Notater fra andre klasse, vogn 12 plass 65

29. september 2011

På vei til radiodagene i Oslo, tog 57 fra Stockholm, ettermiddag mot kveld.

Radio handler om å fortelle historier. Sammenstille dem, klargjøre dem, fyre dem avgårde på bølgende radiolinjer. Historier finnes overalt, og jeg finner flere av dem innenfor en tretti-førti meter lang akse mellom restaurantvogna og to søvnige vogner på andre klasse.

Først er det damen bak kassa i restaurantvogna. Hun gjør forsøk på å ekspedere en amerikanerinne, og damen er fersk bak disken og kredittkortet er kranglete og køen er tålmodig og engelsken er noe av det sprøeste jeg har hørt på lang tid:
– Here you are, one beer. And I need to see your legetimations card.
– Sorry?
– You look so young. That is a good thing. Can I see your legetimations card that show me how old you are?
– My id?
– Ah. Yes. That is ok. Sorry, but I had to see it. It is the rules. And now the payment. Oh. This is strange.
– Something wrong?
– Konstigt. Hm. It is not working.
– Excuse me?
– The machine is… the card is… How did I do it again. Sorry me. Ah. Now I see it. It is the menu.
– The menu?
– Yes. The machine is jumping over the menu. That is it. It is soon ok. I just have to come in the menu.
– Yes.
– Yes. So. Now I have come in the menu. Here is your card. I need your sign.
– My sign?
– Yes. Here. Under here. So. Now it is ok.
– Thank you.
– And here is a paper for you. Thank you.

Dernest er det mannen rett foran meg. Han er flyger, viser det seg, han sitter nesten et kvarter i telefon på dårlig linje og bestiller – hjelpe og trøste oss alle sammen – en propell. En trebladet propell skal han ha. Jeg ante ikke at flygere måtte ordne slikt selv? Det er jo forrykt. Hva sier fagforeningen til slikt? Har klubben virkelig gått med på at flygerne selv må sitte med dårlige mobillinjer på toget og bestille propeller – hva blir det neste, at skipskapteiner må sitte på t-banen og bestille mastefett, har alle blitt gale nå?

For det tredje er det lokføreren. Han går på høyttaleranlegget og forteller muggent at grunnen til at vi kjører i lav fart er at toget foran oss kjører for sakte. Jeg tenkte ikke et øyeblikk på det før lokføreren gjorde meg oppmerksom på det, og i flere minutter greier jeg ikke å tenke på annet enn at vi kjører for sakte. Ville det ikke vært bedre at de to snakket direkte med hverandre? Bakerste mann kunne vel ha ringt fremste mann og forklart at «hallo, kjappa på litt, vi er tre minutter etter skjema», og fremste lokfører kunne svart at «sorry, jeg satt i egne tanker», og så kunne de ha utvekslet blødmer om å kjøre i gamle spor og slike ting som jeg tror lokførere spøker om seg i mellom, og den ene kunne sagt at han egentlig skulle ha blitt flyger og at det sikkert er mye mer spennende, men jeg vet jo bedre, for jeg har jo nettopp sittet og hørt på at flygerne må bestille propellene sine selv. Og hva er det som er så mye bedre med det?

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someone

{ 3 kommentarer… Les eller gå til kommentarskjemaet og skriv }

Allan Klo september 29, 2011, kl. 17:11

Lest med et langvarig glis og katta på fanget. Langtfra propell.

Svar

Jakob Arvola september 29, 2011, kl. 17:13

Hils katta! Smil tilbake herfra i 150 km/t!

Svar

Søvnløs bloggleser januar 8, 2013, kl. 2:24

Litt rart å le høyt alene midt på natta, men disse historiene var fantastiske! Minner meg litt om bloggen http://www.tjuvlyssnat.se/ selv om du selvsagt skriver bedre. Noen ganger er det irriterende å høre andre snakke høyt når man reiser, men det kan sannelig være artig å få med seg noen reisehistorier også.

Svar

Skriv en kommentar

Previous post:

Next post: