counter on godaddy

Det har et ansikt

11. september 2010

Han hadde malt et gedigent, norsk flagg i stua, på hele kortveggen. To ganger halvannen meter norsk flagg, med fagkunnskap, maskeringstape og kjærlighet. Han sa at han elsket Norge. Kona var redd for denne dagen, den kunne komme når som helst. I dag hentet de dem.

Jeg satt der i sofaen hos våre nye venner for noen uker siden, kikket på det absurde veggmaleriet og tenkte: «Ja, hvis de rette personene får se dette, får dere permanent oppholdstillatelse. Dette er fedrelandskjærlighet, dette er ekte.» Men de rette personene så det ikke.

Etter politiaksjonen i natt finnes det ingen hjemme i leiligheten deres. Lysene står på, bilen er fortsatt parkert i oppkjørselen, men døren er låst, og vi får ikke tak i dem på mobil. En far, en mor og tre barn fikk norsk asylpolitikk på døren, med tre timers frist til pakking, hvis opplysningene stemmer nå lørdag kveld. Jeg hørte statsministeren på nyhetene, han sa at dette var nødvendig, og at de kan takke seg selv. Men han kjenner dem ikke, det er det som er så velsignet godt med å være politiker. En politiker trenger ikke kjenne noen, trenger ikke vite hva ord i en handlingsplan får for slags konsekvenser, og politikere «kan ikke kommentere dette konkrete eksemplet», som noen lærte dem å si en gang for lenge siden. Det er så såre enkelt: Send politi. Javisst, send politi: I en av nyhetssakene på nettet om det som hendte i dag, blir det påstått at en politibetjent gråt. Jo, det har et ansikt.

Det som skjedde i dag, er riktignok hjemlet i lov om norsk politikk, orden og sivilisasjon. Det er hjemlet i en norsk asylpolitikk som er justert under politisk press, frykt for regjeringsskifter og tap av makt. Men det er ikke hjemlet i folkeskikk, i medmenneskelighet, varme og skjønn. Og jeg skulle gjerne vært flue på veggen på det interne partimøtet der ordføreren forteller hva som rammet kommunen hans i dag. Det blir ingen søndagsskole, for å bruke et gammelt jungelord fra Arbeiderpartiet. Jeg skal være helt ærlig: Jeg tror ikke på at det som skjedde i dag gavner noen: Verken politiet, de som ble satt på et spesialbestilt fly, eller dem som sendte ut ordren. Og rundt om i landet sitter det akkurat nå lærere som lurer på hva de skal si i klasserommet på mandag, der pulter står tomme, og ingen fikk si adjø.

Politiske vedtak har ansikter. Jeg har sett dem, og jeg savner dem. Det eneste vi vil nå lørdag kveld, er at noen skal svare på mobilen. De sendte ut vennene våre. Det er sannheten.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

{ 20 kommentarer… Les eller gå til kommentarskjemaet og skriv }

Skriv en kommentar

{ 2 trackbacks }

Previous post:

Next post: