I natt legger hurtigruta over Austhavet. Den som står på brua i natt får med seg overfarten langs ytterkanten av verden, en gang definert som ytterkanten av folkeskikken og anstendigheten, også. Men hva og hvem som definerte anstendighet og folkeskikk, det er glemt – og kanskje skal det forbli slik. Det er ikke sunt for Finnmark å bli stående i selvmedlidenheten. Det er nemlig det som er det verste, det mest irriterende og det skadeligste for Finnmark: Den evinnelige selvmedlidenheten, og dernest det slitsomme, evinnelige forfølgelsesvanviddet: At alle skal være ute etter å ta Finnmark på et eller annet vis. Sett på avstand blir det påtakelig. Da MS «Nordnorge» la til kai i Kjøllefjord ved 18-tiden i kveld, benyttet en av de fremmøtte på kaia anledningen til å markere det mediehistoriske anløpet med en slags martyrhilsen, servert i isende regnvær med snøflekker som fortsatt lå godt synlige: «Det er bra det ble litt skikkelig Finnmarks-vær, slik at de får se hvordan vi har det, og at det ikke bare var solskinn hele turen.» Sitatet er direkte avskrift fra sendinga. Som om det skulle være så mye verre i Kjøllefjord enn andre steder, eller som om det skulle være så ille at det tilfeldigvis var maksvær oppover mot Florø, who cares? Slapp av da, menneske, alt trenger ikke være et spørsmål om liv eller død!

Men på sett og vis hadde vel mannen også rett, vi vet det, vi som kjenner dette landet så godt: Det finnes en virkelighet som verken virtuelle eller påmønstrede turister får se. Javisst, man kan kjøpe seg en halvtimes guidet, polert utgave av den, men den er luktfri og ikke særlig anstrengende, spesialtilpasset et flyktig anløp og klokket inn slik at maten ikke blir kald. Og slik skal det kanskje få lov til å være: Ubekymret og ferieslentrende. Men den som hopper i land og lever med dette merkelige folket, om så bare en dag eller to, får oppleve et Norge som er så mye mer enn streker langs et kartplott. For eksempel Varanger, anløpes slik i natt: Vardø klokken 03.45, Vadsø klokken 07.30 og Kirkenes 09.45 som siste mulighet på nordgående.

Jeg anbefaler høsten: Bare en kort biltur fra turistbrosjyrenes glattvalsede forsider finnes hverdagen: Den er rå og upolert, den er tøff som fanden, den lukter og den smaker, og kommer forhåpentligvis for alltid til å være slik. Krampenes ved Vadsø er slik, og nytes best naturell. Om halvannen måned er multebærene modne. Store mengder av dem finner du i gangavstand nordover fra E75. Redd for å bli jaget vekk? Du trenger ikke lenger være innfødt, fastboende finnmarking for å plukke eller ta med multer, slik det var før. Om noen skulle stanse deg mens du koser deg langs myrene, kan du kokett henvise til finnmarkslovens § 25, som gir deg fulle rettigheter. Krampenes har vakre, slake, viddelignende platåer, fiskevann, blåbærtuer og et villvær som kan ta pusten fra erfarne ekspedisjonsfolk. Og reinslaktinga starter i oktober. Lei av glansede, tilrettelagte turer? Bli med bak kulissene og se det hurtigruta ikke viser deg.