Solbærtyvene

Blikket hun sendte ham tvers over hagefesten var ikke for amatører. Det sa noe i retning av ‘dette er kjedelig, kom med meg, la oss dra på tokt sammen, du kjenner meg og jeg kjenner deg, hiv av deg skoene og bli med, din slask der du sitter og liksomdiskuterer politikk’. Deretter samlet hun håret i en strikk, la det drevent over mot høyre og satte hodet diskret på skrå. ‘ Omtrent slik? Bra sånn? ‘

Jovisst. Han kjente henne nå. Dette umiddelbare, krevende og samtidig totalt avslappede, denne leken og denne sorgen som kunne stå ved siden av henne som dyr fra mytologien, voktende ved herskerens føtter, stilisert som på baksiden av en romersk mynt eller et egyptisk relieff. Han visste at han snart kunne komme til å elske henne. Eller når vet man strengt tatt det? tenkte han og tygget på et kyllinglår mens mannen tvers over bordet snakket om – ja, hva snakket han om? Det kommende valget. Jaha, ja, hva skyldes Arbeiderpartiets tilbakegang, nei, det er vel, javisst, javisst, jeg tror også at Høyre og så videre, svarte han og besvarte blikket hennes: ‘ Javisst er dette kjedelig, jeg kommer snart, kjære, jeg skal bare kippe av meg skoene under bordet, ser du, haha, jeg ser at du ser, jovisst, jeg kommer snart. Javisst er håret bra sånn. Jeg vet litt om det håret. Hvordan det beveger seg i ulike situasjoner.  ’

- Vi er oppdaget av vertinnen, du vet det? spurte hun og la munnen mot øret hans da de møttes i skogkanten.
- Ja, jeg fikk med meg noe sånt. Hun beklaget at hun ikke kunne servere solbærsaft i år, svarte han og strakte seg mot rosenbuskene.
- Hvillken av de rosene er til meg? Husk at du ikke skal plukke noen, det er forbudt, jeg vil ikke ha avskårne blomster, sa hun og strakte fingrene langs den venstre håndbaken hans.
- Det er den regnvåte der, ser du den som ligger inneklemt mellom greinene og strekker seg opp, på tross av vær og vind?
- Den er så vakker. Og her går vi rundt som tyver om natten.
- Lovløse.
- Tilhørende.
- Du sa en gang at du følte deg valgt. Bestilt.
- Ja. Kom. Så drar vi og stjeler resten.

Hva som var hva – de hadde ikke behøvd å snakke om det. På skogsstien der de gikk sammen, mens summingen fra høstfesten avtok, visste han at definisjon av å elske noen kan komme som små støt av taushet. Forbi en gren, eller under den regnvåte vekten av en bregne som lot oppsamlet kveldsregn gjøre den lyse kjolen hennes våt og mørk, eller hårstrikken hennes som hadde glidd ned, eller fortvilelsen hennes de gangene deler av livet tok skuffende tomme veier til hverdags. Han gikk bak henne på skogsstien og følte seg på befriende ville veier, og de var lovløse, stukket av fra sivilisasjonen. Hvem bryr seg om definisjoner, ordboksriktige rubrikker der alt har en stringent forklaring?

- Kysten er klar, hvisket hun og pekte mot buskaset.
- Ja, hvisket han tilbake, hvor langt var vi kommet?
- Til nederste gren, det var der vi slapp i går, og det er din tur.

Den nesten avspiste solbærbusken hadde rettet seg litt ut og sprikte mer med grenene enn kvelden før. Han raspet av en klase, la den i de fuktige hendene hennes mens hun satte seg på den våte marken, på jakken hans, stappet munnen full av bær og lukket øynene.

Vi vet ikke stort mer om denne lovløse kvelden enn at solbær vandret fra gren til hånd til munn mens kvelden dimmet lyset over mot natt. Da natten endelig kom var det ikke et bær igjen. Bare en gjenglemt hårstrikk.

Stikkord: hårstrikk, nytelse, sommer