De sju dødssyndene, tredje del av sju selvstendige fabelfortellinger.
- Mamma, kan vi gjøre det en gang til? Please?
Hun holder tak i armene hans, svømmehallen er full av skrål og plask, og hun kjenner klorlukten som en dampende eim rundt nesen.
- Okei, men bare én gang til, så må vi opp, avtale?
- Avtale! Vi dykker på likt, ikke sant?
- På likt.
- Men du må holde meg.
- Jeg skal holde deg. Er du klar?
- Si én to tre, mamma.
- En. To. Treh!
De forsvinner under vannflaten med et klask. Under vann er det andre lyder. Gledeslydene i hallen er forvridde, de har blitt til groteske rop båret på en bassfylt, ekkoløs frekvens. Hun holder armene hans fast, han ler, og han har alle babyrefleksene intakt: Han kan holde munnen åpen uten problemer. Det stiger bobler opp mot overflaten. Hvor mange år har hun mistet? Fem, eller er det mer? Hun husker plutselig ikke bursdagen hans. Jo, det er fem år. Du har fratatt meg fem år, og flere skal det bli. Boblene stiger, grepet rundt armene hans er fast, han spreller frydefullt. Hvis jeg holder deg litt til blir det med fem år. Tiden kan stanse her. Det vil virke som en ulykke. Blikkene deres står festet i hverandre under vann, klorvannet svir ikke, hun føler seg opprømt, brystvortene har stivnet veldig, hun holder ham fastere, dine lunger er mindre enn mine, jeg kan holde deg fast til dauen tar deg, og alt vil virke som en ulykke, jeg stod på nederste trinnet til et lykkelig liv, vet du det, men jeg lot meg overtale. Jeg bad deg aldri inn i mitt liv. Jeg lot meg overtale. Hun ser det første glimtet av luftmangel ta form som et undervannsgisp, snart blir leppene dine blå, og da er jeg fri. Du vet ikke hva frihet er. Du vet bare hva avhengighet er. Jeg hater deg for din avhengighet. Hun smiler til ham under vann. Neglene hans borer seg inn i midjen hennes. Så slipper hun.
- Oi, mahhamma, dhet vhhar leeenge!
Han hiver etter pusten og ler siklende.
- Ja, nå var du flink! Kom, så går vi hjem, jeg tror pappa har laget vafler!
{ 15 kommentarer… Les eller gå til kommentarskjemaet og skriv }
åh, nå holdt jeg meg faktisk fast i dataen mens jeg leste, jeg tror jeg var redd for eller spent på hva som kom til å skje, takk for at du engasjerte meg litt på det som er en søndagskveld her i bangkok!
Jeg liker kunstneriske tolkinger av de syv dødsynder generelt , og jeg synes du gjør det spesielt bra. Du har så originale angrepsvinkler. Synden er liksom litt gjemt i teksten. Denne er min favoritt så langt. Da jeg hadde lest denne ferdig, måtte jeg gispe etter luft; jeg hadde uten å merke det holdt pusten sammen med dem gjennom teksten.
Takk, anniken og Sonja!
Og til framtidige lesere: Det hadde vært interessant om noen som har hatt slike tanker fortalte litt om i hvilke situasjoner de kommer.
Det “rys i hold” når eg les i dette, mest i letta glede over å aldri ha kjent denne kjensla. Eg har vore rasande, og både eg og barnet har gått i baklås, men vi har alltid klart å nøste det opp. Til no har vi ofte løyst det ved at den andre vaksne her i huset har teke over. Det må vi finne ei anna løysing på no.
Dette har jeg kjent på. Ikke pga sinne, men fordi jeg har vært så sliten. Men jeg har aldri gått så langt som å utøve fysisk overmakt slik som damen i bassenget. Jeg lar heller være å holde noen under vann enn å risikere situasjonen. Tenk for en tragedie den dagen hun står der og tenker litt for lenge…
Alt godt: Gode tanker til situasjonen.
Mariann: Ja. Og slikt hat forsvinner ikke bare fordi noen steker vafler.
Du skriver rett og slett skremmende godt!
Uhyggen gjennomsyrer teksten. Man vet knapt om man orker lese ferdig, samtidig som man ikke kan la være.
Sterkt om vreden.
….!!!!
Sterkt! Jeg leste med hjertet i halsen. Skremmende.
herregud! *vondt i magen*
*veldig, veldig vondt i magen*
Puh. Luftmangel. Kvalme. Skrekk. Motvilje. Gjenkjennelse. Skam. Beundring. Du skriver så det røsker i kropp og sjel, så siste følelse du skapte var rettet til deg.
Vi har dette i oss alle sammen. En psykolog jeg kjenner behandlet en gang en kvinne som ikke stoppet. Hun drepte barnet sitt og 20 år etter prøvde hun fremdeles å komme over det. Psykologen fortalte dette da jeg akkurat hadde fått barn og var engstelig for om jeg faktisk kunne komme til å kaste det ut av vinduet i ren utslitthet og desperasjon. Jeg valgte å tro ham da han sa at det ville jeg nok ikke. Jeg har det i meg, akkurat som kvinnen i bassenget, men har også for mange mentale hindre til å faktisk gjøre det. Det var det kvinnen han behandlet hadde manglet. Forskjellen på “frisk” og “syk” ligger kanskje i de hindrene?
Man kan vel ha tanker i denne retning, uten at det ligger en drapsmann/-kvinne på lur. Det som kjennetegner de fleste mennesker, er at det er et godt stykke mellom tanker og følelser på den ene siden og handling på den andre siden.
Dette var uhyggelig godt skrevet Jakob, med svært gjenkjennelige følelesregistre. Men jeg deler ikke din analyse om at det nødvendigvis er snakk om “hat” i forhold til barnet – slik tolket i alle fall ikke jeg hennes tanker. Men skuffelse og sorg over ulevd liv og muligheter mistet. Men ikke hat.
Fantastisk tekst, Jakob!
Utrolig bra skrevet men søren så vondt å lese..
Godt skrevet, men fryktelig provoserende. Det er nemlig fullt mulig å kontakte barnevernet og gi fra seg ungen dersom man angrer forelderskapet.
Det er mulig det finnes mennesker som har blitt streifet av en slik tanke.
Men, å tenke den helt ut som her, er bortimot umenneskelig.