fordi jeg hadde sagt «faen i satan». Hun hadde fått polio på førtitallet, blitt lam, og hun kunne derfor si og gjøre hva hun ville, det var synd på henne, hun sa det selv: Hun sa at det var synd på henne, og har du ikke skam i livet, gutt, står du her og påkaller styggemannen. Og så slo hun. Alle var redde for henne, og hun ble spurt til råds om alt mulig, hun var den røde tråden gjennom slekta, og nå hadde hun hentet opp flathånda fra armlenet på rullestolen, truffet meg med full kraft over munnvikene, armene hennes hadde fått seige muskler av all rullestolkjøringen gjennom nesten tretti år, det blødde fra tannkjøttet mitt, det pep i det ene øret, jeg stod med rødkantede øyne og så meg selv i speilet i entreen hennes, det luktet talkum, hun pleide å dusje seg med talkum før hun la gebisset i vannglasset hver kveld og veltet seg opp i sengen, alltid ved nitiden på kvelden, og da måtte det være stille i huset, de gudskjelov få gangene jeg overnattet der måtte jeg legge meg klokken ni, jeg lå i sengen på gjesterommet hennes og konsentrerte meg om å studere tapeten, og denne kvelden hadde jeg gjort opprør og sagt hold kjeft og faen i satan, nå stod jeg i entreen, det blødde fra munnen, jeg så meg inn i speilet og tenkte: Jeg ser så stygg ut på håret.

Det er mye jeg burde sagt opp gjennom årene til mine frisører. Kanskje er det minst like mye de burde sagt til meg; men jeg klandrer dem ikke for å tenke på bedriftens bunnlinje og gjeldende mote istedet for å si det som det var: At jeg var på feil sted hvis det var slik jeg ville ha det. Det slår meg hvor ofte jeg var på feil sted, og det har preget meg siden. Syttitallet har jeg ikke så mye pent å si om, jeg har sagt det før. Og frisørene klippet oss likt, med bollesveis, det var gamle menn med skjelvende hender som lugget oss i nakken og sa at vi var blitt langhårede, det likte de ikke, sa de.

Det kom et åttitall. Grandtante hadde ikke mer hun skulle ha sagt om slekta, eller om meg, hun ble funnet en ettermiddag i sin egen seng, nydusjet med talkum, gebisset på sin sedvanlige plass, det boblet langs hjørnetennene i vannglasset; hun hadde antakelig ligget død i en uke, det luktet begynnende forråtnelse i soverommet hennes, jeg hørte noen si det siden. Hun hadde sovnet inn i en slags grotesk fosterstilling med øynene åpne. Begravelsesbyrået greide ikke å knekke henne på plass på båren, men fosterstillingen hun hadde dødd i passet perfekt for rullestolen, derfor ble hun av praktiske årsaker trillet ut, med åpne øyne og et rasende, faststivnet uttrykk i ansiktet fra rullestolen, hun døde slik hun levde. Men hun levde også på et vis videre: Hun hadde innprentet de gjenlevende at det bare var å gi ungdommen et slag over kjeften, så ble det nok fred.

I dag kan vi peke på bilder fra den gangen, riste på hodet av hverandre og si: «Haha, hockeysveis!» Men jeg følte meg fin da jeg fikk min aller første hockeysveis, dandert, sprayet og lagt på plass av henne som plutselig klippet meg i den venstre øreflippen. Hun var noenogtjue og hadde hockeysveis selv. Hun var den første som sa at jeg var søt. Uttalelsen hennes kom helt uventet, hun  hadde spurt hva jeg hadde lyst til å jobbe med, jeg sa at jeg skulle bli meteorolog, hun sa oi, det er spennende, og jeg synes du er søt, og nå skal du bli enda søtere. Jeg ble så overveldet over å høre dette at jeg snudde meg mot henne, og da glapp saksen hennes og skar et dypt kutt inn i øreflippen min, hun sa unnskyld, unnskyld, herreguud, gikk på do og hentet papir som hun holdt for øret mitt, hun luktet rart, opphissende, jeg fikk et arr som jeg den dag i dag holder høyt, fordi det minner meg om noe voldsomt, et stoppested i livet, en ny vending, det var jo egentlig min skyld at hun hadde klippet meg i øret, men hun sa at jeg ikke trengte å betale noe, og hun betrodde meg at hun skulle høre på værvarslene mine.

Det kom flere frisører, jeg husker en omreisende fyr i førtiårene, han hadde kommet rekende med hurtigruta og stod på døren med aksent fra Råde og påstod at han hadde fagbrev. Han beordret meg ned i min bestemors gyngestol, skamklippet meg til det ugjenkjennelige, forlangte nitti kroner og ryddet ikke opp etter seg, jeg måtte selv feie opp etter ham, og jeg burde stått i døren og ropt at nå har du virkelig gjort det store, din jævel, hvordan skal jeg nå vise meg blant folk de neste ukene. Men han var borte over alle hav med sørgående hurtigrute og viste seg aldri mer i traktene, og jeg fikk kviser store som oppblåste tyttebær etter frosten i oktober, jeg var et aldeles forferdelig syn. Min bestemor sa at ja, sånn går det, som du ser ut, gutt, men det var
dine nitti kroner, jeg legger meg ikke opp i det, og du burde virkelig gjøre noe med de kvisene dine, du ser ikke ut, gutt.

I begynnelsen av tjueårene klippet jeg meg første gang hos henne som hadde investert overmåte i hårfønere med 800 watts varme og firekilos lufttrykk. Dette var på moten da. Jeg så ut som en forblåst puddel, prisen for hårklipp hadde nå steget til godt over hundrelappen, og når jeg i dag ser på bilder av meg selv bare ler jeg.

Når jeg nå, i dag, som en godt voksen mann, betaler svært mye penger for en klipp av et noe gråere hår, blir jeg ikke spurt om hva jeg skal bli. Som mange nå vet: Jeg ble jo aldri meteorolog. Hun spør istedet hvordan jeg har det med den jeg er. I halvannen time. Min faste nåværende frisør har en mengde ideer om nåtidens mann, som faktisk er meg, må jeg erkjenne, og hun er svært omtenksom: Hun blander kaldt og varmt vann i en vidunderlig temperatur, og når fingertuppene hennes tar tak i øreflippene mine er det intet som betyr noe annet der og da enn at hun tar tak i øreflippene mine. Hun forteller meg at verdens trendsettende frisører ofte henter inspirasjon fra arkitektur. Mens hun tar tak i nakkehårene mine og holder dem mellom venstre pekefingertupp og langfingeren, akkurat passe lengde, forteller hun at frisører kan sitte på en høyde ved en italiensk landsby og la blikket gli over takene der nede, og når morgensolen reiser seg over havkanten, når sirissene i åssiden våkner i rosmarinbuskene, da vet de hvordan neste klipp som tar pusten fra verden skal bli. Eller de kan stå inne i en katedral, sier hun, med nakken bakover, studere hvelvingen som er støpt og pusset for fire hundre år siden, hun illustrerer dette ved å bøye nakken bakover, hun lukker øynene, hun blir en av dem, åpner munnen, og plutselig får de en idé, disse frisørene. De er frisørstandens fritenkere, det finnes ikke filtre i dem. Hun smiler ikke når hun spør om jeg er fornøyd, det er ikke nødvendig å spørre. Hun spør om vi skal sette opp ny time, kanskje i januar, den sjette, det er åtte uker til, og jeg sier jatakk, det kan passe aldeles bra, og hun spør om jeg har det jeg ellers trenger, og jeg sier akkurat passe nok om den saken, betaler, hun gir meg en klem, jeg går ut i bygatene og jeg eier ikke skam i livet. Jeg eier ikke skam i livet, ikke over akkurat dét.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

3 kommentarer

Folk flest tar feil

6. november 2013

De aller første trekkfuglene fra forrevne kyster og pløyde jorder i nord er allerede framme på vinterbeitene i sør. De første interkontinentale rutene har landet på vinmarkene ved Bordeaux, satt sine lange vadebein langs Donaus sørlige bredder på mellomlanding, mens andre har et stykke igjen og tar fatt på transportetappen fra havneområdene i Algeciras på Gibraltar; når de kommer høyere opp og klar av morgendisen fra Middelhavet ser de den afrikanske landstripen i Marokko som en brungrå stripe og styrer mot klipper og sletter der framme.

Den 18. september i år, mens de siste arktiske, flyvende etternølerne setter kurs sørover etter en sommer med lodde og annen åte fra Barentshavet som kraft til langreisen, ligger Greenpeace-skipet «Arctic Sunrise» rett sør for øygruppen Novaja Semlja, få sjømil fra Vardø. De 30 om bord skal markere at oljealderen i nord allerede har gått altfor langt: Oljeplattformen «Prirazlomnaya» fra det mektige russiske selskapet Gazprom skal ut i arbeid på feltet. Blant dem som har meldt seg frivillig er 31 år gamle Sini Saarela fra Finland. Der ute i rom sjø skal hun feste et banner til plattformen, som et fredelig og visuelt signal til russere, finnmarkinger, resten av verden: Ikke gjør det. Ikke gå den veien. Det er fortsatt tid.

Sini er blant dem som ikke bare mener noe, hun tar konsekvensen av at hun mener noe. Hun og en sveitsisk aksjonistkollega border oljeriggen, men så skjer ting raskt: Russisk kystvakt går til hardhendt motaksjon, fyrer elleve varselsskudd mot aksjonistene og forsøker å få Sini av riggen ved å dra i sikkerhetslinene hennes for å kaste henne i sjøen. Senere firer spesialsoldater seg ned på skipsdekket, tar kontroll over skipet og tvinger det til havn i Murmansk, flere fra mannskapet låser seg inne i skipets kommunikasjonsrom og får gitt beskjed til land om hva som er i ferd med å skje. Dramaet om bord på «Arctic Sunrise» kan sammenliknes med det som skjedde da norske kystvaktinspektører forsøkte å stanse den russiske tråleren «Elektron» på tjuvfiske i oktober 2005, forskjellen er at denne gangen følges ikke saken av en norsk regjering i krisemøter og møter på diplomatisk topplan.

I skrivende stund sitter tretti aksjonister fengslet i en av Russlands nærmeste nabobyer til Norge. Mannskapet fra «Arctic Sunrise» er varslere med alle fakta på sin side, men med grådighet, flere nasjoners unnfallenhet og alminnelige borgeres likegyldighet mot seg.

I miljøspørsmålet har jeg valgt side. Jeg tok valget for trettitre år siden, og har valgt å holde fast ved det siden. Det har ikke på noe vis hindret meg, eller andre journalister jeg kjenner som har tatt det samme valget, i det daglige arbeidet, vi har med like åpent kritisk blikk formidlet letesjefers glade budskap til forpinte lokalsamfunn om at nå har de funnet hundrevis av millioner oljeekvivalenter, like mye som vi har dekket miljøaksjoner med skitnervøse førstegangsreisende i ulovlige aksjoner med politikere og lokalsamfunn mot seg. I min verden finnes det ikke noe pompøst eller selvrettferdig i å støtte Greenpeace med noen tiere i måneden. Og jeg har vært så heldig å ha hatt, og ha, arbeidsgivere som stoler fullt og fast på vurderingene mine. Ett vet jeg: Hvordan jeg som journalist skal håndtere saken der tretti fredelige demonstranter står i fare for å bli dømt til sju års fengsel etter aksjonen mot vanviddet i nord: Med kritiske spørsmål til norske og russiske myndigheter, om unnfallenhet, til førjulssyslende nordmenn om likegyldighet, og like mye til aksjonistene selv: Om hvordan de selv opplever å sette sin egen og andres sikkerhet i fare ved å entre oljeinstallasjoner i et åpent Barentshav som er så farlig at det kan gå kaldt nedover ryggen på den mest innrøkte ishavsskipper.

Tre samtaler som har brent seg fast i meg:
Samtale én, med en journalistkollega med førti års fartstid og kilder i alle verdens petroleumsmiljøer:
– Når et selskap har bestemt seg for å satse på olje, så finnes det ikke den makt i verden som kan stanse det. Ikke en eneste makt i verden.
Samtale to, med en pressetalsmann i Forsvaret som jeg en sommerdag i 2003 spurte hva som kom til å skje dersom supertankeren «Moscow», i hjelpeløs drift utenfor Nordkapplatået med hundre tusen tonn råolje om bord, traff fjærasteinene:
– Da kommer hun til å asfaltere Finnmarkskysten, sa han tørt.
Samtale tre, med en journalistkollega like oppgitt som meg for noen år siden:
– Det er forjævlig. Vi har lest og viderebragt fagrapporter, delrapporter, høringsuttalelser om klimaendringer, oljeutvinning, råoljetransporter og seismikk i årevis, og likefullt sitter vi her og hykler med vår selvpålagte objektivitet, mens vi bare har lyst til å hyle det ut: Folk flest tar feil, det går til helvete.

For slik er det: Folk flest tar feil. Og når noen i pressen, fra og med i dag Aftenposten prisverdig nok, forlanger at folk flest skal stå fram i kommentarfeltene med fullt navn, kunne vi kvittere i all anstendighet med å fortelle litt om hvem vi selv er.

Når jeg lar fingertuppene stryke over dette kartet som ble trykket i 1747 er det som om papiret selv er like nytt som farvannene var for havforskeren Jacques Nicholas Bellin som laget kartet. Det var her, utenfor Novaja Semlja, at Greenpeace ble arrestert 266 år senere. Bellin tegnet landstripene, loddet dybder, fastslo strømretninger, risset iskantgrenser. I dag er det samme kartet helt annerledes, med firkantede blokker med tall som angir konsesjoner. Men de samme fugleartene flyr der fortsatt, enn så lenge, og selv har jeg lyst til å se trekkfuglene vende tilbake til hekkeområder som sitter fast i instinktene gjennom uminnelige tider. Og jeg vil se fengselsfuglene i Murmansk, inkludert to journalistkolleger som var på skipet, satt fri, slik at de kan fortsette å varsle. Jeg står på en epostliste med siste nytt fra de som sitter fengslet, i går lå et brev fra Sini Saarela i epostboksen via Greenpeace, brevet er et øyeblikksbilde fra en fengselscelle tre timers reise fra vår egen førjulstid, jeg gjengir brevet fra henne i sin helhet. Lyset der oppe er så vakkert nå.

« Murmansk fengsel SIZO-1, celle 217

Kjære Greenpeace-familien

Jeg vet ikke hvordan jeg skal få takket for all støtten, de varme tankene og omsorgen vi har fått fra dere. Det har varmet hjertet mitt og gitt meg tårer i øynene å høre om den globale støtten vi har fått. Vi er så heldige som har dere! Jeg synes synd på alle de aktivistene som sitter fengslet rundt om i verden som ikke får samme støtte og omsorg som oss. Brevene, meldingene og hilsningene jeg har fått, får meg gjennom dagene og ukene. Jeg leser de igjen og igjen, og de får meg til å smile, le og gråte alt på en gang. De gir så mye lys i den mørke og tidlige vinteren i Murmansk.

Jeg ønsker å fortelle deg at jeg har det bra, det samme har de andre jentene i teamet, jeg hører fra dem hver dag. Hele teamet vårt er i samme fengsel og det får meg til å føle meg trygg. Vi behandles bra i fengselet, og mange av oss har mottatt støtte og respekt fra de andre innsatte. Endelig har vi fått bøker fra fengselsbiblioteket. Støtteteamet vårt i Murmansk sørger for at vi er glade og trygge ved å sende oss mat og klær. Hvis det ikke hadde vært for dem, hadde dette vært mye hardere og vi hadde vært veldig sultne og kalde.

Den tidlige vinteren har kommet til Murmansk, det har snødd i noen dager allerede. Jeg bruker mye av min tid til å se ut vinduet når solen skinner, det får meg til å tenke på deres støtte, og det gjør meg glad og får meg til å smile. Når det snør tenker jeg på Arktis, sjøisen, den vakre naturen der oppe, og det gir meg styrke, det gir alt dette mening.

Ellers bruker jeg dagene på å skrive, lese, tegne. Jeg danser hver dag i cellen og har allerede blitt godt kjent med russisk popmusikk. Når vi er “ute og går” hopper jeg rundt i sementboksen og vaktene ler av meg. Jeg tøyer og synger (heldigvis er veggene tykke).

Tusen, tusen, tusen takk! Tusen klemmer og varme tanker, jeg savner dere alle sammen,
Sini »

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Legg igjen kommentar