Folk burde

- Det var vel det jeg sa. Jeg sa jo det. De burde holdt seg hjemme, sier Thomas Ulrik Kristiansen til seg selv, skrur av radioen etter Dagsnytt, låser døren og slukker lyset. Askeskyer og faenskap. Folk står fast på flyplasser. Men det er bare til pass for dem, de burde holdt seg hjemme, tenker Kristiansen.

Thomas Ulrik Kristiansen legger seg tidlig hver eneste kveld. Klokken er nøyaktig 2106, det er fredag. Kristiansen lever et regelmessig liv, han kan se tilbake på sin tilværelse og med god samvittighet si at han ikke skylder noen noe. Det er en æressak å være skyldfri, hadde hans far sagt utallige ganger ved matbordet. Hva du enn gjør, Thomas Ulrik, sett deg ikke i gjeld. Ta ikke sjanser. Men det er noe som gnager nå. Kristiansen ser på klokken igjen, den har allerede blitt 2120. Han setter føttene i gulvet, puster irritert og tråkker inn på kjøkkenet.

Konvolutten på kjøkkenbordet er grå. Tidligere denne dagen snittet han den regelmessig og skarpt opp med tollekniven, leste brevet fort og la arket inn i konvolutten igjen. Kristiansen setter seg på kjøkkenstolen, puster tungt, myser på frimerkene. “Republica Argentina” står det i svart trykk mot fremmede blomster. Kristiansen har orden i sine mottatte brev. I vinduskarmen ligger én eneste regning, tredje kvartal av kommunale avgifter. Det er alt. Regningen blir betalt nøyaktig på forfallsdato: På kontoen er det dekning og vel så det, for den som sparer, han har, pleide hans mor å si ved matbordet. Det er ordning i Thomas Ulrik Kristiansens liv og konvolutter, men denne konvolutten, frankert med fremmede blomster, vet han ikke hvor han skal gjøre av. Folk burde holde seg hjemme, tenker han, trekker ut brevet og leser det om igjen.

“Ushuaia, Ildlandet, den 2. mars. Kjære Thomas Ulrik. Årene har gått så fort. Jeg vet ikke om du husker det, men det var i 1976, og jeg tror det var i juni. Noen hadde overtalt deg til å komme på dansen på Sagatun. Du kunne ikke bli så lenge, du skulle legge deg tidlig, det var visst noe med din far, men den kvelden var så mild, den varte så lenge, og jeg har gjemt den kvelden som det beste jeg har. Vi var knapt førti år den gangen, husker du? Jeg var skilt, du var ungkar og hadde visst vært det alltid, og den kvelden på Sagatun skapte en så stor glede i meg, Thomas Ulrik. Hva var det som holdt deg tilbake? Hvorfor turde du ikke gå den veien med meg? Jeg tenker ofte på deg, og skal jeg være oppriktig har jeg i alle disse årene håbet å treffe deg igjen. Men jeg regner jo med at du er gift og har vært det lenge. Jeg håber ikke dette brevet skaper vansker av noe slag for deg, og din eventuelle hustru skal vite at det ikke ligger noe i mellom oss nå, hvis hun leser dette. Jeg ville ganske enkelt høre av meg etter alle disse årene her jeg bor i utlendighet på den kolde enden av Syd-Amerika. Jeg ber så meget om unnskyldning hvis dette kommer ubeleilig. Med de vennligste hilsner, Dagny.”

Thomas Ulrik Kristiansen bretter sammen brevet, legger det i konvolutten og kjenner at ryggen verker. Man skal ikke sitte krumbøyd, sa hans far alltid ved matbordet. Han hadde glemt denne formaningen noen minutter mens han leste brevet. Thomas Ulrik Kristiansen kaster et blikk mot vinduskarmen, myser og ser at de kommunale avgiftene har forfall den tjuende. Det er et forfall på alt. Han hører sin fars ord fra matbordet: Folk burde holde seg der de er. Men den kvelden sovnet ikke Thomas Ulrik Kristiansen før ved midnatt, for han tenkte på at det var hans far som sa hva folk burde. Ikke han selv.