Pakke fra Ellos

Blenda Ulriksen står på det nederste trappetrinnet. Hun har plutselig blitt usikker. Det nyfriserte håret føles kunstig oppsatt, slik er det alltid når hun har vært hos frisøren. Dessuten lukter hun som en parfymebutikk. Var det virkelig nødvendig av frisøren å bruke akkurat den sjampoen? Hun står på trappen, har satt fra seg postpakken og fisker opp en sigarettpakke fra allværsjakken. Hun skulle ha sluttet for lengst. Med dette tullet. Ikke bare smugrøykingen, som hun på mirakuløst vis har greid å skjule for moren, men også håpet om noe bedre liv enn dette. Blenda Ulriksen er 35 år, lukter i følge henne selv denne tirsdagen som en fransk, horete parfymebutikk og tør ikke engang, i langt fremskreden alder, innrømme for sin mor at hun røyker. Nå må det snart bli en slutt på dette. Og så er det denne håpløse Tafatt Pettersen.

Tafatt Pettersen er egentlig en vattnisse, synes Blenda Ulriksen og setter seg på det nederste trappetrinnet. Han har alltid så mange planer, Tafatt Pettersen. Men det blir aldri noe av det. Han fabulerer om at en gang skal de gifte seg, at de skal kjøpe campingvogn, at de skal gå på den dyre restauranten i Byen Som Det Tar Fem Timer Å Kjøre Til – bare vent.

Javisst har hun ventet. Blenda Ulriksen synes hun har ventet på så mye i sitt liv. Hun har ventet i to år på Tafatt Pettersen, hun har ventet på at moren skal gå slik at hun endelig kan smugrøyke, hun har ventet på frisørtime, og hun har ventet på denne pakken fra Ellos. I Blenda Ulriksens liv er det alltid en mengde venting som hun må skaffe plass til. Hun kaster sigarettstumpen trassig ut i oppkjørselen. Den hvisler ut i en vanndam med et ‘hyssjjjj, ikke så høyt’.

En gang, i Norsk Ukeblad ved påsketider, hadde det stått en artikkel om ‘å realisere seg selv’. Ordene stod svarte og fete på den glansede forsiden. Hun hadde mest lyst til å bla videre, for det var noe ubehagelig ved det hele. Men så ble hun sittende og lese. Artikkelen tok utgangspunkt i skjebnen til en 32 år gammel kvinne fra Kinsarvik som hadde blitt forlatt av en feier. Historien var tåredryppende. Mannen hun hadde forelsket seg i hadde feid over mer enn bare piper, noe denne kvinnen hadde oppdaget en dag da han sa at han hadde vært ute og feid, men istedet kom hjem og luktet fremmed etterbarberingsvann. Deretter fortalte han, svart fra øre til øre, at han hadde falt for en annen feier, han hadde blitt så tent av å se kollegaen dra loddet opp og ned. Kvinnen hadde fått 500 kroner for å fortelle sin historie, ‘illustrasjonsfotoet har intet med de faktiske personene å gjøre.’ Men historien hadde, naturlig nok, vekket stor oppstandelse i Kinsarvik.

Psykologen som svarte hadde begynt forsiktig. Han hadde trøstet brevskriveren. Bedt henne tenke framover. Men deretter var det som om ordene til denne psykologen hadde begynt å løpe fortere. Han snakket om at ‘du har selv et valg’. Setningene hans snirklet seg fra et innsmigrende ‘du har kontrollen over din egen framtid’ og til det forførende ‘du trenger ikke engang oppfylle andres forventninger, og vet du, det er ikke engang nødvendig å bli likt av alle’. Utropstegn. Blenda Ulriksen knuget ukebladet og kjente en skammelig lyst og en brennende rødme, og hun fikk et intenst røyksug, men kunne ikke gi etter fordi moren stod på kjøkkenet og stekte plukkfisk.
- Du burde virkelig satse på Tafatt Pettersen, han er perfekt for deg, og dessuten skal han kjøpe campingvogn, sa moren og kikket inn i stua. Blenda Ulriksen lukket bladet hastig, skyldbetynget og skjelven. Siden den gangen hadde hun ikke turt å tenke tanken mer mens moren var tilstede.

Det drar en vinterlig vind gjennom det nyfriserte håret til Blenda Ulriksen der hun sitter på nederste trappetrinn med Ellos-pakken ved siden av seg. Irritasjonen over den sterke sjampolukten har begynt å gi seg. Hun reiser seg, låser opp døren og skritter inn i leiligheten. Kanskje hun kunne male furubordet, bare på trass? tenker hun og spretter pakken opp med vante bevegelser. De røde gardinene i pakken er pakket i plast, og hun går rett inn på soverommet og holder dem opp mot vinduet. Jo. Perfekt til jul. Der skal de ligge, julaftens kveld, hun og Tafatt Pettersen, og kjenne julefreden senke seg. Men hun har låst nattbordskuffen. Ingen mann har noe i hennes nattbordskuff å gjøre. Der ligger Norsk Ukeblad fra påsken, og det er eseslører og flekker på side 54.

Stikkord: umoral