Den tause fyrvokteren

Første del.
Finnmark, april 2003.

- Finnes det noen forklaring på at vannet fra kildevannsautomaten her i redaksjonen smaker nøyaktig slik springvannet gjør, nemlig selvdødt lemen? spurte vaktsjef Langseth og erklærte morgenmøtet for satt. Han plasserte vannglasset faretruende nært boksen som ringte opp telefonkonferansen til reporterne ute på avdelingskontorene. Anja Wold kunne se at han ikke var spesielt fornøyd med dagens arbeidslister, noe som pleide å fremkalle et helt særpreget morgengrettent drag over fjeset. Det var fem reportere rundt bordet, inkludert henne selv. Det betød at dagens gjøremål akkurat så vidt det var ville gå opp med antall reportere.
- Selvdødt lemen, jo, jeg har lagt merke til det samme, kanskje vi kunne tappe dette såkalte kildevannet på flasker og selge det som lemenjuice? foreslå en av reporterne som satt nederst ved bordenden. Vaktsjef Langseth smakte på ordspillet og satte øynene i den elektroniske arbeidslista:
- Siden du er så morgenkvikk i dag, Anders Christian Seem-Høk-Pedersen, så kan du sikkert ta hånd om førstesaka til formiddagssendinga. Bare utannonseringen av navnet ditt tar halve innslaget.

Reporteren lo. De hadde lært å kjenne denne vaktsjefen nå. Ingen visste egentlig når han hadde kommet. Men han var høyst tilstede med seg selv, og han var tilstede med alle sine 120 kilo. Det var en trygghet også ved det. Anja Wold klødde seg i det venstre øret. Det var alltid rødt og hovent, og de fleste visste hvorfor.

Når Langseth bare fikk oversikten, pleide stemningen på morgenmøtene alltid å lette betryggende etter et kvarters tid. Han kunne ikke fordra elektroniske planlister, det var en kjent sak på kontoret.

Langseth var en bereist mann. Det gikk gjetord om ham i systemet, særlig var historiene mange om tiden hans som utenriksreporter under statskuppet i Chile i 1973. Han hadde operert under falskt pass og jobbet fra en liten forstad til Santiago sammen med to svenske reportere. Det ble sagt at han hadde sett dødsskvadronene i arbeid på nært hold en kveld mens det stod på som verst, men han hadde aldri villet si et eneste ord om det.

Vaktsjef Langseth var en mann som ikke levde i fortiden. Hvis noen spurte ham om 70-årene, pleide han alltid svare ”Sendt er sendt, og sendt er glemt”. Men det hendte likevel at det kom ut et og annet om Langseths tidligere liv i radioens tjeneste. En gang da et tv-team fra Oslo var innom for å bunkre kaffe og batterier før de dro ut på opptak til en tv-serie, kom en av veteranene til å kalle Langseth for Telegrafisten. En ung reporter som ikke var særlig skuddredd hadde spurt Langseth hva kallenavnet skyldtes. Langseth selv hadde trukket oppgitt på skuldrene, men veteranen fra hovedstaden fortalte villig sannheten:
- Å kom igjen nå, Telegrafisten. Joda, de kalte ham det, skjønner du! Vi var alltid på tur sammen, han og jeg. Telegrafisten og Feltmarskalken, kalte de oss. Husker du, Roar? Jeg kan fortelle, jeg!

Gjennom hele syttitallet og først på åttitallet hadde de to fartet rundt på oppdrag i Mellom- og Øst-Europa. Langseth hadde blitt kjent for å komme gjennom med telefonrapporter fra de underligste steder, til de underligste tider, fra steder der det ikke var katalogført telefonforbindelse til omverdenen. Langseths spesialitet var å tjuvkoble telefonlinjer, skru opp koblingsbokser, endevende sentralbordautomater og plukke fra hverandre defekte myntapparater, med én eneste hensikt: Å kunne rapportere hjem til redaksjonens hovedsendinger. Arbeidet var slett ikke helt risikofritt: Som regel var ikke ledningsboksene på hotellrommene i små ungarske landsbyer merket med noe som helst, og en tilsynelatende tynn telefonledning kunne like gjerne være pensjonatets hovedstrømkabel. Men Langseth tok aldri feil. Han klippet rutinert ledninger som om han skulle vært bombeekspert, tvinnet kobbertråder og koblet dem inn på hjemmelagede plugger til den trofaste Nagra’en, båndopptakeren som alle i bedriften brukte den gangen. Men ingen brukte den slik Langseth. Etterhvert ble det kjent at han reiste på reportasjeturer med koaks-kabler, avbitertang og skrujernssett i kofferten. Samt en walkie talkie han selv hadde demontert og laget om til rapport-maskin.

- Hva med deg, Anja, har du noe på hjertet? spurte vaktsjefen og la seg over mot venstre side av redaksjonslokalet.
- Ja, jeg skal møte en kilde i Kystverket klokka ti, svarte hun og satte øynene i notatblokka. Hun hadde notert to setninger:
‘Mann på Gråholmen fyr. Ansatt 1975, nekter å komme i land“.
- Men da sier vi det. Møtet er hevet, sa vaktsjefen og holdt Wold tilbake med et tungt nikk.

Historien fortsetter.

Stikkord: journalistikk