Oppskriften står på side femtifire. Hun vet det fra før, fra året før, og året før der. Hun blar seg fram til den flekkete delen med overskriften “Desserter”, og der er den. Alle ingrediensene står klare på kjøkkenbordet. Eggene, kakaoen, smøret, hvetemelet, bakepulveret, sukkeret. Posen med Nonstop og melispakken. Førti kakelys. Det regner ute nå. Noen som kanskje skal komme må nok ta på seg støvler i dag, tenker hun.
Sitter skjørtet for trangt? Hun kjenner på hoftene og bestemmer seg for nei, ikke trangere enn det burde, ikke trangere enn i prøverommet. Det står en Cointreau i vitrineskapet. Men den er bare til spesielle anledninger.
Det drar en hastig sorg gjennom henne mens hun sikter melet ned i bollen. Var hun ikke femten år den gangen? Mongo. Jo, det var det. Mongo. Ordet kom i gymtimen, hun hadde mistet brillene på gulvet da hun skulle dukke for en kanonball. Ballen traff i magen, akkurat slik som brillene traff gulvet, akkurat slik som ordet traff et sted hun ikke visste helt hvor var. Jenta som hadde hvisket ordet så ikke på henne, kunne ikke tas for noe, ingen andre hørte det, ingen andre enn henne, og venninnene. Det var et fnis et sted. Men alt skjedde diskret, læreren måtte ikke høre det. Mongo. Du er mongo. Se deg for, da. Mongo. Nei. Ikke tenk på det. Melet ned i bollen. Sånn. Hvis det kommer noen, må de ta på seg støvler.
Hun har fått en presang. Den ligger på kjøkkenbenken, uåpnet, sirlig innbundet i silkepapir, båndet er juleaktig. Fra gjengen på jobben, står det. De er snille på jobben. De bryr seg ikke om at hun jobber litt saktere enn alle andre. De bryr seg ikke om at hun ikke ser så godt. De bryr seg ikke om at hun av og til gråter for ingenting. De bryr seg ikke. Sjokoladekake er fetende. Det er snart bikinisesong, for det står i Allers. Men hun venter med presangen. For kanskje kommer det noen, og hun gleder seg til å si se hva jeg har fått av gjengen på jobben.
Ett hundre og åtti grader. Trettifem minutter. Selv om hun kan oppskriften utenat må hun stryke over papiret, side femtifire får enda en flekk. Det mørkner utenfor vinduet. Hun liker mørke kvelder. I mørke kvelder er det ingen som kan stirre, ingen ser at hun egentlig er mongo. Hun kan være hvem som helst. Kanskje bør hun tenne utelykten. Noen som kanskje skal komme må ikke snuble i trappen.
Kaken blir akkurat slik hun har tenkt. Litt brent i kanten, myk i bunnen. Nå er det bare en time igjen, da kan kaken pyntes, og noen som kanskje skal komme kan bare komme. Hun har ikke briller mer nå, ikke de store og tykke og idiotiske brillene. Linser. Hun lurer på hvem som oppfant linsene. Kanskje var det en som syntes at man så ekstra mongo ut med tykke briller og ville gjøre noe med det. Ja, det ser kanskje litt rart ut med førti lys. Det var ingen som kom i fjor. Og ikke året før der. Men så var det jo heller ingen grunn til det.
Det er en melodi på radioen. Hva heter den. Den som går sånn if you were a sailboat I would sail you to the shore. Hun må huske å kjøpe den. Hun rører ut melis i vann og setter nonstopen på. En rød. En svart. En gul. En rød. En svart. En gul. Ikke gråte nå. Det er teit. Det er så mongo. Linsene kan falle av. Det er mørkt ute nå. Mørkt som den dagen hun gikk fra gymmen.
Pipet fra mobilen får henne til å miste Nonstop-posen i gulvet. “Er du hjemme, har du kake?” står det i hvite bokstaver på gul bunn. Hun står en stund og svaier. You took a chance on loving me, I took a chance on loving you.
{ 13 kommentarer… Les eller gå til kommentarskjemaet og skriv }
Tårer i øynene. Klump i halsen. Akkurat nå vil jeg gjerne være litt mongo. Fantastiske teksten. Klump i halsen. Tårer i øynene.
Jeg hadde ikke hjerte til å la henne sitte alene der. Selv om hun selvsagt bare er en helt litterær og påfunnet person.
Det er ikke ofte jeg opplever at et blogginnlegg berører meg i så stor grad som denne teksten gjør. Dette var ganske enkelt veldig flott skrevet. En tekst som uten store fakter lister seg inn i hjertet og blir der. Lenge.
Heldige henne. Ho har overlevd, det gjer ikkje alle. Takk, Jakob.
Midtveis i innlegget måtte jeg ta kaffen av varmen og tenkte at jeg skulle kommentere at du ikke kan servere så triste innlegg til en fredag, men så dro du til venstre og gjorde det til et fredagsinnlegg. Dette var vakkert!
Takk.
Jeg vet ikke om noen av dere andre som finner opp personer har det slik som meg: Jeg synes av og til at de gjør litt som de vil. Selvsagt er det jeg som skriver dem, men de er til tider plagsomt tilstede.
Fortsatt like suveren som før, Jakob. Det er en gave å få lov til å følge bloggen din og de fantastiske tekstene du skriver
Enig med deg. Du kunne ikke la henne sitte der alene…
Takk for at du skriver.
Klem
Jeg måtte innom siden din i dag ogå for å lese denne teksten. Du fikk meg også til å tenke på ordet mongo.Har aldri likt det ordet.Ikke så ofte man hører det nå, men det er kanskje byttet ut med en annen benevneslse?
Disse personene som du skriver om, fungerer veldig godt, til tross for at de ikke er virkelige. Jeg får alltid lyst til å lese mer om dem.
Noen av dem kommer nok tilbake. God helg, alle sammen.
Benny Borg fremførte en gang sangen du får meg til å tenke på, med et ekstra sistevers. Der fikk mora besøk av alle venninnene sine og de drakk seg passe full…
og der grein jeg nesten, for andre gang, av denne historien
Veldig koselig nyttårskavalkade!
Ha en riktig fin julefeiring og et godt nytt år
{ 1 trackback }