Det har et ansikt

Han hadde malt et gedigent, norsk flagg i stua, på hele kortveggen. To ganger halvannen meter norsk flagg, med fagkunnskap, maskeringstape og kjærlighet. Han sa at han elsket Norge. Kona var redd for denne dagen, den kunne komme når som helst. I dag hentet de dem.

Jeg satt der i sofaen hos våre nye venner for noen uker siden, kikket på det absurde veggmaleriet og tenkte: «Ja, hvis de rette personene får se dette, får dere permanent oppholdstillatelse. Dette er fedrelandskjærlighet, dette er ekte.» Men de rette personene så det ikke.

Etter politiaksjonen i natt finnes det ingen hjemme i leiligheten deres. Lysene står på, bilen er fortsatt parkert i oppkjørselen, men døren er låst, og vi får ikke tak i dem på mobil. En far, en mor og tre barn fikk norsk asylpolitikk på døren, med tre timers frist til pakking, hvis opplysningene stemmer nå lørdag kveld. Jeg hørte statsministeren på nyhetene, han sa at dette var nødvendig, og at de kan takke seg selv. Men han kjenner dem ikke, det er det som er så velsignet godt med å være politiker. En politiker trenger ikke kjenne noen, trenger ikke vite hva ord i en handlingsplan får for slags konsekvenser, og politikere «kan ikke kommentere dette konkrete eksemplet», som noen lærte dem å si en gang for lenge siden. Det er så såre enkelt: Send politi. Javisst, send politi: I en av nyhetssakene på nettet om det som hendte i dag, blir det påstått at en politibetjent gråt. Jo, det har et ansikt.

Det som skjedde i dag, er riktignok hjemlet i lov om norsk politikk, orden og sivilisasjon. Det er hjemlet i en norsk asylpolitikk som er justert under politisk press, frykt for regjeringsskifter og tap av makt. Men det er ikke hjemlet i folkeskikk, i medmenneskelighet, varme og skjønn. Og jeg skulle gjerne vært flue på veggen på det interne partimøtet der ordføreren forteller hva som rammet kommunen hans i dag. Det blir ingen søndagsskole, for å bruke et gammelt jungelord fra Arbeiderpartiet. Jeg skal være helt ærlig: Jeg tror ikke på at det som skjedde i dag gavner noen: Verken politiet, de som ble satt på et spesialbestilt fly, eller dem som sendte ut ordren. Og rundt om i landet sitter det akkurat nå lærere som lurer på hva de skal si i klasserommet på mandag, der pulter står tomme, og ingen fikk si adjø.

Politiske vedtak har ansikter. Jeg har sett dem, og jeg savner dem. Det eneste vi vil nå lørdag kveld, er at noen skal svare på mobilen. De sendte ut vennene våre. Det er sannheten.

21 tanker om “Det har et ansikt

  1. «Du skal ikke tole så inderlig vel,den urett som ikke rammer deg selv»
    Vi gjer det,toler,vi som ikkje kjenner den enkelte som må reise ut.Vi høyrer om det på tv/radio og les om dei,men så er det gløymt like fort.Slik er det iallefall for dei fleste.
    Men,kva om det var mine det gjaldt?
    Kvar enkelt er ein reell person,med si historie og skjebne.Kvar er husrom og hjarterom?

    Håpar du får høyre nytt frå dine venner,føler med deg.
    Mvh Marie

  2. Dette har desverre skjedd alt for mange gonger. For ei stund sidan vart det henta barn frå ein skuletime i Sogndal. Politiet drog dei godt integrerte barna med seg frå klassen, som ikkje ein gong fekk lov å seie farvel.

    Det tilfellet var ikkje berre eit overgrep mot dei som vart tvangssende bort frå landet. Det var også eit overgrep mot heile klassen og skulen som blei fråteke vennene sine på ein brutal måte i ein politiaksjon. Det var ein situasjon der norske myndigheiter laga sår i sjela på mange barn. Vi lever i eit på mange måtar hjarterått samfunn, og statsministeren argumenterar for at det er slik det er best!

    http://johannes-eggen-mundal.origo.no/-/bulletin/show/399265_land-utan-sjel-og-samvit

  3. De meldte seg for oss i dag søndag formiddag, og familien har gått i skjul. De fikk tips fredag natt, uten at jeg vil utdype det, og da måtte de foreta seg noe. De kommer til å dra fra landet, men de vil gjøre det frivillig, uten at barna trenger å oppleve politi, og slik at de selv slipper fornedrelsen. Jeg forstår dem svært godt. Alt håp om amnesti eller politisk skjønn er ute. De er lovlydige folk, og alt de ville var å få lov til å bli, til å få jobbe, og til å gjøre en innsats for landet.

    Situasjonen er fortsatt mer komplisert på Balkan enn vi tror. De pågrepne i går ble satt av i Beograd, Serbias hovedstad. Mange av dem har ingenting der å gjøre, de er kosovo-serbere, og har ingen tilknytning til Beograd. Det ville vært som om en nordmann under asylbehandling i USA ble pågrepet og fløyet til Ivalo i Finland med begrunnelsen at Skandinavia er Skandinavia. Aksjonen var «et samarbeid med serbiske myndigheter», het det i nyhetene i går. Men det er få ressurser til det sosiale hjelpeapparatet, og arbeidsledigheten i regionen er stedvis oppe i absurde 70 prosent.

    Her hvor familien bodde, var det bruk for dem.

  4. Helt uhåndgripelig. Som du sier: Hvem i all verden skal dette gavne?

    Og dette er politikk, …tuftet på smålighet. I frykt for regjeringsskiftet, enig. Og dette er altså svaret. Smart statsminister. Fant noe vi kunne enes om. Så trist.

  5. Tilbaketråkk: Inhuman asylpolitikk | Tanketank

  6. Verden kom oss nærmere i dag. Sønnen min mista ei klassevenninne i dag. Ho fikk lov å komme og si hadet til klassen. Han vet ikke ka han skal tenke. Forstår ikke det som har skjedd. Smile rart og trur ho kommer tilbake en dag. Gjør ho ikke? Verdenspolitikken kom hjem til oss på den her måten og gutten min har lært at det e forskjell på folk.

  7. Takk for alle gode oppmuntringer. NRKs reporter Jan Espen Kruse har kommet fram til Beograd for å følge de utviste. Han forteller om en bortimot likegyldig mottakelse for dem fra serbiske myndigheter, med innkvartering i brakkerigger langt utenfor Beograd by, og fortsetter: – Sanitærforholdene er elendige, det er altfor mange folk her, og det hele er ganske rystende, sa Kruse på Dagsnytt Atten i kveld.

    De utviste er altså ikke fra Serbia, men derimot fra Kosovo, som erklærte seg uavhengig i 2008. Serbia har ikke godkjent Kosovo som en suveren stat, og serberne i Kosovo er i mindretall. Og javisst, bare som en påminnelse: Nato, vi, var den militærmakten som gikk til krig mot Jugoslavia i mars 1999. Norske jagerfly bombet mål i Kosovo, og amerikanske fly slapp klasebomber over regionen. De utplasserte styrkene fra FN og Nato har etterpå tidvis hatt som oppgave å beskytte det serbiske mindretallet i Kosovo mot overgrep og trakassering etter krigen.

  8. Takk for historien og oppdateringer. Sønnen min på 4 spurte i dag om hvorfor folk blir sendt ut av Norge av politiet. Er de tyver? Hva har de gjort? De har greid å gjøre nytte for seg og skape seg et bedre liv var ikke det svaret han hadde forventet. Jeg måtte gi opp å forklare det logisk. For jeg fant ikke logikken.

  9. Jeg er så enig, så enig i at dette gjør vondt i manges hjerterøtter. Det er på mange måter veldig trist å uttransportere mennesker på denne måten. I tillegg til de store emosjonelle påkjenningene dette er for de fleste involverte så viser det også hvor umulig det på mange måter er å gjøre dette rett.

    Fordi. Du sier: «Men det er ikke hjemlet i folkeskikk, i medmenneskelighet, varme og skjønn.» Nei, så langt i fra. Det er hjemlet i lovverket. Amnesty gir grønt lys for utsendelsen. De menneskene du og mange andre har blitt glad i har søkt om å få bli -og de har fått endelig avslag. Men kjære deg -uvise skjønn? Hvem er det som skal utvise dette skjønnet -hvilken enkeltperson skal ha nok innsikt i en sak til å «skjønne» nok? Mener du at skjønn bør bli en gjengs måte å avgjøre så altomgripende saker på? Og hvor skal grensen gå? Det er umulig nok å ha en jobb som saksbehandler i UDI om man ikke skal la loven veie tyngst.

    Jeg er så kjip at jeg mener at mye av det du har skrevet her er føleri. Det er forståelig sett i lys av at du tydeligvis er personlig berørt av dette. Men jeg savner en refleksjon rundt hvordan du mener dette skulle ha blitt gjort slik at loven ble fulgt og «alle» ble fornøyde. Dette er et uhyre vanskelig tema. Å skylde på høyrevind og redde politikere mener jeg er litt for populistisk og lettvint. UDI sitter kanskje med for lite kompetanse og for lite ressurser. Men å skylde på Jens når folk som har fått endelig avslag blir geleidet ut av landet blir for enkelt.

    Hva er det jeg ikke har fått med meg? Hvordan skulle dette ha blitt gjort?

  10. Takk for motforestillinger. Jeg tror at løsningen ligger i flere momenter: For det første en grundigere gjennomgang av den politiske og sosiale situasjonen som rår i flere av regionene på Balkan. Det viser seg nå at det er foretatt flere lettvinte analyser fra norske myndigheter. Tirsdag intervjuet jeg Ljubiša Rajić, som er professor i nordiske språk og litteratur ved universitetet i Beograd. Han sa i radiointervjuet blant annet dette om situasjonen i Kosovo: «Hvis de flytter enkeltvis til de tidligere serbiske landsbyene, eller til Pristina, hvor det i dag bor bare noe over tretti serbere, vil de oppleve trakassering som etter en stund vil tvinge dem til å flytte ut.» Videre, om at de er sendt til Serbia: «I den grad jeg kjenner den norske lovgivning, så bryter norske myndigheter sine egne lover. Flyktninger som ikke får innvilget asyl må sendes til opprinnelseslandet.» Altså til Kosovo.

    Og hva venter dem i Kosovo? NRKs Jan Espen Kruse sa på morgensendingen vår i dag da han rapporterte fra Mitrovicë i Kosovo, der han har møtt flere av de utviste: «De er veldig, veldig redde for å snakke med oss. De frykter at det skal komme reaksjoner, at de skal bli angrepet av albanere. Vi kjørte forbi steder der serbere bygde hus, og der er det rett og slett fredsbevarende styrker fra EU som står vakt for å hindre at disse husene blir revet om natta av albanere.» (…) «Hatet er veldig stort mellom disse to folkegruppene på bakgrunnen av krigene som har vært her i tidligere år.»

    For det andre: et skjønn innbærer å ta konsekvensen av et ineffektivt behandlingssystem, der folk blir svevende i et limbo i inntil tre år – noen av dem lengre – før det kommer til en endelig avgjørelse. Det er klart at på tre år rekker folk å slå rot, finne en hverdag, venner, språk og jobb. I jussens verden er det noe som heter å foreta avgjørelser som «strider mot folks alminnelige rettsoppfatning», noe domstoler kan bruke som rettesnor på tvers av lovverket. Når noe altså føles urimelig, selv om det finnes en hjemmel for det, kan en domstol bruke skjønn.

  11. Tenker mest på barna. De har måttet rykke opp rota i hvert fall to ganger. De ba ikke om å få dra til Norge og de ba heller ikke om å bli sendt herfra.
    De fortjener en levelig framtid. Forhåpentligvis finnes den i Beograd…

  12. Takk for svar. Jeg ser du lar en språkforsker og NRKs utenrikskorrespondents opplevelser veie tyngre enn UDIs, Amnestys og FNs holdning. Det er interessant.

    Jeg synes fremdeles at blogginnlegget ditt er preget av føleri- og kan hende jeg leser mer i det enn sant er- men alle som har en søknad inne hos UDI -eller til og med har fått endelig avslag- kan ikke bare late som alt er i sin skjønneste orden i forhold til barn, skolegang, arbeid, venner osv. Teksten din bærer preg av at en utsendelse kom som lyn fra klar himmel. Det er en smule naivt så lenge man ikke har statsborgerskap. Du undres over hva lærerne skal si til elevene om morgenen. Jeg håper virkelig at elevene var informert om situasjonen på forhånd. At disse barna ikke hadde fått innvilget varig opphold. At en dag kom pultene antageligvis til å stå tomme. Jeg skjønner at elevene føler sorg og savn. Det er en del av livet. Men sjokket blir større hvis de ikke er informert. Hvis ikke bør skolen gå gjennom rutinene sine.

    Jeg er ikke så sikker på at domstolene skal belastes med slike saker. Du mener skjønn skal taes i bruk og viser til avgjørelser som strider med folks alminnelige rettsoppfatning. I slike saker er det jo nettopp sprikende oppfatninger hos folket som er noe av problemet slik jeg forstår det. Er det ikke derfor flere i kommentarfeltet nevner denne høyrevinden?

    Men hvis jeg skal lene meg på uttalelsene til Rajic og Kruse så mener jeg deres beskrivelse av tilstanden nettopp taler for at ressurssterke familier skal sendes tilbake for å gjenvinne stabilitet og bygge samfunnet. Professoren sier: «“Hvis de flytter enkeltvis til de tidligere serbiske landsbyene, eller til Pristina, hvor det i dag bor bare noe over tretti serbere, vil de oppleve trakassering som etter en stund vil tvinge dem til å flytte ut.” Er ikke dette et argument for at flere familier bør flytte til serbiske landsbyer eler Pristina? Hvor fredelig skal det ha blitt i en region før folk skal vende tilbake? Skal albanerne råde grunnen alene? Var det slik det skulle bli? Er det ikke positivt ogås at det finnes fredsbevarende styrker i regionen?

    Jeg vil fremdeles ikke påstå at det blir lett og hjertet mitt blør for folk som er havnet i en slik situasjon. Men jeg påstår fremdeles at blogginnlegget ditt er litt unyansert. Slik blir det ofte når man er personlig berørt. Og jeg ser ikke noe galt i det. Men når jeg synes det bikker over til å bli populistisk så våkner den geskjeftige kjerringa i meg. Jeg synes tekstene dine jevnt over er utrolig gode, bare så det er sagt (igjen).

    Vi som er igjen her i det kolde nord kan brette opp ermene og hjelpe venner som er utsendt med penger, med støtteerklæringer og mange, mange besøk. Elever kan holde kontakten, hjelpe og støtte hverandre. Slik kan hverdagen bli lysere og lettere. For alle. En hjemsendelse trenger ikke å være kroken på døra. Det kan også være en døråpner.

  13. Jeg synes NRK har gjort en god jobb i forhold til å belyse situasjonen i Kosovo og de forholdene kosovo-serberne sendes til i Serbia. Ros til alle som bruker tid og krefter på å forsvare de som har det vanskeligst. Jeg tror ikke denne tvangsutsendelsen kunne ha hendt om 15 år fram i tid. Dagens barn og ungdom vosker opp sammen med asylsøkerbarn og de sitter med førstehåndserfaringer for hvordan det er å få nære venner «kastet ut» over natten. Heldigvis er det disse som en dag skal utforme morgen dagens politikk – forhåpentligvis til et bedre samfunn for flere. Jeg synes det er merkelig at ikke flere ønsker å høre hva «etnisk» norske barn tenker om tvangsutsendelsen. Som en 5 åring jeg kjenner sa – «Heldigvis snakker jeg bare norsk – for det er de som snakker flere språk som må flytte bort fra Norge»

Legg igjen en kommentar til Alona Avbryt svar