Kommentarer til: Skygger og støv

Av: MT

MT — Fri, 03 Sep 2010 08:22:04 +0000

Tankevekkande innlegg og fine kommentarer.Skygger og støv.Å møte den sjuke,der den er i sin kamp, med respekt og audmjukheit ,ja det er viktig.Den Andre fangar lett opp om eg kjem med svada,overfladiske fraser,eller om det er ekte meint.
Mange har kanskje ikkje møtt alvorleg sjukdom i eige liv og veit ikkje heilt kva eller korleis ein skal ordlegge seg for å hjelpe.
Å være nær,utan å trenge seg på.Vere sensetiv for andres ynskjer og situasjon.
Gjennom blogg misser ein det viktige kropps-språket.
Marie

Av: Jakob Arvola

Jakob Arvola — Tue, 08 Dec 2009 07:02:51 +0000

MariasMetode: Jeg vet ikke om forsvarsmekanismen vil endre seg. Men jeg tror vi må tilgis.
~SerendipityCat~ : Ganske sikkert skjønte Regine budskapet, vi skal nok ikke være urolige for det. Det fine var at det alltid var noen rundt henne, både virtuelt og fysisk. Ikke alle har det slik.
Sigrun: Og en framtidig egen smerte..?
Helge: Tusen takk for at du deler her.
vibeke: Takk.
gunnhild: Jeg har lyst til å si takk for at du tok mot til deg.
Dnort: Ja. Og det blir aldri, aldri gammeldags.

Av: Dnort

Dnort — Mon, 07 Dec 2009 17:30:25 +0000

Å forholde seg til andre mennesker på nett er jo i det hele tatt svært vanskelig. Og når det gjelder å snakke om liv og død foretrekker jeg å gjøre det i samme rom som de jeg snakker med.
Så da er det kanskje ikke så rart at ingen helt klarte å skrive noe fornuftig i kommentarene sine. Det er bare noen ting som aldri blir helt riktig når de skal skrives ned. De må sies.

Av: gunnhild

gunnhild — Mon, 07 Dec 2009 16:12:32 +0000

Jeg er enig i at en del av både livet og døden må være privat. Men samtidig er det viktig å snakke om. Da blir det kanskje ikke så ensomt å dø. Regine prøvde å fortelle om sin forestående død. Men svært få våget å møte henne. De aller fleste kommentarene gikk på: “Ikke gi deg – stå på – jeg vet du kommer til å bli frisk” …
Er døden blitt en slags fiasko, i vår evig ungdom- evig liv – “fordi vi fortjener det”-tid? …
Jeg er GSC, og jeg ble dritprovosert over alle de som ikke kunne forholde seg til Regines egne ønsker. Hun ba folk om å slutte å be henne om å stå på, etc. Men ble ikke hørt.
Jeg vet litt om det å ikke bli møtt i sin egen frykt. Det er ensomt – veldig ensomt.

Av: vibeke

vibeke — Mon, 07 Dec 2009 09:02:45 +0000

Jeg leser det du har skrevet nok en gang og jeg leser Helge Torvunds kommentar. Samtidig hører jeg In the bleak midwinter med Tine Thing Helseth på trompet. Og tårene triller. For Helge skriver det så fint: ” For meg var det natruleg og lurt å la noko av dette vera stille og nært.”
For selv om det er viktig å snakke om sykdom og død, er det viktig og lurt å la noe av dette være privat. Og når vi står overfor en person som vet h*n skal dø, så er det viktigste å bare være der, til stede i tiden, akkurat der og da.

Av: Ti-året ord og tabuemne: Meg. Ensom. « Marias Metode

Ti-året ord og tabuemne: Meg. Ensom. « Marias Metode — Sun, 06 Dec 2009 00:36:04 +0000

[...] Jacob Arvola lurte på om man fortsatt møter døden med flakkende blikk og avledningsmanøvre. [...]

Av: Helge Torvund

Helge Torvund — Sat, 05 Dec 2009 12:24:39 +0000

Eg merka at eg òg fekk store problem med det aktivitetsretta og energiske i nokre av desse kommentarane og måtte la vera å lesa. Eg har ein sterk ambivalens både i høve til det å nytta militær ordbruk i forhold til sjukdom, kamp, overvinne, kreftkrigeren. Eg veit ikkje heilt kva sjukdom er for noko, men eg trur ikkje det bare er lurt å alltid sjå på det som ein militær fiende utanfor oss sjølve. Eg har sjølv gjennomgått ein hard kreftbehandling nyleg.
Sjølv om eg var open om dette, til dømes på nettstaden Diktkammeret der eg er lærar, trekte eg meg attende og søkte ro. Eg ville ikje snakka om det i større intervju om boka “Sjelsord” som kom ut medan eg ennå heldt på med behandlinga. For meg var det naturleg og lurt å la noko av dette vera stille og nært. Søvn, meditasjon og musikk. Gloing ut vindauga. Einslege turar. Nærvær med dei aller næraste og mest tilstadeverande. Auka nærvær med verda og meg sjølv, kroppen, pusten.
Kvar augneblink eg har. Det har det gitt meg auka lyst til å ta vare på. Det krev noko å kunna møte menneske i hennar situasjon. Å bare vera til. Å bare vera der. Korleis skal ein uttrykkja det i eit kommentarfelt på nettet. Det er svært vanskeleg. Me utviklar vel forholdet til døden heile livet?
Men så kjem det sjølvsagt veldig mykje an på kven ein er, kvar ein er komen. Ein kvar må respekterast for sine val.

Av: Sigrun

Sigrun — Sat, 05 Dec 2009 06:57:50 +0000

Så fint at du påpeker dette med kommentarene. For bare en uke siden så jeg på Twitter at folk skrev om “Regines kamp for å overvinne kreften”. “Overvinne”! Alle visste at hun skulle dø.

Jeg lurer på om ikke klisjeer som dette røper folks distansering fra andres smerte.

Av: ~SerendipityCat~

~SerendipityCat~ — Fri, 04 Dec 2009 18:22:34 +0000

Jeg tror det er for vanskelig for veldig, veldig mange å vite hva man skal si i slike situasjoner. Man ønsker å uttrykke medfølelse, samtidig som man egentlig vet at man ikke evner å fatte hvilken kamp den andre går igjennom, hvordan det _virkelig_ føles. Så man bruker de ordene man har, og innimellom føles de rett og slett stakkarslige, men _noe_ må man si. Jeg håper og tror at Regine skjønte budskapet, om ikke ordene var de beste alltid. Hennes historie og hennes formidling har virkelig berørt meg i alle fall, og tårene trillet her da jeg leste nyheten i formiddag. Jeg er veldig glad for at Regine turte og ville gi oss et innblikk i hennes liv, sykdommen og redselen. Jeg tror vi bare har godt av å bli eksponert for hvordan det virkelig er, hva en føler og tenker i en slik forferdelig situasjon. Vi trenger å ikke gjemme de vanskelige følelsene og tankene bak stive masker. Derfor føler jeg også en takknemlighet for dem som i alle fall sier _noe_, heller enn å bli tause fordi det er vanskelig.

Av: MariasMetode

MariasMetode — Fri, 04 Dec 2009 17:48:05 +0000

Dnort: Bloggen er ikke lagt ned, den er bare til tider vanskelig å komme igjennom. Den hadde rundt regnet 190 000 treff det siste døgnet.