Fransk mandel-laks, saltstekt asparges og pausemusikk

Dette med venting. Jeg mener det seriøst. Det er til tider altfor mye venting rundt omkring. Det gode livet handler blant annet om å unngå venting, men heller fylle tiden med meningsfull tilværelse. Du aner jo ikke om det er slutt i morgen. Hvorfor skal du da ta den ferdigstekte seien, de ferdigtygde tankene eller den minste motstands vei? Denne onsdagen trenger man ikke annet enn litt billig laksefilet, mel, salt, asparges, en sitron, krydder som du likevel har stående på vent, og to poser mandelflak beregnet til kakepynt. Og vips, så blir kjøkkenet nok en gang en fransk restaurant. La oss prøve.

Jeg skulle egentlig ut for å fotografere fugler i går kveld. Sent i går kveld, akkurat i det øyeblikket tåken kommer slepende langs havkanten. Men fuglene hadde nok trukket innomhus, derimot fant jeg noen sauer som stod på vent. Høsten er en dramatisk tid for sauene, men de vet ingenting om det. De ligger der, og de har aldri hørt om fårikål. Eller pikant ullundertøy. De ligger nå bare der, eter litt og tar kveldståken på instinkt. Så derfor ble det sau i går. De vet faktisk ikke om at de venter, engang. Jeg får nok øye på fuglene en annen dag.

Laksefiletene snur du i en blanding av mel og salt før de legges i panna, på mellomhøy varme på begge sider først, deretter over på lav varme. Denne første prosessen tar ikke så lang tid. Men trenger du mer tid til tankevirksomhet er det fullt mulig å skru plata helt ned, på aller laveste grad, deretter finne en god radiostasjon. For eksempel NRK P2, som tilbyr tankefølge og musikk du trodde du hadde glemt, eller musikk du aldri hadde hørt før.

Som sagt: dette med venting. En gang i tiden, egentlig ikke mer enn tretti år siden eller så, måtte man som radiolytter akseptere at det oppstod visse pauser. Ikke bare var det taust på radioen om natten, men også på dagen hendte det stadig vekk at noe måtte fikses bak kulissene i sendestudio. Det kunne være en programleder som ikke var klar, et spolebånd som hadde surret seg fast i spilleren, en platespiller som ikke ville gå, eller rett og slett litt feilberegnet tid. Og da ville det bli stille på lufta. Men istedet for å satse på stillheten, satset NRK på pausene, og fylte dem med spesialkomponerte pausesignaler. Det ble utlyst konkurranser blant norske toppkomponister der oppdraget var: levér pauser som holder kvalitet. To av komponistene som fikk verkene sine antatt var Eivind Groven, og senere Arne Nordheim. Vi som vokste opp med radio husker pausene godt, kanskje spesielt Arne Nordheims absurde pausesignal, som for meg virkelig er viktige deler av lyden av syttitallet:

Og slik kunne det pågå, ikke bare i ett minutt, men i flere. Jeg kan ikke huske at det gjorde noe. På den andre siden var det jo bare én radiokanal, og før eller siden ville de komme tilbake med neste program. Det er noe med det: ikke stresse. Ting vil falle på plass.

Når laksen er bortimot gjennomstekt, kan du helle over mandlene. De skal ikke brenne, bare ta farge. Deretter presser du en halv sitron over og lar det steke på aldeles lav varme litt til. Bare litt til.

Asparges-stenglene legges så i svært varm stekepanne med grovt salt. Snu dem ofte, og stek i omtrent sju-åtte minutter. Saltet har gjerne en tendens til å sprette litt mot slutten, så vær varsom.

En rask oppsummering: I dag har vi snakket om nødvendigheten av å gripe sjanser, og kanskje gi litt faen. Men ta pausene i bruk, det kan bli mange av dem om man ikke er observant. Serveres med poteter, overstrødd med oregano. Så kan jo kvelden bare komme, med hva nå enn den har å by på.

Stikkord: mat, pause, stillhet