Det er bryllup på Nyckelvikens Herrgård. Velsigne dem, det er en vakker dag for giftemål.

Brudeparet slentrer nedover stien ved herregården mot en slepende, døsig og varm lørdag ettermiddag. De passerer meg med en latter, – hva er klokken, er det før eller etter ja, er det tidlig i livet, er den kvart på eller nærmere halv, kan man fortsatt få kaffe?

Jeg sniktitter inn på servitørenes forberedelser, de glir omkring som elegante, veltrente skygger, og jeg tenker at minsann, servitør er et hederlig yrke, det er arbeidssomt, det er estetisk, det er et nødvendig yrke, og jeg tenker videre at gudskjelov er vel snart markedet mettet av dem som lever av å holde foredrag om sosiale medier, slik at vi andre slipper å jobbe med slikt. Men dette er jo tabubelagte tanker, for arbeidet skjemmer ingen, og noen må ta drittjobbene, som Jagland sa en gang, og hvem skal ellers holde foredrag om sosiale medier for oppskjørtede jobbseminarer og løst sammensatte arbeidsgrupper i statlige etater enn nettopp dem som er villige til å ta slike jobber? Godt betalt er det, også, sies det. Men jeg har innerst inne med meg selv visst at ble jeg ikke forfatter eller journalist eller noe annet, da blir jeg servitør, for jeg vil jobbe med evnene mine. Hva skal de spise der inne, forresten? Kamskjell fra de asurblå dyp ved Shetland? Og kanskje brudens familie byr på punsj, passe tilkjølet med ekvatorkrysset is fra Ildlandet nede på Syd-Amerikas sydligste spiss? Eller hva med røkt hjort fra bøkeskoger som er så dype, så mettede av grønt og så fruktsommelige?

Eller er det bare vanlig lørdagsmat? Det enkleste av det enkle, det som matbloggerne aldri snakker om, det du aldri får en stjerne i Michelin-guiden for, det daglige brød, den vanlige lørdagsgrøten som skiller fridag fra hverdag? Hvorfor skal hverdag og fest være likt? En gang gledet man seg til lørdag. Et meget gammelt ektepar drikker sin kaffe og spiser sitt brød tvers over, de er så erfarne, så erfarne og snille med hverandre, og hun er kanskje i ferd med å bli en tanke fjern, enten det eller så er hun bare det svenskene meget presist kaller å være knäpp – skjør i nøtta, på norsk – hun har akkurat skiftet bord –  mens han har stavret seg til toalettet og tilbake har hun flyttet kaffekopp og kaffebrød over til et annet sted, til hans milde forbauselse:
– Åja, sitter du her nå? sier han, smiler, og jeg forstår at dette ikke er første gangen, det er noe gjennomgripende rørende ved måten han stryker over armene hennes på, jeg tipper at de ikke vet det aller minste om sosiale medier, men de vet så uendelig mye mer.
– Skal jeg hente bestikket ditt? spør han.
– Nej, nej, käka på, käka på! sier hun, smiler, vifter med hendene og ser ham i øynene, og dette er kjærligheten, dette er drømmeprinsen og han er gammel nå, men han er hennes livet ut.

Det er altså bryllup her i kveld, men det har skjedd en ulykke på Nyckelvikens Herrgård en gang i tiden, en beklagelig ulykke, jeg innbiller meg at den inntraff da presten sa de bevingede ord:
– Dere kan nå gi hverandre kysset som tegnet på pakten.
Det lød et smask.
Kaboom, et lynglimt.
– Nei, men fanker’n, sa brura.
– Ta mig tusan, sa presten.
Brudgommen sa ikke et kvekk, eller det var antakelig det han gjorde, og deretter ble det formodentlig ikke sagt så meget mer den kvelden. Men hvordan brudgommen ble så flat, det tier historien om på Nyckelvikens Herrgård. Det var han som inga jente fekk, det.