Akkurat som på film

Historien om et varslet tordenvær.

Sent på kveld – det er fortsatt den fjortende juli, og det er Frankrikes nasjonaldag. Denne julidagen i 1789 da Bastillen ble stormet og massene rev seg løs. Det finnes en historie om at det var den gærne Marquis de Sade som hadde startet det hele fordi han, noen dager tidligere, ropte ut gjennom fengselssprinklene at fangevokterne drepte for fote. Det viste seg ikke å være helt sant. Mer likt de Sade hadde det vært å påstå at de knullet som dyr: Marquis de Sade, mest kjent for sin vellystige livsførsel med kroppssafter i fri flyt: Han ble prompte flyttet fra fengsel til galehus på grunn av skrikingen sin. Få dager etterpå brøt helvete løs for alvor, og det er dette franskmennene feirer i dag.

Men i fjor sommer. Den hetebølgen. Den dagen jeg gikk rundt i 42 grader på Montparnasse og ikke visste hvilken fot jeg skulle trå på av ren lykke – over varme, over nye vendinger i livet – jeg har greid å ta vare på akkurat det. Og jeg var så sliten i føttene da jeg nådde ned til Saint Michel at jeg panikkjøpte et par sandaler, som gnagde seg ned til knoklene bare få meter ute på fortauet. Men jeg var blitt en lykkelig mann.

Jeg haltet meg avgårde mot Pont Neuf – og så kom tordenværet. Det var som om en lysmester på cue hadde dimmet skaperverket. Mot vest, opp langs Seinen og mot Bastillen, svartfarget av lysskiftet, trådte det fram skyformasjoner som man bare ser på film. Men det var virkelig. Det regnet ikke da. Luften bare dirret. Lyn flerret snerrende luftrommet over Quai de Bercy. Notre Dame stod som en brunsvart kjempe, og jeg lurte på: hvilken scene er det som skal utspille seg? Hvilken tagning kommer gående nå? Er det Juliette Binoche, stormende opp brosteinene, perfekt beregnet med styrtregnet som tar henne igjen bakfra, før hun kaster seg foran føttene mine, roper “Tilgi meg! Ta meg tilbake!” mens sminken renner nedover kinnbena, håret blir pistrete, og jeg greier ikke skille hva som er tårer og hva som er regn og det flerrer et lyn bak meg og jeg redder henne fra rennesteinen og kysser henne. Eller er det kanskje en helt annen scene, i svarthvitt, der Jean-Paul Belmondo har ranet banken i krysset mot Boulevard Saint-Germaine, regnet fosser rundt anklene hans der han kaster seg ut av en stjålet Aston Martin 52-modell, han slenger en lærsekk full av francs mot meg, tenner en sigarett på sitt sedvanlige nonchalante vis, kaster fyrstikken i den fossende rennesteinen og sier med sigaretten i kjeften: “Møt meg ved Gare de l’Est om to timer!” Sandalene hadde skapt føttene om til numne, gjennomverkende lemmer. Det regner ikke nå. Jeg må gjøre noe med denne fantasien min.

Bare knappe ti minutter etterpå, i en stille bakgate, kom regnet. Jeg har alltid lydopptakeren med. Jeg har ikke lydmanipulert et eneste sekund, bare tatt meg den frihet å legge til Charles Aznavour. Akkurat som på film.