Med spor av søtsmak

Solskinnsbollene var blitt hennes signatur. Hver gang de møttes hadde hun med seg en knitrende papirpose med to ferske solskinnsboller, kjøpt trippende i kø hos Baker Samson i Valkyriegaten før han kom for å hente henne. Deretter pleide de å dra opp dit, til dette stedet, dette pussige stedet som slett ikke ligger på Oppsal, men heller ikke så langt som til Bogerud, og der kunne de sitte tett sammen mens de spiste bollene langsomt. Den myke kanten, sukkerglasuren som aldri hadde rukket å stivne helt, rosinene som stakk opp, den seige, lunkne eggekremen som smakte en anelse vanilje. Hun hadde alltid eggekrem-bart etterpå. Det smakte krem av de våte kyssene hennes som hun bød ham opp med. Disse mandagsmøtene var blitt et hellig rituale for dem. Og de elsket alltid etterpå.  Lydene hennes – han husket dem godt - de ble kastet tilbake fra steinmuren bak henne, et kort ekko som ble slynget fram og tilbake og fant ro i gresset der han lå – det nyklipte gresset som nådde ham fyldig til ørene og kort i nakken. Og kvelden kom med spredte regnbyger, presist varslet og svalt levert ved dørene.

Det var den gangen det nesten bare var Baker Samson i Valkyriegaten,-  ja, kanskje i hele verden, for alt de visste  - som solgte noe så deilig som solskinnsboller. Nå? Nå får man jo solskinnsboller på hvert eneste gatehjørne, tjuefire timer i døgnet. Og det er vel egentlig en helt ålreit utvikling, det også. Men det er noe eget ved det å vente hele veien – til etter Oppsal, men ikke fullt så langt som til Bogerud.

Stikkord: kåthet, Oslo, sommer