Kommentarer til: Med rett til å hate

Av: Virrum

Virrum — Wed, 04 Aug 2010 00:21:12 +0000

Dette temaet er vondt. Det er vondt fordi jeg ofte ikke klarer å holde kjeft. Jeg må bare svare.

Mitt forhold til “eldrerasisme” er til min far(57) og min onkel(47). De hører vel ikke hjemme i eldrebølgen, og det er kanskje mer skremmende.

Om vi sitter i familieselskap, er det veldig viktig å styre unna samtaletemaer som kan lede disse to inn på islam eller muslimer. Da blir det særs utrivelig i stua. Jeg setter alltid ned foten og kjefter på dem, men da kommer skylappene og ørevarmerne på. Det har og hendt at kona og jeg reiste oss og gikk inn i et annet rom.

Deres forhold til islam og muslimer, er det de skriver om Taliban i VG og det Siv Jensen svarer til VG om innvandringspolitikk og hendelser ved asylmottak. Ut ifra det, tenker de at alle muslimer er terrorister og er derfor skumle mennesker vi ikke vil ha noe med å gjøre.

Jeg gir ikke opp, jeg forteller dem en lekse hver gang jeg må, men som Maryathome skriver, det er antakelig et livslangt prosjekt.

Fint innlegg!

Av: Maryathome

Maryathome — Thu, 29 Jul 2010 13:54:41 +0000

Det hender jeg “slår i bordet” verbalt i de settinger jeg møter dette – også når det er fra eldre. Når jeg opplever at det blir sagt at “oss” og “de” er to størrelser som hvert fall ikke bør sammenføyes til et “vi”. Men om det hjelper. Vel. Jeg vet ikke om jeg klarer å forholde meg saklig nok. For som Siva skriver – det er vanskelig med objektivitet når sterke følelser vekkes. Og jeg vet ikke hva jeg skal si som skulle hjelpe. Jeg blir bare fortvilet over kategorier som konstrueres for å holde tema, mennesker, situasjoner på avstand. Så jeg har vel funnet ut at jeg må forsøke å begynne med meg selv. Passe på hva og hvem jeg putter i kategorier. Og jobbe med å bli mer dialogskapende. Livslangt prosjekt tror jeg.
Et veldig godt innlegg!

Av: Siva

Siva — Wed, 28 Jul 2010 08:48:47 +0000

Jeg fikk lyst til å møte denne eldre mannen i radioreportasjen. Det er vanskelig å si i fra til eldre, men absolutt nødvendig. Det tok meg lang tid, før jeg våget å stille eldre mennesker spørsmål ved rasistiske utsagn. Som barn og ungdom sa jeg aldri i fra, men i dag ser jeg på det som mitt lille samfunnsansvar å si i fra. Det tok meg lang tid før jeg våget å gå i bunad. Årsaken var at jeg tenkte på hva en eldre mann ville si. Han brukte å skrive lange negative innlegg i lokalavisa om innvandrere.

Når det gjelder objektivitet, så er det vel ingen som klarer å være helt objektiv når det gjelder saker som vekker sterke følelser. Men det er vel objektivt å stille kritiske spørsmål til deltakerne i debatten?
Argumenet om at de eldre bygde landet, gir dem vel ikke enerett til å rive ned det som er i ferd med å bygges opp.

Jeg er glad for at du har satt eldrerasisme på dagsorden, Jakob.

Av: ORDFRONT

ORDFRONT — Tue, 27 Jul 2010 16:46:53 +0000

Veldig bra innlegg, dette! Til ettertanke.

Av: Gunhild

Gunhild — Sun, 25 Jul 2010 09:59:43 +0000

Jeg er den i familien som slår i bordet når rasismen flyter over hos den eldre generasjon. Det har jeg alltid gjort, og det har neppe hjulpet. Riktignok sier de skjelden disse tingene høyt lenger når jeg er der, men de mener det fortsatt. Så Alt Godts erfaring var inspirerende. Handling kan ofte gjøre mer enn ord. Likevel: Jeg kommer til å fortsette å si fra til jeg dør!

Så var det disse journalist-idealene, da. Objektiv? Det er jo ingen uansett. Og idealet om at journalisten knapt skal synes, skal være en nøytral reporter eller ordstyrer, er jeg helt enig at blir kjedelig. Så er det også mye kjedelig journalistikk. Jeg skulle ønske flere journalister turte å være ekte, personlige og tydelige, men likevel åpne og nysgjerrige på andres meninger. En journalist er også en aktør. De vil bare skjelden innrømme det. Akkurat som forskere, egentlig…

Av: Jakob Arvola

Jakob Arvola — Sun, 25 Jul 2010 09:17:31 +0000

Alt godt: Det er slike historier som gir håp, men det er alle de andre historiene som trekker ned. Midt under opptakene til Her og Nå-reportasjen blir reporteren og den hun intervjuer avbrutt av en gammel mann som slenger ukvemsord. Det er aldeles bisarrt. Svært få attenåringer ville funnet på noe slikt, av en eller annen grunn er jeg helt overbevist om det.
Dnort: Det ble umulig å være fiskarbonde den dagen vi forbrukere ikke aksepterte at det koster å leve av naturen. Et konsern kan trygt ta førti kroner for hundre gram røykalaks, men det kan de ikke i Nesseby. Du og jeg har jo selv sett problemstillingen på nært hold på begge sider av Varangerfjorden.

Av: Dnort

Dnort — Sat, 24 Jul 2010 22:26:50 +0000

Jakob, det e ikke nødvendigvis snakk om ekte følelsa og et genuint rasehat. Mor mi e for glad i andre menneska tel å gå rundt med sånt inni sæ. Så æ (og du) lar ho få snakke i fred om alle som e annerledes, uten for mange innvendinge, fordi vet dem ikke vet ka dem snakke om. Om ho hadde ment at jorda va flat, hadde ho likevel gjort så mye bra for den, at hverdagsrasismen hennes blir temmelig ubetydelig. Og e det ikke her snakk om en frykt vi alle har for alt som e annerledes? I mer eller mindre grad.

Æ e en av de som trekkes mot alt som e annerledes. Vanlige menneska slit æ tel tider med å omgåes. Men, æ e likevel selektiv. Og skjønne fort om det e nån som e annerledes bare for å være kul eller bli lagt merke til. Akkurat der havne en god del av de sameaktivistan æ har troffe eller blitt utsatt for i media . Flere av dem har et like genuint forhold til det å være same, som å være indianer.
Om æ skulle vært like opptatt av fortida og forfedran mine skulle æ insistert på å få være fiskarbonde med alle rettigheta. Ka tid traff du sist på noen som levde av å være fiskarbonde?

Av: Alt godt

Alt godt — Sat, 24 Jul 2010 08:37:06 +0000

Den einaste eldrerasisten eg har møtt på nært hald er min eigen bestefar. På han brukte eg eksponeringsterapi, etter å ha diskutert og krangla i fleire år. “Jesus var også brun” “Nei, det var han ikkje, han var kvit som meg”. “Jo det var han. Han var palesitinar” Og slik gjekk dagane.

Eg tok han med til vår lokale kjøpmann, Singh, og dei prata saman. Eg hadde skrytt av Singh, fortalt om dei fine og flinke barna hans, den eine legestudent, den andre vil bli politi, og kor hardt han arbeidde. Dei to førte ein slags høfleg dialog, utan at dei akkurat forsto kvarandre, bestefar på si indre Troms-dialekt og Singh med sterk aksent frå Kashmir, og noko begrensa ordforråd og rotete syntaks.

Men dei likte kvarandre, og bestefar snakka ofte om Singh. Kva effekt det hadde veit eg ikkje, han kunne kome med rasistiske utsegner seinare og, men då gjerne med eit atterhald: “Men han Singh, han er ikkje slik. Han er jo ein arbeidskar.”

Eksponering, altså, det trur eg på. Personlege møte. Å endre tankesett er vanskeleg utan det.