Den er så viselig innrettet, denne atmosfæren, at den sørger for at vi ikke får uventede ting i hodet. Den tar bare imot og setter fyr på ting. Vi sitter på en benk, venter på meteorsvermen, og den kommer. Man kan ønske seg noe.
Før i tiden kunne man ønske seg at man ikke fikk dem i hodet, og at verden stod til påske
eller enda lengre.
Nå for tiden kan man konsentrere seg om å ønske seg andre ting
og enda mer.
Den største av dem fosser fram i full fyr mot månen, etterlater seg to tydelige røykstriper før den brenner opp.
Det skal være seks år og syv måneder til neste gang
man skal kunne ønske seg noe
i så stort monn, og så mange ganger i timen.
Jeg rakk det akkurat.