counter on godaddy

God natt, kjære Oslo

9. januar 2011

De er flittige på Stortinget. Lørdag kveld, på grensen mot natt, og jeg ser at det lyser i et kontor på vestfløyen. Jeg vet ikke hvem som sitter der, men det er i alle fall noen som bestemmer. Kanskje blir overtiden brukt til å finpusse et nytt lovforslag, eller til å lese en rapport som skal bli en proposisjon, eller kanskje det er en gruppesekretær som forbereder noe i demokratiets tjeneste. Jeg går med en kaffe i hendene, det snør store, fuktige krystaller.
– Want some fun, mister?
– Nei, svarer jeg for fjerde gang fra jeg forlot Jernbanetorget.

En gang – jeg tror det var på seinvåren – mens jeg bodde i Finnmark, fikk vi besøk av en journalist fra Vi Menn. Han hadde reist rundt i Finnmark og skrev sjokkert om all møkka som finnmarkingene levde i. Gamle bilvrak, rustne sildoljetanker, forfalne skjåer og grå, forvitrede båtvrak i overgrodde hager. Jeg kan huske at reaksjonene var umiskjennelig finnmarkske: «Kom for faen ikke her, byjævel. Vi klarte oss godt uten dine rydderåd, din jævla søring.» Journalisten svarte noe slikt som at han hadde rett til å mene hva han ville, det var hans land, også, og ikke noe folk nordpå hadde en nedarvet rett til å bruke som avfallsplass. I ettertid, i moderne tid, skjønte jo de fleste at mannen hadde rett. Langs kysten bodde folk så nedsøplet i sin egen skitt at de hadde mistet både gangsyn og vilje til å gjøre noe med det.

Det er med dette som bakteppe jeg står med mitt kaffekrus på Karl Johan og tenker: Kommer oslofolket til å reagere på samme måte når jeg, som ikke bor her, forteller dem hvordan byen deres nå fremstår: Byen som jeg er så glad i, byen som jeg har elsket å vandre rundt i på somrene, og i vintersola i januar. Kommer folk i Oslo til å be meg dra til helvete når jeg forteller hvordan det føles å gå rundt i en by som jeg en gang kjente som min, men der jeg nå må senke blikket mot rennesteinen, eller heve det opp mot Holmenkollåsen, for å få være i fred?

Feilen er min egen. Det er fordi jeg er mann, fordi jeg tilhører et kjønn som statistisk sett kjøper sex, og som absolutt skal ha et krus kaffe på sein kveldstid. Derfor, i januar 2011, er jeg fritt vilt blant kvinnene, og jentene, som vandrer opp og ned på Norges nasjonalgate, som utgjør det frie og høyst levende sexmarkedet, uten skam, men som med hevet hode ber meg bli med ned mot Aker Brygge, der kan jeg bli sugd, og det er ikke et eneste patruljerende politi å se, for hva skulle politiet forresten gjøre? Det er jo ikke straffbart å gå opp og ned Karl Johans gate og tilby seksuelle tjenester, det er å kjøpe dem som ikke er lov. Nei, så hvorfor skulle politiet være der? Det jobbes jo overtid på Stortinget, det burde vel holde på en tidlig lørdag natt?

Jeg hadde ønsket meg tanker fra nettopp politikerne som har arbeidsplassen sin i nasjonalforsamlingen, eller på rådhuset, eller alle dere andre som haster fram og tilbake til og fra jobb hver dag: Har slummen i Oslo blitt noe dere har vennet dere til? Har det blitt for mye, slik at dere må lukke øynene, har det kommet så gradvis at dere ikke nå ser hvordan hovedstaden framstår? Ser dere ikke paret som har installert seg med pappesker og ullpledd i Grensen, gjør det ikke inntrykk å se folk sitte nedsnødde, urørlige, midt i gatene eller inntil husveggene, med pappkrus fulle av snø? Og det er ikke en og annen mer. De er mange. Det er noen som åpenbart har gitt opp i Oslo, og det er ikke bare mannen som ligger i januarslapset på magen inntil Stortorvets Gjestgiveri, det er alle oss som ikke kan eller vil ta inn synsinntrykkene, også.

For femte gang, når jeg runder hjørnet Kirkeristen/Torggata, får jeg tilbud fra ei afrikansk jente. Hun griper meg i jakkeermet, forteller meg på engelsk at dette kan bli en deilig natt. Jeg forteller høflig at jeg ikke er interessert. Smilet hennes sprekker, ansiktet skifter fra forføring til forakt. Hun setter opp et hånflir, og hun flirer meg høyt og hult i ryggen hele veien ned mot Storgata. Jeg ser at en av kollegene hennes akkurat har fått ja fra en eldre mann. Dette er Oslo, hovedstaden vår, og jeg blir utledd høyt og rungende fordi jeg ikke kjøper sex.

Jeg forstår ikke hvorfor jeg ikke ser slikt i Stockholm sentrum, byen med innpå to millioner mennesker. Det er like ulovlig å kjøpe sex der som her i Oslo. Jeg går i fred langs broene midt på natten i Sverige. Er ikke Norge et mer velstående land – så er ikke sjansen statistisk sett større for at jeg får se mennesker bo i appelsinkasser ved Hornstull i Stockholm enn nede i Vika i Oslo? Jeg kan kikke folk i øynene og smile når jeg går av t-banen på vei til kino i Kungsgatan, men det har skjedd noe i Oslo: Det er narkolangerne som smiler borte ved Klingenberg, for de tror jeg signaliserer interesse for en handel.

Jeg kan ikke huske at det alltid har vært slik – og dette har vært byen min, også. Jeg kan huske en omfavnende, spennende og inkluderende by, slik en hovedstad skal være, med en selvsikker mine skal landets hovedstad være alles. Nå møter Oslo meg med en bister, mistenksom og kjølig avmålt distanse, og det er noe skremmende likegyldig over oss der vi skritter over uteliggere innklistret i våte ulltepper, eller trekker til oss hendene av frykt for hva som kan skje hver gang en hund av skabbete blandingsrase passerer oss i følge med en ruset eier.

Nei, jeg er ikke opptatt av fasade. Jeg er opptatt av at osloborgerne kanskje har sluttet å bry seg, og at det kan ha vært en uunngåelig konsekvens. Det har blitt for mye å se. Journalistene forteller ikke om det, selv om de ser alt på vei til jobb. Politikere skysses til jobben i drosjer og statsrådsbiler, så der er sjansen for å se noe heller liten. Men det jobbes i det minste overtid på Stortinget. Eller kanskje det bare er slik at lyset er på, men at det ikke er noen hjemme?

Det var en gang en by som ble lengtet til og besunget. Folket hadde en stolthet som smittet over når det kom besøk. Men det er så lenge siden Lillebjørn Nilsen skrev de fine versene om et Oslo på vei mot natten. De eneste av verselinjene som stemmer i dag, er at Freia-uret blinker kvart på ett. God natt, kjære Oslo, sov godt i natt. Jeg vet snart ikke hva som er verst: Bilvrak rundt hushjørnene eller en hovedstad som ikke bryr seg mer.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

Previous post:

Next post: