Denne stabelen med trevirke. Omhyggelig saget, stablet – og forlatt. For hvor lenge siden? Tretti år, kanskje? Mose og lav vokser sakte. Om nye tretti år er det knapt noe annet tilbake enn en jordhaug.

Jeg undrer meg over hva de skulle bli, disse trauste furustokkene – hva de kunne ha blitt. Kanskje en stabel plank, noen firtom fire, noe lagt til side til rundstokk, kanskje listverk, kjøpt til ei nyoppusset stue.  Eller lystig hugget, tenkt som forskaling til et kommunalt nybygg, der bevilgningen kom på plass i siste budsjettmøte før jul, «herr ordfører, vår gruppe stemmer for rådmannens forslag om svømmebasseng», men så ble det smalhans fordi noen hadde forregnet seg, det ble ikke svømmebasseng, og stabelen med tømmer ble liggende, sagbruket gikk konkurs på grunn av tomme ordrebøker, kraner og motorsager ble solgt på tvangsauksjon, skogsveien ble stengt. I dag? I dag er skogsveien asfaltert og forlengst erklært åpnet for nye tider.

Eller ble det høyeste mote med edeltre? Plutselig var ikke den nordiske furua fin nok, «nei, gi meg sykomor eller mahogny, fru ekspeditør, furu er jo så syttitallet, fint skal det være». I dag? I dag er det ikke forskjell på rått og råte.