Barmhjertighet

De sju dyder, første del av sju selvstendige fabelfortellinger.

To år senere.
Det ligger et stetoskop sammenrullet på skrivebordet. Kvinnen er nesten blåaktig blek i ansiktet, legen har reist seg og står med ryggen til henne. Det er snøbyger fra vest.
– Hvordan vet du dette, Ove?
– Fordi jeg har snoket i journalen hans. Men han vet det ikke selv enda. Systemet har ikke rukket å sende ut beskjed. Men jeg tenkte at du kunne ha nytte av å vite det.
– Ove. Du og jeg… vi… Det gikk jo ikke lenger.
– Nei, det gikk ikke lenger.
– Jeg har så lyst til å si deg at…
– Jeg vil ikke snakke om det.
Han snur seg fra snøbygene, setter seg ved pulten og noterer på en blokk.
– Når hadde dere sex sist?
– Det er en stund siden. Ove, jeg…
– Hvor lenge?
– Fire måneder.
– Da er du frisk. Han var her selv og tok testen etter en tjenestereise til Chile for tre måneder siden.
– Herregud. Herregud.
– Jeg vil bare for sikkerhets skyld be deg teste deg. Som jeg sa er det fullt mulig å leve i et forhold der partneren har hiv.
– Når får han selv vite det?
Legen kikker på skjermen og henter opp en kalender.
– Onsdag neste uke.
– Ove. Jeg elsket deg alltid.
– Disse brosjyrene gir deg et innblikk i de ulike stadiene i sykdommen.
– Ove.
– Jeg setter opp time på laboratoriet for deg i morgen.

Kontrapunkt: Dødssynden grådighet.

Verdens fæleste ord

– Filipenser. Det høres definitivt ut som noe man ikke vil ha, sa en kollega av meg. Og jeg er veldig enig. Filipenser har jeg hatt, og det er ikke noe å trakte etter. Hva er det skrekkeligste ordet du vet?

Jeg holdt lenge en knapp på ‘busemann’. Inntil jeg fant ut at busemannen egentlig ikke finnes. Og den største bløffen vi i Nord-Norge har kjørt, ved siden av at vi alltid står han av, er at ‘hæstkuk’ er godt ment og er noe vi bruker som kjælenavn på hverandre. Sorry, men slik har det aldri vært.

Over til leserne.

O Brother, where art thou?

– Hallo, skriver.
– Hallo, Jakob.
– Du er ganske ny, du.
– Ja. Du kjøpte meg i forrige uke.
– Jeg vet det. Du heter Brother.
– Eh, ja.
– Fint navn.
– Ehe.
– Du, hvor er Word-dokumentet jeg nettopp skrev ut?
– Word-dokument? Jeg har ikke sett noe word-dokument.
– Det har du. Det står at det står i utskriftskø. Wazzup, Brother?
– Feil med utskrift. Avbryt utskrift og sjekk tilkobling.
– Nå tuller du. Jeg prøver om igjen.
– Skriver ut.
– Det gjør du ikke. Få Word-dokumentet mitt.
– Ordene dine er inni meg. Jeg trenger påfyll. Sjekk arkmaterskuff.
– Du er full.
– Ja.
– Og?
– Jeg er ikke kompatibel med hva som helst. Ok eller avbryt.
– Og jeg bare minner om at du er utbyttbar. Det finnes en angrefristlov. Det finnes fortsatt en Canon.
– Okei, da. Her er det jævla Word-dokumentet. Frr. Frr. Frr.
– Nå skriver du det ut i fjorten eksemplarer. Stans.
– Kan ikke. Frr. Frr. Jeg frr er inne i en skriveprosess. Frr. Det burde du som skriver selv forstå. Frr. Frr.

Latskap

De sju dødssyndene, sjuende del av sju selvstendige fabelfortellinger.

Det er så stille i tingrettssal 4. Stillheten består av flere ubehageligheter: Susingen i ventilasjonsanlegget. Fagdommeren som noterer med kulepenn. Foreldrene på tilhørerbenken der de flytter føttene tett sammen, en tørr hånd som stryker en våt hårlokk til side. Og til sist aktor som trekker pusten før han fortsetter:
– Vi var kommet til det tidspunktet der du kjørte inn i krysset.
Gutten i vitneboksen vrir seg og ser mot forsvareren. Hun ser opp fra en ringperm:
– Ærede rett, dette har min klient svart på før.
– Ærede rett, jeg spør én gang til fordi det er visse ting jeg ikke forstår.
Fagdommeren nikker.
– Du kan fortsette.
– Fint. Takk. Nå skal vi se, Eirik. Nå skal vi se.

Stillheten. Hva skal man fylle den med? Hva er det mer å si?
– Nå skal vi se, Eirik. Du kjørte inn i krysset. Og da svingte du til venstre.
– Ja.
– Og der stod Stine.
– Ja.
– Hvor stod Stine?
– Hun stod midt i veien.
– Ja. Hun stod midt i veien. Hun stod midt i veien, gjorde hun ikke?
– Ja.
– Hvorfor tror du hun stod midt i veien?
Forsvareren sukker.
– Ærlig talt, dette har vi…
– Hvorfor tror du at hun stod midt i veien, Eirik?
– Fordi hun trodde at det var klar veibane.
– Og det var det jo. Hvorfor var det klar veibane, Eirik?
– Ærede rett, dette kan…
– Han kan fortsette.
– Takk. Eirik, det var klar veibane fordi..?
– Fordi jeg ikke blinket til venstre.
– Fordi du ikke blinket til venstre, Eirik. Visste du at Stine hadde hatt om trafikksikkerhet på skolen uken før?
– Nei.
– Vet du hva hun lærte der?
– Nei.
– At bilister som skal svinge bruker blinklys. Stine ble nesten sju år.
– Nå er det nok her! Nå er det jammen nok!
– Han kan fortsette.
– Takk. Hvorfor blinket du ikke, Eirik?
– Jeg vet ikke.
– Du gadd ikke?
– Dommer! Dette er trakassering!
– Han kan fortsette.
– Takk. Det er litt tøft å ikke gidde, er det ikke?
– Nei. Eller. Jeg vet ikke.
– Du vet ikke. Du vet ikke, Eirik. Du vet ikke.

Det er antakelig feil på ventilasjonsanlegget. Det går ujevnt.

Misunnelse

De sju dødssyndene, sjette del av sju selvstendige fabelfortellinger.

– Knut. Knuut. Sandslottet er ødelagt.
– Næmmen. Igjen? Æsj, det var dumt.
– Det er dumme tyver som har gjort det.
– Ja, det er dumme tyver som har gjort det. Ta med deg Britt, så bygger dere det opp igjen.
– Kan ikke du bli med, Knut?
– Jeg må passe firer-gruppa, jeg. Gå bare, dere.

Det er egentlig ikke så mye annet å si om førskolelærer Knut B enn at han lever for barn. Knut er den mest populære på Knotten barnehage. Han trøster, plastrer skrubbsår, leser merkelige eventyr fra alle verdens land og riker, og han kan synge tostemt med seg selv.

Det som er rart med Knut B. er at ingen har sett ham gråte. Ikke engang i farens begravelse for tre år siden kom det én eneste tåre fra ham. Knut satt på fremste benk, stirret på kistehåndtakene og var hvit i ansiktet. Etter begravelsen hadde han forsvunnet ut av kirken, ingen så ham ved jordpåkastelsen. Men mandag morgen stilte han på jobb på Knotten, hilste god morgen og hvilken dag er det i dag og stablet femten par sko sirlig på plass i tørkeskapet, slik han alltid pleide gjøre før samlingsstunden. Knut B var seg selv igjen.

Kråkene sitter på barnehagegjerdet og skjeller, krangler om en gjenglemt brødskive og flyr sin vei over åsene mens Knut B samler sammen spader og legger dem i skjulet. Enda en dag har gått. Barnehagestyrer Monica S er på tur ut døren og minner ham om foreldremøtet torsdag og roser ham for gitarspillet til formiddagsmaten. Du er så flink, Knut. Du er så flink. Du skulle hatt barn selv, du. Ja, jeg skulle kanskje det. Vi sees i morgen.

Knut B låser døren til avdelingen og husker at han mangler løk. Man kan ikke lage kjøttkaker uten løk. Førskolelærer Knut B setter kursen mot det gjenreiste sandslottet. Man kan ikke lage kjøttkaker. Uten løk. Og for fjerde gang denne uken sparker han istykker sandslottet. De møysommelig formstøpte tårnene flyr inn i krattet som brune klumper, kråkefjærene som omkranser vollgraven knekker, han sparker, ansiktet er hvitt, fraværende, man kan ikke, borggården er med to korte spark pulverisert til alminnelig sand, lage kjøttkaker. Uten løk. Man kan ikke. Lage kjøttkaker. Uten løk.

Begjær

De sju dødssyndene, femte del av sju selvstendige fabelfortellinger.

– Hei, hvor er du?
– Hallo, dette er Frank Joachimsen, jeg skulle snakke med Nina.
– Nina?
– Ja?
– Hvem er dette, sa du?
– Frank Joachimsen, jeg vil gjerne snakke med Nina.
– Åja, Nina, ja. Hun er bortreist akkurat nå.
– Når kommer hun hjem?
– Det er litt… Ja, altså. Mandag, tror jeg. Hva gjelder det?
– Det gjelder min kone, Christin Joachimsen. Tror?
– Hun kommer hjem mandag. Hva handler dette om?
– Det handler om at Christin Joachimsen er død. Ninas nummer lå på mobilen hennes, som jeg nå ringer rundt og varsler hennes kontakter om dødsfallet på.
– Jeg tror… at du… har kommet feil. Nina er ikke her.
– Nei, Trond. Du heter Trond. Jeg vet det. Nina er ikke der. Christin er død. Hun fikk hjerneslag onsdag. Som du vet ble hun trettitre år.
– Jeg vet ikke hva jeg skal si.
– Hvor lenge, Trond?
– Fire… fire år. Ville det vært. Til høsten. Frank, jeg er…
– Da vil jeg se deg i kirken fredag, Trond.
– Hvor vil du ha meg?
– Fritt valg, Trond. Christin reserverte visst ingen faste plasser.

En sportsidiots bekjennelser

For en rekke år siden søkte jeg en annen jobb. Jeg ble innkalt til intervju, til og med. Vi satt på redaktørens kontor, som lå høyt i bygningen med utsikt over snødekte åser. Et ekte norsk kongerike av snø. Slik er nordmenns vis. Jeg syntes selv intervjuet gikk riktig så bra. Redaktøren og jeg hadde gode meningsutvekslinger om journalistisk mot, om etikk, om arbeidsmoral og vi utvekslet til og med synspunkter på konkurrenter. Men så kom spørsmålet som til syvende og sist måtte komme:
– Jakob, hva er din holdning til sportsstoff?

I enkelte viktige samtaler kommer det vendepunkter. Stoppesteder der alt kan skje. Dette var et slikt stoppested. Dette var det punktet i samtalen der ordflyten kunne ta et bråstopp, eller bare en pust i bakken for deretter å fortsette med samme muntre tone. Jeg bestemte meg for å være aldeles ærlig. Man lyver verken for nåværende eller framtidige arbeidsgivere, så jeg festet blikket på de snøkledte åsene et øyeblikk, samlet meg, og sa det deretter som det var:
– Vet du, jeg er ikke så glad i sport.
Tausheten som fulgte var skingrende. Redaktøren snudde svingstolen etthundreogåtti grader rundt, og kikket ut vinduet. Jeg på min side av den avbrutte samtalen tenkte: Jaja. Dett var dett. Jeg tror det gikk et helt minutt. Redaktøren strøk seg over skjegget, rettet på brillene, svirret stolen tilbake til blikket mitt og sa med ettertrykk:
– Vet du. Det er ikke jeg heller.

Fotnote: Jeg aner ikke hvem som spilte cupfinale i fotball i 2009. Hvis det fortsatt er cupfinale det heter.

Og det er bare to uker siden jeg skjønte hvem Petter Northug er. Jeg har ikke plass til sport i livet mitt. Jeg beklager. Jeg er komplett sportsidiot.

Hovmod

De sju dødssyndene, andre del av sju selvstendige fabelfortellinger.

Saksbehandleren på sosialkontoret setter blyanten mot arket.
– Det var en Alfa Romeo, husker jeg rett?
Sosialklient Vidar E. vrir seg i stolen.
– Ja. Nittifiremodell.
– Og du fikk hvor mye for den, sa du?
– Sekstiåtte tusen.
Saksbehandleren noterer. Det er plastblomster i vinduskarmen, standardinnkjøp til alle kommunale kontorer, rød pellargonia.
– Du har tapt firehundreogførtitre tusen på den bilen, Vidar. Det er mye penger, det.
– Ja. Men den har jo egentlig holdt seg ganske bra.
– Nei, den har ikke det, Vidar. Den har ikke det. Og selv er du sekstimodell. Femti år gammel, Vidar. Og du vant i lotto i 1990, husker jeg rett?
– Ja.
– Hvor mye var det, Vidar?
– Tre millioner.
– Nettopp. Tre millioner. Det var mye penger det, Vidar. Den gangen. En halv million brukte du på å kjøpe en Alfa Romeo 164 med V6-motor. Og automatgir.
– Automatgir, ja.
– Javisst. Automatgir var det, Vidar. Du sa opp jobben din som typograf. Og du har ikke arbeidet siden.
– Ikke siden det, nei.
– Og du har levd på lottogevinsten og avkastning av noen fond. Som du investerte i.
– Investerte litt i, ja.
– Men nå er du blakk. Når ble du egentlig blakk, Vidar?
– To år siden.
– Stemmer. Stemmer. Stemmer. Du har mistet mange pensjonspoenger på den tiden som har gått, Vidar. Hele nittitallet. Hele totusentallet. Og du er femti. Sytten år igjen, så er du minstepensjonist, Vidar.
– Sytten år igjen, ja.
Saksbehandleren spisser blyanten.
– Men da sier vi det. Sekstiåtte tusen fikk du for bilen. Det burde du klare deg med til – hvilken dato har vi nå – skal vi si desember? Jeg setter opp en ny time da. Det betyr altså at jeg avslår å gi deg sosialstøtte nå.
– Avslår, ja.
– Vi sees, Vidar. Husk å fortsette å søke jobber, Vidar. Jeg vet at det er en ledig deltidsstilling på Narvesen. Bare som et tips, Vidar.
– Deltidsstilling, ja. Et tips, ja.

Alle fugler små dere er, inne i ventilen

Hver morgen de siste ukene på badet, på vei til morgenvakt, har jeg hatt selskap av dere. Dere er antakelig gråspurver, og dere kvitrer iherdig over hylla. Vi ser ikke hverandre, men vi hører hverandre, dere i veggen, og jeg på badet. Man kan godt at det er dere, og ikke jeg, som synger i dusjen. At dere skjøv litt byggemateriale inn ventilsprekken var bare morsomt – det var kanskje en practical joke med det gresstrået som plutselig stod vinkelrett inn over hodet mitt? Men hør. Jeg har et forslag. Skal vi bryte opp? Ta sats og si at noen ganger er gresset grønnere på den andre enden, og at noen fortier det? Andre har jo gjort det før uten å angre. Så hvorfor ikke vi?

Jeg skjønner så godt engstelsen. Dere har, som meg, vært stedbundne så lenge. Dere ble aldri traner, som spiller trompet og legger seg dekadent på sørlig kurs i september for å spise på franske åkre. Og dere ble ikke låvesvaler, som suser med supersonisk fart over sør-afrikanske savanner midtvinters og mauler mark. Nei, dere ble hjemme og spiser husmannskost. Dere er leilendinger – leietakere på livstid bundet til andres velvilje, og tradisjonen tro klager dere ikke. Dere er dem som ser med engstelse opp på gåsetrekket når høsten står frostpustet, trekker vingene tettere mot kroppen og sier: ‘ Nja. Skeptisk. Det er bedre å holde seg ser man er.’

Men så var det dette med å utvide horisonten.  Jeg har sett gråspurvene langs boulevardene i Paris. Tilgi meg, men de virker mer tillitsfulle enn dere i distriktene. Mer folkevante. De er fortsatt gråspurver, men de ser deg inn i øynene og er ikke så lettskremte. Ja, jeg vet at det er mye fælt i byene. Og ja, jeg har lest Jens Bjørneboes dikt «Bøndene på Capri ø» om hvilke farer som lurer der sør. Men om vi la alt dette til side. Om vi forsøkte å se litt mer optimistisk på ting. Og gråspurvene langs avenyene der nede i den vakre byen er for meg et bevis på at man ikke trenger å pynte seg med lånte fjær for å være seg selv.

I kø bak Gutter 12

Papiravisens død er forlengst varslet av bekymrede bransjefolk. Jeg er overbevist om at Dagbladet og Statoil bør snakke sammen i så måte.

Om dette trettifem minutter lange opptrinnet fant sted i Sørkedalsveien eller på Gvarv er egentlig ikke så nøye. Og hva skulle jeg egentlig på en bensinstasjon å gjøre? Jeg sitter selv med et ansvar for å kjøpe mine aviser der det er praktisk vel tilrettelagt for det – om det nå var så nøye for meg å få kjøpt den avisen. Og jeg burde selvsagt skjønt hvor det bar, da bussen på kort matpause-stopp foran meg åpnet dørene. Det tøt ut barn fra alle bussens åpninger, og de var sultne og kom fra fotballturnering. Scenen er herved satt: Dagbladet i stativet fremst ved disken, jeg bakerst, og et fotballag inkludert trener og reservebenk imellom.

Enhver med en viss erfaring med barn – eller som i det minste kan huske hvordan det var å være barn – vet at det mest tidkrevende man kan finne på er å gi en tolvåring valgmuligheter. Og her stod valgmulighetene i kø, i likhet med resten av butikken. Grovt eller fint brød, med eller uten løk, ketchup eller sennep, løk eller ikke løk, og i så fall hvilken løk: Stekt eller rå, eller begge deler, rørt sammen med rekesalat, med eller uten salt og pepper, eller kanskje bare pepper eller bare salt, og skal du ha meny. Hva er meny. Meny er med drikke. Hva slags drikke. Kan jeg ta Kuli istedet for Cola. Ja, men det er meny. Ja, det er sant. Men da skal jeg ha meny. Har dere denne med jordbærsmak. Jeg vil ha en sånn, hva heter en sånn. Er den god. Nei, jeg skulle ikke ha sennep, det var Karsten som skulle ha sennep, jeg skulle ha med grovt brød og uten meny men med litt rekesalat. Karsten. Karsten. Oi, en melkesjokolade. Hvor mye får jeg for trettito kroner.

Et helt fotballag. Med reservebenk og trener. Det ble ikke noe aviskjøp på meg. Jeg gikk da midtbanepartiet i butikken måtte låne småpenger fra keeper helt bakerst. Noen skulle blåst pause eller offside eller hva faen som helst.

Message to a spammer

Ja, jeg har sett tv-bildene fra Haiti. Og jeg synes det er forferdelig. Jeg har fattet poenget. Men jeg gir deg ikke kontonummeret mitt.

Du brukte forholdsvis lang tid på å spekulere ut en forretningsidé. Og det kan jeg forstå. Det var sikkert mye som måtte organiseres for å skaffe deg en så profesjonelt utseende nettside som den du presenterer i spammen til meg. Jordskjelvet skjedde den 12. januar i år. Og nå er du klar. Du har skaffet deg bilder av ofrene, ikke minst barn. Jeg har undersøkt bildene du har lagt ut. De er ikke dine. Det er svært lett å sjekke via en funksjon i Photoshop, der jeg kan undersøke de såkalte exif-dataene. Jeg vet hvor du har stjålet bildene. Nå legger du dem ut som dine egne og appellerer til min samvittighet. Min skamfølelse.

Jeg vet to ting: Min samvittighet er ren. Og en dag blir du tatt.

Message to a spammer regarding Haiti: Shame on you. Shame on you.

Hjemlengsel båret på tretti megahertz

Skulle jeg skrive en kjærlighetserklæring til noen foruten kjæresten, måtte det bli til radioen. Gud, som jeg har elsket radioen. Og jeg har fått være med på så mye som jeg er takknemlig for. Å hilse hjemmefra til dem der ute er blant det fineste.

Det er ikke helt klart hvem det var som egentlig oppfant radioen. Teorien om radioen ble først beskrevet i 1873, mens de første eksperimentene ble gjennomført av Heinrich Hertz tretten år senere. Eksperimentene ble mange, og det var ikke før i 1906 at verdens første offisielle kringkasting fant sted, da Reginald Fessenden spilte fele og leste bibelvers over en sender fra Massaschusetts. Det var ikke NRK som var først ute med radio i Norge, men derimot Kringkastingsselskapet AS, som var et privateid foretak som gikk på lufta i 1925. NRK var et faktum i 1933, og resten er historie.

På midten av nittitallet – som forsåvidt på midten av sekstitallet – var frykten stor for at radioen kom til å avgå ved døden. Radio var dustete og gammeldags, utrendy og støvete. Men paradoksalt nok tror jeg at nettet var med på å redde radioen fra gong-gong’en. Ved få tastetrykk kommer nå hele verden inn i skrivekroken her jeg sitter. En av mine radiofavoritter for tiden er en fransk nisjeradiostasjon som bare kjører telefonintervjuer – ett eneste intervju på telefon varer gjerne tjue minutter før neste innringer er klar. Slik går det døgnet rundt. Dårlig radio, vil vi fagfolk si – men utmerket for dem som vil snakke ut, fantastisk for dem som vil holde tråden, og glimrende for språktrening. Jeg spår herved at den gode, lange samtalen vil komme tilbake. Kanskje ikke til radioen, men til menneskers liv.

Så derfor, rykk tilbake til start: Dette med å komme nærmere, dette med å bety noe for noen. Kortbølge-sendingene våre var slik. De satt nemlig der ute et sted, disse lytterne i utlendighet: En utvandret jærbu med kiosk på Hawaii, ei sliten trise fra Gol i lugaren på en Reksten-båt midt i Stillehavet, eller en oppdøl med diplomatisk ærend i Australia. Alle hadde behov for nytt hjemmefra, og det bragte vi dem på kortbølgen fra Norge.

Kortbølgen er selve ur-radioen: Radiobølger med opp til hundre meters lengde (ja, de regnes i meter, man kan ikke se dem, men de kan måles) som reflekteres av spesielle lag i ionosfæren og kan hoppe jorden rundt. Sendingene ble administrert og sendt fra NRK Utenlandssendingen. Jeg var så heldig å få være en av stemmene hjemmefra hver jul.  Er ikke dét meningsfull radio, så vet ikke jeg.

NRKs kortbølgesendinger ble lagt ned i 2003. Lydklippet under er fra sendinga til trøndere julen 1949. Hvis du hører riktig, riktig godt etter vil du høre gjennomslag av morsesignaler fra en eller annen nabofrekvens. Det er magisk.

[pro-player width=’600′ height=’350′ type=’sound’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2010/02/kb2.mp3[/pro-player]

For real

Jesper Jøtvatn er tjue år gammel og har akkurat kastet sin splitter nye gamer-pc ut av vinduet. Klokken er 0238 natt til torsdag.

Jesper har fortsatt svært høy puls når han kikker ut vinduet og ser datamaskinen, oppløst i ram og løse bokstaver, ligge knust mot hjørnesteinen ved  blomsterbedet. Jesper er fortsatt avmektig og himmelropende sint. Hendene skjelver – han var midt i et avgjørende angrep da det fryktelige skjedde: datamaskinen sluttet å virke. Jesper Jøtvatn, tjue år gammel og spillavhengig, hadde sittet foran maskinen med sammenbitt munn og trykket på mustasten med hundreogtjue trykk i minuttet, rett foran nivå sju. Gruntene bak ham satte flammekasterne rett i ryggen hans, ildtungene slikket raspende over murveggene, Jespers høyre pekefinger trykket så raskt at hele underarmen skalv, skjelvingen forplantet seg oppover i skulderbladet, gruntene kom nærmere, porten åpnet seg, control f6, fortere, hamrende museklikk, Jesper ristet, hjertet hamret usammenhengende, munnen hans åpnet seg, to av gruntene kom opp på siden, grep tak i ham, hardere, control f5, for faen, control f5, inn porten, ildtunger, høyre mustast, venstre, venstre, høyre, midtklikk, jaah, åpne porten for faen inn slipp meg inn, venn eller fiende jeg er venn control f4 nei f5 mustast venstre svett faen ikke nei åpne space space space – og så bare zapp.

Det kommer knapt som noen overraskelse at Jesper Jøtvatn ikke leser aviser, verken på nett eller papir. Det har ikke Jesper Jøtvatn interesse av eller tid til. Akkurat denne natten er dét litt synd. For dersom tjue år gamle Jesper Jøtvatn hadde lest lokalavisen Inndølen, avisen som økte mest på Indre Østland under forrige opplagsperiode, ville Jesper under «Kunngjøringer» ha lest at det lokale kraftlaget skulle utføre ordinært vedlikehold på strømnettet denne natten. Strømmen skulle, med værforbehold, kobles ut ved midnatt og komme trygt tilbake klokken 03. Men Jesper Jøtvatn leser verken aviser eller varsel om lavt batterinivå, og det måtte gå som det gikk. Han var som sagt midt i et angrep mot gruntene mens Children of Bodom hamret ut i headsettet. Plutselig ble det svart, og «Follow the reaper» forsvant med et svakt knepp i øregangene. Jesper Jøtvatn ikke bare har en avatar, men han føler seg som en avatar.

Jesper Jøtvatn ble først fryktelig redd. Men redselen varte bare noen få sekunder og gikk deretter over i et raseri som fylte ham med et skrik, et skrik som fra et barn som har lenge igjen til stemmeskiftet, et skrik som sprekker i begge ender av vokalen. Skriket sank ned i magen og ble et avsindig brøl. Han løftet pc’en og kastet den ut av gutteromsvinduet. Denne natten er vinduet av en eller annen grunn åpent og står fastspent i haspen. Pc’en som flyr ut går med millimeter-tilfeldighet klar av glassruten. Tilbake i mørket sitter Jesper Jøtvatn og snøfter rytmisk av raseri. Det verker i hele kroppen, og høyre hånd rister ukontrollert.

Huset er stille. Natten der ute er skremmende svart og virkelig. Et rådyr har flyktet fra åkeren og ut til skogholtet etter braket mot murkanten. Det siver en ukjent lukt av blomster og våt jord inn vinduet. Jesper skyver den veltede Tab Extra-flasken over mot bordkanten og kikker ned. Han må ut og rydde opp, rett og slett kaste den nye maskinen i søpla. Vi må ikke glemme at dette skjer på den kanten av landet der gjenvinning av elektriske komponenter blir regnet som noe stort tøys; søppel er søppel. Derfor: Jesper Jøtvatn står to minutter etterpå i hagen med sin istykkerslåtte datamaskin under armen, åpner søppeldunken og kaster tjuefem tusen kroner resolutt ned blant råtnende potetskrell og aviser han ikke har lest. Vi forlater presens og går over i preteritum: Det voldsomme braket som deretter fylte natten fikk de halvt sovende kornkråkene til å ta til vingene med høye skrik.

Det var vanskelig for politiet å finne vitner til det som videre skjedde, men det ble antatt at strømbruddet hadde ført til at svingen ble liggende i totalt mørke. Til tross for at ulykken hadde skjedd i svingen rett ved familien Jøtvatns hus, hadde ingen i huset hørt noe. Naboen på Tversovergården tre hundre meter unna, en av bygdens storbønder,  hadde interessante – men ikke spesielt troverdige – opplysninger å komme med. Han påstod at han hadde sett Jesper Jøtvatn stå ved bilvraket som hadde krøllet seg rundt lyktestolpen. Han påstod til og med at Jesper Jøtvatn hadde stått rolig og sett på den avrevne kroppen til en av bilpassasjerene, snudd seg, slukket utelampen over inngangsdøren og deretter ruslet rolig inn i det sovende huset.

Kraftlaget koblet inn strømmen nøyaktig klokken 03.

Klar tale

Departementsansatt Jon K. er i ferd med å få kjevelåsning. Han har hørt på statssekretæren med hestehalen i snart førtiseks minutter. Klokken går, og selv statsråden begynner å få fredagsblikk. Det er ikke statsråd på slottet denne fredagen, ettersom både Kongen og Kronprinsen har dratt til Bergen på statsbesøk.

Det er noe de er veldig dårlige på i departementet – å skape fredagsstemning når ministeren ikke er i statsråd. Noen prøvde med vafler en gang, men det endte med en krangel om hvem som  skulle vaske opp. Nå hviler det en ekstra trykket stemning på kontoret, ettersom siste VG ligger midt på bordet. Overskriften er tydelig trykket i svart mot den hvite legefrakken til lederen i Lægeforeningen: «Opprør i legestanden: Statsråd kalte norske leger for vattnisser», og Lægeforeningens representant holder en skalpell mot kamera. Statssekretæren er i sluttrunden på et foredrag om hva det var hun egentlig ikke mente at de ikke burde ha sagt. ‘Vattnisser’ var greit, men ‘sykefraværets bestevenner’ mener hun var å gå for langt. Statsråden lager drodler på regjeringens brevhode, han har tegnet kalosjer på riksløvens føtter.

Jon K. kjenner plastkortet hennes som en flat pakke på innerlomma. Han vet at hun heter Marielle Anderberg, det står preget i plasten. Han har fremskaffet mobilnummeret hennes, og tekstmeldingen ligger klar under Kladd i mobilen som han nå fikler med i fanget.

Han har to kladdemeldinger liggende, i den øverste står det «Hei, Marielle, du glemte kortet ditt på butikken, jeg stod bak deg i køen da du la det fra deg der vi pakket varene. Jeg heter Jon, og jeg synes du luktet så godt.» Men han har angret seg og skrevet en kladdemelding der det rett og slett står «Hei, du glemte kortet ditt på butikken, jeg plukket det opp, jeg leverer det til butikken i morgen, så kan du hente det der, beste hilsen Jon K.»

– Jon, du som er så fornuftig, hva mener du vi bør gjøre nå? spør statsråden og lager skjegg på riksløven. Statssekretæren kikker på Jon med et snurt blikk og drikker Imsdal.
– Jeg, eh, ja… svarer Jon K.
– Ja? spør statsråden og trekker brillene på nesen.
– Jeg, eh… jeg tror kanskje du bør ta ut en sykemelding, svarer Jon, og trykker ved et uhell avgårde sitt første utkast til tekstmelding.

Denne historien er en fortsettelse på denne historien.

Ikke bare en lang mann

Stadig flere foruroligende meldinger om sensur og kontroll av det frie ord kommer fra Kina, Iran og vasallstater der opposisjonen går på gummisåler. Det er å håpe at vi forstår dybden av slike nyheter i 2010. For det fantes en tid da manusforfattere og skuespillere også i Norge måtte trå med kløkt. Leif Juster var ikke bare Lange-Leif, han drev et livsfarlig motstandsarbeid fra scenekanten.

Det er knapt mulig å fatte i dag hva slags kår det frie ord levde under fra april 1940 og fram til maidagene fem år etterpå. Da Vidkun Quisling spaserte inn i NRK, tok over landet og overlot det til tyskerne, startet en intensiv klappjakt på alle frie kulturarbeidere, forfattere og musikere som ikke ville la seg innordne. Problemet med Norge var alle revyscenene, og særskilt i hovedstaden, som i flere årtier i tiden før krigen hadde befestet seg. Publikum forgudet dem, disse revystjernene og cabaretartistene som tilbød folkelig underholdning med snert. Det var ikke mulig, selv for nazistene, bare å stryke naziflagget over kulturen og trylle den vekk. Skuespiller Leif Juster og tekstforfatter Sverre Bævre var blant de allerede etablerte, Juster var tillitsvalgt blant skuespillerne og ble prompte sendt på Grini da skuespillerne nektet å underordne seg i 1941. Der fikk Juster tid til å tenke ut en snedig omvei rundt sensuren.

I mellomtiden gikk de sensurerte revyene og teatrene for glisne benkerader i Oslo. Man kunne tross alt ikke tvinge folk til å gå på forestillingene, det skjønte også nazi-myndighetene. Og da Juster slapp ut to måneder etter arresten, gikk han straks i gang med sitt nye prosjekt, Edderkoppen revyteater. Under tvil og sensur slapp de ham til igjen, og publikum strømmet til salongen. Men nå var tekstene så subtile og tvetydige at ingen andre enn et våkent publikum skjønte dem. Et av de største høydepunktene var sangen «Det er det vi går og venter på», skrevet av en kløktig Sverre Bævre, og fremført fra scenekanten i 1944 av lange, modige Leif Juster. I salen satt blant andre naziledere som trodde at teksten var en hyllest til en kommende tysk seier. Uforståelig at de ikke skjønte den, for sannheten var jo tvert om. Men den slapp gjennom sensuren.

Leif Juster døde i 1995, tekstforfatter Sverre Bævre levde til 1964. Begge regnes som viktige krefter i kampen for et fritt, norsk ord.

[pro-player width=’600′ height=’350′ type=’sound’]http://www.jakobarvola.com/wp-content/uploads/2010/02/venter.mp3[/pro-player]