Morgendagen er starten på en slags vår. Det er 1. mai. I dobbel betydning er det en slags ny start: en ny årstid, en ny rettferdighet. Men landet rundt sliter 1. mai-komiteene: En eller annen gang gikk det av moten å gå i tog for rettigheter. Det er i alle fall tjue år siden: Allerede den gangen lagde vi reportasjer der fokuset var “har arbeidernes kampdag utspilt sin rolle?”, og svaret var – den gangen som nå – svevende.
I fjor på denne dag skrev Arne Treholt hos meg om hvilken ballast han fikk med seg fra sine foreldre: “De drømte om et Norge med like muligheter for alle uavhengig av fødsel og arv.” Drømmer vi foreldre om det samme i dag? Eller en enhver sin egen lykkes smed – og enhver skal klare seg selv?
Jens Bjørneboe (1920-1976) leser sitt eget dikt “Mea maxima culpa”:
{ 2 kommentarer… Les eller gå til kommentarskjemaet og skriv }
Støttes, kam’rat!
Ja, vi er nå alle våre egen lykkes smed.
Vi fikk det vi ønsket og fellesskapet led.
Nå er det bare å vente på syttende, slik at vi kan vise verden.