En unggutt har satt seg på trappene, han blar opp en akvarellblokk, et syltetøyglass med vann, et velbrukt fargeskrin. Han bruker øynene lenge. Svært lenge sitter han slik og kikker rett foran seg. Så smiler han. Setter den våte penselen mot papiret, maler streker, raske bevegelser, fukter penselen i vann. Og da kommer budskapet om Jesus så tydelig til oss.

Det kommer for å være nøyaktig til oss i form av en uavbrutt talestrøm fra mannen med den finske aksenten, han har fått tak i en forsterker siden sist jeg så ham, og det er aldeles avsindig mye lyd i både ham og forsterkeren, jeg tror han blir hørt fra torget, over Åhlens, gjennom larmen på Sveavägen og like opp i himmelen. Han har kanskje ikke den største retoriske talegaven, men han er entusiastisk, han smiler og han finner gjenklang hos mange, også hos studentene som blir stoppet, velsignet og går fnisende videre mens mannen ganske konsist og enkelt roper: «Si til Jesus: Åh! Jesus!» etter dem.

Jeg tror ikke budskapet når maleren, der han sitter med sin egen ørens lyd og sine sirlige streker, det er fredfullt å se på ham, jeg tenker på at vi begge får med oss ulike ting der, samme sted, samme minutter, men han ser ting jeg ikke ser, han hører ting jeg ikke hører og omvendt, og hvem vet hva det skal bli av slikt til slutt.

Bak meg er folk mer forhekset av en hvitsminket artist, forkledt som statue, han står på en pall og får garantert med seg et par gudsord, han også, men han overhører dem, holder masken, han har sitt publikum og kan ikke la seg vippe av pallen av slikt. Han later som om han ikke ser publikum, før han plutselig gjør det, frydefulle hvin fra ungene. Men noe hviner høyere.

Det har skjedd noe med forsterkeren til predikanten. Jeg mener å høre at en sikring har røket et sted, han snakker bare på en forvridd diskant, desibelnivået har sunket til et sted som bare kan høres til Åhlens og knapt lenger, han lyder nå mer som en russisk støysender med finsk aksent, «Jesus» har blitt til «Hises» på noen sekunder, lyden er dempet, men har det lagt noen demper på engasjementet? Så langt derifra, han smiler og sier at Hises elsker alle. Alle.

Det demrer et bilde. En ettermiddag tar form, og jeg ser at det nettopp var dette han ventet på å se: Lyset, om ettermiddagen. Så da maler han det. Foran meg blir det sagt at det tvert i mot er Hises som er lyset, og at han er på vei mot Golgata, eller var det gågata, vanskelig å høre, og at det ikke er for sent å snu. Statuen har gått. Hvor er alle andre?