Med vått hår på spor tre

Sørgående tog setter seg i bevegelse med to korte rykk. Togsett og lokomotiv er av illrød syttitallstype, alt gneldrer og knirker seg avgårde mens avgående passasjerer samler sammen kofferter og løse gensere, kattebur, iPod’er, barn og billettstammer. Noen av dem haster videre mot undergangen. Andre skal videre i livet.

Kvinnen med det mørke, våte håret vet ikke hvor hun skal. Men hun blir stående. Hun møter blikket hans idet siste vogn fra spor tre forsvinner og avdekker utsikten til spor to. Det er ikke mange meter mellom ham og henne. Han ser at hun har regelmessig formede, rette fingre. De skarpskårne leppene har allerede blitt truffet av morgenregnet. Hun trekker overleppa inn og puster regnvann inn i munnen. Han ser av munnbevegelsene hennes at hun er vant til regn. Han legger også merke til gummistøvlene, de er brune med snøring øverst. De står plantet midt i slapset, demonstrativt, oppsøkende. De blå, trange dongeribuksene hennes matcher en drivende flekk i skydekket vest for henne. Tynt, flyktig, avslørende.

Hun setter øynene i ham. Det er som om hun leter etter uformulerte setninger: ‘Hva er det du ser nå? Hvilke motiver har du? Og hvorfor skal du absolutt i motsatt retning, vet du ikke at alle rabattbilletter til framtida er utsolgt? Det finnes bare ståplasser igjen, og det blir slitsomt med så mye bagasje som du og jeg åpenbart har. Kan du ikke bare… kan du ikke bare krysse sporet og komme over hit?’

Han trekker henne nærmere med blikket, hånden hans hviler mot kofferthåndtaket. Håret hennes faller drivende vått langs nakken og over ørene, ned langs ansiktet. Han forsøker å forestille seg hvordan lukten av håret hennes er når hun er naken og våt. Det begynner å fossregne. Det legger seg våte flekker over knærne på buksene hennes, og alt bare fordi hun snur på hodet, flekker tenner til ham og sier: ‘Nå kommer snart toget mitt eller ditt. Hvorfor ser du på meg? Hva er det du vil si?’

Han flytter på beina, holder blikket hennes. Regnet har gjort ansiktet hans drivende vått. Bukselårene hennes er gjennomtrukne av regn, men togene kommer ikke. ‘Jeg har mye å snakke med deg om’ svarer han og flytter kofferten. Han håper at et eller annet tog er kraftig forsinket. Steget han tar mot perrongkanten fører til at hun følger bevegelsene hans og gjør det samme. Nå står de så nær hverandre at det snart blir påtakelig å unnlate å si noe verbalt. Og et sted skifter et sporsignal fra grønt til rødt.

Finnes også som lydfortelling, laget i hjemmestudio.