Mora til Kjell gikk alltid bare i t-skjorte og truse den sommeren. Og det var jo ikke så rart, for det var en varm sommer, men hun fikk heldigvis i seg nok væske, for det stod mange tomme flasker på stuebordet da vi ringte på.
– Ja, hva vil dere? spurte mora til Kjell og snakket med en sånn gammel damestemme, selv om hun ikke var mer enn trettito.
– Mamma, vi trenger margarin, svarte Kjell. Selv om han bodde der, pleide Kjell alltid å ringe på dørklokka hjemme, han gikk aldri ubedt inn.
– Ja, du vet hvor du finner den, svarte mora til Kjell og spurte ikke hva vi skulle bruke den til. Halvor hadde laget dekkhistorien: Vi skulle hjem til Cecilie for å bake kake til bursdagen til venninna til Grethe, skulle vi si. Det var bare ljug. Men Halvor hadde snakket med Cecilie, og hun skulle si ja hvis det ble noen spørsmål, for Cecilie og venninna til Grethe skyldte Halvor en tjeneste.
– Kom hjem til klokka sju, og stå ikke der og grav deg i nesa, din satans gris, sa Kjells mor da vi hadde hentet margarinen, hun slo døra igjen bak oss. Kjells far var forresten ikke spesielt glad i denne trusegåingen som Kjells mor drev med, han hadde flere ganger sagt at han skjemtes av dem, alle sammen. Men heldigvis var Kjells far så sjelden hjemme at han slapp å skjemmes for mye.

Det ble altså ikke bruk for noen dekkhistorie, og jeg tror Kjell pustet lettet ut der vi vandret gjennom gata, over den sprukne asfalten som aldri ble reparert verken den gangen eller senere, med halvannet kilo Melange margarin mellom oss: Han hadde selvsagt ikke lyst til å lyve for sin egen mor. Og vi kunne ikke fortelle sannheten, som var at vi skulle arrangere skirenn nå i juli.

Som oftest når man skal oppsummere påfunn, om de har funnet sted som barn eller voksen, er det veldig lett å trekke på skuldrene og si: «Ja, det var i alle fall ikke min idé.» Men det ville det vært ansvarsfraskrivende og feigt av meg å si, for det var min idé, også. Selve grunnrisset kom fra Cecilie som sa at det aldri skjedde noe der om sommeren. Tidligere på sommeren hadde broren hennes satt fyr på åtte lastebildekk, og begrunnelsen var den samme: Det var så kjedelig. Etter at brannvesenet hadde slukket det brennende bålet og den svarte, fete og kvalmende røyken hadde lettet, fikk både hun og broren husarrest i to uker. Faren slo dem med belteremma for åpent kjøkkenvindu hver kveld klokka åtte, etter Dagsrevyen, aldri før, da hadde han ikke tid, og ikke etterpå, for da var det kveldsmat, så det det hele var et slags kompromiss. Han hadde fått advarsel fra barnevernet om at hvis han ikke holdt styr på ungene sine ville det bli fattet vedtak, så derfor tok han ansvar, og det ble ikke snakket mer om den saken, så det hele ordnet seg visst med styresmaktene.

Men så hadde det altså blitt kjedelig igjen, og det var da vi utviklet ideen om å arrangere hopprenn på mini-ski i den slake skråninga nedenfor huset til tamburmajor Pettersen. Navnet hadde han fått fordi han aldri viste seg utendørs, annet enn på 17. mai, da gikk han fremst i toget og dirigerte korpset, selv om det ikke var hans korps, han bare spratt fram fra et seljekratt i uniform, gav seg til å dirigere og kalte seg tamburmajor. Korpset gjorde alltid gode miner til slett spill og bare fortsatte å marsjere.

På vinteren var skråninga perfekt med sine knappe ti meter å lage unnarenn for hopp på. Sommerstid lå granitten helt slett og blankskurt, men den måtte prepareres om det skulle gå an å sette utfor på ski i juli, og det var det vi behøvde margarinen til. Noen hoppkant fantes jo ikke, så den måtte i så fall simuleres med opptrukne knær i bunnen av bakken.

– Har du pult på skolen? spurte Cecilie meg da vi smurte margarinen tykt utover berget med hver vår vaskeklut.
– Nei, det har jeg ikke, svarte jeg. Uansett hva jeg svarte, ville hun begynne å le.
– Det har du vel! Alle har pult på skolen! svarte Cecilie og lo den hese latteren som var og forble hennes kjennetegn, det med pult på skolen var syttitallets dårligste og bløteste vits, men den gikk sin seiersgang, og det var godt for alle at vi hadde noe å le av. Etter en stund på knærne der i skråninga sa vi oss fornøyde med bakkeprepareringen, Halvor spente på seg mini-skiene og svømmebriller, satte utfor fra kampesteinen på toppen, og det funket som kanon: Ny bakkerekord i juli. Det hadde jo selvsagt aldri blitt satt noen bakkerekord i juli før, så dette var historisk på alle måter. Margarin-hoppbakken var oppfunnet.

Det var mye godvær den sommeren. Det var så mye godvær at allerede noen dager etterpå begynte margarinen å harskne. Tamburmajor Pettersen, som aldri ellers kom ut, stod nå hver ettermiddag på trammen, snuste ut i lufta og beklaget seg høylydt, han hadde vært på ferie i Hurdal, og nå var han hjemme, og ikke kunne han fatte og begripe hvor den forjævlige lukta kom fra, den holdt seg helt til løvfallet klistret seg til bakken utenfor huset hans i august. Og til tross for at det ble kaldere og kaldere før det første snøfallet til slutt kom, fortsatte mora til Kjell å gå rundt i bare t-skjorte og truse.