Yrkesrettede fag

24. februar 2015

Hennes forkjærlighet for håndverkere bar meget galt avsted: Først trodde hun at hun hadde funnet sinnasnekkern´n, som viste seg å være surmurer´n. Uka etter: Byggmester Solness, som viste seg å være konkurs. Nå for tiden treffer hun doktor Stockmann, og klok av skade har hun bedt om å få se alle papirer.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

{ 0 kommentarer }

Oh sugar moon

6. februar 2015

Jeg kom i snakk med en fyr forleden. Han hadde trukket boblejakken tett rundt midjen, ettermiddagssnoen gatelangs i Oslo var mildere enn den har vært de siste dagene. Han var sliten, men nykter, nederst på Karl Johan, men øverst i humøret, og han hadde lagt merke til at jeg bar på en liten grønn, umerket anonym metallkasse:
– Hallo! Er det der en Remington?
– Hei! Nei, det er en Hermes 3000, svarte jeg forbløffet.
– Aha! Men jeg tipper at det ikke er alle som vet hva det der er, ikke sant? spurte han.
– Du har nok rett! Kjenner du til dem?
– Ja, jøss! En Hermes, sier du? Bestefaren min skrev på en Remington. Han satt på et hemmelig sted i Østfold under krigen. Skrev illegale rapporter. Holdt det hemmelig, vet du. Kunne aldri vite om det kom folk. Og etter krigen fikk han tilbud om… om en medalje. Han bare blåste av det, vet du. Bestefaren min var ikke opptatt av medaljer og sånt fjolleri. Han ville bare ta tyskerne, han, vet du.
Så skiltes vi med smil og nikk i ettermiddagssnoen, ønsket hverandre en god kveld. Oslo er en kald by på denne tiden. Men den blir noen grader varmere om man kler seg, og snakker ihop.

Han var en kjenner av fortiden, den fyren. Hadde sett mye. For mange andre: Det er først når man hekter av aluminiumskasselokket at man ser hva det er: Et stykke sveitsisk presisjonsskriveredskap. En vidunder av en reiseskrivemaskin, med stag og valse og fargebånd og pling. Året er forresten 1958: Atomubåten «Nautilus» krysser under Nordpolen, Nikita Khrusjtsjov mønstrer på som statsleder i Sovjetunionen, rocken har kommet til verden, Elvis ruller med hoftene og i Sveits ruller skrivemaskinfabrikken Paillard ut sin siste modell: min Hermes 3000. Den er mintgrønn som en forsommerdag der sola såvidt har fargelagt løvet med klorofyll, den har avrundede hjørner og myke kanter som en Buick Super Riviera Coupé eller en Chevrolet Impala som ragget stripa og dro damer fra Grorud til San Francisco. Helt åpenbart inspirert av tidens myke hofter og lysegrønt etterkrigshåp. Jeg vet ikke om skrivemaskinen dro så mange damer som Impalaene gjorde: Forfatterne, derimot, flokket seg rundt den, skrapte sammen de pengene de hadde og stengte seg inne på røkfylte hybler og skrev. Og skrev. På radioen hørte de «Oh, sugar moon» – det var Pat Boone som sang. Å trøste og bære, som han sang lengsler, denne Pat Boone. Og de skrev og skrev, disse forfatterne.

Jeg er ikke helt ukjent med skrivemaskiner, så langt derifra. Første gang: Jeg var ti år. Det var i 1977, etter skoletid, og en kamerat og jeg hadde oppdaget at rektors kontor stod på gløtt, og på bordet hans, ved siden av et overfylt askebeger, stod en skrivemaskin. Et vidunder som vi bare måtte klå på. Vaskedama var nede i gymgarderobene, kysten var klar, ingen andre var å se, og vi tok sjansen: Tastene var blanke og glatte. Valsen knirket, det luktet femtitall av fargebåndet, og vi grep et blankt ark som lå ytterst på skrivebordet. Vi satte arket i maskinen. Verden stod stille.
– Hva skal vi skrive? hvisket jeg.
– Skriv «pule», hvisket Hugo.
– Du er sprø, hvisket jeg.
– Gjør det. Gjør det, hvisket Hugo.
Skjelvende fant jeg fram til p-en. Trykket hardt. Det smalt i papiret: En p, første steg mot usømmeligheten stod svart på hvitt. Vi skalv og fniste. Jeg var allerede da noenlunde skrivefør og visste hvordan ordet skulle staves; jeg hadde lest det på veggen bak Samvirkelaget, folk i bygda sa at det var hun i niende som hadde gjort det. Det var alltid hun som hadde gjort alt mulig faenskap. Til og med presten sa det. Deretter gikk det bare én vei, og plutselig, uten at jeg helt kunne redegjøre for det, stod det «pule» i svart ildskrift på arket. Bare det. Bare «pule». Da stakk vi av, røde i toppen og med ståpikk ned alle trappene. Arket ble stående i rektors skrivemaskin, og vaskedama var på vei opp med skurefille og bøtte:
– Grisen, mumlet hun sikkert da hun vasket griserektors kontor:
– Tenkte jeg det ikke. Fyttihællvette for et svin. Jeg skal si det til alle.

På begynnelsen av åttitallet kom de elektriske maskinene for fullt, med plastfargebånd som ikke var i nærheten å ha samme sjarmen som tekstilbåndene på de gamle modellene. Jeg skrev særoppgaven «UFO-fenomenet» i niende på elektrisk skrivemaskin, leid for tre hundre kroner fra et kontorfirma på Heimdal; det var skitdyrt, jeg fatter ikke hvor jeg fikk pengene fra. Vi hadde ikke mye penger hjemme, men dette måtte prioriteres, og jeg betalte kontant ved levering. Da hadde jeg allerede hatt valgfaget Maskinskriving på Rosenborg ungdomsskole i Trondheim og kjente mekanikk og anslagsfart på maskinene. En av de øvrige lærerne – en forrykt amerikaner – satte griller i hodene våre og sa at skrivemaskiner kom til å forsvinne, det kom noe som het data, sa han, men han var det få som trodde på, amerikanerne sa jo så mye, sa de:
– Amerikanerne lover og ljuger, fnyste frøken Fredriksen i musikktimene og tvang oss til å synge «Herr President, jeg skrev et brev jeg nå vil sende» for full hals.

Noe senere på åttitallet, i Forsvaret, på slutten av tjenestetiden, ble jeg beordret til å renskrive kompanistrategier for leirledelsen, på skrivemaskin. Men det var fortsatt kald krig i verden, og fargebåndene til de elektriske skrivemaskinene måtte brennes når de var oppbrukt: Det var mulig å lese setningene hvis man demonterte kassetten; Forsvaret fryktet at russiske spioner skulle trekke ut fargebåndene og notere seg både det ene og det andre. Og når de leste fargebåndene, kom de til å bombe oss herfra til helvete:
– Vi må ta våre forholdsregler! Hvis vi ikke er forsiktige, kommer det en dag til å stå en russer med Røde Stjerne i lua og blåse huet av deg, Arvola! Marsj! skrek løytnant Larssen. Så der stod jeg, i kveldingene, og brant fargebånd i et digert oljefat på baksiden av brakka. Jeg mente at jeg så en russisk agent bak en busk en kveld mens den sure, svarte plastrøyken stod opp fra oljetønna, men det var bare kokken som slo ut potetvannet. På den annen side hadde jo løytnant Larssen sagt at russiske spioner kom i alle forkledninger. Så, nei, trygg var jeg ikke.

Skrivemaskinene var fortsatt i bruk da jeg begynte i NRK i 1989. Vi skrev nyhetsmeldinger og introer på gult, knitrefritt papir, A5-format på tvers. Dette var visstnok et spesialbestilt papir til bruk i radio, som sagt knitrefritt, slik at det ikke skulle knitre i papir på sending mens vi leste. Lytterne likte ikke knitring, sa kringkastingsledelsen.

Jack Kerouac skrev på en slik modell som min. Beat-generasjonens grand old man kjøpte en Hermes 3000 i 1966 fordi han hadde slitt ut den forrige skrivemaskinen han hadde, skriver auksjonsfirmaet Christie’s i sitt følgebrev til Hermes 3000-maskinen hans som gikk for 22.500 dollar i 2010. Kerouac hamret løs på den til sin umiddelbare død i 1969, 47 år gammel. Den som har den skrivemaskinen nå, hvem det enn er – Christie’s er diskret overfor sine kunder – må se spøkelser på høylys dag. Hvem som tidligere eide den modellen som jeg har aner jeg ikke, men det er en god følelse rundt den. Betydelig billigere enn Kerouacs var den også; fire hundre kroner hadde jeg råd til:
– Solgt, sa Per på bruktbutikken Det Hvite Hus i Vadsø og skjenket en kopp kaffe på kjøpet den gangen.

Men kom så til poenget! Er dette snakket om skrivemaskiner bare nostalgisk språkføring? Nei, jeg mener bestemt at det ikke er det. Jeg kan merke at jeg kommer inn i en annen fase i skrivingen når jeg må bruke hendene. Ordene sklir linjelangs, noen ganger gjørmete som en stri vårbekk i en grøftekant, andre dager klart som Anarjokka i juli når myggen står som en sky rundt hodet – det stikker, men jeg bryr meg ikke. Og den er så befriende avlogget: Det kommer ingen meldinger opp i høyre skrivehjørne. Ingen pushvarsler fra BBC eller Kringkastingens nyhetsavdeling. Ingen neonlysende tilbud om å kjøpe noe, ingen treningsbilder fra Instagram. Det er bare meg, tankene, ordene, bokstav-stagene som dundrer i stål mot papir. Fargebåndet varer i årevis, og går jeg tom, er det alltids en eller annen obskur nettside som er gal nok til fortsatt å selge fargebånd. Det er meditativt, jeg bare skriver: Litt på Mac-en, litt på papir i notatbøkene mine, litt på min gamle Hermes. Det blir ikke feilfritt, men det retter seg i korrekturen.

Pat Boone med «Sugar Moon» lå på Billboard-lista i 1958, året da min Hermes 3000 kom til verden. Verden var analog, instrumental, kanskje naiv. Ordene likeså? Men croonerne sang tett ved rørmikrofonene, bassen duvet, og skrivemaskinene knatret.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

{ 0 kommentarer }

Og her er værmeldingen

28. januar 2015

Det er på grensen til uanstendig
når sindige statsmeteorologer ber oss binde fast
løse gjenstander.
Femti nyanser av gråvær,
kulingen skal piske, sier de,
og den er stiv, den kulingen:
«Ja, han e hard no, men han bli stygg i morra tidlig.»
Og etterpå – sommeren kommer, ustø og solgangsbrisen,
flau vind.
Vinden er flau, fordi den har løyet.
Kong Vinter! Herved får De langtidsvarsel
om utkastelse, De skal være abdisert innen utgangen av april.
Med kjølig hilsen, på vegne av flere.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

{ 0 kommentarer }

Pedersen

27. januar 2015

Oslo, 1953 – til dags dato.

Hver gang de møttes hadde hun med seg en knitrende papirpose med to ferske solskinnsboller, kjøpt trippende i kø hos Baker Samson i Valkyriegaten før han kom for å hente henne. Deretter pleide de å dra opp dit, til det hemmelige stedet, dette pussige stedet som ikke ligger på Oppsal, men heller ikke så langt som til Bogerud, og der kunne de sitte tett sammen mens de spiste bollene langsomt.
– Du er så vakker, Pedersen, sa hun.

Den myke kanten, sukkerglasuren som aldri hadde rukket å stivne helt, rosinene som stakk opp, den seige, lunkne eggekremen som smakte en anelse vanilje. Det smakte krem av de våte kyssene hennes som hun bød ham opp med. Han tok dem med takk, grep fatt i henne ved hver kurve og hver skamløse buktning. Disse mandagsmøtene var blitt et hellig rituale for dem. Og lydene hennes når de elsket – han husker dem godt med glede – de ble kastet tilbake fra steinmuren bak henne, et enstavelses ekko som ble slynget fram og tilbake.

Kveldene kom med spredte regnbyger, presist varslet og svalt levert ved dørene. Han pleide alltid å følge henne til toget etter hvert av disse møtene. Han holdt hånden hennes. Alltid det samme: Følte over den tørre, høyre håndflaten med sin venstre. Kjærtegnene mellom dem startet allerede i Industrigata. Langsomme strøk, de første prøvende, over korsryggen, før han ble modigere ned Majorstuveien, og hun besvarte ham med å lene hodet på skrå mot skulderen hans i krysset ved Holmboes gate. Hun trådte over en vanndam som hadde samlet seg rundt et kumlokk ved krysset i Professor Dahls gate:
– Snø som smelter. Dette er ikke favorittårstiden min.
Han nikket, han visste både det og en hel del andre ting om henne.
– Det er høsten som er din tid, svarte han.
Hun nikket. Så ble det ikke sagt mer mellom dem, men han visste at han hadde hele Uranienborgveien å si ting på. Og det var nettopp der, midtveis, at han stoppet opp, så på henne, og sa det, at han fortsatt ville ha henne. Hun nikket. Svarte aldri direkte på det, men sa snarere ting som:
– Det ligger arbeid og venter på meg. Det tenker jeg atskillig mindre på enn jeg burde, svarte hun, trakk ham nærmere ved krysset til Parkveien, det var kø ved fotgjengerfeltet, han kunne ikke forstå at hvis det virkelig var slik, så kunne hun da gi ham et klart svar? Slottsparken var fuktig, grus fra Slottsplassen var tråkket helt fra vakthuset til gardistene og inn mot de nederste benkene. Trærne knoppet seg, og han visste nesten hva hun ville si da hun grep hånden hans nede ved det gamle kjærlighetstreet. Kanskje burde de stanse der, risse noe inn i barken, da ville det vært forpliktende, noe alle kunne se, men hun ville ikke at noen skulle se det, sa hun, ja, hun sa det ikke så tydelig, men det må ha vært det hun mente. Karl Johan husket han ikke mye av, og plutselig stod de bare der, på Østbanen, og en høyttalerstemme som annonserte avgang fra spor fjorten. Han kunne sagt noe, hun kunne sagt noe, men det som ble sagt var det eneste riktige:
– Farvel og på gjensyn, Pedersen, vi får vente og se.

Noen år senere: Det hadde ikke gått over. Han ventet på henne ved et busskur. Stumme blikk, korte smil, klesplagg som gradvis forsvant etterhvert som bakkene ble brattere mot Ulsrudvann. Sommervarmen ble mettet av fuktighet, ble lummer og fortettet. De brettet et pledd ut på en blankskurt berghylle. Han sa at han hadde søkt hyre utenriks. Han sa det prøvende, ventende, men hun svarte ikke. Det lydmettede, varme regnet trommet regelmessig, monotont og drivende over nuppete, rødbrent hud. Og nok en gang, ved kveldstid: Regnvannet fant sitt eget løp ned hoftene hennes, sildrende småbekker som han kunne leke i. Hun pustet noe, knapt hørbart: Hun sa at han skulle vente. Han ventet. Det la seg konsentriske vak langs håndflatene, ringer som spredte seg ut i en uro. Og han ventet, men han visste ikke på hva, så han spurte:
– Er det noe vi venter på?
– Ja, vi venter vel på bussen tilbake, gjør vi ikke, Pedersen? svarte hun og strøk ham langs kjevene med vante bevegelser etter flere års kjærtegn. En spenning hadde satt seg som et begynnende underbitt, en pussig trekning som han ikke gjenkjente ved seg selv, han svarte:
– Ja.
Burde vel ha sagt noe mer om det. Men han ventet.

Han fikk hyre utenriks, hos Reksten, ventet gjennom Stillehavsseilaser fra mai til august, over Barentshavet med tømmer til Arkhangelsk, og gjennom Suez-kanalen i mars. Og siden ventet han enda mer. Han ventet gjennom ekteskapet hennes, det hun påstod var verdens beste, men hun presiserte at han ikke fikk ta det ille opp. Det ble barn i ekteskapet. Han tok heller ikke det ille opp, det skulle da bare mangle. Da hun bød ham hjem til seg ved første anledning luktet hun leire og varm eplekake med krem. Og lukten av huden hennes var sår og ru, som om hun hadde skrubbsår, det smakte jern, som om hun blødde fra et sår som ingen kunne se. Han måtte gå ved daggry.
– Vi får vel vente og se, Pedersen, sa hun.

Men selvsagt, han satt jo ikke stille: Selv forsøkte han seg på en vag romanse med en distriktslege. Hun konstaterte raskt at det var noe feil ved ham, men hun ville ikke si noe mer, og han kunne ikke kaste noe mer lys over saken, ikke ved påsketider da de satt tause på ei tømmerkoie på Hallingskarvet og spiste et forpint måltid, ikke den påfølgende høsten heller, da de hadde sin første krangel om hvorfor han aldri sa noe, han fikk seg ikke til å si noe, verken som svar på den stadig mer pågående jakten på svar fra ham, eller på tausheten som hun la ut som agn etterpå, som han skulle bite på, og begynne å si noe. Men han sa jo ikke noe, gikk jo bare der og ventet på at noe skulle gå over, og at noe annet skulle dukke opp.

De gikk hver til sitt nyttårsaften 1972, midt under kong Olavs tale, hun ble full og han var stum. «Og livet er nå en gang slik at et menneskes følelser og tanker retter seg ikke etter kalenderen», sa kong Olav i svart-hvitt fra fjernsynsapparatet rett før hun eksploderte:
– Du sier jo aldri noe, Pedersen! Når skal du si noe? Du er så taus! Faens fyr! Faens, helvetes satans jævla klovn! skrek hun i fistel så skremmende at han krøp sammen. Det skummet fra munnvikene hennes:
– Du greier aldri å fortelle hva det er du går og venter på! Du er jo helt forrykt! Det finnes diagnoser for sånne som deg! Nå er jeg så lei av å hale hvert eneste ord ut av deg, tror du det er sånn jeg vil leve livet mitt! skrek hun. Han svarte vel ikke noe særlig. «Og jeg vet jeg har… alle med meg når jeg uttrykker min inderlige deltakelse over de efterlatte» var det siste som ble sagt i den nytapetserte stuen hans den kvelden; det var kong Olav som sa det, hun tømte konjakken, ravet ut i entreen, slamret med døren og var borte. Så gråt han, høyt og himmelropende. Men det fantes ikke mer å vente på akkurat der, og han fant det utover natt til nyttårsdagen ganske skamfullt befriende.

Det kom så mange år etter det. Gjennom noen av disse årene slapp trettheten av venting tak, men han følte seg ikke sorgfri, nei slett ikke, for han gikk jo og ventet på noe. Et og annet år kom den tilbake, denne ventingen, som en gammel hund som går ved døren, løfter seg ved vinduskarmen, tar stand av gammel vane ved synet av livet utenfor, men legger seg deretter lydig, tålmodig ved ovnen og venter. Gamle hunder gjør det, de legger seg etter noen år ved ovnen og spisser ørene, år etter år ligger de der og løfter hodet, mer og mer dovent, men så kommer det en dag der selv gamle hunder knapt greier å løfte seg, de vet at det ikke hender noe, og ventingen blir så fredfull.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

{ 0 kommentarer }

Januarbrev fra en frafallen

21. januar 2015

Mitt forhold til Gud – jeg vet sannelig ikke. Jeg brøt et frynsete og overfladisk forhold til Gud i 1984. Da hadde forholdet vårt hanglet en stund. Jeg var sytten, forelsket, trist og skuffet. Jeg hadde ikke bedt på flere år. Og jeg har ikke søkt forsoning.

Altså, 1984: Det var det året – oh, the irony – det var det året George Orwell hadde spådd som helvete på jord. Storebror kunne se alt, skrev Orwell, og straffen – helvete – skulle komme. Men Orwell slo inn åpne dører: I 1984 hadde Gud allerede sett det meste, og helvete hadde døgnåpent: Man kunne komme dit når som helst. Hallo! Ikke en gang kiosker der man fikk kjøpt porno hadde døgnåpent den gangen! Ikke til kiosken, men til helvete, heller – dit kunne man komme for et godt ord, Gud hadde sett alle mine fortvilte forelskelser, og jeg følte at han lo av dem. Gud hørte ingen bønner. Han hadde derimot sett mine våteste, skammeligste drømmer, der Belsebub materialiserte seg som Bente med brystene utover natten, Bente som kunne løse ligninger og sang «Sunday People». Satan tok skikkelse gjennom den raspende stemmen til Anita i andre, hun som satt med gymtøyet på i fransktimene – for å spare tid, som hun sa – mens brystvortene hennes stivnet under bøyningen av «venir» og som deretter – både verbet og henne – hjemsøkte meg i drømme tidlig om morgenen, men da var hun uten gymtøy, avkledt, pustende, raspende, rar, hvesende, hviskende, hun luktet som tørket ryllik og alt det der jeg ikke kunne beskrive den gangen – men Gud så det, Gud luktet synden lang vei, han hørte hvert klynk, han visste hva den der andre lukten var, Gud så hva jeg var i stand til å drømme om, som Storebror, det var i 1984 og Gud kunne se alt, og var klar til å sende meg lukt til fortapelsen som straff for synden jeg hadde drømt og tenkt før jeg fikk sagt amen i kjerka. Jeg hadde ikke sagt amen i kjerka siden konfirmasjonen i 1982. Fy faen. Fy faen, som jeg lengtet etter synden den høsten. Fortapelsen skulle jeg ta på strak arm, lovte jeg, til tross for at jeg ikke hadde bedt aftenbønn på tre år. Bare synden kom, så skulle jeg kunne ta straffen, det lovte jeg.

Det ble ikke Bente eller Anita og meg, – jeg mente at jeg elsket dem begge, – men på den annen side: det ble ikke Gud og meg, heller: Noen uker etterpå sendte jeg et skarpt og urimelig brev til sognepresten der jeg meldte meg ut av statskirken. Sognepresten og jeg hadde før dette vært på hils på gaten, men etter brevet vandret han med sammenbitte kjever forbi meg og hilste aldri mer. Jeg var en frafallen, men fortapelsen kom, likevel: Jeg måtte sørgmodig se på at Bente ble sammen med ham som kunne stå slalom, sterk og sexy, og Anita i andre ble sammen med han fyren i tredje. Det var Guds siste hilsen før vi skilte lag: Jeg kom i fortapelsen uten egentlig å ha syndet noe særlig. Det føltes dypt urettferdig. Jeg meldte meg i raseri fluksens inn i både Humanetisk Forbund og den rabiate ungdomsorganisasjonen Hedningsamfunnet, men det ble ikke bedre, det gikk ikke over: Humanetikerne var bare ute etter anerkjennelse og statsstøtte, og hedningungdommene var bare ute etter å lage bråk. Jeg var bare ute etter Bente og Anita.

Årene har gått. Jeg kom ut med «Det går ikke over» i fjor. Denne uken kom det en epost fra en prest – vi kjenner ikke hverandre – han hadde fått boken min i julegave. I eposten forteller han meg at brukte en av novellene mine i prekenen sin forrige søndag. Til menigheten i Havstein kirke fortalte han om advokaten Johannes, fra den første novellen i boken min, Johannes som vandrer hvileløst rundt og ønsker å bli bebreidet. Johannes fremstiller seg selv som et uhyre; jeg har med vilje laget ham slik. Presten forteller meg at han sammenstilte Johannes sin selvplaging med fortellingen om den samaritanske kvinnen som møtte Jesus ved Jakobsbrønnen i Sykar, til alt overmål Jakobsbrønnen, og til alt overmål fra Johannesevangeliets kapittel fire, versene fire til tjueseks. Jeg hadde ikke tanker på verken Jakobsbrønnen eller Johannesevangeliet da jeg skrev, rusten som jeg var – og er – etter mitt brutte forhold til Gud og Skriften. Jeg skrev neppe i automatskrift, heller, men derimot velberegnet gjennom en sorg etter en uforsonlighet i 2011; det var vel ingen særskilte karakteristika ved den uforsonligheten og sorgen enn ved alle de andre jeg da hadde hatt, jeg hadde kjent det verre før – men ikke desto mindre: det var der sorgen i Johannes i boken ble til, dag etter dag, natterstid som morgen, mens jeg sprang fram og tilbake i skam og syklet meg trøtt og føyelig.

Om skammen: Presten i Havstein kirke fortalte menigheten sin sist søndag at min Johannes´ møte med sin egen skam og tilkortkommenhet ligner den samaritanske kvinnens møte med Jesus, men, slik jeg tolker det, at det gikk henne bedre: Kristus overser at hun har hatt fem menn. Presten i Havstein kirke sier det oppriktig: Dette er ikke enkelt å forstå seg på. At det tross alt finnes en tilgivelse. Johannes i novellen «Bekjennelse» vil ikke ha tilgivelse. Han vil ha bebreidelse. Jeg holder fast ved det: At bebreidelse noen ganger er det riktige. At Jesus tok feil. Men det er en fantastisk tanke: At Gud, der han er, om han tross alt finnes, angrer på at han gikk glipp av meg, kastet meg til humanetikerne og hedningene, og at jeg, en frafallen, til sist ble nevnt fra prekestolen. Oh, the irony!

Jeg har uansett fortalt presten i Havstein kirke at jeg ble glad. Jeg er takknemlig. Jeg ble så glad for at min Johannes kom dit. Og at han kanskje får fred, omsider. Og jeg, en frafallen, som ble tatt inn i kirkeskipet, etter alle disse årene. Men mitt forhold til Gud – jeg vet sannelig ikke. Jeg var så ung: sytten, forelsket, trist og skuffet. Det satte spor. Det går ikke over. Ikke nå. Kanskje en dag? Men jeg er så takknemlig.

Mens jeg skriver dette hører jeg på Händel, «Dove sei» fra operaen Rodelinda, arien, det er en kontratenor som synger. Jeg får akkurat nå en beskjed på øret: «Dove sei» er italiensk og betyr: «Hvor er du?» Det er passende. En kontratenor gir seg ut for å være en annen enn den han er.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

{ 3 kommentarer }

Nå er vi der

19. januar 2015

Det henger fortsatt julelys rundt om i Oslo, det er straks tjuende dag januar. Jeg liker dette langsomme. Jeg liker at folk tar seg tiden. Slakker av. Forholder seg til lysten, ikke til plikten, til roen, ikke kalenderen, til seg selv, ikke til naboen, til ungene, ikke til alle andre. Klart at julelysene kan være oppe!
– Jammen mamma, litt til!
– Klart vi kan.
Mødre burde si «klart vi kan» langt mer. Fedre burde nikke:
– Ja. Det er bestemt. En uke til.
Og så, langsomt: Julelysene dimmes ned, sola dimmes opp, i skjæringspunktet ble det aldri helt mørkt, og så ble det plutselig februar. Det er ikke sånn hast. Jeg forstår ikke at det skal være sånn hast, med alt? Jeg har jobbet lenge i nyhetsbransjen og vet hva som haster. Jeg vet hva som skal haste: At Boko Haram tvinger barn opp på lastebiler, kjører dem vekk og voldtar dem, at oljeprisen synker, at isen ute i storhavet smelter raskere enn oljeselskapenes pressetalsfolk kan si «ingen kommentar», at opptil flere statsråder nå for tiden snakker bubbel, at folk lever i fattigdom rett bak godtfolks tuja-hekker, at unger i bygde-Norge mobbes til selvmord og bringer skam over myten om det lykkelige livet på landet – slike ting: det haster det med å få ut. Men julelysene kan faktisk godt få skinne en uke til her i byen. Det gjør meg ingenting. Jeg blir glad av det.

Juletrærne ligger i bakgårdene, klare til avhenting. De er tørre, sprukne, brune, sprikende. Forresten har juletrærne krympet: For førti år siden, julen 1974/75, gikk juletreet helt opp til taket. Det så ut som om det skulle strekke seg helt opp til himmelen – det ville jo vært passende i jula. Jeg stod på gulvet i stua og kikket oppover og oppover. Pappa hadde akkurat strammet skruene på juletrefoten og fylt vann inni. Treet hadde stått på trappa i flere dager, det var ei Pasvikfuru som hadde vært ute adskillige vinterdager før oppe i dalen, og de langt under tretti kuldegradene det kom inn fra trappa fra, lot det ikke til å bry seg det minste om. Nålene var saftige og standhaftige, jeg nappet flere av dem av, puttet dem i munnen og tygget, det smakte surbittert og friskt av skog. Jeg gjorde det fordi jeg var nysgjerrig, har alltid vært det. Og ingenting – ingen verdens ting – hastet.

Frogner stadion, nåtid, langsomme skøytetak, ingenting haster. Høyre ut, venstre inn, høyre ut, venstre inn. Jeg holder til venstre, holder alltid til venstre, høyre går inn før eller senere, det skjer automatisk. Langsom oppbremsing, steady på kortsida, helt ut til venstre. Barn på langsida ler, godt fornøyd med vinteren i byen. For tre år siden var det fullt opp av mobilkameraer på isen. Det var påklistrede smil, innbitte kjever, tidsriktige tights og påkostet fasade. Søndag på isen så jeg ingen mobiler framme hos foreldre. Ikke hos barna, heller. Ikke ett eneste kamera. To fattige bilder er tagget Frogner stadion på Instagram den dagen jeg var der. To, av flere hundre besøkende. Det har skjedd noe med oss voksne. Vi snakket om det på sosiale medier og i debattinnlegg i fjor: Nå må vi bli bedre på å befinne oss der vi faktisk er. Nå må vi faktisk begynne å gjøre det, ikke bare snakke om det. Nå må vi begynne å se ungene våre, ikke bare Instagram-tag-versjonen av dem. Og nå tror jeg pinadø at vi klart det. Nå er vi der.

Mobilen er ikke i venstre brystlomme lenger, den ligger hjemme. Det venter oss ikke ti tapte anrop når vi kommer hjem, slik vi fryktet. Vi gikk ikke glipp av noe. Vi har blitt løsere, ledigere, vi smiler oftere og mer ekte, og det er nå vi ser hva vi faktisk gikk glipp av. Vi er mer erfarne. Opprigget skryt har blitt vulgært. Foreldre er i ferd med å innse at de har ingenting de trenger å dokumentere, ingenting de behøver å bevise. Barna på Frogner stadion er ikke de voksnes digitale smykker lenger, men kan få være seg selv, som unger, i en barndom som i riktig gamle dager, de kan sette opp ekte smil uten klumpen i magen med frykten for at smilet skal havne på Instagram. Hvor befriende må ikke det være for en unge? Jeg puster dypt og fritt og blir glad av hva jeg ser: På isen er det balansenervene som styrer ungene, de faller på oppløpssiden og ler en latter som kommer fra magen, ikke et stumt smil foran led-blitsen på fars mobil. Jeg forguder dette langsomme livet på isen, barn som er fullt tilstede i øyeblikket, og vi voksne likeså. Langsomme tankerekker, lange avsnitt. Og folk er mer avlogget – jeg ser det på venner, på kolleger, og på meg selv.

Flere, jeg er blant dem, ser 2015 i krystallkula som de senkede skuldres år, tankerekkenes tid har kommet tilbake. Redaksjonsledelsen i Huffington Posts Storbritannia-redaksjon varslet før jul at de i år satser på det de kaller longform journalism. Langlesning, vil det hete på lesersiden av produktet: Publikum må være forberedt på mer dybde, mer fordypning, lengre resonnementer og at folk får snakke ut. Vi må i det hele tatt tåle å lese mer. Vi må skaffe oss mer tid om vi ønsker å henge med – og tro meg: du vil rett og slett ikke tro hvor mye du går glipp av dersom du buzzer livet ditt vekk i virale videoer. Nå er vi der: Det snur nå. Redaksjonene som sa opp langdistanse-journalistene og lengdeløpsskribentene til fordel for buzzerne ser allerede at flomålet er nådd.

Jeg passerte juletreet på Universitetsplassen i morges, på vei til jobb. Joda, det står der fortsatt. Hvem er det som har somlet – er det kommunearbeiderne, nå igjen? Står det der et par måneders tid mer nå, slår det rot, og Frelsesarmeen kan sveise julegryta fast og sette døgnvakt. Det kommer ikke til å skje. Jeg tror at det bare er noen vennlige sjeler som vil ha det stående der litt til og litt til og litt til. En dag er det borte. Men før treet forsvinner: Ta med ungene og la dem smake på nålene. Det smaker surbittert og friskt av skog, treet strekker seg like opp i himmelen; det har vært ute en vinternatt før. Og ingenting – ingen verdens ting – haster. Nå er vi der.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

{ 1 kommentar }

Jeg har brukt noen dager til å tenke meg om. Man skal ikke forhaste seg, det viser seg gang på gang, men derimot tenke gjennom saker og ting: Hva vil jeg i min feilbarlighet klare å holde? Hva kan jeg stå for når påsken ringes inn, når bjørkeknoppene spretter, når syttendemai-kvelden er der, når regnet siler i august, når jeg fyller førtiåtte, når det atter er julemarsipan å få, og når status skal gjøres opp den trettiførste i tolvte dette år? Jeg har regnet, fundert, strøket, skrevet, gått runder rundt kvartalet, og med meg selv, og jeg har tenkt over saken. Mine fem nyttårsforsetter er som følger:

For det første: Jeg skal bli flinkere til å kildesortere. En gang – det var på åttitallet – drømte jeg om at folk skulle forstå at dette bruk-og-kast-samfunnet ikke kunne fortsette. Jeg stod på stand, jeg delte ut brosjyrer, jeg raste mot Kåre Willoch, jeg skrev leserinnlegg. Ingen forstod oss unge, mente jeg. Jeg samlet på batterier, i to år, men ingen gjenvinningskasser kom på Samvirkelaget. Til slutt, en gang i 1986, kastet jeg fem kilo batterier i søpla, og jeg skammet meg. I dag har vi kommet dit jeg hadde mistet troen på at vi skulle komme: Grønne og blå poser kan jeg hente gratis på Samvirkelaget, og det står en gjenvinningskasse for batterier ved døra. Men gjør jeg det? Lever jeg etter mine egne ord fra leserinnlegg-spaltene fra den gang? Eller havnet eggekartongen i restsøpla, i fjor som året før? Hva skjedde med meg? Og hva faen skjedde med Kåre Willoch?

For det andre: Jeg skal bli en bedre journalist. Det er en æressak. Jeg skal bli flinkere til å skille bullshit fra kanel. Jeg skal slutte å klaske meg på lårene i latter over de utroligste historier fra Nord-Korea, nyheter som stort sett er stemplet erkefiendene Sør-Korea og Amerika. Jeg skal se mer på Ođđasat, slik jeg gjorde før, de samiske nyhetene som gir et innblikk i et skjult Norge, et Norge som lever og puster i meg som finnmarking, og som burde puste i enhver som lever i virkelighetens Norge. Jeg skal bli flinkere til å si til regjeringen: Jammen, dere har jo ingen klær på? Og hvis det blir regjeringsskifte skal jeg bryte ut, fra bakerste benk: Jammen, dere har jo ingen klær på, dere heller?

For det tredje: Jeg skal bli flinkere til å si ja. I selvrealiseringens tidsalder kom det på moten å kunne si nei: Sett grenser! sa terapeutene. Si oftere nei! sa bedriftslederne, politikerne, sjefene, gud og hvermann. Og vi trodde på det, vi levde på det, vi ble et samfunn av nei-folk. Nei til verden fra Svinesund og bortigjennom nedenfor, nei til økte skatter, nei til avtaler, nei til ja. Selv Kåre Willoch sier mer ja enn nei nu for tiden. Hva faen skjedde med meg?

For det fjerde: Jeg skal hilse på han fyren med krykkene i fjerde.

For det femte: Jeg skal bli en ærligere mann. Jeg skal slutte å be om pose, med overlegg eller uforvarende, etter at jeg har betalt på Rema. Ikke fordi Rema trenger den krona, ikke fordi det blir dyrere med pose i år, men fordi det handler om å gå rakrygget ut av butikken og vite at det var ikke meg det stod på. Jeg hadde råd. Jeg var tilstede. Jeg sa det som det var: At jeg trengte pose. Jeg skal heller ikke mer si at jeg pugger franske verb, mens jeg egentlig har lest kommentarfeltet i Dagbladet. Jeg skal slutte å si at jeg er lei meg, hvis jeg egentlig mener at det hele var din feil, og at det er derfor jeg ble lei meg.

Så får vi se, den trettiførste i tolvte i år.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

{ 2 kommentarer }

Det kommer noen

6. januar 2015

Arbeiderne utenfor huset hennes har stengt gaten. Fem mann i oransje kjeledresser lytter oppmerksomt til en sjette som roper noe. En av mennene setter seg i det store kjøretøyet og rygger det sakte ned bakken. Regnet siler, ettermiddagen legger seg tung og våt og kald over i tidlig kveld. I løpet av sekunder er gata sperret, to av mennene i kjeledress dirigerer trafikken vekk fra krysset og gir håndsignal til mannen i den store asfalttrucken. Det legger seg en tung lukt av fet, varm asfalt over nabolaget. Hun står i vinduet og kikker fascinert på hvor fort det går når de setter i gang. Det er merkbart at dette har arbeidslaget gjort hundre ganger før.

En signalgul veivalse åler seg opp bakken og tromler tungt over den svarte, oljete massen som blir tømt i veibanen. Meter for meter, sakte men sikkert, skifter veien karakter fra brungjørmete januarmørk, okerfarget, til svart og glinsende, fersk, frisk, hun blir opphisset av det. Hun står stille og lener seg mot vinduskarmen mens hun kjenner at vibrasjonene fra den tunge veivalsen rister som en tung bass tvers gjennom hele huset. Vibrasjonene i vinduskarmen forplanter seg gjennom den venstre armen hun støtter seg på, forflytter seg, går inn i skjelettet. Stanser et kort minutt, fortsetter. Hun tar for seg av synet: Svarte, flekkede bukselår tilsølt av olje. Uutholdelig.

Hun kikker sultent ut stuevinduet. Regnværet suser rundt hushjørnet og legger et grålig slør over byen. Vær forsiktig, det kommer til å fryse på bakken, sa de i radioen. Nye mengder med oljeaktig masse tømmer seg over de nakne veiflekkene, nå er regnet så kraftig at det stiger skyer av damp opp mot vinduet hennes når asfaltmassen valses utover og blir til flat veibane. Bråket fra gata fyller hele nabolaget, overdøver skramlingen fra 17-trikken, de gule blinklysene sveiper hissig over husveggene, støyen synker og stiger i takt med valsemaskiner, steinsager, korte rop og ny tømming av masse. En av arbeiderne kikker skrått nedover gata, han ser at hun sitter i vinduet, men ser ikke mer. Han har ikke tid til å møte blikket hennes mer enn noen korte sekunder før han må feste blikket på valsemaskinen som har rygget og kommer tilbake. Dersom han hadde satt seg i maskinen og kjørt kloss inntil gjerdet hennes, ville han garantert sett mer. De nakne lårene, den oppslåtte boken, kaffekoppen, fingrene.

Torsdag sein ettermiddag er all asfalten på plass. Ved 19-tiden skal noen komme hjem fra en reise til Stavanger, låse seg inn, rope «hallo» i entreen og finne ut at ingenting er som før, veien er allerede merket på nytt; ferske, gule striper, og den har ikke engang blitt bredere. Bare fastere. Mørkere. Men det var et nødvendig arbeid, og det kan bli ti år til neste gang. Hun bare sitter der.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

{ 0 kommentarer }

Før forretten

3. januar 2015

Vi sitter ved bordet helt nederst.
Det er spiseplikt.
Derfor: Vi spiser.
Rugbrødet før forretten har kommet.
Han pirker i smøret:
– Det var en gang da jeg trodde på hva som helst! sier han og bryter av et stykke fra brødet vi har fått til bordet før forretten.
– Hva som helst? spør jeg.
Han tygger.
– Ja. Gud. Jesus. Sånne ting. Det som ble fortalt.
Han hører hva han selv sier, blir forlegen:
– Ja, ikke at jeg… Jeg har drukket vin. Nåja. Du…
Jeg kjenner ham. Han kjenner meg. Jeg sier ikke stort. Han sier ikke stort. Han prøver å glatte over det hele:
– Hun hadde vel rett i deler av det som… hun… sa..
– Sa?
– Som hun sa.
– Hva sa hun?
– At jeg var en skit.
– Sa hun det? spør jeg.
Han svarer ikke. Jeg bryter av et stykke av brødet:
– Sa hun det? At du var en skit?
Han nikker.
Servitøren kommer til bordet. Vi bestiller hvert vårt.
– Jeg kan ikke tro det, sier jeg.
– Ikke jeg heller, svarer han, – men det var en gang at jeg trodde på hva som helst.
– Hva som helst? spør jeg.
– Hva som helst. Gud. Jesus. Det som ble fortalt. Sånne ting.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

{ 1 kommentar }

Savn med påholden penn

25. desember 2014

Juledagskvelden er ettertenksomhet. Jeg hører Olav Stedje synge «Det lyser i stille grender» og famler forfjamset etter hockeysveisen min – men den er borte. Borte er også Erik Bye, bruspulver, Bresjnev, bestemor, Rubiks kube, knusbare termoser med karve-te. Ikke en gang Kåre Willoch er den samme som før, han har gått bananas og blitt revolusjonær. Men Carl I. Hagen og den kalde krigen har gjort comeback, akkurat som vinylen. Det er da noe som er gjenkjennbart. I et svakt øyeblikk savner jeg hockeysveisen. Og bestemor. Og Erik Bye. Og bruspulver.

Men Bresjnev og knusbare termoser med karve-te, det kan De få billig av meg. Og Rubiks kube? I helvete.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

{ 1 kommentar }

Brev til en innsatt i Skien

22. desember 2014

Det har gått tre og et halvt år. Du er der. Vi er her ute.
Det er slik det må være.

Du skulle sett perlemorsskyene over Østlandet i dag! Folk delte dem langsetter smilefjes, på Twitter, på Facebook. De var så vakre! Høy himmel, langsom pust. Barn ler. Her ute: Barn ler. Langs trikkeskinner i Oslo ler barn, langs landeveier på Jæren ler barn, langs Mjøsa, langsetter isveien i Polmak i Finnmark ler barn. Oppover dalene i Setesdalen ler barn!

Det finnes steder der de ikke ler. Du vet det godt: Der et barn skulle vært femten, der en voksen skulle vært godt over tjue. Du vet det, for det var du som gjorde det. Men de kommer til å le igjen en dag. Vi her ute vet det. De kommer til å le igjen, og kanskje skal noen av dem gjøre det denne julen: En latter som kommer skamfullt fra magen. Lar seg ikke stanse. For kanskje er tiden der? Til å le?

Du skriver brev, sier de, advokatene dine. Får du svar? Hva skriver de til deg? At du skulle vært fri? At du skulle vært her ute og «kjempet»? Tatt livet av flere barn? Det er det de skriver. Vi vet det. De forteller oss det, advokatene dine. Så mye for advokatene dine. De forteller oss det. Du er kringsatt av fiender – er ikke det ironisk?

Jeg kunne fortalt deg om perlemorsskyene over Østlandet i dag! Om blåtimen over Mjøsa! Om den glasskarpe lufta over Polmak langs isveien! Om lukten av julegrana i Tromsø! Men jeg gjør det ikke. For det er en del av straffen. At du aldri mer får vite om det. Jeg forteller deg det ikke.
Jakob

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

{ 3 kommentarer }

T-banevogna er fullstappet ved Stortinget, jeg skritter inn og blir stående inneklemt mellom to kvinner og en mann, alle i avslutningsfasen på en samtale, den ene av kvinnene, den yngste, har rennende maskara på skrå ned det venstre kinnet:
– Så, nei, det blir ingen bra jul i år.
Vi står tett, vi fire. Det lukter en merkelig blanding av tørr syrin og fuktig skogbunn.
Den andre kvinnen snor høyre hånds fingre gjennom håret til den yngste:
– Du. Det gjør vondt å høre.
Mannen:
– Det var virkelig vondt. Jeg visste virkelig ikke at det var sånn det var.
Den første kvinnen:
– Det var i alle fall godt å få sagt det. Jeg var så redd for å si det.
Mannen stryker seg selv over skjeggstubbene:
– Fint at du sa det til oss. Vi er her.

Jeg har ikke noe med den der samtalen å gjøre. Jeg kjenner ingen av dem. Hvor langt er det opp til National? Et minutt? To? Gråten hennes har stilnet ved National, vognsettet stanser mykt inntil perrongen. Enkelte vognførere er mer erfarne enn andre, man kjenner det på måten de bremser på: Denne har gjort dette mange ganger før, rykket i vognen er knapt merkbart når den stanser. Døren sklir opp, hun tar et langt steg forover; på National er det en stor glipe mellom utgang og perrong:
– Sees andredag, da.
– Ja, svarer den andre kvinnen, – ta vare på deg selv så lenge.
– Dere er de beste, ass, sier hun og ler en sånn latter som når bestevenner har inngått en pakt. Den andre kvinnen og mannen smiler og løfter håndflatene til farvel. Vognføreren lukker døren, setter vognsettet i gang med et mykt rykk.

Hvor langt er det opp til Majorstuen? To minutter? Tre? Smilene til de to gjenværende har visnet ved Majorstuen, vognsettet stanser mykt inntil perrongen. Vognføreren er meget erfaren, det er det ingen tvil om. Jeg skritter ut.
Vognføreren lukker ikke dørene før det er høyst nødvendig, jeg hører at hun sier til ham:
– Du, det der, om andredag… Jeg vet hva hun egentlig vil.
– Jeg så det. Du vet, jeg…
Mer hører jeg ikke. Jeg skal av. Jeg har ikke noe med den der samtalen å gjøre. Jeg kjenner ingen av dem. Så setter togsettet fart. Vognføreren er svært erfaren, det er det ingen tvil om.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

{ 0 kommentarer }

Å være hjemme fra jobb på grunn av stadig mer tett hals og hostekuler er noe jævla herk.

Jeg får tiden til å gå, det er ikke dét, men det var gøyere før. På syttitallet, for eksempel. Når man var hjemme fra skolen på syttitallet, kunne man sitte i sofaen på blanke formiddagen, se på Skolefjernsynet og spise sukat. Skolefjernsynet viste programmer fra fjerne land og riker, om ti år gamle Dhanya som gikk halvannen mil på skole hver vei, hver dag. Filmteamet fra NRK som dokumenterte skoleveien hennes, kjørte jeep ved siden av henne på den støvete indiske landsbygda. Dhanya trasket med sørgmodige øyne på siden av jeepen med engelskboka under armen. Tipper at filmteamet tenkte mest på den utenlandske kostgodtgjørelsen, og ikke spesielt mye på Dhanya. Jeg var like gammel som henne, hostet og spiste sukat rett fra pakken.

Jeg aner ikke om det fortsatt selges sukat, og Skolefjernsynet er for lengst borte. I dag er Dhanya 47 år, hvis hun overlevde alle trasketurene på skolevei, og ikke ble kjørt ned av en jeep med et filmteam en støvete morgen. Jeg overlevde i alle fall alle forkjølelser og influensaer, men det er fortsatt noe jævla herk. Forkjølelsesvirus skulle vorre piska på baillan med en flisat vaier. Gje mæ sukat.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

{ 4 kommentarer }

Noen få timer igjen

22. november 2014

Flere burde prøve løksuppen man får servert på Mistral på Majorstuen! Fløyelsmykt kokt, passe saltet, godt servert langs bordene, noe av vestkanten på sitt beste. Den fuktige, vakre kveldståken utenfor blander seg med røk fra peisild fra godt møblerte hjem, jeg vil tippe at det fyres med enten bjørk eller bøk, ikke den vulgære furua, nei, den smeller i peishjørnene og er borte på et blunk, slik kan man ikke ha det, det er ikke kostnadseffektivt. Løksuppen sitter godt i ganen.

Det er tidlig på kvelden. Det er dekket for julebord på Mistral. Gjestene kommer i puljer, nikkes mot bordender og ytterkanter av kelnere som har sett det før. Halvstive menn med helstive snipper, snupper med snirklede skjørtekanter, og ingen skal være bange for at bongene tar slutt:
– Det er mer der det kommer fra! sier han som åpenbart er sjefen over alle sjefer i kveld der han strør om seg med drikkebonger mens han trykker hender og gjør forsøk på en high five med en av bedriftens nestorer, noe som ender med at begge bommer, og lekebokser istedet for å glatte over klossetheten.

Sist ankomne: en kvinne i en i overkant trang bluse i varme sommerfarger – blikket hun tråler lokalet med sier at kvelden er ung, og her skal det bli rai. Hun hesper opp noe som antakelig er hofteholdere mens hun gladelig tar imot bonger fra velkomstkomiteen.

Ja, det er tidlig på kvelden. Men det er bare noen timer igjen nå. Når bongene er oppbrukt for lenge siden, og firmakortet er plassert i baren. Landet rundt skal hofteholdere av på avlåste kontorer. Menn over hele landet skal sitte rautende på glattcelle ved firetiden i natt etter at lekeboksingen plutselig ble alvor, det kommer politi på dører landet rundt i morgen formiddag med beskjed om å innfinne seg som vitner. I kveld er kvinner i usunne og kjedelige ekteskap landet over utro for aller første gang, og får smaken på det. I natt blir det klart at barn over hele landet kan glemme julen de har gledet seg til, og adventen blir ikke som planlagt. Silblødende småbarnsfedre blir kjørt til overfylte legevaktstasjoner, og kvinner som trodde de stod for opprykk i avdelingen får gråtende sannheten servert som rykter på dass. Og det lukter spy. Men det er tidlig på kvelden, og ennå vet ingen at etter dette julebordet, lørdag den 22. november 2014, kommer ingenting til å bli det samme igjen, noensinne. Bare noen få, korte timer igjen nå. Og kelnerne har sett det før.

Men før jeg glemmer det: Flere burde prøve løksuppen man får servert på Mistral på Majorstuen!

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

{ 1 kommentar }

Fellesterapi

19. november 2014

Jeg frekventerte en gal psykiater en gang for noen år siden. Jeg hadde det slett ikke bra på den tiden, ikke på noe vis. Eller – gal var han jo ikke, denne psykiateren, han var snarere utradisjonell – skrev notater på vegger, ropte og skrek gatelangs, og holdt for øvrig et svare leven på kino, vikarierende innflytter som han var, fra Vinderen, flagrende med gul golfjakke, åpen vindanorakk og beksømstøvler, men han var grei.

Det er strengt tatt ikke nerveslitne psykiatere fra Vinderen som skal ta seg av alminnelige depresjoner i folket, det er det kommunepsykologene som gjør, men kommunen måtte rekvirere det de fikk; alle sognets psykologer var bortbestilt til familieterapi den ettersommeren – det er som regel på ettersommeren det er ventelister etter hjemkomster fra klam familielykke i Tyrkia og bilferier som var dømt til å mislykkes allerede på utkjørselen til riksveien – og med femti mil igjen til campingplassen og nye krangler ved kveldstid. Ekteskap som hadde gått på grunn for lenge siden på øde, iskalde, tause kvelder foran tv-apparater, langs spisebord gjennom stumme, pinefulle middager, deretter fortvilt redesignet på Facebook til løgn og nymalt fasade – før det rant over utpå høstparten, grunnmuren sprakk, fasaden veltet, statusoppdateringene som ble stadig mer innbitte og tolkbare i alle retninger, for deretter å forstumme. Den gang, som nå. Og så måtte psykologene inn i katastrofeområdene der de vasset i årelangt oppsamlet hat. Den gang, som nå. Og da var det for sent. Den gang, som nå.

Slikt krever kommunale ressurser og et velfungerende behandlingsapparat, bevare meg vel, vi forstår da dét. Så derfor: Det var denne psykiateren fra Vinderen kommunen hadde å tilby oss helt normalt deprimerte. Ham, og fellessamlinger: Separattimer kunne vi ikke få, det var for dyrt og tidkrevende, så vi tok det vi fikk. Først innledende samtaler, skjemaet med Hopkins Symptom Checklist-25, alle depresjoners referansetest. Deretter ventetiden etter alvorlighetsgrad. Deretter, de av oss som ikke ble hentet og innbragt: Samling i et nedslitt klasserom på kveldstid, der veggene var dekorert med hysterisk fargelagte tegninger fra barn hvis foreldre befant seg på avgrunnen – absurde og smakløse tegninger av soloppganger og båter og fisk. Vi var en del deprimerte den ettersommeren, husker jeg; kommunen kjørte et slags oppsamlingsheat for oss som ikke passet inn noe sted, vi som ikke ville dø eller skille oss eller begynne med narkotika. Men kaffe fikk vi, som trøst.

Skal man inn i dypet av seg selv, må man mobilisere mot og kløkt. Motet fordi man vil se ting som gjør en mørkredd, kløkt fordi man vil prøve avledningsmanøvre fra de mørke veggene som man nesten ikke tør ta på. De mørke veggene leder ned i kjellerdyp der det kryper dyr på veggene. Det er ikke det spor morsomt. Det er slitsomt, det er som å ha bommet på målet og bli tvunget til å ta strafferunder i sitt eget livs løp, mens alle andre har kommet i mål og har fått skimerket. Men deretter! Deretter vil du se farger du knapt turde håpe på. Alt dette må man håndtere, og det gjelder å prioritere, for ting skjer ofte i stor fart når man møter psykiatere fra Vinderen. Det skjedde med meg.

Jeg møtte en bekjent her om dagen, hun sa:
– Jeg prøver å unngå å bli sett for tiden. Jeg har det forjævlig. Jeg tør ikke se folk. Jeg har ikke engang hatt mot til å skifte til vinterdekk.
– Takk, du, jeg kan huske et år jeg aldri skiftet til sommerdekk, svarte jeg og beundret fandenivoldskheten hennes. Så lo vi. Det skjer noe i meg i møter med menneskers tapperhet gjennom sorg og angst. Jeg er ikke så interessert i tilsynelatenhet, det kjeder meg.

Jeg husker fellestimene blant oss deprimerte med glede i dag: Psykiateren som tross sitt forvirrende ytre og indre gav oss tilbake troen på noe – dette noe. Letingen etter «trygge rom», som han kalte det. Jeg kommer for bestandig til å huske den vikarierende psykiateren kikke ut av et vindu som var dypblått av seinhøst, han slurpet kaffe:
– Satan, jeg brente meg på tungen, pfføy.
I rommet satt en kvinne og gråt stille ved siden av meg. En annen kvinne lukket øynene og gruet seg til at det ble hennes tur. En loslitt fyr fra nabobygda pirket i notatene om hvordan menneskesinnet fungerer – han fant ikke ut av det. Det var klamt i rommet. Gråten fortsatte. Psykiateren lot henne gråte i fred, forbannet kaffen:
– Satan. Fy for satan.
Gråten fortsatte, den var inderlig og ektefølt, ekte og trist som en raspende Tom Waits-låt, ekte som somrene da man var barn og ikke ville inn for kvelden, ekte som det siste kjærtegnet fra en kjæreste som gjorde det slutt.
– Han bare dro, hikstet kvinnen i klasserommet.
– Fy for satan, sa psykiateren.
– Hvordan kunne han? Han sa ingenting, fortsatte hun.
– Fytti hællvete, hveste psykiateren.
Jeg gruet meg til at det skulle bli min tur, kikket på en av barnetegningene på klasseromsveggen, tegningen forestilte en snøskuter som fløy over et islagt vann, en drøm om hvordan det kunne vært, en framtid som aldri ble fullført. Det fikk meg i tanker om hvordan mitt eget liv kunne vært.

Gråten i klasserommet stilnet plutselig. Det var noe som hadde blitt sagt, noe jeg hadde gått glipp av fordi jeg satt i egne tanker. Kvinne med gråten hvisket:
– Mener du det?
– Visst hællvete mener jeg det, svarte psykiateren fra Vinderen, han var åpenbart rasende for noe, slengte pappkruset med den kommunale kaffen i papirkurven, brettet opp ermene på golfjakken.
– Takk, svarte hun.
– Fy for satan, sa psykiateren.
– Ja. Fy for satan, svarte hun.

Mer kan jeg ikke huske, for deretter ble det min tur. I oppkjørselen hjemme stod bilen min, som fortsatt hadde vinterdekk. Men så var det da tross alt snart atter en gang vinter. Jeg tror forresten det gikk bra med ham som satt og pirket i notatene om hvordan menneskesinnet fungerer. Han fant visst ut av det. Han, også.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

{ 5 kommentarer }

Underveis

5. november 2014

Radioen spiller «Stuck on you» med Lionel Richie. Jeg husker den låta. Kommer jeg hjem nå?

En venn av meg – han trekker pusten:
– Jeg er bekymret for flere av dem rundt meg.
– Flere av dem? Rundt deg? spør jeg, kaffen er passende.
– Flere av dem. Det som var livssterke unge kvinner henfaller til fortiden, faller inn i folden, blir som sine forstokkede mødre.
– Forstokkede?
– Forstokkede. Du har sett dem. Du skriver jo om dem. Gjendikter dem.
– Ja. Eller. Nei. Nei!
– Og mannfolka. Menn som hadde storslagne drømmer om noe mer for ti år siden, de står i dag og friserer tuja i oppkjørselen. Jeg har ikke en gang oppkjørsel.
– Misunner du dem det? spør jeg.
– På ingen måte, svarer han, – jeg ser den forpinte, dårlig skjulte angeren i blikket. Den skammelige tvilen som kommer: valgte jeg rett? Var det dette livet jeg skulle få? Og disse kvinnene…
– Du er for hard med dem, svarer jeg; jeg føler meg ovenpå.
– Du slo ikke til på det der tilbudet du fikk i fjor sommer? parerer han.
– Hvilket tilbud? spør jeg.
– Du vet hva jeg mener. Om å sitte ute i havgapet og dyrke tomater.
– Å, det.
– Ja, for det ble liksom ikke noe av det..?
– Næsj.
Samtalen fordunster, slett ikke på den ubehagelige måten når man ikke har noe å si, men mer slik det er når det ikke er mer å tilføye. Vi avslutter riktignok med å konstatere at tuja og tomater kan hvemsomhelst få til å gro, og at det er skrekkelig vulgært, for alle har råd til tuja, sier vi, men det er også det hele. Så går vi videre. Vi er underveis.

Selv Bibelen er underveis. Jeg har kjøpt to bibler i research-hensikt denne uken: både den nye 2011-utgaven, der Herrens budskap er omskrevet og sukret språklig, og den tradisjonelle 1930-utgaven, som har svidd seg inn i barnesinn og bøyd nakker i skam langs kirkebenkene. Ekspeditøren på Vivo i Akersgaten la ansiktet i alvorlige folder da jeg la 1930-utgaven av Herrens Ord på disken – det var bare ett eneste eksemplar igjen. Det var intet smil å spore ved disken, jeg forstod at jeg skulle lese i ydmykhet og muligvis i skam. Og jeg betalte i skam. Han fulgte meg med blikket ut døren, som for å forsikre seg selv om at jeg mente alvor: at jeg virkelig skammet meg. Jeg stormet ut i Lille Grensen, flerret plastikken av Herrens Ord, og leste meg skamfull gjennom Matteus’ femte kapittel tjueåttende vers mens Majorstuen-trikken skramlet og skrek i pensen: Jeg visste hvor jeg skulle, og det var ikke hyggelig lesning. Jeg rakk ikke den trikken, fårråsirresånn.

Det var mildere nede i gaten noen minutter tidligere:
– Det er stort sett bare denne «de» sender ut nå for tiden, smilte Nora som selger bøker på Eldorado Bok i Torggata og gav meg Guds ord av 2011. Jeg kjøpte en pannekake (de selger det der) på vei ut, bladde i dette nymotens svar på tidens gåter, nikket gjenkjennende: Jo, dette er da tilforlatelig! Men det var som sagt før jeg kjøpte skam-versjonen i Akersgaten. Og hvem er egentlig «de»?

Ikke desto mindre: Jeg må sette meg selv til side. Nye historier. Som skrivende menneske må jeg ha begge utgavene, både 2011 og 1930: Jeg sitter med nye manus, en ny bok tar form – kanskje er det en mann, kanskje er det en kvinne, jeg vet foreløpig ikke – men jeg må vite hva som kom til å prege ham. Hun. Dem. Hvor gikk det galt? Ble det noen ganger bedre, gikk det over, hjalp det å be Fader Vår på en mildere måte? Ble Gud i bedre humør i 2011? Jeg har ikke noe usnakket med Kirken Den Norske. Utmeldelsen leverte jeg i en alder av sytten år, og jeg sverget (Gud forby): Aldri et gudsord igjen. Det ble et løfte som det ble vanskelig å holde som voksen. Og i de nye manusene: Jeg er ikke en gang sikker på om Bibelen er svaret. Enn si spørsmålet.

Etterord:
Jeg ser forbløffet på kassalappene fra bibelkjøpene, og konstaterer at gudsord er en tanke dyrere i 2011 enn i 1930. Skam får man altså på billigsalg nå til dags. Litt som tuja. Det er skrekkelig vulgært. Radioen spiller «Stuck on you» med Lionel Richie. Jeg husker den låta. Kommer jeg hjem nå? Jo, jeg kommer.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

{ 3 kommentarer }

Word

20. oktober 2014

Fil >Nytt dokument

Dokument 1
Heisann.
Tror du jeg har glemt det? Du sa det. Jeg fikk klar melding: Du ville se meg gå til grunne. Slik sa du det:
– Deg vil jeg se gå til grunne! Jeg knapt vente!

Du ble et monster, av hevntørst, glefsende. Det fantes brått ikke bunn i deg. Du falt og falt, til bunnen i deg, og videre nedover, forbi bunnen.
Hvordan er det der nede? Mørket kler deg.
Åh. Jeg har forsøkt og forsøkt
å si unnskyld, men mest av alt
å unnskylde deg og ditt pregløse, sjarmløse hat.
Jeg har forsøkt å fargelegge deg
der det bare finnes et svart, bitende kaldt
uutholdelig mørke. Jeg har prøvd:
å formilde dine skrekkelige trekk, å sukre din surhet,
der du bare er konturløst fraværende. Og kald

av tilsynelatenhet. Forsvart deg.
Men det kom nye vinternetter, og i dag tenker jeg: Aldri mer.
Nå vandrer du rundt i den ørkenen, hevntørstig, leter etter nye oaser.

Vil du lagre endringene du foretok i Dokument 1?
Ikke lagre Avbryt Lagre

Fil >Nytt dokument

Dokument 2
Hei!
Det var fantastisk å se deg! Du virker lykkelig! Kaffe en dag?

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

{ 0 kommentarer }

Dæven, kor du lyg.

11. oktober 2014

Den er forlengst over nå, denne sommeren. Jeg puster ut: Omsider. Jeg gikk som en tørst kamel i ørkenen i juli og lengtet etter at det skulle gå over. Den helsikes heten gatelangs, jeg kunne ikke utstå det, jeg leste værmeldingene og lette etter tegn på regnskyll – og dem var det få av. Men nå. Nå står regnvær rundt ethvert gatehjørne.

– En gang, unger, fantes det noe som het summetone.
– Hva var det for noe?
– Jo, det var en lyd vi måtte ha i telefonen før vi fikk ringe noe sted.
– Jaha. Hva slags lyd?
– En lyd. En pipelyd.
– Du tuller.
– Nei.
– Beskriv lyden, da.
– Den var sånn: dyyyyyyyyyyyy.
– Jaha.
– Dere tror meg ikke?
– Nei.
– Nei, nei. Men det var sånn.
– Jaha. Hahaha. Og da fikk dere liksom ikke ringe, hvis dere ikke hadde den lyden i telefonen?
– Riktig.
– Hahaha. Og hvem lagde den lyden?
– Aner ikke. Televerket, tror jeg.
– Haha. Dæven, kor du lyg.
– Det er en annen ting, også.
– Jaha. Og det er?
– En gang i tiden trodde ikke folk på klimaendringer.
– Haha.
– Jo, det er sant. Æ lyg ikke.
– Jaha.
– Ikke en gang Kåre Willoch trodde på det.
– Hahahahahaha! Du lyg. Dæven, kor du lyg.
– Nei.
– Dæven, kor du lyg. Willoch trudde liksom ikke på det. Dæven, du lyg.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

{ 2 kommentarer }

Blanke ark

15. september 2014

En utrolig og uforglemmelig helg på Oslo Bokfestival, hvori opptatt Debutantfestivalen, er over. Jeg leste. Vi, debutantene, leste. På åpne gater, i en stålkontainer, på kafé – vi leste, svarte på vennlige og nysgjerrige spørsmål. Mennesker kjøpte bøker, klappet, smilte. Intervjuere spurte hvem vi var, hvor vi kom fra, hva vi vil, hvor vi ønsker oss. Hvor lenge dette hadde pågått. Jeg vet faktisk ikke om jeg har opplevd maken. Jeg vet faktisk ikke. Forlaget mitt, Vigmostad & Bjørke, holdt tak i meg og gav meg kaffe og smil og alt godt. Og akkurat nå husker jeg ikke hvilken forfatterkollega som sa det, men han sa det, da han ble spurt:
– Hvorfor skriver du?
Han svarte som sant var:
– Fordi jeg må det.

Boken min er ute i bibliotekene. Men jeg ser at det er ventetid; her i Oslo opp mot ti måneders venting. Man skal liksom ikke si det, man kan virke grådig, det er ikke meningen, men jeg sier det, likevel: Det er kanskje like greit å kjøpe den. Jeg sier ikke dette fordi jeg er forpliktet til det, men fordi jeg mener det: Det kan ta tid å lese den. Lesere som begynte i begynnelsen av august er i skrivende (sic!) stund fortsatt ikke ferdig. Og det gleder meg, fordi det var slik jeg skrev dem, de nitten fortellingene som nå er mellom permer og også nedlastbare. Og det var slik de ble redigert på forlagsmøtene: Langsomt, omhyggelig, uke for uke.

Jeg spiste krøkebær i Finnmark for første gang på fem år forrige helg. Det var fordi Nordkyn Bok & Papir i Kjøllefjord inviterte til bokbad, og jeg fikk litt tid å trø for meg selv ved Mehamn flyplass før flyavgang tilbake hit til Tøyen. Det er første gang jeg noensinne har vært på et bokbad, og Torill Olsen, bokbaderen og jeg, hadde bare sett slikt på fjernsyn før. Vi klarte oss ganske bra, sies det. Jeg kan bekjenne at jeg følte meg hjemme. Jeg husker bærturene i Finnmark på syttitallet, jeg klaget til faren min:
– Jeg er tørst!
– Spis krøkebær, sa han og plukket blåbær i digre sekker. Finnmark er like langt fra Tøyen som det var den gangen; jeg vet ikke hva de drakk for å stille tørsten her på Tøyen på syttitallet, men jeg kan levende forestille meg det – jeg ser mye av det i dag. Og det er ikke krøkebær, det kan jeg hilse oppover eller bortigjennom der og si.

Jeg føler meg ferdig med syttitallet nå. Jeg har skrevet om det, i Det går ikke over, og jeg vet ikke om jeg har så mye mer å si om det. For min del er den historien ferdigfortalt, gjennom Philip Fiske og Samuel og avtrykk av Miranda Mundt og den triste advokaten og den sinna kvinnen og de andre. Og meg.

Nye tider nå. Blanke ark. Jeg gikk forbi en fyr ved trikkestoppet på Bislett forleden, han hadde blankt, tilbakestrøket hår og luktet slik jeg selv luktet i 1981: Det grønne etterbarberingsvannet som de solgte på Samvirkelaget på åttitallet, ikke Aqua Velva, det var blått, nei: det grønne. Og på Twitter fikk jeg svar: Det må ha vært Mennen. Klart det var Mennen, jeg husker det som om det var forleden: Det var Mennen, og jeg dynket meg med Mennen den 17. mai 1981 og håpet at A skulle gå bak meg i syttendemaitoget, eller foran, eller ved siden av, eller hvorsomhelst. Ikke hadde jeg skjeggvekst, men jeg hadde ubeskrivelige drømmer natterstid om A og meg, jeg hadde frimerkesamling og var så klar – jeg var så klar for deg, A! Men så gikk årene, og Mennen ble umoderne – kanskje jeg ble det, også – og før jeg visste ordet av det (sic! nok en gang) var det for seint, eller kanskje var det for tidlig? Eller var det at jeg luktet for sterkt av Mennen, A?

Uansett: Det er striskjorta og havrelefsa nå. På´n igjen. Nytt manus. Blanke ark. Jeg er ferdig med syttitallet. Nå går vi videre. Det vil komme en ny Philip Fiske, han er under tastaturet og i tankene, men Miranda er borte, for alltid. Det kan du lese om i Det går ikke over.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

{ 4 kommentarer }

Høsten tar tak nå. Jeg merker det. Og jeg liker hva jeg ser. Jeg så det på vestkanten i går; der oppe er de forut for sin tid, så smått gulnende blader ved Frogner stadion, det er et svakt, svakt rødskjær der. Boken min, den er fortsatt grønn og blå og fin og kan kjøpes der oppe, også, selv om den bærer med seg de mest brutale historier fra arbeiderklassen; skamfulle og sinte ordløse mennesker som gråter om kveldene. Fy faen, denne tausheten, og den tilsynelatende lykken. Kanskje var det der oppe at den vidunderlige Miranda Mundt møtte Samuel, forresten? På et konditori der, Miranda og Samuel? Jeg vet ikke, selv om jeg burde vite det, for det er jo jeg som har laget dem. Lesere jeg har hørt fra sier forøvrig at fortellingene mine må leses langsomt. Boken blir lagt på et nattbord, hviler i ukjente folks soverom natten over, blir lest sakte. Jeg er takknemlig. Det var blant annet slik jeg ville ha det.

Og så var det noe annet også: Det var på sein ettermiddag der vestpå. Jeg stod og så på hvordan han trakk fingrene gjennom håret hennes, det var vel oppe i Majorstukrysset, sentralt på solsiden, hun la hodet på skakke mens han gjorde det, jeg ble stående og stirre på dem, ganske diskret, naturligvis, men jeg stirret, utilslørt utenfra og uten andre baktanker enn å se, og hun var utemmet og han var utemmet, de stod ikke til hinder for noen eller noe etter hva jeg kunne se. Hun lot ham gjøre de der greiene med fingrene gjennom håret, slik Samuel fikk lov til med Miranda, langsomt og omhyggelig, hvert strå tok imot og la seg vel tilrette rundt fingertuppene hans og falt over skuldrene hennes, blåste over pannen med et av disse vindkastene som meteorologene hadde varslet om; de hadde jo sagt at det skulle komme. Jeg vet hvordan han hadde det, og jeg så hvordan hun tok det.

Så skulle vi med samme trikk fra Majorstuen, viste det seg. Allerede ved stoppested Vigelandsparken hadde de kysset et utall ganger, det er ikke mange meterne, men de brukte tiden godt, og hun la hodet sitt på skulderen hans; jeg tror jeg var alene om å legge merke til det. Hun lukket øynene ved Elisenberg, strøk kinnet mot hans skinnelangs ved Lille Frogner allé, gløttet opp og kysset ham igjen ved passering Rådhusgaten, det var en oppriktighet over det, og mange minutter senere – oppe ved Birkelunden der blaserte hipstere har sett det meste og har en ironisk og skrekkslagen distanse til alvor – der forsynte hun seg skamløst av hendene hans slik at selv hjerter av stein begynte å hamre kåthet ut i fingertuppene eller bortigjennom. Trikkelinja gikk egentlig til Kjelsås, men jeg tror at de to var fast bestemt på å ta det enda lenger.

Jeg har forresten glemt klokken min et sted. Det betyr ikke at tiden har stanset. Tiden, den er i gode hender, jeg vet hvor den er.

 

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

{ 0 kommentarer }

Hva jeg egentlig kan

20. august 2014

Oslo-Paris-Vadsø-Oslo.

Årets sommer! Jeg har stilt klokken feil. Mine forhåndsinnstilte alarmer for morgenvaktene eksploderer alltid første gang klokken 0415, og jeg skyver alarmknappen fram til på-stilling for å rekke morgenflyet til Paris. Legger meg så rolig på puten. Men i feriemodus har jeg gått glipp av at jeg skal stå opp på en søndag, og ikke en arbeidsukedag, og da går ikke alarmen.

Jeg våkner av meg selv klokken 0501 og kjenner at noe er grunnleggende galt. Og så må jeg ta drosje til Gardermoen, men sjåføren er flink, tråkler bilen gjennom doven trafikk i 110 opp bakker og over sletter; jeg er full av beundring for fagfolk, enten det er rørleggere, drosjesjåfører, skuespillere eller hva som helst. Bare folk kan noe, så er jeg tilfreds. Han kjører med et konsentrert smil og nedjusterer etterhvert anslaget for ankomst Gardermoen med flere minutter:
– Du rekker det fint.
– Takk, sier jeg, strekker beina i taxien og vet at han kan sitt fag.

Hva kan jeg selv? Jeg har stilt meg selv spørsmålet mange ganger. I en alder av snart 47 – hva er det jeg kan? Jeg kan litt om mangt, men lite om så mye. Jeg kan ingenting om sport, men litt om utenrikspolitikk. Jeg har ikke begrep om bilmekanikk, men kan noe om gulvlegging, endel om kjærlighet, og litt om birøkt. Jeg er en lurvete journalist, og et reservedelsmenneske som har plukket opp ting i veikanten underveis. Jeg er for gammel til å late som, og for ung til det meste. Kroppen funker: Jeg våknet tross alt av meg selv, det var kroppen som sa ifra om forsovelsen, og det er et godt tegn: Kropp, jeg takker deg for det, måtte du leve lenge i landet som min.

Jeg kommer fram til Paris, og jeg vet hvor jeg skal; jeg skal ha min faste omelette mixte på Café des Beaux Arts. Der kan de lage omelett. Jeg aner ikke hva annet de kan, men dét kan de. Og etterpå: Til min faste musikkrestaurant Aux Trois Mailletz. Det er ikke så nøye på Aux Trois Mailletz i Galande-gaten i Paris. Servitørene roper gjerne bestillingen min tvers over det lille lokalet mot disken så det singler i ørene. Samtalene dem i mellom kan være like grove og uvørne som serveringen, jeg hører bruddstykker av det, men de lander dem alltid elegant, både samtalene og serveringen. Det er mye å hente, det er mye å bære. Aux Trois Mailletz har også en historie å ta vare på: en av Paris´ eldste musikkrestauranter, Nina Simone var her, Edit Piaf også, sier en fyr til meg. Og det virker ikke som om tiden har gått siden forrige gang jeg var her: Han med hatten sitter ved sitt faste bord, og han bestiller sin grønne mojito som for fem år siden. Én mojito, ikke mer, og en tallerken risotto. Så sitter han og hører på pianistene og sangerne som kommer og går gjennom hele kvelden, nikker og klapper diskret, før han reiser seg og går, som vanlig.

Etter et slentrende besøk i Paris er jeg i Vadsø i Finnmark. Vadsø kan jeg mye om, jeg kan vindretningene og den kjølige følelsen av august på fingrene, og jeg kan gjenoppta gamle samtaler med de beste av venner. Jeg kan kaste et blikk på Varangerfjorden og vet hvor livsfarlig den kan være med sitt innsmigrende ytre. Nordområdene kan jeg. For en stund tilbake intervjuet jeg Sveriges utenriksminister Carl Bildt; vi stod rett opp og ned på den svenske regjeringens kaffeslabberas på Rosenbad i Stockholm og snakket om nord. Bildt nippet til kaffekoppen og kunne det meste om havet utenfor Vadsø. Om Stockman-feltet der ute, om russiske borerigger og hva Putin innerst inne ønsker seg. Han rettet på brillene og gav meg en detaljinnføring i hva som kunne komme til på skje i Europa. Statsminister Fredrik Reinfeldt kastet usikre blikk mot sin egen utenriksminister mens vi snakket, spiste en halv kanelsnurr og kunne egentlig ikke så mye om saken. Men han tenkte vel: pust rolig, man har fagfolk til slikt. Hva Carl Bildt kan om gulvlegging eller kvinner vet jeg ingenting om, men jeg kunne vel gitt ham noen tips: Vi snakket uanstrengt. Uansett: I Vadsø finner jeg tonen, med venner, med gamle og nye kolleger, med vinden og kvelden som sleper seg mot blå natt. Jeg elsker vennene mine, og jeg er for gammel til å unnlate å si det, og for ung til det meste.

Tilbake i Oslo er det nok en gang morgenvakter og timer i studio. Dét kan jeg. Jeg har stått sammen med dem der i to og et halvt år, og et blikk er nok: Vi vet hva vi skal si. Jeg stoler på dem, og de på meg. Lytterne ønsker oss velkommen tilbake, og vi vet hva vi skal si. Jeg elsker det. Dialogen går uanstrengt, det er et fantastisk gjensyn etter en sommer som har gjort oss godt og som nå snor seg mot høst.

Illustrasjon: Laila Mjøs

I mellomtiden: Jeg har skrevet en bok. Hei, unge og gamle lesere, møt boken min: den heter Det går ikke over og kom denne måneden. Den består av mennesker som ikke helt vet hva de skal si, som ikke helt vet hva de kan eller hvor de vil, det er visst en ganske melankolsk bok, vet jeg; det er jo jeg som har skrevet den. Noen av karakterene mine er temmelig fortvilte: De vet ikke opp eller ned på livene sine, men jeg har jo tatt det et sted fra, det er ikke bare fri fantasi, det skulle da tatt seg ut. Kanskje vil du kjenne deg igjen. Jeg gjør i alle fall det. Jeg har samarbeidet med, og fått korrektiver fra, de beste av norske litteraturvitere underveis, og jeg har elsket hver korrektur jeg har fått. Magikerne, redaktørene, jeg har hatt ved siden av meg heter Finn Totland og Sonja Helene Dalseth, og den uforlignelige forlagssjefen Tine Kjær hos Vigmostad & Bjørke. Slik ble det. De kan sine saker, og har trodd på meg. Han som tok forfatterportrettet av meg kan også sine saker, jeg syntes det var fantastisk befriende å føre dialog med ham:
– Kan jeg slippe å smile? spurte jeg, – jeg smiler så rart på bilder. Jeg kan det ikke.
– Klart du kan slippe å smile, sa fotograf Nikolaj Jonas Blegvad og kunne sine saker. Det samme med Laila Mjøs, som har levert omslagsillustrasjonen på oppdrag fra forlaget, hun har lest fortellingene og greide å se bak ordene mine.

Selv burde jeg lære meg et og annet om sport og bilmekanikk; jeg vet det så godt. Men kanskje er det for seint nå. Kanskje er det dette jeg kan. Samt litt om gulvlegging og kjærlighet. Jeg vet ikke.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

{ 16 kommentarer }

Noe senere

7. juli 2014

Jeg har vært hos optiker her i byen før. Hvordan dét gikk? Les dette først, les deretter nedenforstående fortsettelse, nesten et halvt år senere.

Jeg vakler inn. Hadde vel håpet at det ikke skulle være den samme dama, men det er altså det:
– Værsågod? Å faen. Det er du, ja.
– Ja. Hehe.
– Hehe. Du kom tilbake, ja.
– Joda. Går bra her? Bedriften går bra, og alt vel?
– Kutt ut smalltalken. Se på meg når jeg snakker til deg.
– Skulle vel gått til Specsavers.
– Du er hos Specsavers.
– Åja.
– Så. Hva kan jeg hjelpe med?
– Jo, altså, jeg trenger vel nye briller.
– Sier du det, du. Igjen. Og da..?
– Og da…
– Og da trenger du vel..?
– Da trenger jeg vel en…
– Si det.
– Da trenger jeg vel en sysstst.
– Du mumler. Si det høyere.
– Synstest. Jeg trenger en synstest.
– Si det en gang til. Du trenger..?
– Jeg trenger en synstest.
– Høyere.
– JEG TRENGER EN SYNSTEST! DEN TIL FIREHUNDREOGNITTIFEM KRONER! Fornøyd nå?
– Ah. Det er så deilig når du sier det slik. Denne veien.
– Hold hånden min. Led meg. Jeg kan ikke se.
– Glem det.
– Hvor skal vi?
– På bakrommet. Moahahaha.
– Det tør jeg ikke. Jeg er mørkredd.
– Ja?
– Ja. Jeg er så mørkredd at hvis lyspæra går i kjøleskapet, tør jeg ikke hente brunosten.
– Du er teit.
– Ja.
– Men det kler deg. Sett deg. Hva står det her?
– S-e-g-w-a-y.
– Bra. Bestått.
– Hvorfor står det det?
– Tidens løsen. Kom nå, så går vi til kassen. Ta hånden min.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

{ 0 kommentarer }

Jeg forsvarer regn

30. juni 2014

Jeg kom gående skinnelangs i fjor på denne tiden. Det var uutholdelig varme dager – jeg hadde vandret inn og ut av tørre skogholt en hel morgen, en hel ettermiddag og en halv kveld. Heten var uutholdelig. Alt var knusktørt rundt meg, vegetasjonen hadde allerede fått høstfarger. Tungen klebet seg til ganen, feltflasken var tom.

Det kan være risikofylt å vandre langs skinnene, jeg er klar over det – men jeg har lært meg lyden av motgående tog. Tog bakfra ville ikke komme, jeg hadde lest rutetabellen og sett at tog den veien var nedlagt forlengst.

Jeg vandret videre, langt, og mer enn langt. Stasjonsbygningen jeg kom til utpå kvelden var også nedlagt, visste jeg – jeg hadde lest kart. Det forbauset meg derfor at det stod en mann i full uniform i døren inn til stasjonhallen da jeg kom gående langs linjene. Han var kledt som konduktør; jeg kunne vagt gjenkjenne uniformssnittet som NSB brukte på åttitallet, og han holdt et grønt flagg i den venstre hånden. Flagget hadde raknet i sømmene, det var flisete og skittent, og når jeg så nærmere på den tilsynelatende konduktøren hadde han blankslitte bukseknær, uniformslua var famlet av støv, og billettveska han bar på skrå over skulderen var ikke tilpasset dagens billettsystem.
– Ta plass, dørene lukkes! sa han da han så meg komme gående.
– Men hvor er toget? spurte jeg.
– Kommer på signal, svarte han, gikk opp i grunnstilling og viftet med det fillete flagget.
– Men det koster! fortsatte han.
– Hva koster så denne billetten, og i hvilke soner gjelder den? svarte jeg.
– Den koster dyrt. Men den gir deg fri tilgang til komfortvognen. Første klasse. Fri servering. Alt hva du begjærer. Alle soner. Godværsgaranti. Fin utsikt! Aldri regn! Godt med plass! Fri bagasje! Men her stanses bare for påstigende.
– Du tuller. Finnes ikke noe slikt, sa jeg, – gi meg vann!

Han svarte ikke. Og der og da, i dette sekundet, visste jeg at jeg bare innbilte meg ting. Konduktøren var ikke der. Jeg var tørst. Det var bare det. Øyeblikket etter dirret speilbildet av ham i luftlaget foran meg – og var borte. Bare den nedlagte stasjonsbygningen var tilbake. Jeg må i det hele tatt slutte å innbille meg ting. Jeg ønsker meg mer regn. Det er bare det. Jeg forsvarer regn på det aller varmeste.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Historien jeg gjenforteller nå
den kan nok virke søkt, ja, det er så.
Du tenker kanskje: ‘Slik er det ikke her!
Nei, vi har kommet lengre enn det der!’
Men ta da dette stevet kun for gøy!
Ja, del det gjerne vi´dre, kun for skøy!
Slik er det ikke lenger, nå for tiden.
For, som du sier: Det er så lenge siden!

Vel: Lille Lars var bygdas sorte får.
Han kjente sevjen stige hver en vår.
Det var en liten hake ved det, kjære venn:
For lille Lars var kåt på andre menn.

Da lille Lars var mindre, sa hans far:
‘Ein dag skal du bli bygdas store kar!
Du skal få alt du peiker på, min sønn,
for bygda, det er ho som gjer deg lønn!’
Og mamma sa: ‘Hugs, når du vert stor
verdiar som du fekk av meg, di mor!
Du skal bli gift, og fø på mange barn,
og alle skal si stolt: Se, der er far’n!»

Grenda var en ganske vanlig bygd,
med fritidsklubb og folk som gikk på trygd.
Og lille Lars var tretten, blir det sagt,
den dagen hele bygda ble på vakt:

For, i bygda, som ikke var så særlig stor,
der bodde en som kaltes Lille-Tor.
Og lille Lars ble varm og rød og kjær
hver gang da han kom Lille-Tor litt nær.
En kveld på bryggedans, da gikk det galt.
Klokken var visst ti, blir det fortalt:
Lille Lars gikk bort til Lille-Tor,
men ingen vet hva som ble hvisket der i ord.

Plutselig! Det lød et klask i natten!
Musikken stilnet, brått så døde skratten!
Dette skulle være kvelden over kvelder,
men Lille-Tor skrek: ‘Er du homo, eller??’
Fra denne natt, blant folk som hever trygda,
så ble han kalt for Rumpe-Lars i bygda.
Det fantes ikke lengre noen bønn:
Lars ble bygdas ekle, svarte sønn.

Ja, for Lille-Tor fortalte villig vekk
om Rumpe-Lars han syntes var så frekk.
Bygda skrek: ‘Nei, er det sant, å fy!
Vi syns han borde flytte te ein by!’

Det finnes år som ingen husker nå,
men plutselig en dag det banket på
en komité fra storbyen der sør
som sa: ‘Vi har sett stolt hva dere gjør!
Dere får distriktsutviklingspris! For bygda her, den lever, heldigvis!’
Og Lille-Tor, som var blitt borgermester,
tok stolt imot og takket sine gjester.
– Hva er det dere gjør, sa journalisten,
– som greier å beholde bygdegnisten?
– Vel, vi står jo sammen, svarte Tor,
mens blitsen lyste opp hans kjære mor:
– Javisst, sa mor, – han er så flink den gutten,
han sørge for at bygda held på futten!

Og bygda nevnes nå i nyttårstaler,
og Tor er gjest i store, flotte saler.
Han snakker varmt om Bygde-Norges sjanser,
om folk som bryr seg, og om toleranser.

Et sted i landet, i en by i sør,
der sitter det en mann som strøk på dør.
Det finnes ting man alltid kan forsake.
Og Rumpe-Lars kom aldri mer tilbake.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

{ 0 kommentarer }

Tanker ved skinnegang

27. juni 2014

Hvor mange ganger har du sett denne opptrukne linja? Finnes det i det hele tatt et eneste sidespor du ikke har sett? Er det sant at linja er strukket på forhånd? Ligger det ikke et eneste sidespor et sted som vi kan ta? Der du ikke har vært? Der jeg ikke har vært?
Alle disse gjengrodde linjeskiftene fra så langt tilbake…
Sidespor. Villspor.
Uansett: Må denne reisen være en evig pendling mellom to gitte stoppesteder? Hvor ofte har noen trukket i nødbremsen?
Og hva skjer egentlig når noen trekker i nødbremsen?
Ja, det står at misbruk blir påtalt, men hvordan kan du som medansvarlig for denne reisen vite når det er alvor, og får man da påtale for å ha kastet vekk dyrebar tid for dem som skal fram hvis det viser seg at det ikke var fare når man trodde at det var det?
Ja, jeg har sett på kartet.
Og kartet viser at vi ikke kjører den retteste linja mellom disse punktene, men jeg stoler på at den som la disse linjene hadde en mening med å legge sporet akkurat her.
Hvor mange ganger har du sett denne opptrukne linja?
Finnes det i det hele tatt sidespor som du aldri har sett?

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

{ 0 kommentarer }

Moment ved vindu

21. juni 2014

- Tror du på det du selv sier? sa hun og blåste en røykring uvørent ut mellom leppene, stumpet sigaretten og så avventende på ham.
Han vred seg over på siden og strøk vekk en våt stripe fra det venstre låret hennes.
– Var det ikke vi som skulle slutte med dette? spurte han uten å fargelegge spørsmålet for tydelig.
– Jeg spurte først, sa hun og gav røykringen over sengen et ekstra dytt med en målrettet og nesten ikke merkbar huh-lyd. Den brungrå ringen med røyk vred seg ved fotenden og forsvant som en stripe.
– Jo, jeg tror på det jeg sier.
– Så hva betyr dette? sa hun.
– At vi skal slutte med dette, svarte han.
– Når da?
Han snudde seg mot ansiktet hennes. Halsgropen ned mot brystene hennes var rødflammet. En gardinflik i det åpne vinduet satte seg fast mot en spiker i karmen.
Han tenkte at gardinen kom til å revne dersom det kom et brått vindkast.
– Når som helst, svarte han.

Hun vred seg rundt på magen i sengen, heiste seg opp og la beina kontant over midjen hans.
– Jeg har aldri hatet deg så mye som nå, sa hun, grep kjønnet hans og lot det skli dypt opp og fremover i seg.
– Det er ikke nødvendig. Alt det hatet dit…
– Fy faen, som jeg hater deg, sa hun og lukket øynene.
– Vi burde trekke for gardinene, noen kan se oss, fortsatte hun og hjalp til med høyre hånds langfingertupp. Han kjente at han allerede var i ferd med å komme, den dype følelsen av råhet slo inn ryggmargen og strålte ned i beina. Hun la hånden over munnen hans og dempet skrikene hans mens hun selv kom på sin karakteristiske måte med underleppa vendt ned mot haka.
– Jeg hater deg. Tror du noen så oss utenfra? sa hun mens ettertrekningene grep rundt ham innvendig.
– Ja, det tror jeg, sa han.
– Hvem? sa hun, fortsatt svært opphisset, – hvem så oss?
– Jeg. Jeg så oss utenfra.

Etterpå trakk han en ullgenser over skuldrene hennes, rettet på håret hennes, holdt det bak i en flyktig hestehale og sa at hun luktet løvetann.
– Det var frekt sagt, løvetann gror jo overalt, svarte hun.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

{ 0 kommentarer }

Det var før

12. juni 2014

Bokmanuskriptet mitt brekkes om nå. Det betyr at forlaget vasker fortellingene inn i en form som ligner boksider. De har bestemt seg for skrifttype, jeg ser på fonten de har valgt og tenker: selvsagt. Klart at det måtte bli den. Skriften de har valgt gir meg en følelse av å bli tatt tilbake i tid; det ble akkurat slik jeg tenkte det, der jeg gjennom flere år nå har vasket karakterer inn og ut, gjort noen av dem tydelige, andre mer diffuse. En font som er både gammel og på samme tid, i bokstavelig forstand, tidløs – og dette siste er viktig fordi fortellingene strekker seg helt fram til vår tid; det skal ikke bare være slik det var før, men også slik det er nå. Et snilt menneske sa til meg en gang:
– Du er en veldig gammel sjel.
Det var før, men mer enn noen gang var det så presist sagt. Jeg ser av min egen semantikk: Utropstegn i fjor blir paranteser i år. Punktum i år var spørsmålstegn i fjor. Og slik bølger det, som sjødraget i Berlevåg: Tvil og tro, tro og tvil. Jeg ble spurt: Fortid eller framtid? Jeg valgte framtid.

Jeg skriver en god del om fattigdom. Ikke så mye om materiell fattigdom, men mer om mennesker som kom, og kommer, empatisk til kort, ikke så mye fordi de ikke ville eller vil, men fordi de ikke kunne eller kan. Og desto tristere: Ikke så mye fordi de ikke fikk sjansen, men mer om at de aldri grep den. Og nå, når jeg ser boksidene tar form, får jeg en underlig distanse til dem, og det. Med boksidenes distanse og skrifttype ser jeg også at jeg ikke kunne ha skrevet det annerledes. Noe av det ser så iskaldt ut. Flere av karakterene, kvinner som menn, benekter taust at de omgir seg med kulde og taushet, den dag i dag, like opptil år 2014, andre innser det, men kom for sent til erkjennelsen. På den andre siden: Er det noensinne for sent, eller kommer det nye sjanser?

I fortellingene mine: Det var, og er, alltid mat på bordet i en eller annen form. Likevel virker det som om vi må minnes om det som ligger rett foran oss. Uken som har gått har i så måte vært en påminnelse om det: Det begynte med en rikt illustrert artikkel i en tabloidavis om hvordan vi kan spare penger: Ved å skjære osten selv. En avis bragte et dobbeltsidig oppslag om at vi kan få endene til å møtes ved å takke nei til ferdigoppskjært mat, ferdigblandinger, halvstekte rundstykker og preprodusert saus. Vi kan gjøre ting sjæl, var bottom line. Artikkelen var en absurd reise i selvfølgeligheter, men likevel en påminnelse til et mett folk på farten: «Slik kan du spare. Derfor bør du ta et steg tilbake. Slik kan du bli et rikere menneske – riktignok materielt, for det er et språk nordmenn forstår – men likevel: Slik blir du rikere.» Og uken fortsatte med et tydelig nei fra regjeringen: «Vi vil ikke ha tigging i bakgården, ha dere vekk.» I seg selv en preprodusert politisk vare som har vært på billigsalg en tid; og ikke nok med dét, frue, men inn i posen legger jeg også en segway og fire lakrispiper, frue, og ikke nok med dét, nei, med på kjøpet får De også et kompendium med preproduserte meninger! Og ikke nok med dét, men jeg legger også ved et snes raseri og en bunt sarkasme, frue, skarpslipt til bruk i sosiale medier! Kom nærmere!

Jeg undrer meg over hva bestefar ville ha sagt. Dette er bestefar. Han sitter på kjøkkenet på østkysten av Finnmark i et nå forlengst nedlagt fiskevær og ribber ryper, ikke i overdådig luksus, men av nødvendighet. Bildet kan være tatt sent på sekstitallet, midt på vinteren; rypene har ikke antydning til vårdrakt, og jeg tror bestefar tok dem i snarer oppe på fjellet, vassende til knes i sne i truger. Det var han som var folk flest, den gangen. Bestefar sa ikke så mye om noe. Aldri sint, aldri sarkastisk. Men han gikk med hatt på syttendemai, husker jeg, og han ville ha ristet på hodet av ferdiglaget saus, se bare: Det er hvetemel på benken! Utenfor bislaget, på fiskebankene den gangen, svømte det torsk som han var avhengig av når mars kom, men det var før: Nå slepes oljerigger mot bankene til havs der ute – og vi andre ler, hele veien til bankene på land her inne.

Jeg undrer meg over hva bestefar ville sagt, hvis han var en mann av i dag. Ville han ha sagt:
– Du store! Segway, her i Tyfjord! Hiv trugan til sigøyneran og fjellfinnan! Ferdigsaus? Ja, hiv hvetemelet til hundan! Og hva sa du at man får for ryper nu til dags? Serr? Det kan æ tjene mæ rik på!
Det får jeg aldri vite, men likevel: Neppe. Bestefar var en mann av få ord, han døde i juli 1975, og han gikk med hatt på syttendemai, som folk flest. Han var en av de tause. Men det var før.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

{ 0 kommentarer }

På vekslingssiden

8. juni 2014

Neimen søte, slitne småbarnsmor med familie på slep, rødmet De nyss i lønn da jeg så på Dem? Slapp av. Min munn er lukket, frue. Og her skal jeg av, så det blir ikke noe mer. Lykke til.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

{ 0 kommentarer }

På åttitallet

7. juni 2014

På åttitallet hadde vi den ultimate, definitive replikken tilgjengelig når vi slo opp: «Her er en femmer. Ring meg fra en telefonkiosk når du har blitt voksen. Adjøss.» Eller man kunne slenge på røret mens man kastet på hockeysveisen. Men i dag? Det blir liksom ikke det samme å gi fra seg et kontantkort ved avskjed. Ikke kan man slenge på røret, heller, det er det er ingen som hører. Og ingen bruker «adjøss» mer, heller. Det er dessuten langt mellom hockeysveisene. Tiden, baby, tiden. Jeg aner med andre ord ikke hvordan jeg slår opp, det er avlegs, derfor må vi være sammen til evig tid.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

{ 2 kommentarer }

Den sjette sansen

6. juni 2014

Nåtid: Antakelig er hun helt blind. Jeg ser det av måten hun skifter grep på den hvite staven på; fingertuppene berører hverandre helt ytterst mens hun lar den gli mellom hendene, blikket er vekselvis festet i veggen, vekselvis i taket. Vi står i samme kø på butikken, og akkurat nå er det ingen andre enn oss der, ekspeditøren har gått til kjøledisken for å hente varene hun har sagt til ham at hun skal ha: en pakke meierismør, en helmelk, to pakker fløte.
– Jeg skal koke fløtekarameller, sa hun til ham, – det kommer folk i dag.

Datid: Fysiologisk har mennesket seks sanser. Det er én mer det vi lærte på syttitallet; den gangen kunne vi bare se, høre, føle, smake og lukte, sa Frøken. Frøken var i slutten av tjueårene; det var på den tiden de forlangte å bli kalt for ´Frøken´eller ´Lærer´, og de var sinte hele tiden. I barneskoletidens Finnmark fremstilte Frøken seg selv som et kjønnsløst og rasende vesen som sa at vi ikke fikk innbille oss ting, og mattelærer Martinsen pleide å kaste kritt på Kjell hver gang han ikke greide mattestykkene på tavla. De lo av oss, og de gjør det fortsatt; jeg har opp gjennom årene hørt at vi fikk som fortjent.

Sansene: I dag har vi i tillegg evnen til å vite hvor vi befinner oss gjennom den såkalte likevektssansen. Den sørger for at vi vet om vi står eller ligger, og gir oss informasjon om hvor vi befinner oss sett i forhold til tyngdekraften. Likevektssansen sørger for at vi kan holde oss oppreist, og stå på egne bein. Jeg synes de kunne ha sagt det til oss den gangen, om de visste det. Jeg er sikker på at de visste det. Men på den annen side er jeg usikker på om det var i Frøkens interesse å fortelle oss det. Og vi kunne henfalle til meningsløse drømmerier, det ville forpurret læreplanen.

I Aftenposten denne uken leste jeg om et sanseinntrykk som enkelte blinde kan ha: De ser ansikter. Til tross for at de aldri har sett et ansikt, dukker de opp med lydløse grimaser, som i en stumfilm. Hallusinasjonene kommer som del av det såkalte Charles Bonnet Syndrome, og blinde har greid å gi forskere et så detaljert bilde av dem at det ikke er tvil om at det er ansikter de ser. Fenomenet kan være underrapportert og betydelig mer vanlig enn man hittil har trodd, mener forskere som har greie på vett og forstand, disse vidunderlige forskerne som forlot kateteret og mente at de fantes noe annet enn vedtatte læreplaner, og som henfalt til nysgjerrighet og drømmerier.

Charles Bonnet Syndrome: Kan det være det samme som mange av oss seende tidvis ser rett før søvnen tar oss? Forvridde, ukjente ansikter som projiseres i svarthvitt, stumt, munnene åpne, noen av dem ser meg rett i øynene og ler mens de snakker, jeg hører ikke hva de sier, og jeg kjenner dem aldri, de skifter utseende med noen sekunders mellomrom, kvinner avløser menn, menn blir til kvinner, så tones de ut, filmen klippes av rett før søvnen tar meg. Hvis dette er det blinde også ser, snur det opp ned på en rekke forestillinger, ikke bare om hjernen, men om sinn og sjel: Hvor kommer disse ansiktene fra? Hvis de blinde aldri har sett ansikter, hvordan kan disse ansiktene da materialisere seg? Fra ingenting? Er dette nålevende mennesker eller ansikter fra en annen tid, ansikter som ligger lagret fra fortiden? Ser vi de samme ansiktene? Eller er forklaringen så enkel som at blinde har tatt på ansikter opp gjennom livet, følt på dem med fingertuppene gjennom dager og netter, etter sorg og latter, og lagret dem?

Nåtid: Skamløst blir jeg stående og se på henne. Den eneste lyden i butikken er summingen fra kjøleaggregatene. Vi står bare et par meter fra hverandre. Øynene hennes glir mot taket. Hun ser meg ikke. Hårlokkene hennes er lagt sirlig bak ørene, store øreringer med konsentrisk monterte sirkler inni hverandre av sølv – de kler henne overmåte. Jeg står helt stille, vi står så tett, ansikt mot ansikt, jeg vet ikke hvorfor jeg plutselig føler det som om jeg står i et skogholt og ser på et vakkert og sjeldent fabeldyr, som når som helst kan sette av sted i flukt hvis jeg så mye som puster. Så smiler hun:
– Hei. Det er varmt i dag, sier hun.
Jeg blir forlegen fordi jeg har stirret, men hun er ikke uvennlig.
– Ja, det er varme dager, svarer jeg, og jeg aner ikke hvilke sanser som er i bruk. Men jeg tror at likevektssansen er involvert: Likevektssansen sørger for at vi kan holde oss oppreist, hver på vår side.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

{ 2 kommentarer }

Det grilles i Birkelunden! Lukten er tilforlatelig helt alminnelig, men hvis man lukter ekstra nøye, og ikke bare registrerer den, er det en annen og råere lukt bakenfor. Jeg greier å plassere den etterhvert til en togtur, det var vinter, på et russisk tog der det ble servert te fra kullfyrte samovarer som stod i enden av serveringsvognen. Det var vinter utenfor der kulden hadde frosset all fukt i luften og lagt den over furukronene. Jeg kan ikke glemme den vinteren. Det luktet slik. Jeg var ikke så lykkelig som jeg lot som.

Men nå, i Birkelunden: Det er snart sommer! Det sitter to menn og en kvinne, i midten av trettiårene, ved en engangsgrill. De kjenner hverandre, ler av noe den ene mannen sier til kvinnen, de har antakelig sittet slik mange ganger før, jeg kan se at de er komfortable med hverandres kroppsspråk, slik venner blir etter noen år, men det er noe som ikke stemmer, det er noe tilsynelatende over situasjonen, noe som er skjult, jeg ser at det er noe som mangler, et setningsledd i språket mellom de tre som ikke er fullført. Jeg kan se det når jeg er i lystige lag eller i tilsynelatende storslagne bryllup; det er alltid noe som ikke stemmer et eller annet sted, og jeg skal oppriktig erkjenne at det er det jeg synes er det mest interessante: Hvem som ikke skulle vært der, eller hvem som merker at de ikke ikke skulle vært der.

Jeg får ikke tak på det før kvinnen, i rødrutete shorts og allerede solbrune lår, snur seg for å hente noe i plastposen som står lent inntil et av trærne. Det varer bare noen korte sekunder, men det skjer kontant: Den ene mannen strekker sin høyre hånd frem og stryker langs den venstre øreflippen til den andre. Og de tilhører ikke hverandre. Han besvarer ham ved å legge hodet på skakke, sender ham et smil fra et mørke så dypt og nattsvart at det knapt er til å tro, et smil med løfter om et liv. Tre-fire sekunder etterpå er kjærtegnet over, men i løpet av dette korte øyeblikket har de rukket å opprette en kontakt som ligger skamløst bak det tilsynelatende. Kvinnen med den rutete shortsen har fisket fram en pakke pølser, sier noe jeg ikke hører som de to andre ler av, og legger den ledige håndflaten mot midjen til den ene. Hun er hans. Så ler alle tre. Men det er bare så avsindig tilsynelatende.

I Dagsavisen i dag forteller bokanmelder Liv Mossige om det overfladiske ved å stanse ved det tilsynelatende. Hun har lest boken «Dra krakken bortåt glaset: Ei bok om Alf Prøysen» av Stein Erik Lunde. Mossige skriver at Prøysen, i selveste Prøysen-året, blir fremstilt passe sympatisk for de fleste. Hans mørke sider blir skjematisk omtalt, skriver hun: Prøysen drakk, men han drakk seg aldri full. Han kom til penger, men var aldri gjerrig. Bokens forfatter forteller tvert imot om en godslig og lun fattiggutt, og Mossige antyder videre at Prøysen er kjønnsløst fremstilt. Dette til forskjell fra Ove Røsbaks nærgående portrett av Prøysen fra 2004 der hans legning blir løftet fram, skriver hun. Og jeg husker godt, det Mossige minner oss om: Giganter som Ole Paus og Erik Bye var dypt sjokkerte over fremstillingen av Prøysen som bifil; det hadde de da aldri opplevd! Hun avslutter: «Likevel krever et 100-årsjubileum en mer gjennomtenkt utgivelse enn et lite problematiserende portrett fra en hengiven fan.» Boken er forresten skrevet for ungdom, og jeg kan legge til: Ungdom som mer enn noensinne trenger voksenfolk som er som dem, som kan si: «Nei, det er mer enn det tilsynelatende, og jeg skal fortelle om det! Jeg skal fortelle deg hvordan jeg innerst inne føler meg når jeg fremstår som sykt lykkelig, når du ser meg på sosiale medier, der jeg strør om meg med smilefjes og nøye utvalgte utsnitt av en virkelighet som er mer enn måser i solnedgang, og én ting kan jeg si: Det er ikke så farlig å føle noe! Å være annerledes! Bryt tausheten! Nei, jeg er ikke så sykt lykkelig at det gjør noe.»

Jeg lærte forresten noe nytt i dag! I alle år har jeg trodd at melodien til «Trondhjæm, Trondhjæm, at æ reist i fra dæ!» var oppfunnet av en lengtende trønder. Aldeles ikke! Melodien er noe trønderne har stjålet en mørk natt fra komponisten Eugen Partos. Melodien heter egentlig «Sonia». Jeg fikk vite dette ved en ren tilfeldighet i dag. Dersom jeg ikke hadde vært tilstede på rett tidspunkt, på nøyaktig rett sted, på millimeteren, ville jeg fortsatt levd i villværelse, i det tilsynelatende. Og jeg må si at det opprinnelige er det aller vakreste. Det mørke er vakkert, og lengsel mot noe er det aller beste.

I dag kan du skille deg i morgen, og late som om ingenting har skjedd. Du kan tenke de mørkeste tanker i går, og poste tilsynelatende lettvinte reiseruter mot en stasjon som er nedlagt forlengst.

Gadd vite hva Alf Prøysen hadde twitret, om han hadde kunnet og hadde levd i dag.
Var han så sykt lykkelig, eller kunne vi fått de mørkeste statusoppdateringer der han var på vei ned til Oslo med toget til Kringkastingen en vårdag med nye tekster?
Jeg er vel ikke så sykt lykkelig som jeg virker som.
Er du, etter at du har trykket publisér?

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

{ 2 kommentarer }

Grålysning

20. mai 2014

Om natten ved firetiden: Jeg er klar over at jeg drømmer. Jeg har fortalt om det tidligere. En ansiktsløs kvinne, men jeg vet godt hvem det er, jeg gjenkjenner ubehaget hun omgir seg med. Hun var en av dem som hadde frost rundt seg, som om hun mangler grunnvarme i kroppen, blikket er fraværende, hun er alltid et annet sted. Hun truet med at hun skulle stå der i natt, under gatelysene ved Pont Neuf, det sa hun sist gang hun dukket opp i drømmen. Og i natt: Jeg trakk frakkekragen tettere rundt halsen. En rotte sprang over krysset ved St Michel, forsvant vaggende over mot kantstenene, ble borte. Jeg trodde jeg så henne komme gående opp fra metroen, men det var ikke henne, det var en mann, han sa:
– Du er ventet.
Jeg vurderte utsagnet hans, fant det oppkonstruert:
– Dette er er en drøm, jeg vet det godt, så hvem er du? spurte jeg.
– Jeg er en stedfortreder, en budbringer, du må tro meg: Du er ventet. Og nå er alt dette over.
Han var svært vennlig:
– Jeg garanterer deg. Vi har tatt hånd om dette nå.
– Hvordan?
Han trakk meg til side, fortalte meg det ned til hver detalj.
– Takk, svarte jeg etterpå.
– Du vet, vi måtte gjøre noe. Hun hørte ikke hjemme her, ikke i denne byen, ikke i denne drømmen. Ikke i dette livet.

Grunnrisset til nye historier settes i notatbøkene. Det er grålysning. Det er det allerede rundt klokken fire på natten.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

{ 0 kommentarer }

De pussigste mennesker

15. mai 2014

Så er strek satt. Klokken er 2018, og språkvasken er lukket. Den tause, sinte kvinnen har fått sagt sitt, det er ikke mer å si, hun sier det selv. Det hun ikke har sagt nå, blir ikke sagt. Ikke i denne boken. Den triste advokaten har kommet med sin bekjennelse, og den forrykte psykologen har satt punktum. Festen på Årvoll går sin gang i 1951, jeg etterlater de to guttene der. Mattelæreren – jeg har ikke ord. Og Cecilie – kjære Cecilie.

Jeg er lykkelig, trøtt, jeg har skrevet en bok. Jeg har fantastiske folk rundt meg, – jeg har knapt ord. På et vis er ordene brukt opp nå, for noen dager. Innspurten av språkvasken var tøffere enn jeg hadde trodd, fordi jeg måtte koble inn reservebatteriet. Språkvaskerne sa: «Du har mer. Mener du virkelig at dette er riktig ord? Finner du et annet? Prøv. Jo, prøv. Er dette riktig følelse? Riktig klesplagg? Er dette riktig verbtid? Er dette riktig farge? Riktig kvinne? Riktig rett?» Og jeg er så sliten, og jeg elsker det.

Det kommer regn snart – jeg vet det. Meteorologen har lovet det, og på Twitter ser jeg at regnet trekker inn fra sørvest. Kaffen er ålreit. Jeg hører tankespredt på Radiopsykologen på Sveriges Radio, folk som ringer inn med de pussigste ting, og jeg tenker: Ja. Sånn er det. Folk sliter med de pussigste ting.

Svenskene er misunnelige på oss, hører jeg noen minutter senere på samme Sveriges Radio. Reporteren antyder at vi er lykkelige, vi nordmenn, fordi vi er frie og feirer 200 år med oss selv. Vi skrev vår historie, grunnloven, sier reporteren.

Jeg vet ikke. Jeg ser bare et tog av skjebner som tror at ting glir over, bare fordi vi ikke snakker om det. I Sverige ringer de i det minste inn til radio, og sier det som det er: At det faen ikke er så greit. At det ikke hjelper med smilefjes eller sarkasmer eller taushet. For det går ikke over.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

{ 2 kommentarer }

Pulverkaffe, klokken 0544, andre påskedag. Fransk retro-musikk på skurrete opptak fra den merkelige radiokanalen Paris Chansons har vært følgesvenn gjennom en hel skrivenatt. Månen svever over Oslo. Jeg er for trøtt til å bedømme om den er halvfull eller på vei opp eller ned, jeg vet bare at få menneskeskapte systemer er så stille som en by som Oslo på denne tiden av døgnet.

Forlaget har satt opp fremdriftsplan for de neste månedene, stoppesteder vi skal stanse ved før trykkingen i juli. Og det er ikke mange holdeplasser igjen: Toget er i ferd med å gå nå for karakterene mine. Det de ikke tenker de neste ukene skal forbli utenkt, eller tenkes av leserne selv. Hvis de – og jeg snakker om flere av dem – ikke kommer på bedre tanker innen svært kort tid, så blir de stående der. Men det er klart, mye kan gjøres verre, også: I natt gjorde jeg den sinte kvinnen enda mer rasende, og den tafatte mannen hennes en tanke mer uspiselig. En søppelbilsjåfør kom til, en skammelig tanke slo ned i henne etter at hun hadde hentet Marius i barnehagen; han gråt.

Jeg får vondt av barn som gråter, men jeg må akseptere, og beskrive, at andre faktisk har det annerledes.

Hva jeg skal foreta meg med den ulykkelige advokaten vil de neste dagene vise. Men han har valgt det selv. Han har valgt yrket sitt, tausheten og jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre. Han skjems av hva han har gjort, eller også ikke gjort, men han er også redd: Ikke forlat meg, du også. Hvis også du forlater meg, vet jeg snart ikke hva jeg gjør.

Dagslyset kryper opp og dimmer ned måneskiven. Jeg skulle helst hatt mer mørke, flere timer, i det minste mer regn, ikke dette helsikes godværet. Jeg lengter etter uvær, etter tordenskyllene i Paris – men en meget god venn har vært der nede og kom tilbake med et dobbeltalbum med Patrick Bruel, og en bok med utdrag fra russisk poesi i engelsk oversettelse, kjøpt på Shakespeare & Company, med det karakteristiske stempelet til den legendariske bokhandelen på innsiden av permen. Det hjelper.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

{ 0 kommentarer }

En russer på Tøyen

16. april 2014

På en dagligvarebutikk et sted på Tøyen sleper livet seg inn i den stille påsketiden. De aller fleste har fått handlet fra seg, og det er sprengfylte kjøleskap herfra til Golsfjellet, ja, videre forbi der, også.

Det må være noe som sitter igjen fra syttitallet, det der: At alle handlevogner skal over sine bredder rett før en høytid, som om det ikke fantes en morgendag der butikkene er åpne. Og det gjorde det jo ikke på syttitallet: Kjøpmannen i enden av veien hos oss stengte alltid presis klokken 16, da fikk det holde, mente han, og tellet kassalapper og lappene med oversikten over dem han hadde på borg, dem som skyldte ham penger. Og i påsken fantes det ikke en butikk åpen i ti mils omkrets.

Det med hvem som skyldte ham penger: Han hadde oversikt over slikt, slik kredittselskapene har i dag: Hvem som ligger i risikosonen, hvem som skal få advarsel etter påske, og hvem som fortsatt er innvilget nåde. Ja, for dette var på den tiden da kjøpmenn flest hadde en hel rekke andre tanker i hodet enn bare bunnlinjer og frykten for hovedkontoret. Visst hadde de sans for inntjening og kunsten å ta seg godt betalt for varene sine, det var ikke det: Før påske, før jul og under konfirmasjonsukene i mai steg prisen på kremfløte, sukker og mandler i løsvekt til nye, men likevel diskret og overkommelige høyder, for deretter å synke gradvis og like diskret. Men de tilbød også kreditt og nåde; lysegrå kassalapper som ble liggende signert av begge parter i kassaskrinet til neste lønningsdag om fjorten dager. Ble de avglemt ved en besynderlig feiltakelse kom påminnelsen muntlig, offentlig i køen:
– Det var lønningsdag i går, var det ikke?
Og så fikk de voksne svare:
– Javisst, selvsagt, takk for at du minnet meg på det, og fem-seks røde hundrelapper ble lagt på disken med stumme sukk. Det var ikke fattigdom eller grådighet, det var bare dårlig råd og fjerne drømmer om at tippelappen skulle gå inn med tolv rette en dag. Og slike kjøpmenn var nøye med orden: De feiet gulvene i kolonialen fire ganger om dagen – ja, endatil fem ganger daglig om våren når kundene tråkket fersksmeltet søle inn på det grønne vinylgulvet, og de måket snø av trappen og sørget for at tilbudsskiltene var godt synlige i vintermørket. Slike kjøpmenn var også godt kjent med hva som foregikk av stort og smått i kundekretsen, til tider var det en dyd av stor nødvendighet: Hvem kunne man innvilge kreditt i 1977, og hvem kunne man selge øl til på formiddagen uten at man fikk problemer med formannskapet?

Og håndskrift – en kjøpmann på denne tiden hadde skaffet seg en slett ikke ubetydelig grafologisk kunnskap: Hvem hadde egentlig skrevet lappen med tillatelse til å kjøpe to pakker Blå Strek med papir, var det virkelig far i huset som lå og hvilte middag eller var det lømmelen selv som stod med flakkende blikk under skøytelua og prøvde å bløffe seg til tobakk, og hvor kommer pengene fra, gutt? Kjøpmenn var menn av ære og myndighet, de hadde ferske brød til klokken var langt over elleve på formiddagen, og de visste hva som kunne skjule seg bak småbyens gardiner.

Men i dag. Jeg står i kø rett før påske, det er stille i butikken, jeg har to foran meg i køen: En gråstenkt mann i frakk der jeg kan skimte snippen av det som åpenbart er en militærfarget skjorte under. Og foran ham: En kvinne på hans egen alder, hvithåret, kåpe, furete hender, alene, med en kvartfull handlekurv i den høyre hånden, kurven ser tung nok ut for henne, og hun støtter seg mot kassakanten for å avlaste tyngden.

Det er da han gjør det, mannen foran meg: Legger begge nevene på skuldrene hennes og snakker dypt og klart til henne på russisk. Høyt og tydelig, frekk som faen, selvsikker. Og ikke er han full, heller. Hun snur seg, ikke irritert eller skremt, men åpen for hva som kan skje, og hun begriper ikke et eneste ord av hva han sier. Det er ikke mye jeg begriper av russisk, knapt noe som helst, men et og annet ord greier jeg å snappe opp: frue, snakke, hvordan, takk, jeg. Så griper han kurven hennes, løfter den av den skrukkete hånden hennes, hun gir etter, han fortsetter å snakke på russisk, dypt, insisterende, beroligende, og han smiler. Så ler hun, og sier neinei, det går helt fint, men han hører ikke etter, han svinger kurven hennes over transportbåndet, legger varene på, holder flere av dem opp, kommenterer dem: En pakke saltkjøtt, en klepp margarin, et kneippbrød, en pose poteter, jeg hører han sier brød på russisk, smiler og fullfører setningen, står tett ved henne og løfter hver eneste vare opp mens han snakker og kommenterer, og hun ler, det er da hun gir ham en latter som visse gamle damer gir vekk når de blir kurtisert: Den sjenerte latteren som sier nei nei, hold opp, det er da så lenge siden, jeg vet ikke hvorledes man gjør dette mer, og hun gir ham et smil som fra femti år tilbake i tid; en mann ved vett og forstand i behold kjenner slike smil, gjenkjenner dem, han ler tilbake, slår hånden utover transportbåndet, sier noe på russisk som antakelig betyr så, nå kan De betale, frue, og hun åpner portemoneen, betaler sine knappe to hundre kroner til en pakke saltkjøtt, en margarin, en kneipp og poteter, hun får vekslepenger tilbake fra den forbløffede ekspeditøren, og hun ler og ler, herrefred, rødmer hun? Hun ber om pose, mens hun pakker varene ned kjøper han en pakke Lucky Strike, men skritter raskt ned mot henne igjen, griper posen, bærer den til døren for henne, proklamerer noe meget høyt på russisk, gir henne posen, og så skilles de der i døren, hun til høyre, han til venstre.

På vei hjem fra butikken kommer jeg til å tenke på historier som eldre kolleger av meg har fortalt fra sine reiser i det gamle Sovjetunionen: Om sene kvelder i Murmansk på syttitallet, på restauranten på høyden, der de spiste etter lange kjøreturer på vei til reportasje neste dag. Om hvordan det gikk diskret gisp gjennom lokalet når de uniformerte ubåtskipperne med landlov fra Severomorsk skred inn med sine elegante fruer med sobelhatter som hadde snøkanter fra kulingen utenfor, og tettsittende skjørt, fikk hjelp av portieren til å henge av seg og satte seg ved reserverte bord, klar til en hyggeaften på byen før neste tokt og avskjed. Ubåtskipperne og deres fruer hadde høyeste status, den gangen. Når kvelden var midtveis, når sigarettrøken fløt sidelengs gjennom lokalet, når danseorkesteret hadde kommet til de franske, slepende valsene og vodkaen hadde gjort sitt for mannsmotet og ettergivelsen – ikke overstadig, men passe nok – da kunne man som vestlig mann driste seg bort til bordene og be om en dans med fruene, men man henvendte seg alltid til de uniformerte herrene først, tillater De, før man spurte selve fruen, og med korte nikk kunne ubåtskipperne anerkjenne engasjementet, og fruene reiste seg med kjølige smil, løftet håndflatene til en avmålt fransk vals, ikke for tett, men akkurat såpass tett til at man kunne kjenne hoftekammen med det nøye avpassede kjolesnittet. Og etter dansen, i passe tid, tok ubåtskipperne alltid sine fruer rundt midjen, for midjen var forbeholdt dem, og vandret selvsikkert ut, nikket mot portieren, og gikk.

Det går en russer rundt på Tøyen, han røyker Lucky Strike. En eldre kvinne skal spise saltkjøtt i påsken. Det er andre tider nå. Alle sier det. At det er andre tider nå.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

{ 1 kommentar }

Notat om sykkel og sorg

12. april 2014

Omsider regner det! Det er et så fantastisk vær! Jeg henter fram manuskriptet, kvinnen på side hundreogsju er rasende. Jeg kjenner henne så godt etter disse årene linjelangs med henne. Hvor langt kan jeg strekke henne på en lørdag? Hun får en ny hårfarge, en jeg vet hun liker, fra et annet manusutkast, jeg tillegger henne noen nye egenskaper som ganske sikkert kommer som en overraskelse på henne, men jeg tror hun venner seg til dem etter noen dager. Det er det faktisk jeg som bestemmer. Men hun er troverdig nå. Hun innser det, selv etter at hun har protestert seg taust gjennom dagen. Hun er nemlig en sånn en. En som ikke snakker. Og når andre snakker om emosjoner, går det et hvitglødende raseri gjennom henne – hun forstår det ikke selv, men jeg som skriver henne kjenner det så godt. Hun er en egoistisk faen, men hun trenger en stemme, det er nå hun trenger den mest, hun skal ut til folk til høsten, hun er allerede tatt inn i varmen av forlaget, redaktøren min hadde ingen rødstreker rundt henne på forrige utkast. Men hun må ikke gå rundt og tro at hele verden kretser om henne, det er andre som kanskje trenger mer hjelp: Advokaten, for eksempel. Jeg synes så synd på ham. Han finner ikke fred noe sted, og han er så ulykkelig, men det er slik det er. Det er slik det er. Også han har ting han skulle ha sagt, men han skjønte det så altfor sent, og nå går det ikke over. Det er blant annet på grunn av den rasende kvinnen og den sørgelige advokaten at boken heter Det går ikke over. Det går ikke over bare fordi man ikke snakker om det.

Og nå: Mat. Jeg sa det til en venn i dag: Denne byen er skandaløst dårlig på brødvarer. Så jeg baker selv, og jeg er sjukt godt fornøyd med meg selv når jeg ser resultatet. Det regner. Gatene er vasstrukne og vakre. De har satt ut bysyklene nå. Det er den tiden. For noen dager siden var min egen sykkel borte fra sykkelrommet. Jeg ble så lei meg. Jeg ble bare stående og se på den tomme plassen, og jeg ble helt gråtkvalt. Jeg kjøpte den sykkelen for de siste pengene etter huset jeg en gang eide, og den ble en venn av meg. Det er ikke mye jeg eier, den dag i dag. Hvis du eier tusen plommer er det til sist plommene som eier deg, har jeg funnet ut. Men sykkelen: Den hjalp meg i en sorg som var ufattelig stor, der den bar meg på skuldrene gjennom gatene i Stockholm. Jeg syklet og syklet. Og jeg ble sterk, det gikk gradvis. Jeg syklet med tårer i øynene gjennom rushtrafikken på Sveavägen, sammen med hundrevis av andre; damer med blafrende skjørt på sine rustne Kronan-sykler, budgutter med stabler av pakker stroppet fast til rammene, tursyklende menn med racerstyre, dresskledte kontorister og lurvete lagerarbeidere – vi var et fellesskap. Jeg slet meg opp Västerbron på høylys dag, stoppet ikke på toppen der alle hengelåsene er hengt i rekkverket, jeg trillet fort som en vind ned mot Sankt Eriksplan på sene kvelder, og jeg tråklet meg gjennom veiarbeidene i Solna. Jeg ble tilsnakket av politiet to ganger, den første gangen fordi jeg uforvarende hadde kommet til å sykle på fortauet, og den andre gangen fordi jeg stod bøyd over setet med en diger skiftnøkkel for å stille høyden. To politifolk – og det var ikke Kling og Klang, det kan jeg love – stod plutselig over meg med pistol i beltet og lurte på hva jeg drev med. Så måtte jeg legitimere meg og bevise at jeg hadde nøkkel til låsen. Javel, da er alt i orden, hej då. Slike ting. Og jeg var så sørgelig, så trist, jeg var så ute av meg, det var en sorg og en redsel og et håp jeg aldri til fulle kan beskrive, men jeg ble sterkere der jeg syklet til og fra baker Gunnarsson på Söder og opp Götgatan mot Slussen – jeg tok strekningen Djurgården til Råsunda i ett jafs. Sykkelen ble min sorg og min glede.

Og forleden var den borte. Jeg stod helt paralysert i sykkelrommet, fra meg av sorg, nok en gang, som Tom Hanks i filmen «Cast Away» der volleyballen Wilson forsvinner på det store havet og Hanks ligger tilbake på flåten og gråter og gråter om natten. Og jeg tenkte: Hvem er så lumpen at man stjeler et annet menneskes sorg? Hvilket menneske er det som finner på slikt? Hvem har gjort det? Er det noen jeg kjenner? Noen jeg ikke kjenner, men som har vært der som en skygge om natten? Er det han i femte, han som går rundt med dokumentveske fra femtitallet og sixpence? Er han ingenting annet enn en simpel tyv? Vi er på hils. Ler han bak ryggen min når vi har passert hverandre på gaten? Eller er det hun nymfomane i fjerde? Jeg ante ikke at man bruker det ordet mer, det heter vel bare kåt nå for tiden, men hun sa det selv for et år siden, vi møttes kjapt i porten en kveld:
– Hei, jeg heter Inger. Pul meg. Det er jeg som er nymfoman.
Hun sa det som om ryktet hadde løpt foran henne, som om jeg allerede visste det og hadde fulgt det svale kjølvannet av kjønnssafter og lukter og stønn fra åpent vindu og nå bare hadde å trekke av meg buksene.
– Jeg er på vei til Kiwi, de stenger om sju minutter, svarte jeg.
– Jeg er ikke her om sju minutter. Pul meg, og pul meg nå, hveste Inger.
– Nei, sa jeg.
– En annen dag, da.
– Vi får se.
Det ble ikke til det, heller. Var det hun som hadde hevnet seg nå ved å stjele sykkelen min og kaste den i elva til rottene? Du er ikke bare nymfoman, du er kleptoman også, din jævel, og jeg skal si det til alle, tenkte jeg gråtkvalt – man tenker irrasjonelt når man nettopp har blitt frastjålet en sykkel og en gammel sorg. Ikke var den fin og fancy, heller, men den var min, både sykkelen og sorgen. Jeg tenkte at jeg springer opp og ringer på:
– Fortell meg hvor du har dumpet den, jeg vil ha den tilbake.
– Pul meg, så skal du få vite det, ville Inger sagt.
– Det er ikke slik det foregår, skulle jeg svart.

Og så var den ikke borte, likevel! Jeg så, da jeg snudde meg med rødkantede øyne i desperasjon, at den bare var flyttet på. Den stod innerst rundt hjørnet, like hel og fin. Antakelig var det bare vaktmesteren som hadde flyttet på den da det skulle vaskes i sykkelrommet. Du må ikke skremme folk slik, sa jeg, halvt til vaktmesteren og halvt til sykkelen. Jeg er et melankolsk menneske, og jeg trenger både sorgen og sykkelen. Jeg skylder dem en unnskyldning, både mannen med sixpencen i femte og Inger i fjerde.

Det er lørdag, jeg har ferskt brød, sykkelen min, sorgen min, og jeg er glad. Og blant det beste av alt: Det regner.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

{ 2 kommentarer }

Søndag. Frokost på Laundromat Café på Bislett. Jeg er ikke her ofte. Frokost og frokost; klokken er rundt 14. Klokkene er stilt, de fleste av dem, det er nesten middag sommertid, men fortsatt lunsj vintertid. Det er ikke så viktig hvilken tid det er, ikke akkurat nå, ikke før i morgen tidlig, da er grålysningen borte når klokken er 0440 når jeg sykler hjemmefra, og det tar en drøy uke før den er tilbake. Jeg har ikke dårlig tid. Ikke når jeg sykler.

Noen minutter tidligere: Trikkesjåføren på Jernbanetorget var grinete, slapp av folk på den trange perrongen og smekket deretter dørene uvørent igjen, tilbake stod vi, et trettitalls reisende i sommertid, lattermilde: Men slapp av da, mann, er det så travelt, har du ikke stilt klokka på linje 17? Du er ikke en time for sein, du er akkurat i tide, det stod da vitterlig «nå» på tavla, nå er nå, men greit, det, vi kan godt vente på linje 18 istedet.

Linje 18 har bedre tid ni minutter senere, alle kommer med, og så bærer det linjelangs opp mot Bislett, ingen er sure, ikke som jeg kan se: Det er tross alt bare snakk om ni fattige minutter, og det har vi tid til, solen skinner. Og hva vet jeg: Jeg hadde antakelig blitt grinete selv, dersom det var jeg som kjørte trikk på linje 17 og fant ut at jeg var én time skjev, kanskje jeg selv hadde gasset på, eller hva det er man gjør når man styrer en trikk, jeg har da innlevelse, for helvete. Kanskje jeg hadde forsovet meg, trodde jeg, og her var det bare å hive seg på skinnene. Dessuten var det Earth Hour i går kveld, og kanskje noen slo av klokkeradioen i overmot og begeistring, og alle vet jo hva som skjer med en klokkeradio når strømmen skrus av, den hopper tilbake til start, klokken blir 00:00, blinkende. Det er i seg selv en meningsløs tid, sommertid som vintertid. Og det skjer ingenting før noen trykker på de rette knappene; tiden står stille inntil noen strekker fingrene fram, trykker på reset-knappen og stiller tiden, og da kan man forundret si: Har jeg sovet så lenge?

Omeletten på Laundromat Café er saftig, passe stekt slikt at den renner i kantene, kjøttet på innsiden er raust skåret, brødet ved siden av er mykt. Mykt innerst, sprøtt utenpå. Appelsinjuicen er presset med skallet på appelsinene, slik de gjør det på Laundromat Café, den dype, mørke smaken av appelsinskall. Jeg lurer på om appelsinene er fra Israel, for på syttitallet sa de at man ikke måtte spise skallet på appelsiner fra Israel, fordi israelerne sprøytet gift på appelsinene, og så kunne man falle om og dø.

Det var fru G inne i dalen som sa det. Hun hadde sett det med sine egne øyne: Det var i romjula, i 1972, sa hun, en gutt, sa hun, faktisk på min egen alder, sa hun, som hadde spist appelsinskall, han falt bare om, det fosset hvitt skum ut av munnen hans, sa hun, og så var han død, og det var israelerne som hadde gjort det, sa hun, og slurpet i seg kaffe fra tefatet med sukkerbiten i midten. Fru G fortalte også at synåler måtte man passe seg for. Hvis man tråkket på en synål gikk den rett inn i kroppen, sa fru G, hun hadde sett det med sine egne øyne: Hun hadde vært i et bridgelag en gang, og plutselig stakk det i hodebunnen til Berna ved bordenden, Berna sa au au, det stikker, vent med kortene, og da var det en synål fra 1968 som plutselig kom ut fra topplokket hennes, da hadde synålen vandret gjennom kroppen i fire år, gått gjennom hjertet mange ganger, men så kom den da gudskjelov ut i hodebunnen, sa fru G og slurpet kaffe. Berna var heldig, sa fru G, det kunne endt aldeles galt.

Jeg vet i skrivende stund at det ikke er israelske appelsiner de presser på Laundromat Café: Jeg lever fortsatt. Jeg lever mer enn noensinne. I Spikersuppa stiller jeg en gjenværende klokke feil, fire minutter for fort, men det er til å leve med.

Fortellingens tittel er basert på, og inspirert av, Hanne Ørstaviks roman «Tiden det tar», Oktober, 2000.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

{ 0 kommentarer }

Happy ending

27. mars 2014

Hun som startet sine tweets med de endeløse «De som…» fant en vakker vårdag ham som fant opp de endeløse Facebook-gruppene «Vi som…» til begges nytelse.
De møttes på kafé, hun bare, fremst i køen:
– De som aldri har varm kaffe. Aarggh!
Han bare, rett bak:
– Vi som har varm kaffe på hybelen. Mmmm!
De ufullstendige setningers lovestory med onomatopoetikon dertil.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

{ 0 kommentarer }

Ikke noe å snakke om

25. mars 2014

- Faren din ringte, sier jeg.
Jeg veit at jeg juger. Jeg veit ikke hvorfor jeg juger om sånne småting, jeg bare gjør det. Jeg veit da faen. Det er den enkleste ting i verden å finne ut av, alt hu behøver å gjøre er å ta den jævla telefonen, ringe faren og spørre hva han ville.
– Jaha, sier hu, – hva ville han?
Jeg svarer ikke. Plukker på plasteret fra tidlig i dag, og det fanger oppmerksomheten hennes:
– Har du skjært deg? Men vennen, få se.
– Næsj. Ikke noe å snakke om. Det er jo sånn det er å jobbe.
– Men få se, da.
– Ja, ja. Så se, da.
Jeg pirker plasterlappen opp i det ene hjørnet. Det pipler sårvæske opp fra den dypeste kanten.
– Men faen, Trond. Det er jo dypt. Det skulle vært sydd, det der. Du burde være mer forsiktig, vi er jo glad i deg.

Jeg svarer ikke. Gro er sånn. Hu er bare sånn. Hu sier alltid ting som burde vært gjort. Det er bestandig ting som skulle vært gjort. Jeg får ikke til å tenke når hu er sånn. Og jeg får ikke til å tenke når hu er helt stille, heller. Det er som om jeg må fylle tomrommet med tanker og setninger som jeg ikke har. Jeg har ikke de tankene der. Jeg finner aldri de tankene der. Gro er annerledes. Hu har alltid tanker på forhånd. Er det derfor jeg juger om sånne småting? For å ha noe å si? Jeg veit at jeg ikke kan fortsette sånn. Men jeg bare gjør det.

Og nå ringer faren hennes. Han babler i vei, og hu får ikke sjansen til å spørre hva det var han ville. Han tar kontrollen over samtalen. Sånn som hu. Jeg hører at de snakker om det banklånet på huset. Jeg veit at han sier noe om risikoen ved det. Det har han bestandig gjort, han har ikke trua på det. Han har ikke trua på meg, jeg veit at han sier det, han sier det hele tida. Jaja, du bestemmer jo selv, Gro, det var jo en sjanse du tok med en sånn en, sier han. Og så ymter han frampå om hu har hørt noe fra han fyren, og hu sier at jammen far, ikke begynn med det der, sier hu.

Det er ikke sånn på arbeid. Da jeg skjærte meg på det forskalingsjernet i morges var det ingen som spurte om noe kjerringgreier. Jeg liker det. Det er sånn det er å jobbe. Vi kan ikke drive og snakke om alt mulig. Jeg bare skjærte meg, det var det. Den blå fargen som kommer i kjøttet, rett før det begynner å blø, og så blør det, og så tar jeg bare fram plasterpakken fra lomma på venstre bukselår, smetter et plaster på plass, og så bare fortsetter jeg. Det er ikke noe å snakke om.

Hjørnene kom på plass i dag. Han er flink, han polakken, Kryztof. Vi jobber side om side, han snakker faen ikke mye, han. Han bare peker på forskalingsbordene, jeg veit hva han mener, så kjører vi vinkelstålet inn på rett sted, bytter plass, flirer, jeg tar over der han slutter, kutter med vinkelsliperen, og vi er arbeidsfolk ilag. Det er ikke noe mer med det. Gjengen fra Sverige kom med betongen i ettermiddag. Vi rakk det akkurat før de kom med blandinga, de blander betongen ferdig borte i Töcksfors, så kjører de over hit. De har med han der negern fra i fjor, han der Tommi, han som kjører slangemateren. Han veit hva han gjør. Han veit faen meg hva han gjør. Det skal millimeterpresisjon til, og han veit hva han gjør. Bygget skal stå i hundre år når det står der. Og det er vi som har gjort det. Det er ikke noe mer å snakke om.

De blir ikke ferdig å snakke. Ulrikke kommer fra rommet sitt, smyger seg inntil meg, opp på fanget.
– Pappa, kan du lese ferdig den der om han gutten i kveld?
– Ja, vil du legge deg nå? spør jeg og stryker hu over krøllene.
– Helst det, svarer hu, og lener seg mot brystkassen min. Faen, jeg elsker når hu gjør det der. Hvis jeg lukker øynene kan jeg fortsatt huske den lukten da hu gjorde det første gangen, jeg tror hu var nesten et år, det myke og dunete, mørke håret som luktet litt meg og litt Gro. Jeg ville si det, men jeg turde ikke. Og så ble det et press at jeg måtte si det. Og da ville jeg i hvert fall ikke si det. Men jeg veit at jeg burde ha sagt det. Jeg veit jo det, nå.

Jeg leser til henne om han gutten som dro til månen. Han dro dit selv om han ikke fikk lov, og Ulrikke sitter i sengen og har de der store øynene.
– Men hvordan får han puste, da? Det er jo ikke luft på månen? spør Ulrikke. Jeg må finne på ting.
– Det er fordi han har luft rundt seg.
– Hvordan får han luft rundt seg?
– Han tok det med fra jorden i en pose.
– Fra hvor da?
– Fra før i tiden. Han hadde spart på den.
– På luften?
– Ja.
– Hvor lenge varer den?
– Jeg veit ikke. Kanskje til evig tid? Vil du sove nå?
– Ja, pappa. Har du skjært deg?
– Ja. Men det er ikke noe å snakke om.
– Neivel. Natta.
– Natta.
Jeg elsker henne.

Etterpå ser Gro på House of Cards. Hu snakker ikke da. Jeg sitter med laptopen og går inn på VGNett. Det er en artikkel der om Obama. Jeg logger inn på den falske Facebook-kontoen og skriver at de
kan gi han negern en tupp i rævva, og en i kuken
binne hann til ettt tre og gjøre det som KKK gjorde med svikere av Vesten
.
– Hva gjør du? spør Gro og pirker langs fotbladene mine med sine. Det er godt.
– Surfer litt, svarer jeg.
Kommentaren blir slettet øyeblikkelig.
– Jeg elsker deg, sier Gro.
Jeg går til Dagbladet.
Politisk redaktør har skrevet noe.
Jeg skriver at
jei hater di pk junnalister
og
att di kann brene i hellvettett!!!

– Elsker du meg? spør Gro.
– Ja.

Kommentaren blir slettet etter noen sekunder.
Jeg legger inn en ny. Skriver at
jæi hatwer kvbinner å feminsst hællvett
jeg skriver og skriver og det
Kommentaren slettes.
Jeg begynner om igjen, jeg skriver at
ale kviner skule vert voltat og att
Kommentaren blir stående noen dirrende sekunder, det kommer et svar:
Stakars deg. Fåt lite i det sisste?
Jeg rekker å svare at
de skall du bare gi dei fan din neger jente puler
før kommentarfeltet stenges for kvelden.
– Du svarte ikke, sier Gro.
– Ja, sier jeg, og klapper igjen laptopen.

Og så kommer det igjen. Det der jeg ikke veit hva.
Jeg veit ikke hvorfor jeg juger om sånne småting. Jeg veit at jeg ikke kan fortsette sånn. Men jeg bare gjør det.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

{ 4 kommentarer }

Tvangstanker

25. mars 2014

Kristjanna G. ville egentlig ikke bli kokk. Hun drømte om å bli flymekaniker. Men det ulykksalige var at hun var så fordømt god på gulrotkake som barn.
– Du som er så fordømt god på gulrotkake, du må jo bare bli kokk! sa hennes far.
– Jeg er enig med din far! Du må bli kokk! sa hennes mor.
– Kokk, kokk, kokk! slevjet Kristjannas grandtante fra enden av bordet.
– Men… sa Kristjanna G. og løsnet forkleknuten.
– Det er ikke noe men! Man svarer ikke voksne folk! Dessuten er du en klønete tøs! fortsatte hennes grandtante, det rant sikkel ned de bistre kjevene.

Og langsomt, etter noen år, begynte Kristjanna G. å miste troen på seg selv. Flymekanikerdrømmen bleknet, hun begynte å tvile, og det var da tvangstankene slo til og festet grepet: De hjemsøkte henne om natten, stemmene: «Du må bare bli kokk! Du må! Du må! Kokk! Kokk! Kokk!»

En dag gav hun etter for tvangstankene. Det ble fortiden som vant.

I dag er Kristjanna G. kokk på det lokale gjestgiveriet. Det er ikke mye hun kan, hun har gitt helt etter for tvangstankene nå, det siste hun sa til meg da jeg møtte henne var:
– Man kan ikke knuse egg uten å lage omelett. Og så jeg, da, som er en så klønete tøs. Det blir mye omelett, jeg erkjenner det.

Det er ikke store menyen på dette gjestgiveriet. Og det er mangel på flymekanikere her til lands. Gulrotkaker, derimot, får man på hvert gatehjørne nå.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

{ 0 kommentarer }