Jeg lager ovnsstekt kveite, avmektig dyr og fersk Hippoglossus hippoglossus som Ica har greid å få tak i fra hvem vet hvor, kveita kan ikke ha vært så stor, kjøttet er småtrevlete og meget saftig.

Og senere: En eldre dame leser vårdikt med innlevelse, det gjør ikke noe at lyden er feilskrudd, vi får med oss poengene, patosen, gleden. Jeg står med kaffe kjøpt fra geskjeftige barn som har rigget salgsbod i anledning kvelden. Det er Valborgsmässoafton, en svensk vårfest, navnet har kopling til abbedissen Valborg, død år 779, kanonisert i år 870. Vi roper hurra for våren i kor, koret på utescenen synger vårsanger, inkludert «Jolene» skrevet av Dolly Parton i 1974, ungene har kokt usedvanlig velsmakende kaffe. Bålet blir tent, og vi snakker ikke her om noe fislete og lett sammenrasket: Flammene strekker seg ti meter til værs, varmer ansikter og brenner gammelt gods, ikke bildekk og plast – nei, bare treverk og løv og tørt virke fra forrige høst og vinter. På hjemvei kjøper jeg enda en kaffekopp, denne gangen fra en konkurrerende salgsbod til den første, ungene reklamerer med at de har større kopper enn konkurrenten tvers over stien, og det lukter bål fra et flagrende hår hele denne stillferdige og vakre kvelden.