Forsøket verdt

- Jeg vil ikke, jeg kan ikke, sier han, setter øynene i hennes og pirker på stearinlyset som står på bordet. En seig, varm stearindråpe legger seg på pekefingerneglen hans, stivner og faller ned i telyset. Det er dette øyeblikket han har fryktet, gruet seg for, stålsatt seg innbitt til. Øynene hennes er vennlige, innbydende, inviterende.

- Du trenger ikke, svarer hun og stryker pekefingeren langs hans. DJ’en har skiftet takt, og «YMCA» med Village People dunker bassfylt og hardt ut i lokalet. Ved bardisken blir ølglass forlatt, det flagrer i nøye utvalgte lørdagsgevanter på hardt sminkede kvinner som blir trukket mot dansegulvet av en og annen ustø dress. Fra inngangsdøren trekker det mildt novembervennlig mens et julebord ramler inn, svarte ballkjoler og rødmussete lutefiskelskere snakker halvt om halvt med kjente og ukjente. Dansegulvet gynger av taktfast tramping. «Young man! There’s no need to feel down, I said young man! Pick yourself off the ground!»

- Jeg vet hva du tenker på, sier hun. Han nikker smilende. Danseskrekken tok tak i ham for mange, mange år siden, og hun vet det. Og han stirrer smilende i veggen og tenker seg inn i en verden der dans kunne vært ubesværet, som en forlengelse av kropp og personlighet. Lik en Barack Obama, som fører Michelle rundt på gulvet etter presidentinnsettelsen, trygg hånd mot kremhvitt, høyt kjoleliv, «and here we are, in heaven, for you are mine at last». Eller lik en Gene Kelly, uanstrengt plystrende i bredbremmet hatt,  klaskende steppetrinn klar for verden, «I walk down the lane, with a happy refrain, just singin’, singin’ in the rain». Lik det sugende, forlengede mellompartiet av «Billie Jean» under konserten der Michael Jackson i stjernespraglete dressjakke skaper scenegulvet om til et rullefortau, først den ene veien, så den andre, «cause we danced on the floor in the round».

Lutefiskpartyet har tatt grooven og beaten. Han blir oppmerksom på fingeren hennes som snor seg langs innsiden av håndflaten hans. Kjærtegnet er kjent, men det er noe annet i det. Hun trommer med pekefingertuppen, så lener hun seg over mot ham, mot det nærmeste øret.
- Vent her.

Javisst. Dette med ventingen. Tidligere tiders venting på at dansingen skulle være over, at folk fant plassene sine, at bordene igjen ble befolket av samtaler. Han hadde en gang inderlig håpet at musikkanlegget gikk til helvete. En annen gang ble han budt opp av en ravende full kvinne, som til tross for rusen var fullt istand til å bedømme de manglende danseferdighetene hans. Han hadde gjort et forsøk på kul armsving til en trance-låt, men kjente at bevegelsene langt fra var verken innbydende eller korrekte. Til slutt hadde damen forlatt dansegulvet uten et ord, resolutt grepet en drink og budt opp en annen. Det er ikke sant at man kan danse hvordan man vil. Det finnes regler der ute.

Forbløffet konstaterer han at hun står og snakker med DJ’en. Han har dratt headsettet vekk fra det ene øret og lytter nikkende. En blank cd skifter hånd, fra hennes til hans. Hun må ha hatt den i kjolelommen. YMCA er på sluttrunden, lutefisklaget har fått bunntenning. Det ljomer av akevitt-fyrt førjulsglede. Musikken blir fadet hardt. Det oppstår en flere sekunders pause. Lutefisklaget går opp i liminga og forsvinner til bordene. Så smyger et klokkespill og en skjelvende bass seg ut av høyttalerne. Og midt på dansegulvet står hun plutselig med duvende hofter og ser på ham. Hun gjør et mykt og langsomt kast med hodet bakover, byr ham opp med selvsagt og svært tilstedeværende blikk, og uten at han helt vet hva som egentlig skjedde, står han tett ved henne, holder den ene hånden rundt midjen hennes, den andre rett under skulderbladet. »When you tire of all the bright lights, haste that’s killing and you’re willing to stay home nights, when your feet are back on the solid ground, look for me, I’ll be around».

- Jeg vet hva du har sett, men hva ser du nå? puster hun mot den venstre øreflippen hans. Hun lukter mango, og dansegulvet er nesten tomt. Det surrer langs bordene og hun fortsetter:
- Glem Fred Astair. Han er en fin fyr, men passer ikke hos oss. Hva ser du?
Han lukker øynene mot mangolukten og kjenner beina lever sitt eget liv. Hoftene hennes er velkjente, men fremmede på samme tid. Den dirrende bassen legger seg i lokalet, i mellomgulvet, flere tar hintet, klientellet skifter, selv lutefisklaget stilner av og gyver løs på tilbehøret.
- Jeg ser landskaper, vinkler, figurer.
- Du ser landskaper. Bra. Look for me, I’ll be around.

Bilder dertil:

Stikkord: dans, kjærlighet