Tidlig i mitt ekteskap dukket uttrykket “gorfe” opp tidlig en morgen. Det fikk en smertefull fødsel. Fruen våknet nemlig opp sint som et fly fordi jeg ikke hadde vekt henne tidsnok og slik hun hadde trodd. Hun hadde drømt at jeg skulle kryppe inntil bakfra og gorfe henne våken… Dette handlet visstnok om å ligge helt inntil og at hun skulle bli kost (å kose, bli kost) våken. Vi bruker det ennå. Gorfingen er 11 år gammelt.

Noen som husker uttrykket “tølse”? Det skulle brukes i forbindelse med å snyte seg med fingrene. Husker ikke hvor jeg har det fra, men det ble oppfunnet av noen en gang på 90-tallet i forbindelse med en diskusjon om det var noe som rimer på pølse.

Stømmen bro er visstnok stappfull av dynamitt og utløsermekanismer i tilfelle invasjon. Når det regner der på sommeren tenker jeg nok det lukter litt nitroglyserin…

Ellers mangler vi et kort og sveisent ord for noe som er mellom nært og fjernt. Det finnes visstnok (minst) ett språk som har fire ulike ord for noe nært, noe litt lenger unna, noe som er ute av syne – og noe som ikke eksisterer lenger.

Glefsegumpen er nå personifisert i egen lille person, han dukket opp i fillehaugen her, og forlangte å få være med i syboken. Selvsagt fikk han det. Som en slags koseglefsegump. Pupper er ikke inkludert i dennes verden. Han virker mer som livakt for sin beste venn.

Om dette er et ord det Norske språk skriker etter vet jeg ikke, men jeg tror det vil få noen til å smile etterhvert.

Ellers har jeg et motsvar til Jakobs ‘våtvarmt’: nemlig ‘tørrvarmt’ – som ikke er en følelse, men en lukt. Fra innsiden av en tørr, varm håndflate.