Hansine Mathea Hansen skal bli til rognebær

Det er fortsatt en og annen snøflekk på bergnabbene rundt Bøkfjorden. Men snart er det ingen steder å gjemme seg for dem heller, nå når sommerlyset holder døgnåpent. Gresset på hovedkirkegården i Kirkenes er snart helt mettet av grønt. Gråtrosten spretter bortover gresset og fisker opp forfjamsede biller. Troster er robuste skapninger, men selv de fleste av dem må til Italia og Frankrike midtvinters her.

Det er en hel del glemte sjeler på kirkegården. En av dem er Hansine Mathea Hansen, født Reier den 28. juli 1867, og hun gikk ut av tiden den 24. januar 1934. Graven hennes har ikke vært vedlikeholdt på en god stund, med tykke moselag og overgrodd av tidens gang ligger hun der og er forlengst støv og muld, mellom to bjørkelegger oppe i en skråning.

Hansine Mathea ble ikke født i Sør-Varanger. Både den innskannede ministerialboken og klokkerboken for 1867 viser begge at det ble født 53 barn i prestegjeldet dette året, men jeg finner ingen Hansine Mathea blant dem. Jeg forsøkte deretter å finne henne i klokkerboken for 1882, under konfirmerte, kanskje som innflyttet, for siden hun ble født hundre år før meg skulle det teoretiske konfirmasjonsåret dermed bli 1882. Men det er ikke spor av henne. Det er heller ikke opptegnet noe om henne i slektstrær på nettet. Hun har bare forsvunnet.

Kirkenes på en lørdag kveld er behagelig rolig. Det slepende, lave skydekket kommer til å sprekke. Helt sikkert. Jeg har pause fra dagenes nyhetsbilde og tenker på hva Hansine kan ha opplevd i sin levetid. Tjueåtte år gammel kan hun ha hørt om den fantastiske Svanesjøen, balletten som ble uroppført i 1895. Førti år gammel kan hun ha lest i avisen at Edvard Grieg var død. Og da Hansine var femti, gikk første verdenskrig mot slutten. Hun rakk å oppleve at Adolf Hitler kom til makten, men i sitt jordiske liv fikk hun ikke oppleve hva det kom til å innebære. Nå ligger hun mellom to digre bjørketrær og er jord.

Men det er noe mer der. For direkte opp fra graven hennes, på venstre side av den overgrodde murkanten som omkranser gravstedet, gror det opp et livskraftig rognetre. Ungt, ikke så høyt, men tydelig trassig og med greiner pekende rett opp mot skydekket som kan sprekke når som helst. Røttene henter næring fra gravstedet, for slik har det vært til alle tider, og slik skal det fortsatt bli. Jeg vet ikke hvor bereist Hansine Mathea Hansen var, men nå skal hun gjenoppstå, som rognebær, antakelig spist av en trost, og fraktet videre ut i verden. Kanskje helt til Italia eller Frankrike.

7 tanker om “Hansine Mathea Hansen skal bli til rognebær

  1. Jeg elsker historiene dine. Denne var rørende, vemodig og med en slutt der jeg formelig kunne se at Hansine sveve over et landskap i Toscana eller Provence 🙂

  2. Så fint det må være å få reise slik etter sin død. Få gjenoppstå i magen på en liten fugl. Se verden ovenifra. Heldig er Hansine som får vinger og på den måten får oppleve verden slik den nå er. Fine, vakre historiene dine. Takk.

Legg igjen en kommentar