- Jeg er blyg, sier Den Dekadente, hekter av låsen bak på ryggen og kaster bh’en på gulvet. Hun kjører et slags smil i Den Merkverdige, et smil som finnes som en vandrehistorie på den sibirske taigaen. Der finnes det et fabeldyr, sier lokalbefolkningen, det er en slags sjøtiger, den streifer sulten nede ved havet om vinteren. Få har sett dette dyret. Det kan komme i mange ulike varianter, men det er alltid seg selv når det vandrer nede ved havet. Møter du dette dyret ansikt til ansikt kommer dette smilet, og da gjelder det å stå stille. Ikke bare fordi dette er sjeldent, men også fordi det slett ikke er det minste farlig.
- Javisst. Du er blyg, svarer Den Merkverdige og legger boken fra seg på bordet.
- Skoene dine er skitne, hvor har du vært? spør Den Dekadente og eter en plomme med en rekke grådige jafs.
- Du, jeg var på steder du ikke har vært, og det var fjære sjø. Disse skoene, skjønner du, de er aldeles glimrende til bruk over ganske lange avstander, og dessuten holder de vann. Jeg tror det lukter mandel av håret ditt akkurat nå. Jeg kan se det.
- Det gjør det. Finnes det steder jeg ikke har vært? Er det fint der? spør hun, og det renner plommesaft ned haken.
- Ja, det gjør det. Javisst. Og på den andre siden finnes det steder jeg heller aldri har sett, så jeg tror det går opp i opp, svarer han, setter seg tilbake i sofaen og ser på henne. Bare ser. Fabel-sjøtigre kan finne på det merkeligste, sier sagnet. Som for eksempel bare å fordufte.
{ 9 kommentarer… Les eller gå til kommentarskjemaet og skriv }
Underfundig tekst
Fortellerstemmen “glir litt” ut av hendene mine i 3.linja (“…, sier lokalbefolkningen …”) og i de to siste linjene. Men det kan skyldes manglende øvelse hos meg på tekster av denne typen … surrealistiske øyeblikksbeskrivelser. Spennende med tekster man ikke umiddelbart tar – noen ganger kan møtet med en slik tekst fungere som et møte med bildende kunst: Du blir stående, du liker egentlig det du ser, men du vet ikke helt hva du ser
Takk, Egil. Jeg hadde en gang følelsen du snakker om på Samtidsmuseet: En tollekniv som var kjørt inn i veggen. Billedteksten var: “I bland tröttnar Gud.” Men obs: Jeg var mye yngre da
Jag tror inte att något, någonsin, försvinner. Frågan är bara i vilken form det finns kvar. Som sagt, det kan komma i många olika varianter.
Pent. Likte spesielt “- Du, jeg var på steder du ikke har vært, og det var fjære sjø.” og “- Finnes det steder jeg ikke har vært? Er det fint der? spør hun, og det renner plommesaft ned haken.” Fin replikkutveksling. Sjøtigersmilet var en interessant vri, jeg liker tanken om å tillegge et smil sitt eget mytologiske opphav.
Men skal det stå “Hun kjører et slags smil i Den Merkverdige” ? Jeg forventet et “til” der, og ikke en “i”
Suziluz: Det er nettopp det som er det fine.
ziarah: Ja, det skal så “i”. Du kan godt sammenligne det med å konfrontere noen. Derfor blir “i” riktig for meg her. Takk for fin observasjonslesning!
Vanskelig tilgjengelig, Jakob! Rene detektivarbeidet:)
Har ikke kunnet unngå å komme tilbake og lese på nytt…og igjen.
I dag ble jeg sluppet inn i varmen, og kunne sitte som en flue på veggen og iakta stemningen:)
om jeg likte det?
JA!
nesten som i krim, man undrer seg og vil løse gåten, bare at dette ikke var krim; Nytt for meg, morsomt!
Ja, det er godt å jobbe, eller rettere sagt eksistere, litt mellom linjene…
“å kjøre et smil i noen”
Ja, nå ser jeg den. Smilet blir på mange måter et våpen, en offensiv – en konfrontasjon, som du sier.