Havet gav, og vi tok grådig for oss

Det er ikke kjølig, det er direkte kaldt. På land har boblejakkene kommet fram igjen. Slutten av juni ved Varangerfjorden er ubarmhjertig både i vestavær og østavær. Vi sitter i den åpne båten, ubeskyttet mot fjordgapet. En båttur nå seiles under tvil. Varangerfjorden, som egentlig er et stykke hav, kan slå om på sekunder, dønningene kan snu fort, og det finnes ingen meteorolog som kan forutsi det. Det vet de, meteorologene. Derfor varsler de været skjematisk her. Resten får man tenke seg fram til selv, ved å se, kjenne og lukte. Båten skjærer fint ut mot seigrunnen. Og plutselig kommer de, disse skapningene som gjør det vanskelig å forklare visse ting om Norge og vår historie.

Hvithvaler. De er blant de minste hvalene, og også de aller nordligste. Antakelig har de funnet en stim av åte, for de krysser foran og bak båten og bryter vannflaten med den buede, hvite ryggen, pruster i luftehullet før halefinnen på ny styrer den slanke kroppen ned i sjøen. Selv om de er blant de minste, er tyngden opp i halvannet tonn, fordelt over den drøyt fire meter lange dyrekroppen. Lyden er – ja, hvordan skal man beskrive den? Våt luft som blåses ut i regnværet over Varanger, presset ut med kolossal muskulatur, muskler som er vant til å krysse ishav, og som kan ta dyret ned til vanvittige tusen meter og dypere.

De fleste av de gjenlevende hvithvalene patruljerer de arktiske havstrekningene, blir sporadisk fangstet på av inuitter, men bestanden i norsk sone ble fredet på 1960-tallet. På Youtube ligger det et og annet klipp fra fangst på dem i Alaska. Blod som spruter og fosser rundt effektive motorbåt-bauger, dyr som trekker avgårde i en allerede tapt kamp for livet. Enkelte av kommentarene er fjernet, men bemerkninger som “Hope you’ll die the same way” har fått lov til å stå. Inuitter som i kommentarfeltene forsvarer fangsten, gjør det forgjeves. Verden vil ikke lytte. Det er kanskje ikke så merkelig. Verden har øyne den kan se med. Og denne juniettermiddagen på Varangerfjorden føles det like meningsløst å rykke ut til forsvar for norsk polarhistorie, der de blåsende hvithvalene krysser medvinds og motstrøms noen titalls meter fra båten. De kan prise seg lykkelig over at de er det de er. Å være vågehval er langt farligere.

Det var forsåvidt ikke så nøye hva dyret het. Historien om den norske hvalfangsten startet sannsynligvis allerede da landet ble befolket av dem som vandret langs iskanten. Hvalfangst ble en nedarvet rett, en kultur og en nødvendighet. Men nordmenns vis ble også å dra på tokt i arktiske og antarktiske farvann. Vi koloniserte hver eneste flik av den nordvestlige Nordpol-kanten og gjorde hevd på sektorer på Sydpolen. Da gikk også startskuddet for en bisarr havforvaltning i norsk regi.

Den dag i dag er begge polhavene merket av nordmenns vis: Hvalbestander som står på rødlister, forlatte hvalkokerier og søppelplasser – vi kaller det kulturminner – og sist men ikke minst: en internasjonal opinion som med hevede øyenbryn undrer seg over hvor lenge Norge skal forsvare en utdatert fangst som et oljeland ikke trenger. Den norske kvoten for vågehval er i år satt til 1286 dyr, i fjor greide fangstbåtene å ta 484 dyr, og det ble det ikke engang tretti millioner kroner i førstehåndsverdi av.

Fangsttilhengernes kamprop på de store hav har forstummet, nettsiden til Høge Nord-alliansen, hvalfangernes sammenslutning, er ikke vedlikeholdt på to år. Hvalkjøtt smaker egentlig bare seigt syttitall og flau tran. Hvithvalene leker foran plastbåten, de blåser i regnværet. Vi, også.