Hal toppseil, my boys, hiv-ho

I dag ble jeg vekket. Men siden persiennene var sluppet ned, så jeg ikke lyset. Det var selveste Den Norske Sjømannskirken som vekket meg. En ung rabbagast, en telefonseiler på livets røffe salgshav, etter dialekten å dømme fra Froland. Han spurte meg om jeg hadde hørt om Sjømannskirken. Jovisst, det hadde jeg da. Om jeg visste at jeg i nød og lyst som skibbrudden i utlandet alltid kunne vende meg til Sjømannskirken. Jo, en vag anelse om det hadde jeg jo. Men det koster å være akterutseilt nordmann, så denne lille giroen på tre hundre kroner ville gjøre susen.
- Nei, jeg tror ikke det, svarte jeg.
- Bare tre hundre kroner.
- Nei.
- Jo, vær så snill.
- Nei, vær så snill.

Sjømannskirken. Dette seilmerket for sjøulker gjennom gud vet hvor mange tiår, en nødhavn for troende sjeler langt, langt hjemmefra, et avbrekk fra lukt av tauverk og ankerkjetting, saltvann og landkjenning. Og Froland. Froland. Denne hardt plagede flekken av Sørlandet, herjet med av gjengen i Lille Lørdag og av skogbrann. Var det ikke det ene, så var det det andre. Kanskje jeg burde ha hatt dårlig samvittighet for å ha sagt nei både til sjømannskjerka og Peder fra Froland. Det er på tide å si ja. Javisst. Det er snart på tide å si ja. Det merkes på byen. Lørdag skal det sies to rungende ja.

Det er ikke klart ennå. Hestekortesjene øver – de har kastet epler på hestevognene for at dyrene skal være beredt til å takle terrorangrep. SVTs kabeltromler ligger halvveis utrullet gatelangs, og en og annen lift har ikke fått alle blomsterkransene på plass. Det finnes ingen jernring rundt byen. Bare en og annen politivogn som fortsatt sier ja til besøk på slottstrappene. Snart på tide å si ja. Man kan jo alltids søke nødhavn i sjømannskirken om lørdag blir for masete.