Ørens lyd

Stillhetens øyeblikk er korte, men de er der. Det går lydkanaler gjennom nattemørket og den sterke vinden. Lydkanalene oppstår når vinden stanser opp noen sekunder, når eiketrekronene står stille. Da slipper lyden av en av nattens siste t-baneavganger gjennom, som lyd gjennom et sort hull, og lyden av den fjerne trafikken fra E4 bak åsene reflekteres av skydekket og trenger seg gjennom de stillestående tretoppene. Så tar vinden på nytt tak, enda mer voldsomt, løv i hundretalls fyker sidelengs og legger seg ikke til ro før ved neste korsvei. Lydkanaler oppstår også mellom mennesker, men man må skape dem selv, man kan ikke sette lit til hvilken vei vinden blåser.

En mørk skygge sniker seg sidelengs, er det en katt eller er det et pinnsvin, eller er det et pinnsvin som later som det er en katt eller snarere motsatt? Vi stirrer på hverandre, står helt stille mellom vindkastene og vet ikke helt hva vi skal si, om vi skal si mjau eller snøft eller hallo, så derfor tier vi, selv om dette møtet skjer midt i en lydkanal i nattekulingen. Skapningen der framme krøller seg sammen, det glimter grønt i skapningens øyne, sikkert også i mine, og hva kunne vi vel sagt hverandre? Det er et besynderlig øyeblikk, jeg må nesten le, her står to skapninger og kikker på hverandre i natten, og ingen av oss sier noe som helst. Men så tar vinden få ny fatt, røsker i løvkronene, skapningen tusler videre i mørket, og den ville nok sagt det samme om meg: Merkelig type, det der. Sa ingenting, vet ikke om det var et menneske eller en busk, men det var koselig.

Trærne. Hvor lenge får de stå her, susende? Jeg håper det blir riktig lenge. Og skal de en gang falle for en god sag, er det å håpe at de blir til den vakreste musikk etter å ha tilbragt en viss tørketid i verkstedet hos noen som tar dem videre og vil dem vel.

8 kommentarer til «Ørens lyd»

    1. Og tenk på komponistene. Som satt i sine trekkfulle arbeidsværelser for to-trehundre år siden, og bragte estetikken i fullendt form.

      Nå, når november er til ende, er nok bratsjen som Jacob satt med i sommer klar, overlevert, og spiller musikk som ble til i trekkfulle arbeidsværelser for to-trehundre år siden. Magi, kaller jeg det.

  1. Det er et veldig behagelig tempo i denne videoen, synes jeg. Fengslende.

    Jakob von der Lippe er veldig dyktig, og en fin fyr!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *