Han kunne ikke ha sovet lenge. Det kan ha dreid seg om et kvarter, ikke mer. Hun lå med ansiktet vendt mot ham i grålysningen. Det høyre beinet hadde hun snodd rundt hans venstre.
- Du kommer til å savne meg, hvisket hun anstrengt og kortpustet.
- Det har jeg gjort lenge, svarte han.
Ved grålysning
Tidligere innlegg: Det du ikke visste om oppvask
Neste innlegg: Skyggemenn og bygdedyr
{ 3 kommentarer… Les eller gå til kommentarskjemaet og skriv }
Auda! … det kjentes ikke så godt … der har jeg vært engang,tror jeg – om jeg ikke tolker dette veldig feil. Det er sånn en stor ensomhet, at man er mer ensom enn om man er alene.
(noesomerhåpefullt er skjedd, eller tar jeg heeelt feil??)
Det som har vært, har vært.