Fine veien

- Ser du den svingen der? Den har jeg bygget. Den var en helvetes jobb, den svingen, jeg tror det var i nitten åttisju. Helvetes jobb.

Jeg har kjørt den veien hundrevis av ganger. Men i dag blir jeg guidet gjennom historien om hvordan en bit av E6 har blitt til, meter for meter, kurve for kurve. Mannen ved siden av meg har bedt om skyss, vi skal samme vei. Og han har vært med på skaperverket – disse milelange asfaltstrekkene som jeg i alle år har tatt for gitt. Jeg har sett langt, men fanken ikke sett stort.

Man går glipp av så mye når man kjører på rutine. Det er ikke sunt. Landskapet er vakkert, men jeg har ofte kjørt på autopilot.

- Der borte måtte vi bruke bolter. Svære, helvetes bolter som vi kjørte ned i grunnfjellet. Mye grunnfjell her. Helvetes mye grunnfjell. Helvete. Du skjønner det, at man må forankre fundamentet, ellers vrir hele veien seg. Javisst, helvete. Hele veien vrir seg, det har til og med hendt at veien har snudd seg opp-ned. Javisst, jeg snakker sant. Helvete. En dag jeg kom på jobb – jeg sa forresten til gutta at de måtte komme med maskinene øyeblikkelig – helvete – da hadde veien vridd seg. Bolter. Lengre borti der er det leire. Jeg skal vise deg det når vi kommer dit.

Hva er egentlig et fast fundament? Hvordan vet man når fundamentet er grunnfjell, og når det bare er leire? Kvikkleire som raser ut for et godt eller vondt ord? Jeg tror det handler om erfaring.

- Her ser du. Langsgående sprekker. Ser du? Helvete. Langsgående sprekker i flere titalls meter. Rutete sprekker er ikke noe å bry seg om, da er det grunnfjell under, men langsgående sprekker! Helvete. Ikke bra. Man kan lappe og lappe på langsgående sprekker, men til sist synker hele skiten. Helvete. Rutete sprekker er bra. Det får man tåle.

Grunnfjell har ikke alltid vært grunnfjell. Denne solide tryggheten som ikke bukker under for frost eller regnværsdager har en gang vært skjør, flyktig sand. Kjører man en bolt nedi grunnfjell, står bolten der. Leire renner ut og tar raskeste vei ut i ingenting om natten når faller mørk.

- Du har vel vinterdekk nå? Bra. Vi kommer snart til en ny sving. Der borte. Der! Her! Den svingen her var ikke mitt valg. Jeg ville heller sprenge vekk den knausen der – der, ja – og lage en helt ny trasé som gikk over åsen der borte. Helvete. Farlig, denne svingen. Hadde vært mye bedre om den gikk rett over.

Hvordan vet man når en sving er skummel? Og skulle ikke egentlig alle svinger gått et annet sted? Ført til noe annet?

- Der borte skal du være forsiktig. Men det vet du jo. Mye elg. Helvete. Jeg kom kjørende her en gang, og tenkte: helvete. Elg her! Men den stod bare og ristet på hodet. Her. Her på høyresiden. Dette skulle egentlig vært en travers-sving. I en travers-sving kan man bare flyte og flyte. Flyte bortover. Og poff, så er man gjennom svingen, uten at man har skjønt at man har kjørt gjennom en sving. Fine saker, travers-svinger. Helvete. Men jeg er jo pensjonert nå. Men veien er fin, den. Rett er den, også.

Javisst. Man bare vet når veien er rett.

Stikkord: forandring, helvete