Min gamle mobiltelefon er i ferd med å falle fra hverandre. Når jeg skriver sms, kanjegmednødogneppefåmellomrom. Versaler og minuskler litt oMhverandrE. Jeg venter på den smarte telefonen som kan alt bortsett fra å ta oppvasken og pynte til jul. Men det kommer nok i neste programoppdatering.
Det er UPS som sender den nye telefonen, og via pakkesporing kan jeg se at den forlot Apeldoorn i Nederland klokken 2145 mandag, kort stopp i Köln tirsdag, innskannet i Oslo for to dager siden. Men så oppstod det en «uforutsett hendelse», som det står i loggen, uten at det blir nærmere forklart. En hendelse kan være så mangt. Det skulle vært mulig å ringe. «Hallo, telefon, hvor er du? Åja. Jaha. Jasså. Ja, vi sees, da.» Jeg ser for meg filmen «Cast Away», der Tom Hanks styrter i Stillehavet sammen med et berg av fraktegods fra FedEx. Han var visst borte i fire år, og snakket med en volleyball.
Jeg starter en ny bloggserie i dag, jeg kaller serien Radiotidsmaskin. I dag skal vi tilbake til den 16. mai 1937, og det første telefonintervjuet som ble gjort fra Norge til et skip i rom sjø. I studio i Oslo sitter programleder Karl Lyche, den første nynorsktalende programverten i NRK. På havet seiler DS «Bretagne» med blant andre reporter Toralv Øksnevad om bord. Øksnevad ble senere den berømte stemmen fra London.
Her er nesten åtte minutter radiotidsmaskin og datidens intervjumåte, DS «Bretagne» på vei fra Paris med siste nytt. De slapp å bry seg om mellomromstasten, og programmene var alltid oppdaterte.
{ 3 kommentarer… Les eller gå til kommentarskjemaet og skriv }
De bruker like lang tid på å forklare hvordan innslaget teknisk lar seg gjennomføre, som man i dag bruker på å gjøre rede for midtøstenkonflikten. Det liker jeg.
Mener å huske at det var akkurat det samme i starten av første sending fra Finnmark. Man måtte fortelle folk om innsatsen og den tekniske briljansen som lå bak krinkastingen av signaler. Det er alt for lite av det i dag, til tross for at ting blir stadig mer kompliserte.
Ja, det er litt vanskelig å definere hvem målgruppen var for slike opplysninger. Men helt klart fascinerende.
Vi kan vel ikke helt utelukke at det rett og slett er litt selvskryt? Det var jo rom for den slags før i tiden.