Skyggen på gårdsplassen

    Sogneprest Valdemar H. er egentlig ikke redd for så mye. Faktisk er han kjent som en fryktløs prest. Han er ikke redd for glefsende horder av konfirmanter, fulle av hormoner og livsglede. Ikke for den nye liturgien, som har påkalt vrede i menighetsrådet. Heller ikke for Guds åsyn eller dødsskyggens dal eller apokalypsen. Nei, det er ikke mye han er engstelig for. Men det finnes en hemmelighet gjemt i ham. Sogneprest Valdemar H. er mørkeredd.
    Det er bare å erkjenne det. Han tror det finnes mer mellom himmel og jord enn hva Bibelen antyder. Hva verre er: Valdemar H. har ingen å lufte dette med. Hvem skulle det være, forresten? Kallskapellanen? Biskopen?
    Første gang han møtte skyggen var en vinterettermiddag, på vei hjem fra høymesse. Valdemar H. vandret som sedvanlig i egne tanker med den brune skinnvesken i hånden, inneholdende bibel, salmebok, prekennotater og et brev fra menighetsrådet med klager på den nye liturgien. Da var den der, skyggen. En lang mannsperson, kledt i frakk, og uten hår på hodet.
    «God dag, Valdemar H., jeg ser du går alene. Du går mye alene, Valdemar H.»
    Først trodde sognepresten at det var gårdsgutten som stod der, lutrygget og mager. Men etterhvert gikk det opp for Valdemar H. at dette ikke var et syn som kunne bortforklares rasjonelt. Og da han ikke svarte, men derimot forsøkte å overse synet og overhøre replikken, hevet skyggen stemmen:
    «Valdemar H., jeg snakket til deg! Hvorfor går du så mye alene? Og hvorfor tør du ikke vedkjenne deg at du fantaserer om menighetssekretæren?»
    Det var ved denne sistnevnte uhyrlige påstanden at sogneprest Valdemar H. snudde seg halvveis mot skyggemannen, flakket med blikket, kremtet og sa:
    «Det gjør jeg ikke. Hvor har du det fra?»
    Skyggen lo en tørr, overbærende latter.
    «Jeg ser inn i det du helst ikke gir innsyn i, så du trenger ikke stå her og lyve. Du vet veldig godt at løgn er synd,» sa skyggen og kom nærmere.
    «Hvem er du?» spurte Valdemar H. og kjente at han ble tørr i munnen. Han knuget den brune skinnvesken tettere i hånden. Valdemar H. følte seg uvel. Barndommens mørkeredsel kom over ham igjen i store, iskalde bølger.
    «Det trenger du ikke vite. Ikke er jeg sikker på om du vil vite det, heller, Valdemar H. Jeg har sett deg lenge.»
    «Hvor lenge da?» spurte Valdemar H. og følte skammen skylle rødflekkete gjennom ansiktet.
    «Siden du begynte å tvile. Én ting er at du har fantasert om menighetssekretærens hender, disse hendene som du i ensomhetens mørke har mant fram i soverommet, og der du de siste årene ikke har følt deg vel, og jeg vet hva du har tenkt på når du innbitt innbiller deg selv at det livet du lever med prestefruen er slik du har drømt om. For det var aldri dette du drømte om. Men en langt annen sak, Valdemar H., er at du i det siste har begynt å tvile på Gud. Og det er ingenting å skamme seg over. Det har hvilt så mye ansvar på skuldrene dine, Valdemar H. Du har følt deg eslet til skjebnen din. Husker du hvordan din far tok dine framtidsplaner som selvsagt, at familiens ære var avhengig av at du holdt deg på den rette vei og smale sti? Husker du den gangen din mor fortalte deg at ingen er så trygg i fare som Guds lille barneskare?»
    «Hold opp!» sa Valdemar H. og stod på spranget til å gå.
    «Nei, Valdemar H., jeg har holdt kjeft lenge, og jeg tenker ikke å forlate deg nå. Du har følt deg programmert inn i dette livet, og jeg er her for å fortelle deg at nå er det nok. Stå opp for deg selv, Valdemar H. Stå opp for deg selv.»
    «Min far og min mor er døde! Man snakker ikke stygt om dem som har gått bort! Og ingen skal si at jeg ikke elsker min kone! Ingen! Hold opp, nå går jeg!» sa Valdemar H. og tok skrittet fram.
    «Som du vil. Men jeg kommer tilbake. Tiden var inne til å si ifra. Farvel.»
    Skyggen gjorde en bydende, bukkende bevegelse og forsvant i løse luften. Valdemar H. var skjelven, fortsatt skamfull og sint.

    «Du er sen. Hvorfor er du sen?» spurte sogneprest Valdemar H.s kone da han satte skinnvesken fra seg i entreen. Valdemar H. svarte ikke, men spiste taust av oksesteken som var tekkelig og tradisjonelt surret i brunsaus, en søndagsmiddag som var arvet og nedfelt som en tradisjon i begges familier. Den kvelden lå Valdemar H. med sin kone på en måte som for dem begge var uvant.
    «Valdemar, du er annerledes i kveld,» sa hun og holdt hånden for munnen hans. Valdemar H. kjente en forbudt følelse dra gjennom kroppen: Noen hadde sett ham. Og det endatil ganske lenge.

    Hver søndag vinteren gjennom møttes de, Valdemar H. og skyggemannen, på samme sted, til samme tid, og samtalene ble lengre; Valdemar H. kom stadig senere hjem. Han begynte sakte, men sikkert å glede seg til disse samtalene. Skyggen viste seg etterhvert som en snill og konstruktiv skygge, som ikke bare gav Valdemar H. motstand, men også spillerom for egne tanker. En søndag mens de stod og snakket sammen påpekte Valdemar H. overfor skyggen det ubestridelige faktum at dobbeltmoral er noe kirkens voktere i større grad blir beskyldt for å forfekte enn befolkningen forøvrig:
    «Jeg er så lei av det! Jeg er så inderlig lei av å stå lagelig til for hogg! Hva med alle de andre? Hva med prektighetens andre voktere?»
    Skyggen nikket tankefullt.
    «Det er høyst forståelig at du er sint, Valdemar. Du har sett det fra innsiden, og du ser det fra prekestolen hver eneste søndag. Du ser det i butikkøen, du ser det i avisene. Men la de andre leve sine liv. Akkurat nå er det deg det gjelder. Du har fått en innsikt, og det verste du kan gjøre er å misbruke innsikten du nå har fått. Bli ikke en fordømmende prest, Valdemar. Det finnes, som du vet, en grunn til at mennesker lever sine liv slik de gjør.»

    Etter som vinteren gikk ble ettermiddagene stadig lysere. Skyggesamtalene ble kortere.
    «Jeg sier snart farvel til deg, Valdemar. Det blir stadig lysere, og en dag kommer jeg ikke til å være synlig mer, »sa skyggen.
    «Mener du at jeg aldri mer får se deg?» spurte Valdemar H. og følte en sorg ta form.
    «Skygger som meg er alltid et sted, men nå vet du at det ikke er farlig å se oss,» sa skyggen og strakte den lange ryggen mot en himmel som var blå og løfterik. Og en søndag da vårløsningen satte fart på bekken og kjøttmeisene sang fra eiketrærne var det ikke mulig å se ham mer. Valdemar H. stanset sin vane tro opp på vei fra kirken og konstaterte til sin forbløffelse at han kjente seg uthvilt. Så gikk han med lette skritt mot prestegården og tok i dørklinken.

    Det blir sagt i sognet at Valdemar H. er en dyktig prest. Han er alltid førstevalget til giftemål i kirken på høyden, og preknene hans er populære. Det blir til og med sagt at en og annen ikketroende har blitt observert i hemmelighet på siste benkerad, men smetter ut så snart det er en sjanse for å bli sett, og dette har til og med blitt tatt opp med bekymret, ja, rett ut sagt refsende mine, på medlemsmøtene i Humanetisk Forbund, sier ryktene. Det sies også at prestefruen har begynt med folkedans, og at hun svinger seg riktig så innbydende med det lange, mørke håret og skarpskårne hofter. Det sies at de er et lykkelig par, dette presteparet på bakken. Menighetssekretæren er visst den eneste som ikke er fornøyd med utviklingen, blir det sagt.

Finnes også som lydfortelling:

Stikkord: dobbeltmoral, kjærlighet