Det har løsnet et tagl på Truls Mørks bue, han plukker det av mens messingblåsere og fioliner tar konserten over i en annen sats, og vi fryser på ryggen selv om salen er godt temperert. Mørk med sin Domenico Montagnana fra 1723, betydelig mørkere i trefargen enn orkesterets øvrige celloer, han kikker skrått til venstre oppover under størstedelen av konserten. Hvor mange ganger måtte han fram etterpå – fire? Så er det ekstranummer, det er bare Truls Mørk, et stillesittende, lyttende orkester, ingen dirigent, og et verk av Benjamin Britten. Jeg kan ikke unngå å tenke på at Domenico Montagnana og Mørk virker som to sider av samme sak.
– Jeg hørte ham første gang for femten år siden. Han og Leif Ove Andsnes, sier mannen ved siden av meg i pausen.
– Begge to? spør jeg.
– Javisst. Får du inspirasjon? spør han.
– Om jeg får, svarer jeg.

I pausen har han handlet en hel pose med cd-plater, jeg sitter med Mørks autograf over billetten min, min makker lener seg over mot meg mens orkesteret rigger om, betror meg:
– De hadde en hel haug med Dvořák der nede, om du er interessert, det var Dvořák du sa, ikke sant?
– Ja!
– Finns der nede. Det verste jeg noensinne har opplevd på konsert var her, en eller annen jævel hadde glemt å skru av mobilen, og kunne ikke finne den da den begynte å ringe.
– I helvete. Hva gjorde de på scenen, da?
– Det er jo ikke så mye å gjøre. De proffe bare fortsetter og fortsetter.

Filharmonikerna tar oss over i Bruckner, noen gråter, vi lukker øynene, førstefiolinisten veksler blikk oppover, det smiles i rekkene.
– Vi sees kanskje, sier jeg etter applausen.
– Javisst, svarer han:
– Jeg er nå enten her, eller i Berwaldhallen eller i Operaen, sier han, denne nerden fra førtitallet som har tipset meg om store mengder Dvořák i foajeen.