Ta den blå himmelen, for eksempel. Først ser man bare den ene siden av saken og tror seg sikker.

Men ved nærmere ettertanke ser man selve djevelen i full galopp østover med rykende horn, som en påminnelse om temperaturen i helvete.

Lyspunkter finnes det. Er det ikke en sjøhest som svever så vennlig der i kjølvannet etter Gammel-Erik? Er det bare jeg som ser det? Håper ikke det. Men hva en måse gjør dere nede på havets bunn er for meg aldeles uforståelig. Men kanskje den har funnet ut omsider at det er tryggest å holde seg lavt?

Jeg tror,

at det ved nærmere ettertanke er bedre å si det som det er:

Så får jeg ta det derfra, snu det andre kinnet til, be om mer, og fortsette å innbille meg ting.