Kveldsluften er så fuktig og rå at det samler seg duggdråper langs øreflippene hennes. Fuktigheten kondenserer langs nakkehårene hennes og samler seg i tynne dråper fra hårfestet og ned. Jakken hans er varm under dem, noe av varmen har trengt ned i steinen, så lenge har de sittet der.
- Hva ser du der ute? spør han og trekker kaffetermosen nærmere.
- Jeg er sannelig ikke helt sikker, men du kan legge hånden mot nakken min.
- Sånn?
- Ah.
- Hva ser du?
- Flyktige skikkelser. Hvis solen skinner på dem, blir de borte. De fordamper. Trykk hånden din tettere mot meg.
- Du fryser.
- Snart.
Ingen så hvor det egentlig ble av dem. For da natten endelig kom, var de borte. Men steinen var fortsatt varm.
{ 3 kommentarer… Les eller gå til kommentarskjemaet og skriv }
Forhåpentligvis er steinen varm når vi forsvinner herfra også – iallefall en liten stund, hvem vet hvordan man vil bli husket – og hvor lenge?
blir helt målløs….drømmer og hverdagslykke;)
Takk for at du deler!
Jemima: Det er et interessant spørsmål, det der. Hva man skal bli husket for. Jeg husker ikke i farten hvor mange mennesker man regner med som hittil har gått bort her på jorden, men jeg tror vel at alle ble husket en gang. Alle.
Hvorfor ikke: Takk selv, det er vel strengt tatt hverdagene det er flest av…