Året etter lagde vi en ny workshop, og da greide vi å holde fokuset på: “Okei, folk flytter. Hvilke tiltak må vi ha for at folk kommer tilbake?” og ikke så mye “jævla alle de som flytter!”.
Den konferansen har blitt en årlig tradisjon, og ut av den har det kommet masse bra tiltak! For eksempel så har LLH startet lokallag i flere av småbyene, og det blir arrangert mange små tiltak der de prøver å skape mer toleranse. Det er en kjennsgjerning at det er for få arbeidsplasser, så det arrangeres gründerkurs for ungdom og kvinner.

Det er fortsatt milevis igjen! Jeg kommer ikke til å flytte tilbake til bygda “mi” hvis det ikke skjer ett mirakel, men det er noe på gang! Bygda “mi” har fått “kaffebar”, og det finnes andre tilbud enn å henge rundt på Prix og Shell.
Ting tar tid, men jeg har tro på at det går! Noen ganger må vi hente fram den aller minste rest av tålmodighet, og så tøye den i årevis, men det blir! Det går an! Arrangører av sånne workshops må bare få snudd fokuset, og faktisk gjøre noe i stedet for å klage og syte.

(Fylket jeg kommer fra heter Nord-Trøndelag. Det var dagens reklame, men husk: Det er langt igjen! )

Ordet grendaskole vekte en del ikke så hyggelige minner for meg, og så måtte jeg bare skrive om det: http://mittegetrom.blogspot.com/2009/09/grendaskolestriden-og-noe-av.html

Bygdedyret dere hater sånn er også det samme dyret som kan stå for omsorg, omtanke og samhold når noen i bygda sliter og trenger hjelp.

Bygdedyret er det som høres i offentlige sammenhenger. Men, tar du deg tid til å snakke med enkeltmenneskene kan de ha like mye å gi deg som du mener du selv har å tilføre bygda.

Bygdedyret kan forandre seg. Men, er du livredd for kompromisser og verken kan eller vil snakke med folk som er forskjellige fra deg, er det bare å holde seg i byen.

OG det med å gi ungdommen skyldfølelse for at de flytter, gjør man også i alle “byene” i Finnmark. Her i Kirkenes bygde man til og med en bowlinghall til ungdommen. Som man så sørga for gikk konkurs.og ga ungdommen skylda for.

Bror min vart kalt heim til ein slik workshop, og skulle vere med på på myldre idéar om kva dei skulle gjere for å få folk heim. (Dei innkalte ikkje meg, dei forsto vel at det ikkje var så mykje å hente.) Han var så provosert at han forlot det heile, det var så mykje negative kommentarar om dei som “forlot” og “ikkje tar ansvar”.

Nokre av oss er berre ikkje bygd for å hantere bygdedyret anna enn på feriebasis. La oss få gjere som vi vil, utan workshops, gardinkikking og mobbing.

Heldigvis for meg har jeg blitt rar nok til at bygdafolket nok er enig med meg i at jeg ikke passer på landet. Og greit er det. Men det har ikke alltid vært sånn, og kombinasjonen utfrysing og pes om å bli boende var et av livets første paradokser.

Takk for en strålende tekst. Igjen.