– Det er ikke noe mer å finne mellom himmel og jord enn hva du selv gjør det til.
– Gjør det til? spør jeg og slenger fiskesnøret over mot grunna.

Så satt vi slik, han med en eldgammel termos med innmat av glass, jeg med en flue jeg bandt i 1982, jeg husker det godt. Den var, og er, skrekkelig bustete, jeg hadde kjøpt noen andefjær på en fluebinderbutikk, på tilbud. Det ble sagt, – det var han som sa det:
– Du binder fluer.
– Ja?
– De tok inn et parti dårlig rengjorte andenakker. På en butikk. På den butikken. Og så glemte de å legge møllkuler og naftalin innimellom skuffene. Du vet hva som skjer da?
– Nei?
Han skrudde opp korken på termosen:
– Kaffe?
– Gjerne.
Det røk av kokekaffen.
– Jo, du vet, dette med forråtnelse. Det er mulig at dette er en vandrehistorie, nå er det jo 1983, dette skjedde visstnok i 1981.
– Men hva var det som skjedde, da?
– Jeg tror du har napp, svarte han og pekte mot fluesnøret. Det buktet seg sidelengs.
– Faen. Jeg var for sein, svarte jeg og dro til, men flytesnøret og fortommen hadde sluppet ørreten.
– Jo, det som skjedde, var jo at det gikk spyfluelarver i hele butikken. Fyren dro på ferie. Var det til Kanariøyene. Jeg vet ikke.
– Ja, og så?
– Jo, det var brannvesenet som slo alarm. Hele butikken var dekket med et tykt lag av spyfluer. De hadde tatt bo i hele butikklokalet, vegger og tak var dekket av spyfluer. Han fikk telefon. Helt ned til Kanariøyene. Jeg vet ikke.
– Er dette sant? spurte jeg.
– Vet du hva han gjorde? Hæ?
– Nei? svarte jeg.
– Han kom tilbake fra sommerferie. Og la om hele forretningsdriften.
– Ja, det vil jeg vel tro.

Det var ikke mye fisk å få i ørretvannene den sommeren. Og slik er det med springende samtaler: Jeg fikk aldri tak på hva det var man skulle gjøre det til, for å skaffe mer å finne mellom himmel og jord. Jeg tror det er mulig å få kjøpt innmat av glass til termoser, fortsatt.