Hun la hodet ned på siden og kikket på arket han hadde fullført. Han kikket tidvis ut av vinduet, tåken slepet seg fra trekrone til trekrone langs gatene i Kristiania. Det hadde satt seg en kulde gatelangs. Det strågule håret hennes falt sidelengs ned mot arket. Den ene fletten hennes var blitt flisete i kanten. Hun var nær hånden hans et kort øyeblikk. Og han merket det straks.
- De glemte et ord, sa hun og kikket på ham.
- Hovmod. At jeg erkjenner hovmod. Ja, det var det jeg skulle skrive, sa han og satte pennen mot papiret, men stanset.
- Ekvipasjen venter utenfor, så De bør skynde Dem, svarte hun. Han kjente lukten fra håret hennes sive langs neseborene.
- Trofasthet, kan jeg skrive det? Var det en del av avtalen? sa han og satte øynene mot munnen hennes.
- Det kan De. Dernest kan De skrive at De en gang kommer tilbake.
- Det er ikke plass på papiret.
- Vel. Da kan De glemme hovmodet. Jeg har ombestemt meg. Jeg vil heller ha Dem tilbake. Skriv.
{ 1 kommentar… Les alle eller gå til kommentarskjemaet og skriv }
Så betagende vakkert! Du skriver som det er et maleri jeg iaktar…