Kirsti: Jeg, og de av oss som husker den lyden, er takknemlig for at du minnet oss på lyden av fjernskriver. Til dem som ikke husker den: Fjernskriveren, eller teleksen, var en slags skrivemaskin som var tilkoblet en telefonlinje. I de fleste redaksjoner, rederikontorer, telegrafer og andre tilknytningspunkter var den installert i et bittelite rom slik at den ikke forstyrret øvrig drift. Som Kirsti skriver gav den fra seg et aldeles infernalsk bråk – og alt skjedde online: I det øyeblikket avsenderen sendte teksten ut på linjene, startet maskineriet knatringen. Dette var måten vi fikk byrå-meldinger på før i tiden. I det samme redaksjonen i NTB eller Reuter la ut noe “på nett”, startet maskinen opp og hakket ut tekst på digre papirruller. Når jeg kom på morgenvakt, kunne det ligge metervis med fjernskrivermeldinger på gulvet, og i vår redaksjon hadde vi en egen spiker slått inn i dørkarmen rett over teleks-rommet. Spikeren ble brukt til å hekte enden av nattens tekst inn på, og så leste vi oss nedover – og inn i rommet. Interessante meldinger ble klippet ut med vanlig saks. Spikeren står der den dag i dag, som et usaklig minne fra en gang. Takk, Kirsti, både for denne, og for klippet med Rostropovitsj og kontentumet fra fjerne dager. Ps: Ja, det er 4’33″.

Er stillhet det samme som fravær av lyd? Ikke for meg. Men én favorittstillhet er når jeg har hørt denne. Og det må være akkurat denne, altså: http://www.youtube.com/watch?v=LU_QR_FTt3E fordi de siste sekundene er så himla optimistiske -og alt er posjonert ut akkurat slik jeg liker det. nesten i overkant teknisk, men så; passe med pauser og passe med dynamikk og ord jeg ikke har lært men totalen gjør meg rett og slett blid.

Og stillheten brer seg når jeg hører dette også: http://sounds.bl.uk/View.aspx?item=022M-W1CDR0000297-0100V0.xml

Jeg får ikke Cage-snutten til å fønke. Har Safari. Men det er 4′33″ som er der, ja?

Takk for at du vekket gode barndomsminner. Godt nytt år!

Den ene er sent på kvelden når lyder ute og inne stilner og pakkes inn i natt. Lyden av søvn inne, lyden av svak susing ute. Mitt eget hjerte som banker rolig.

Den andre er det ene magiske øyeblikket når noen har hørt eller lest en av mine fortellinger og jeg kan kjenne i rommet at den griper fatt i dem, dypt, de overraskes og kan en kort stund ikke ytre annet enn et stort, innadvendt blikk – som de selv tror skjuler at de er berørt – før de slipper det løs.