Ny utsikt

Det hadde stått et vindu åpent. Ganske lenge. Gjennom de første frostbitte høstnettene, over mot nysnøen som kom, mot jul, med tente julegater og over nyttår med prøvende solstråler. Hele tiden hadde dette vinduet stått der, på gløtt, godt fasttømret. Solid. Det hendte vinden rev i haspen, men han lukket det aldri. Det fikk stå der, på gløtt, som en invitasjon og et slags signal gjennom tåke og regn. Han tenkte jo på denne fuglen, som hver høst pleide å trekke mot nye beitemarker, regelmessig, instinktivt. Det kunne jo hende at denne fuglen ble værfast, trengte et ly. Så vinduet ble stående slik. På gløtt. Men trekkfuglen kom ikke. Det ble bare kaldt i huset.

Og en dag, sier historien, uten at han helt hadde planlagt det – de husket ikke så nøye i ettertid når, noen sier på sensommeren - gikk han i verktøyskapet. Han stod der, overrasket over sin egen handlekraft, men lys til sinns og med en kopp kaffe i den ene hånden. Han tok et overblikk over verktøyene som lå der, vurderte hvilke som ville passe best til jobben. Det var mange fine ting til disposisjon. Verktøy som kunne gjøre vinduet enda vakrere, mer innbydende, med snirklete ornamenter og profilerte lister. Han stod der med kaffekoppen, og dette var en god kopp kaffe, en av disse med en styrke han selv hadde bestemt. Verktøyene skinte mot ham i skapet, sa de. Så bestemte han seg.

De sa det hadde kommet en ringmerket trekkfugl et års tid senere. De sa det. Det hadde visst vært noe med noen beitemarker som sakte hadde blitt rammet av tørke. Denne trekkfuglen hadde sirklet noen ganger foran vinduet, forvirret og utålmodig. Det var da her det var? Det var da alltid her det var? Men vinduet var boltet og stengt, som om noen aldri hadde stått der og ventet, slik noen en gang hadde lovet at han alltid kom til å gjøre. Og de sa at han hadde plystret muntert hele tiden mens han spikret, boltet, låste og dro.

Stikkord: frihet