Ettermiddag og lysgrått, ikke dypblått, som lengre nord i Skandinavia. Mälaren har frosset ordentlig, og da kan stockholmerne, flere hundre, gå søndagstur over frosset ferskvann. Det blir endel snarveier av det i de vestre delene av byen. Det er noe som minner om vår, selv om januar fortsatt ikke er over, og det er enkelte gjenglemte adventsstjerner i vinduer. Det er nok kjøttmeisen som synger fra lønnetrærne.
På Konditori Lyran, bygd i 1867 og drevet som konditori siden 1960-tallet, er det surrende søndagssteming. Selma Lagerlöf skal ha sittet her, Bjørnstjerne Bjørnson, også. Jeg lurer på om han satt her før eller etter at han skrev teksten til “Ja, vi elsker”, som egentlig het “Sang til Norge” da den forlot hans notatbøker i 1869, to år etter at Lyran ble bygd.
I dag, denne søndagen, sitter et sterkt middelaldrende par to bord bortenfor oss. De tegner med fargekritt. Han tegner interiøret på konditoriet med den store lysekronen som henger rett over dem, hun tegner åpenbart ham. De kan ha kjent hverandre svært lenge. Esken han oppbevarer krittstykkene i er velbrukt, den har vært åpnet og lukket mangfoldige ganger, uvisst når første gang. Hun har sakene sine i et penal av nyere dato og en mindre eske. Jeg kan se at de er flinke. Jevnflinke, jevnbyrdige, jevngamle. Kanskje ble esken kjøpt eller laget på sekstitallet? Kanskje rett før Cuba-krisen? Mens skytteldiplomatiet arbeidet rutinert under jorden, presset mellom triggerhappy generaler på den ene siden og paralyserte politikere på den andre, der miksen tilsammen ble lisvfarlig. En Adlai Stevenson eller en den gangen ung Mikhail Gorbatsjov, som ikke engang CIA visste hvem var eller skulle bli – de er ellers ganske raske med analysene sine. Jeg er fascinert av diplomater. Diplomater som jobber under press må være villige til å se på seg selv og omverdenen på et annet vis enn vi andre trenger: “Hvorfor virker mitt land og mitt folk truende for deg? Hva er det ved meg som virker uforsonlig? Hva kan jeg være villig til å diskutere, og hva er det ved deg jeg kan være villig til å leve med?”
{ 4 kommentarer… Les eller gå til kommentarskjemaet og skriv }
Har av og til fått høre at jeg er “den fødte diplomat”.
Selvfølgelig bare tull. Men, kan man mange fremmedord er det fort å få et stempel…
Haha. Jeg tror kanskje ingen er født som diplomat. Livet farer vel like hardt både med diplomatiske talenter og de drastiske.
Skal sjekke Lyran, med eller uten tankevekkende eldre par, før jeg forlater Stockholm for mer nordlige strøk.
Må også takke for bloggen din: den er en av de ytterst få jeg passer på å lese jevnlig – og blir like oppløftet hver gang.
Takk.
Håper Lyran falt i smak – og takk for fin tilbakemelding!