Gap opp, din jævel

Altså. Jeg har tenkt på dette med tannlegeskrekk. Egentlig har jeg tenkt like mye på syttitallet som på tannlegeskrekk, og for meg er det én og samme sak. Jeg har kommet fram til at tannlegeskrekken handlet vel så mye om skam, angst for hva tannlegen kunne komme til å si (og faktisk også sa) som om angsten for selve smerten.

Men gjerne for meg, jøss bevares: Det var smerter involvert i ethvert tannlegebesøk før i tiden. Jeg kan huske den lammende, gnistrende følelsen når boret traff nervene. Det var som om noe eksploderte i hodet. Hele kroppen trakk seg sammen i konvulsjoner mens boret gikk og gikk og gikk. Og jeg forstår ikke hvorfor denne smerten var nødvendig. Bedøvende og smertestillende sprøyter og gasser var forlengst oppfunnet, men på syttitallet var det ikke snakk om slikt på de tannlegekontorene jeg frekventerte.

De som har fulgt meg en stund vet at jeg ikke er så glad i syttitallet. Hvis jeg skal strekke meg langt og imøtekommende: Jeg har i alle fall et svært ambivalent forhold til dette tiåret. Ikke synes jeg musikken fra syttitallet er noe særlig bra – ikke i det hele tatt, faktisk. Somrene var heller ikke bedre, slik vi yndet å tro lenge etterpå. TV-programmene var aldeles forferdelige, når man ser dem i reprise i ettertid. Det var kald krig i verden. Det var harsk sild, sur melk og mobbing på skolen. Og så var det disse tannlegene: hvitfrakkede eldre menn med brutale, tørre og oppsprukne fingre og hårete underarmer som førte sløve bor og avla skarpe moralprekner mens man spyttet blod og forholdt seg taus.

Det var nemlig moralpreknene som var verst, ikke smerten i seg. Gikk man til tannlegen med hull, var det fordi man hadde syndet. Man ble kryssforhørt om hvert eneste hull som ble funnet: “Jasså, du har ikke pusset tennene? Hvorfor har du ikke pusset tennene? Du vet hva som skjer dersom du ikke pusser tennene? Tennene dine faller ut, og gjør de det, er det ingenting annet jeg kan gjøre enn å gi deg gebiss. Du vil vel ikke ha gebiss? Du spiser kanskje Fox-karameller? Fox-karameller er nesten det skadeligste som finnes for tennene, du er klar over det? Du er vel ikke en slik som spiser Fox-karameller etter skoletid, du er vel ikke en av dem som stikker på kiosken og kjøper Fox-karameller mens du egentlig burde vært hjemme og spist gulrøtter, er du vel? Neihei? Hvor kommer da disse hullene fra, annet enn fra Fox-karameller?”

Det var et helvetes mas om disse Fox-karamellene. Javisst hatet jeg disse tannlegebesøkene. Hver gang jeg åpnet kjeften, var det ikke annet enn kjeft å få.

Men da åttitallet kom, virket det som om det skjedde noe i verden. Kanskje har det noe med at jeg da bodde i en større by med andre tannleger? Hun het Marie, skoletannlegen på Rosenborg. Og hun var snill. Hun spurte ikke om Fox-karameller, men dyttet bare amalgamen rutinert ned i oppdukkende mål, smilte og visste et og annet om verden. Hun sa ingenting om krembollene fra Rosenborg Dampbakeri, selv om hun visste at vi dro ned og kjøpte dem så snart vi hadde en blå tier i hånden. Ting har en tendens til å jevne seg ut.

Stikkord: ekkelt, glede, smerte