Damesykkelen på Osterøy

   Den stod alltid på samme sted. Like velplassert inntil muren på et jorde på Osterøy, og ingen så noensinne verken at den ble plassert der eller at den forsvant. De bare konstaterte at den var der om kvelden, og borte om morgenen: en damesykkel. Tenke seg til, en damesykkel ikke langt fra Frifant Halvorsens hus. Sykkelsetet var alltid fuktig og varmt, kveldene alltid tørre og varme, og det var bare april. Dette med fuktig og varmt var det ingen som riktig kunne huske hvem som hadde sagt, eller vedkjent seg å ha funnet ut.
    Ingen hadde altså sett sykkelens eier. Man undret seg i sognet over hvem dette kvinnemennesket kunne være, for saken hadde flere sider: Én ting var naturligvis at det syklet en frivol tøs rundt i sognet på sen kveldstid, kanskje med blomstrete bluse og duvende bryster og skjørt sydd i lett stoff kjøpt i byen, og bare Gud vet hva under. Men en langt annen sak var det at Frifant Halvorsen var medlem av menighetsrådet.
    Han var kjent som en trivelig kar, Frifant Halvorsen. Stødig og gudsfryktig var han også. Han sløste aldri bort penger på ukeblader eller øl, og det var aldri nei i hans munn når slåtta skulle over hesjene. Det var derfor ingen tvil da det skulle velges nytt menighetsråd i 1974: Frifant Halvorsen var en grådig kjekk kar å ha i rådet. Men det var før denne damesykkelen dukket opp.
    Det var ingen som fikk seg til å spørre ham, heller. Dette var ikke slikt man bare gikk hen og spurte om på Vestlandet i 1974, og for alt jeg vet: ikke i dag, heller. Derfor ble det heller ymtet forsiktig. En dag i mai på Samvirkelaget tok bygdas modigste mann mot til seg, gikk bort til Frifant Halvorsen som stod og malte kaffe på kaffekverna (man måtte male kaffen selv på Samvirkelaget på den tiden, kaffen kom i hele bønner) og spurte ham rett ut:
    «God dagen, Frifant Halvorsen. Ka va det eg sku ha sagt. Dei e fine no, kvældane?»
    Frifant Halvorsen hadde lukket kaffeposen med et klips, stirret smilende på sambygdingen og svart:
    «Jo, dei e jo det.»
    Etter den dagen ble det ikke flere spørsmål til Frifant Halvorsen om saken. Sykkelen fortsatte å ankomme om kveldene, og på forunderlig vis greide sykkelen å ta oppstilling, og forsvinne, før noen fikk sukk for seg eller kikkerten fram. Det var naturligvis spekulasjoner. Noen mente at det kunne være doktorens fraskilte kone som hadde kveldsærend, andre mente at det kunne dreie seg om landbruksstudenten fra Laksevåg, noen mente at det i verste fall kunne dreie seg om prestens kone, mens atter andre håpet at det var nettopp det.
    Som alt annet, også på Vestlandet, mister til og med en damesykkel nyhetens interesse. Det ble slitsomt og tidkrevende å speide mot muren ved Frifant Halvorsens hus, og det er tungt å holde kikkerter timesvis til øynene når man ikke engang vet når ting skal skje. Kikkertene på syttitallet var veldig tunge, det vet alle som har eid en kikkert fra syttitallet.
    Sommeren etter, 1975-sommeren, var svært varm på Vestlandet. Alle som kjenner Vestlandet godt husker det. Svarttrostene skvatret muntert hver julimorgen fra skyfri himmel, Reiseradioen spilte sommerslagerne som Reiseradioen gjør nå til dags, og bekkefarene tørket ut. Rett etter at jonssok-kvelden hadde stilnet av, falt Frifant Halvorsen om i bislaget og våknet aldri mer. Slåttefolket fant ham dagen etter, og det gikk ut bud både om begravelse og nyvalg til menighetsrådet. Og damesykkelen kom aldri mer tilbake.
    Frifant Halvorsen ble båret til graven av sin bror uteseileren samt fem av slåttekarene. Ganske ulikt vestlendinger flest etterlot Frifant Halvorsen seg verken testament eller noe på kistebunnen.
    Den dag i dag er Frifant Halvorsens grav alltid velstelt, kranset med blomster i april, ryddet for brunt gress i november, og hver julaftens kveld brenner det et lys foran granittsteinen. Men hvem som steller for ham, er det fortsatt ingen som vet.

Stikkord: dobbeltmoral