Det sitter en mann på steinen hans. Han trodde han var alene, men det sitter altså en mann på steinen hans. Og nå kan han ikke snu, heller. Det er både uhøflig og dumt. Så han velger det nest beste alternativet, den litt kantete steinen ved siden av.
- God kveld, sier den fremmede og kikker ut over vannflaten.
- God kveld, svarer han og pakker fram termosen.
- Kjent her? sier den fremmede.
- Forholdsvis, ja, svarer han og setter termosen inntil beina. Det er snart juni. Og det er fortsatt en halv meter tykk is på vannet.
- Det er fortsatt is på vannet, og det er snart juni, sier han.
- Javisst, svarer den fremmede og kikker utover vannet, – det tar tid denne gangen. Men den forsvinner.
Han føler plutselig en slags glede over akkurat det. At det tar tid. Tenk om alt bare plutselig smeltet ned og ble borte over natten? Det ville vært naturstridig. Han skjønte ikke slike. Hadde aldri skjønt dem. Den fremmede nikker mot termosen:
- Byr du? Jeg har kopp selv.
- Selvsagt. Hva gjør du her ute? svarer han.
- For å være ærlig sitter jeg her og ser snøen smelte. Det er en tålmodighetsprøve, men du ser det vaker der borte allerede, sier den fremmede og peker.
- Man kan fanken ta meg se snøen smelte om man er tålmodig, fortsetter den fremmede og holder kaffekoppen fram.
- Jeg har ikke sett deg her på disse kanter, svarer han tilbake og skjenker kruset fullt.
- Nei, det er en stund siden nå. Ti år siden, mener jeg at det blir. Du vet, man blir så opptatt på annet hold at du glemmer å se det som ligger rett ved føttene dine. Den horisonten du ser der borte – har ikke den alltid vært der?
- Ja?
- Tror du det er noe mer bak den?
- Det vet jeg ikke, jeg har aldri kommet så langt, svarer han og kikker i retningen der den fremmede peker.
- Jeg har vært der. Og vet du hva som var bak? Enda flere åser. Enda mer himmel. Det er bare én eneste ting jeg vet etter alle disse turene her i traktene.
- Og det er?
- At snøen som falt i fjor aldri kommer tilbake. Så senk skuldrene nå. Se på at snøen smelter. Jeg skal være helt stille. De kommer aldri tilbake vet du, disse snøfnuggene. Hva i helvete hadde du ventet deg, kompis? Vår i oktober? Våren har aldri kommet i oktober og kommer aldri til å komme i oktober. Vår er hardt arbeid og må aldri forveksles med originalen. Så hold kjeft nå. Se på snøsmeltinga.
Kortfilmversjonen, varer i 4’45:
{ 2 kommentarer… Les eller gå til kommentarskjemaet og skriv }
Du har klart å fange våren i Finnmark på en veldig flott og poetisk måte- og å følge bloggen din e litt som å titte inn i dine private album…
Det er litt sånn det skal være… Takk!