Hvordan det nå enn var

- Jeg kommer til å dø ung, sa hun.
- For noe tull, sa jeg, fnøs overfladisk og var livredd.
- Du aner ingenting om denne sykdommen, svarte hun.
- Du er ikke syk. Ikke så syk. Og du er såvidt i tjueårene.
- Dust. Jeg kommer til å dø ung.

Javisst var jeg forelsket i henne. Hun snakket om planlagte møter og planlagte liv og planlagt skjebne. Hun var intens og sint og sterk og sår og veldig ung. Jeg aner ikke den dag i dag hvordan hun visste at hun skulle dø. Hvordan det nå enn var så døde hun, et år etterpå. Vi kysset aldri. Det angrer jeg på. Det eneste jeg har igjen av henne er to fotografier, samt følelsen av å møte henne den kvelden hos felles venner, den kvelden vi fant ut at vi hadde fødselsdag på samme dag, og hun var sint og nysgjerrig og sterk og svartsminket. Det er i disse dager atten år siden. Den kvelden vi møttes var akkurat slik denne kvelden er: det var i midten av juni, og bjørka hadde såvidt over museører. Hun var så sint. Men det var noe annet bak sinnet hennes, og vi fikk snakket en hel del om det i månedene etterpå. Det er atten år siden, og jeg var atten år yngre enn jeg er i dag, jeg også. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg den gang var eldre. Men det var jeg ikke.

Jeg var ikke engang i begravelsen din. Men jeg vet omtrent hvor du ligger. Dust kan du selv være. Var det i dag, hadde jeg kanskje turt å si at jeg elsket deg.
Tilegnet C.